Aksept av risiko

Aksept av risiko er et erstatningsrettslig prinsipp som innebærer at en person som frivillig utsetter seg for en kjent risiko, i visse tilfeller ikke kan kreve erstatning dersom risikoen materialiserer seg og fører til skade. I norsk erstatningsrett har skadelidtes kