Dom: Utmåling etter lov om yrkesskadeforsikring

Personskadeadvokaters kommentarer:

En person som etter et komplisert ankelbrudd fikk amputert venstre ben under kneet, ble i tingretten tilkjent erstatning for merutgifter knyttet til bytte av bolig, kjøp av ny bil, tap av arbeidsevne og egeninnsats, utgifter til trening og behandling og engangserstatning for økte fremtidige utgifter, med til sammen kr. 1 050 000. Bruddet var oppstått i en arbeidssituasjon. Arbeidsgiver hadde tegnet yrkesskadeforsikring og skaden ble akseptert som yrkesskade. Hans medisinske invaliditetsgrad var vurdert til 30 % og den ervervsmessige uførhet til 100 %. Forsikringsselskapet anket for å få satt ned erstatningsbeløpet. Lagmannsretten kom til at erstatningen måtte settes ned til kr. 403 500. Avgjørlsen er basert på en konkret vurdering knyttet til en del enkeltposter. Uttalelser om saksomkostningene når påstanden endres under sakens gang.

• Les mer om: Yrkesskade – Erstatning
• Les mer om: Yrkesskade

Saken ble ikke prosedert av advokat hos oss, men presenteres for å vise rettsutviklingen.

Nedenfor følger hele dommen:

Instans: Agder lagmannsrett - Dom

Dato: 2015-03-02

Publisert: LA-2014-49783

Stikkord: Erstatningsrett. Yrkesskade. Utmåling av erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Konkret avgjørelse. Yrkesskadeforsikringsloven § 12.

Saken gjelder utmåling av erstatning for pådratte og fremtidige utgifter etter lov om yrkesskadeforsikring.

A pådro seg 4. juli 2008 en åpen bruddskade i leggen på venstre ben. Bruddet er ansett som yrkesskade. As arbeidsgiver hadde tegnet yrkesskadeforsikring i Protector Forsikring ASA (Protector) og selskapet har erkjent ansvar under forsikringsordningen. Det viste seg å være en såkalt talusfraktur - et brudd i mellombeinet. Under den påfølgende operasjon ble bruddet fiksert ved skruer og benet gipset. Bruddet grodde imidlertid ikke som ønsket. Skruene ble fjernet og etter ca. 6 måneder ble han operert på nytt med bentransplantasjon og avstivning av bruddet. A hadde mye smerter i benet i den påfølgende tid, og i samråd med ham ble det besluttet amputasjon av leggen. Denne ble utført i 4. desember 2009.

Han opplevde en vesentlig bedring etter amputasjonen, men smertene i form av bl.a. fantomsmerter og annet ubehag vedvarte. I epikrisen etter undersøkelse den 18. september 2012 heter det bl.a.:

«Pas. har siden amputasjonen hatt plager med store smerter både av typen fantomsmerte med krampesmerter i tærne/fot ve, i tillegg til stikkende smerte/stumpsmerte ved belastning for hvert steg, tilsvarende et område med distinkt og meget uttalt palp.ømhet på et punkt distalt på stumpen selv ved helt lett palpasjon.»

24. februar 2013 ble det foretatt ny amputasjon der noe av stumpen og isjiasnerven ble fjernet. A har forklart at smertebildet bedret seg, men at han alltid har vondt. Han sliter tidvis med sårdannelse og infeksjoner i benstumpen i området rundt protesen, og han har vonde knær, rygg og skuldre. Likevel mener han at han har nådd et nogenlune funksjonsnivå som gjør at han i dag kan utføre en del arbeid i og rundt hjemmet.

På skadetidspunktet i 2008 bodde A i egen bolig i [adresse] i X. Boligen var oppført i 1985, den lå i skrånende terreng på en noe over 700 m2 stor tomt. Boligens bruksareal (BRA) var på 343 m2 fordelt over tre etasjer med tilhørende dobbeltgarasje. Eiendommen lå i felleseie med hans daværende ektefelle, men etter samlivsbrudd i 2008 ble han eneeier av eiendommen. A ble boende i huset frem til sommeren 2010, da eiendommen ble solgt for kr 2 150 000. Han ble boende i leid leilighet frem til han og hans nye samboer kjøpte eiendommen [adresse] i X. Prisen var kr 3. 350 000 og boligen ble liggende i sameie med samboeren med en ideell halvpart på hver. Boligen med et bruksareal på 332 m2 fordelt over tre etasjer, var oppført i 2009 på en flat tomt i et skrånende terreng.

A hadde fra tidligere en VW Tiguan. I august 2010 kjøpte han en ny Tiguan. For den nye bilen - en såkalt SUV (Sport Utility Vehicle) - med firehjulsdrift, forhøyet bakkeklaring og med ekstrautstyr i form av bl.a. automatgir og automatisk stillbare seter, betalte han kr 467 885 etter fradrag for innbytte av bilen han hadde. Hans søknad til NAV om stønad til bilkjøpet med påfølgende klage førte ikke frem.

A har helt siden ulykken mottatt medisinsk behandling og fysioterapi betalt av det offentlige. Han har i tillegg søkt alternativ behandling i form av bl.a. fotsoneterapi, kopping, akupunktur og hypnose. I følge A avsluttet han all alternativ behandling våren 2014 etter å ha prøvd dette ut over en 2 års periode.

A er erklært 30 prosent medisinsk ufør mens den ervervsmessige uførheten er satt til 100 prosent. Protector har utbetalt kr 2 174 685 fordelt mellom erstatning for økte konkrete utgifter, for påførte og fremtidig tap og kr 75 641 i ménerstatning. I beløpet inngår også en a kontoutbetaling på kr 100 000 til dekning av uspesifiserte merutgifter

A var ikke tilfreds med forsikringsselskapets utbetaling idet han mente seg berettiget til erstatning for merutgifter som selskapets utbetaling ikke dekket. Protector motsatte seg kravet, og ved stevning den 6. mai 2013 reiste A søksmål mot selskapet med et krav på kr 2 022 922 med rentetillegg. Det kom ikke til enighet idet Protector erkjente ansvar, men avviste deler av kravet bl.a. på grunn av manglende dokumentasjon.

Kristiansand tingrett avsa 22. januar 2014 dom med slik domsslutning:

"1. Protector Forsikring ASA dømmes til - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale A slik ytterligere erstatning:

a) Påløpte og fremtidige utgifter med kr.1.050.000, kroner enmillionogfemtitusen.

b) Til fradrag kommer allerede utbetalt erstatning til dekning av utgifter med kr 100.000, kroner etthundretusen.

2. Protector Forsikring ASA dømmes til - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse - å betale A sakskostnader med kr 309.975, kroner trehundreognitusennihundreogsyttifem."

Det samlede erstatningsbeløpet, avrundet av tingretten til kr 1 050 000, fordelte seg med kr 325 000 til dekning av utgiftene ved skifte av bolig med tilpasninger av den nye boligen, kr 50 000 for utgiftene til ny bil, kr 60 000 for økte påløpte reiseutgifter, kr 29 700 for tap av egeninnsats, kr 102 745 til dekning av utgifter til trening og behandling, og kr 480 000 som en engangserstatning for økte fremtidige utgifter.

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler og påstander for tingretten fremgår av domsgrunnene.

Protector har i rett tid påanket dommen. Anken retter seg mot rettsanvendelsen og bevisvurderingen.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand i dagene 17. til 19. februar 2015. Lagmannsretten mottok forklaring fra A og fra syv vitner. Retten var på befaring på de aktuelle eiendommer og det ble foretatt dokumentasjon som er nevnt i rettsboken. Enkelte utgiftsposter er nå partene blitt enige om, men saken står ellers i det alt vesentlige i samme stilling som for tingretten.

Protector har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det bestrides at han har krav på erstatning for omkostningene ved skifte av bolig.

Skiftet av bolig var ikke relatert til As skade. Det var den endrede familiesituasjonen som var styrende for beslutningen om ny bolig. Han var blitt skilt, barna hadde flyttet ut og han satt alene igjen med et stort og tungdrevet, eldre hus som det var knyttet betydelige drifts-, vedlikeholds- og gjeldsforpliktelser til.. Det nye huset er bare få år gammelt med en vesentlig høyere standard enn det gamle, men uten egenskaper som gjør det velegnet for hans funksjonshemming. Dette bekrefter at det var andre hensyn enn skaden som avgjorde valget av ny bolig. Innrettelses- og tilpasningshensynet tilsier at han uansett burde ha kjøpt et mindre, rimeligere og mer praktisk hus, som i større grad ville imøtekomme hans særbehov.

A har vist at han har en ikke uvesentlig restarbeidsevne. Han vil selv kunne utføre det meste av eventuelle tilpasningsarbeider i den nye boligen.

Huskjøpet har gitt ham en formuesøkning ved at prisen han fikk for den forrige boligen var høyere enn hans andel av kjøpesummen for det nye. De utbedringsarbeider han har utført på det nye huset har bidratt til å øke verdien uten å gjøre det mer tilpasset hans spesielle behov. Investeringene i den nye boligen er i behold. Han har således hverken pådratt seg tap eller utgifter ved boligbyttet. Eventuelle meromkostninger ved boligkjøpet må han uansett kreves at han dekker av overskuddet han oppnådde ved boligbyttet.

Det bestrides også at hans funksjonshemming var årsak til bilkjøpet. Dette var en bil med kvaliteter han uansett ville ha anskaffet seg, og den representerer derfor ingen skaderelatert merutgift som han nå kan kreve erstattet. Han vil derfor hverken ha krav på erstatning for selve bilkjøpet eller kompensasjon for økte driftsutgifter. Reiseutgifter til og fra autorisert behandler dekkes fullt ut av det offentlige, og boligen han har kjøpt ligger slik til at han uansett ville vært avhengig av å bruke egen bil. Bilbruken har dessuten avtatt etter ulykken.

All behandling ved det autoriserte helsevesen dekkes fullt ut av det offentlige. Hans bruk av alternativ behandling er ikke dokumentert. Han bør kunne innrømmes noe erstatning for pådratte utgifter til alternativ behandling, men denne bør settes vesentlig lavere enn beløpet på kr 82 500 som tingretten tilkjente ham. Han har avsluttet slik behandling nå og det påløper derfor ingen fremtidige utgifter.

Hans bistands- og pleiebehov er så vidt beskjedent at familiemedlemmers eventuelle innsats ikke utløser ansvar, og eventuelt tap av hjemmearbeidsevne er dekket av den grunnerstatning han har fått.

Tingretten har tilkjent ham kr 25 200 til dekning av utgifter han pådro seg ved at han selv ikke kunne utføre reparasjonsarbeider på hytten sin. Kravet må anses dekket av ménerstatningen han har fått. Det er uansett ikke sannsynliggjort at han på skadetidspunktet hadde planer om å gå i gang på egen hånd med arbeider i denne størrelsesorden

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten som er kommet til at erstatningsbeløpet må settes ned, skal bemerke:

Saken gjelder utmålingen av erstatning til A for yrkesskade med påfølgende amputasjoner under kneleddet på venstre ben. A har en funksjonshemming med en medisinsk invaliditetsgrad på 30 prosent og en varig ervervsmessig uførhet på 100 prosent. Protector har erkjent ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven § 12, og tvisten for lagmannsretten er begrenset til å fastsette erstatning for pådratte og fremtidige merutgifter ved kjøp og tilrettelegging av ny bolig, kjøp og bruk av ny bil, erstatning for redusert arbeidsevne og utgifter til udokumentert behandling og andre hjelpebehov. Deler av de poster det var strid om i tingretten er det nå enighet om.

Partene er enige om at utgangspunktet for vurderingen er skadeserstatningsloven § 3-1 som fastsetter at erstatning for skade på person skal dekke «lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden.» Det nærmere innhold i bestemmelsen er behandlet bl.a. i Rt-1993-1547 (Skolanddommen), Rt-1996-958 (Stokstadommen), Rt-1999-1967 (Rottdommen) og Rt-2010-584. Som utgangspunktet skal merutgifter som følge av skaden dekkes fullt ut. Beløpet som kreves erstattet skal vurderes etter det såkalte differanseprinsippet som fastsetter at beløpet skadelidte har krav på er differansen mellom hans økonomiske stilling før og etter skaden, jf. Rt-2010-584 avsnitt 44. Det skal imidlertid foretas en konkret og individuell vurdering basert på hva som vil være nødvendige og rimelige utgifter som følge av skaden, og der de offentlige tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet. «Erstatningen skal således være et supplement til det offentlige tilbud for i rimelig utstrekning å avbøte følgen av skaden ytterligere», jf. Rt-1999-1967 (s. 1973). I Stokstadommen utdypes dette noe nærmere. For ytelser utover det rene pleie- og behandlingstilbud, kan det lettere ble tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, slik at ytelser «som tar sikte på mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen» kompenseres utover de offentlige stønadsordninger. Begrensningen til de «nødvendige og rimelige» utgifter som gjelder også i disse tilfelle, forutsetter en innretnings- og tilpasningsplikt fra den skadelidtes side, men denne må ikke bidra til en forverret skadeutvikling. Det er skadelidte som har bevisbyrden for sitt økonomiske tap, dog slik at det er de alminnelige bevisprinsipper som gjelder. Skadelidte må sannsynliggjøre sine merutgifter uten at det er et absolutt krav om dokumentasjon, jf. NOU 2011:16 s. 273. Beviskravet skjerpes hvis kravet som kreves kompensert er større enn tapet som følger av nivået på tidligere inntekter, jf. Rt-2010-584 avsnitt 45. De prinsipper det her er redegjort for må legges til grunn uavhengig av skadelidtes alder, jf. Rt-1999-1967 (s. 1973).

Lagmannsretten tar så for seg de enkelte poster.

Bytte av bolig:

As krav beløper seg til kr 1,045 million. Kravet fordeler seg med kr 77 000 i omkostninger ved salget av den første boligen, kr 43 000 i omkostninger ved kjøpet av ny bolig, kr 600 000 i merpris for den nye boligen, og et beløp i størrelsesorden kr 400 000 som stipulerte omkostninger for tilpasningsarbeider ute og innendørs i den nye boligen. Tingretten tilkjente ham kr 325 000 i erstatning for de samlede omkostninger ved boligbyttet.

Lagmannsretten er i motsetning til tingretten, kommet til at skadesituasjonen gjorde det nødvendig for ham å finne en ny bolig som både var mer velegnet og bedre tilpasset hans funksjonshemming.

Ergoterapeut Mette Rogild har i sin skriftlige spesialisterklæring av desember 2013 uttalt at A går stort sett uten hjelpemidler, men han har krykker som han bruker når han har smerter eller sår i amputasjonsstumpen. Han er videre utstyrt med rullestol. Denne bruker han bare i ekstraordinære situasjoner, eksempelvis etter operasjoner. A bekreftet for øvrig i sin partsforklaring at han har brukt rullestol ved tre anledninger etter siste operasjon. Dette skjedde da det var oppstått større sårdannelser rundt amputasjonsstedet. Ergoterapeut Rogild gir i erklæringen uttrykk for at trapper er en utfordring for ham, hvilket A også bekreftet i sin partsforklaring:

Om forholdene i to boligene, skriver Rogild:

«En ombygging slik at den tidligere bolig til A har livsløpsstandard er vanskelig å forestille seg rent praktisk og må i så tilfelle forventes å være meget kostbar.

En smal trapp vanskeliggjør muligheter for trappeheis og eventuell adkomst direkte inn i hovedetasjen med rullestol ute fra vil kreve ramper over to trapper, noe som vil gi en mulighet for å komme inn og ut av bolig, men ikke være tilfredsstillende i forhold til en universell utforming der en skal kunne bruke bolig på lik linje med funksjonsfriske mennesker. Denne løsning vil heller ikke gi han nødvendig mulighet for dusj, i det der kun er et lite smalt toalett i hovedetasjen.

I nåværende bolig vil en ombygging av toalettet i et baderom i 1. etasje gi en livsløpsstandard. Han vil kunne bo i denne boligen selv om han skulle bli avhengig av rullestol. [ ... ]»

Det skal tilføyes at takstingeniør Finn Stedjan har i sin vurdering av den eldre boligen gitt uttrykk for at «[o]m nødvendige tiltak for tilrettelegging skal utføres, vil dette medføre betydelig og høye kostnader». I sin vitneforklaring stipulerte han disse til kr 415 000 eks. mva.

Det legges således til grunn at forholdene ligger bedre til rette for at A skal kunne opprettholde en god livsstandard i det nye huset. Behovet for å forflytte seg via trapper har avtatt. Med enkle tiltak vil han ha direkte adkomst fra utearealet til 1. etasje der han bl.a. har de sentrale oppholdsrom som stue og kjøkken. Etasjen er også terskelløs og døråpningene er større enn i den forrige boligen. A bekreftet at han nå kunne forflytte seg mellom rommene i rullestolen sin, hvilket han ikke kunne tidligere. Han vil også med begrensede tiltak kunne etablere seg på én flate, når dette måtte bli nødvendig. Omkostningene ved eventuelle tilpasningstiltak i den forrige boligen ville bli betydelige og sannsynligvis større enn for tilsvarende tiltak i den nye boligen.

Det skal tilføyes at lagmannsretten ikke kan se at den nye boligen representerer noen vesentlig formuesøkning på As hånd. Han var eneeier av boligen han solgte, og er nå sameier i den nye.

Lagmannsretten har på denne bakgrunn kommet til at han har krav på erstatning for salgs- og kjøpsomkostningene i forbindelse med byttet av bolig.

Lagmannsretten kan derimot ikke se at hans krav på erstatning for omkostninger ved tilpasningsarbeider bør føre frem.

Det er på det rene at han beveger seg i trapper, riktignok med en del anstrengelser. Hans fastlege, Torgeir Hagestad, bekreftet at han kan bevege seg i trapper og at dette også er sunt for ham. Fysioterapeut Jan Terje Halvorsen har hatt A til behandling siden 2008. Han opplyste i sin vitneforklaring at A er i god form, han er aktiv og treningsvillig og at han i det daglige kan ferdes i trapper. Halvorsen så for seg at A ville klare seg som nå i ennå mange år. Ergoterapeut Rogild skriver i sin erklæring bl.a. at «[d]et er kjent at når man er benprotesebruker må man forvente at man er avhengig av rullestol i perioder eller permanent i løpet av livet sitt. Dette på grunn av sår og smerter på amputasjonsstumpen og proteseproblemer». Men det heter videre at «[i] boligen han bor i nå er det lettere å unngå å gå i trapper store deler av dagen enn i den tidligere boligen hans. Dette kan være med på å minske risikoen eller graden av sekundærplager som ses hos en stor del benprotesebrukere.» Det skal tilføyes at A opplyste at han har søkt NAV om støtte til installasjon av trappeheis, men han har fått avslag fordi graden av hans funksjonshemming ikke oppfyller stønadskravene.

Lagmannsretten ser det etter dette slik at utgiftene til innendørs arbeider er knyttet til en hypotetisk forverring i As funksjonshemming som det ikke er sannsynliggjort at vil inntre i overskuelig fremtid. Det er heller ikke sannsynliggjort at hans begrensede trappebruk vil påføre ham slitasjeskader og derfor bidra til å forverre skadebildet i årene fremover. Kravet på dekning av utgiftene til innendørs tilpasningstiltak fører derfor ikke frem.

Avrettingsarbeidene og leggingen av fast dekke med belegningsstein foran inngangspartiet og garasjen fremsto ikke som spesielt tilrettelagt og tilpasset hans spesielle behov. Til dette var helningen på dekket for bratt. Lagmannsretten vurderer derfor utearbeidene heller som en oppgradering og forskjønnelse av tomten. Det er da ikke grunnlag for å la yrkesskadeforsikringen dekke disse omkostningene.

Lagmannsretten er videre kommet til at hans krav på erstatning for merprisen han måtte betale ved huskjøpet heller ikke kan føre frem.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at A hadde behov for å finne seg ny bolig på grunn av sin skade, og at den nye boligen var mer velegnet enn den gamle. Den nye boligen har imidlertid en rekke kvaliteter som har lite med As funksjonshemming å gjøre. Det er bl.a. tale om en bolig i tre etasjer med trappeløp mellom etasjene og med langt flere rom enn A og samboeren har behov for. Med større tålmodighet og noe mer beskjedne kvalitetskrav anses det sannsynlig at han og samboeren kunne ha funnet en både mer velegnet og rimeligere bolig enn denne. A har dessuten ikke lidd noe formuestap idet investeringene i den nye boligen er i behold.

Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at A har krav på erstatning for salgs- og kjøpsomkostningene ved bytte av bolig. Disse beløp seg samlet til kr 120 000.

Ny bil:

A krav beløper seg til kr 365 000 som fordeler seg på kr 50 000 i anskaffelsesomkostninger og meromkostninger ved bruk (gjennom 5 år og fremtidig bruk) på til sammen kr. kr 315 000. Tingretten tilkjente A kr 350 000.

Som nevnt søkte A NAV i 2009 om stønad til kjøp av ny bil. Søknaden ble avslått og hans klage førte ikke frem. Det ble bl.a. lagt til grunn at han ikke var rullestolbruker og at han kunne komme seg inn og ut av en bil på egen hånd uten rampe, heis eller andre spesialinnretninger. Han oppfylte derfor ikke vilkårene for offentlig stønad.

Lagmannsretten er, her i motsetning til tingretten, kommet til at den bilen A anskaffet seg med de kvaliteter denne har, anses å være en nødvendig og rimelig omkostning som han bør få dekket gjennom yrkesskadeforsikringen. Dette er en merutgift som tar sikte på sikre ham større selvstendighet og økt trivsel i hverdagen og som etter lagmannsretten syn bør kompenseres utover de offentlige stønadsordninger. Erstatningsbeløpet settes skjønnsmessig til kr 100 000. I beløpet inngår omkostningene ved anskaffelsen, den verdimessige avskrivningen og driftsomkostningene for bruken siden bilen var ny. Merutgiftene til hans fremtidig bruk settes skjønnsmessig til kr 10 000 pr. år hvilket bringer engangserstatningen for fremtidig bruk opp i kr 160 000, jf. forskrift av 21. desember 1990 § 2-2. Samlet erstatning beløper seg til kr 260 000.

Hytte:

A har krevd kompensasjon for reparasjons- og utbedringsarbeider på hans hytte i Y med kr 25 000. Det er anført at dette var arbeider han skulle ha utført selv, men som han måtte sette bort til en snekker som følge av sin funksjonshemming. Kravet er dokumentert ved fremlagt faktura, og arbeidene skal ha blitt utført sommeren 2008, like etter skadetidspunktet. Protector har bestridt kravet, til dels ved å vise til at kravet ikke står i forhold til det utførte arbeidet. Det er videre vist til at hans tidligere ektefelle var medeier i hytten på dette tidspunkt og derfor medansvarlig for omkostningene, og til at utgiften uansett er dekket av den ménerstatning han har mottatt. A ble av tingretten tilkjent kr 25 200 i erstatning for merutgiftene på hytten.

Lagmannsretten er kommet til at det her er tale om omkostninger som skyldes hans medisinske tilstand og som gjør det nødvendig for ham å kjøpe tjenester for arbeid han tidligere kunne utføre selv. Omkostninger av denne karakter har mindre til felles med den reduserte livsutfoldelse som ordningen med ménerstatning tar sikte på å kompensere for. Dette gjelder selv om omkostningene er knyttet til en fritidseiendom. Det vises bl.a. til Rt-1993-1547- Skolanddommen (s.1560). Selve arbeidet fremstår som nødvendig og rimelig, men på grunn av usikkerheten om omfanget på arbeidene settes erstatningen skjønnsmessig til kr 15 000.

Utgift til hushjelp og kjøp av treningsutstyr:

Protector har akseptert å dekke omkostningene. Disse settes til kr 24 500.

Utgifter til trening ulike hjelpebehov og behandling:

As krav beløper seg til kr 330 000. Protector har akseptert å dekke pådratte omkostninger til alternativ medisinsk behandling med et begrenset beløp, det er antydet kr 20 000, men i det øvrige har selskapet imøtegått kravet. A ble tilkjent kr 322 500 til dekning av pådratte og fremtidige omkostninger til trening og behandling av tingretten.

I følge As partsforklaring har han prøvd ut forskjellig typer hjelp under fellesbetegnelsen alternativ medisinsk behandling. Behandlingen tok sikte på smertelindring der han følte at den autoriserte behandling ikke hjalp. Utprøving pågikk over en 2 års periode, og den er nå avsluttet. A har ikke kunnet dokumentere hvilke utgifter han i denne forbindelse har pådratt seg

Så vidt lagmannsretten har forstått avsluttet A all alternativ behandlingen da han opplevde at de forskjellige behandlingstilbudene ikke hjalp ham, og han har ingen planer om å gjenoppta slik behandling. Det er derfor lite trolig at han vil pådra seg fremtidige utgifter til behandling utover den han får gjennom de offentlige tilbud. Disse får han fullt ut dekket av det offentlige.

Når det gjelder omkostninger til alternativ behandling, vil det i noe utstrekning være rom for at personer med store plager får kompensert for utgifter de måtte ha pådratt seg i deres søken etter virksomme behandlingsmetoder. Viser det seg at tiltakene har liten eller ingen varig effekt, vil han ikke ha krav på å få dekket videre behandling, jf. Rt-2000-441 (s. 450).

Lagmannsretten er kommet til at han bør få dekket kr 20 000 av utgiftene til alternativ behandling. Utgiftene er som nevnt ikke dokumentert og beløpet er derfor skjønnsmessig fastsatt.

A har innredet et rom i huset som treningsrom med forskjellige treningsapparater. Han har også tilgang til treningsapparater hos sin fysioterapeut, når disse ikke er i bruk av andre pasienter. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at den mer organiserte trening som foregår sammen med andre på et treningssenter, et helsestudio eller lignende, vil ha en positiv sosial funksjon utover det rent medisinske som han i sin situasjon vil ha stor nytte av. De fremtidige utgiftene til dette bør erstattes med kr 64 000 basert på årlige utgifter på kr 4 000 over 16 år, jf forskrift for standardisert erstatning av 21. desember 1990 § 2-2.

Slik lagmannsretten har oppfattet kreves det også kompensasjon for den hjelpeinnsats samboeren og familien yter ham. Det er imidlertid ikke opplyst noe hvilken innsats familiemedlemmer faktisk utøver. Riktignok er det fremkommet at samboeren er den av de to som må bære varer ol., men det hele anses for upresist til å begrunne en særskilt kompensasjon utover den grunnerstatning han allerede har fått. A har gitt uttrykk for at han kan utføre de vanligste oppgaver i hjemmet og på tomten. Han har selv stått for deler av utvidelsen av garasjen i den nye boligen og for leggingen av belegningsstein ved inngangspartiet. Han er innstilt på å klare seg mest mulig selv. Han trener for å opprettholde et godt funksjonsnivå og dette er det lagt godt til rette for gjennom stønadsordninger og erstatningsbeløp. Hans krav på kompensasjon for økte byrder for familien kan derfor ikke føre frem.

Oppsummering:

Lagmannsretten er etter dette kommet frem til at A kan kreve erstattet utgifter til ny bolig med kr 120 000, til ny bil for pådratte og fremtidige omkostninger med kr 260 000, til reparasjoner på hytte med kr 15 000, til kjøp av hushjelptjenester og treningsutstyr med kr 25 000, og til trening, ulike hjelpebehov og behandling med kr 84 000. Dette blir til sammen kr 503 500. Han har fått utbetalt kr 100 000 som går til fradrag, slik at erstatningsbeløpet blir kr 403 500.

Saksomkostninger:

Begge parter har nedlagt påstand om saksomkostninger - Protector med påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for begge instanser.

Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn for saksomkostningsavgjørelsen for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Her la A i stevning ned påstand om å bli tilkjent erstatning med kr 2 022 922 med tillegg av forsinkelsesrente. I tilsvaret la Protector ned påstand om erstatning etter rettens skjønn uten beløpsgrense. I sluttinnlegget for tingretten endret A påstanden til erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2 millioner. Under hovedforhandlingen opprettholdt han påstanden om erstatning etter rettens skjønn, men nå med en øvre beløpsgrense på kr 2,3 millioner. Under hovedforhandlingen endret Protector påstanden fra erstatning etter rettens skjønn til påstand om frifinnelse.

Lagmannsretten legger til grunn at når påstanden endres fra krav på et fast beløp til skjønnsmessig fastsettelse med beløpsgrense, skal domsresultatet sammenholdes med påstandsbeløpet i stevningen også der påstanden senere lyder på skjønnsmessig fastsettelse med en øvre beløpsgrense over det opprinnelige påstandskravet. Det vises til Rt-2012-1696 avsnitt 15 sammenholdt med Rt-1993-1107. Når det gjelder Protectors saksomkostninger for tingretten legges det til grunn at domsresultatet skal sammenholdes med påstanden selskapet nedla under hovedforhandlingen, jf. Rt-2010-1239 avsnitt 21.

Ingen av partene har vunnet saken eller fått medhold i det vesentlige, og de har da ikke krav på å få dekket sine saksomkostninger for tingretten, jf. § 20-2 annet ledd.

Heller ikke for lagmannsretten har noen av partene fått medhold i sine krav. Men lagmannsrettens domsresultat innebærer at Protectors ansvar er mer enn halvert i forhold til det beløp selskapet ble dømt til betale i tingretten. Forsikringsselskapet anses derved gjennom anken å ha fått medhold av betydning uten å vinne saken, jf. § 20-3. Når ingen har vunnet saken er det klare utgangspunkt også i dette tilfelle at saksomkostninger ikke tilkjennes noen av partene. Helt eller delvis saksomkostninger kan likevel tilkjennes når «tungtveiende grunner» tilsier det. Det er i vår sak hverken forhold eller omstendigheter som tilsier at utgangspunktet bør fravikes, jf. henvisningen til de alternative hensyn i § 20-2 tredje ledd. Ingen av disse gjør seg gjeldende i vår sak.

Hver av partene er derfor ansvarlig for sine omkostninger for begge instanser.

Dommen er enstemmig.

Vi bistår klienter over hele landet.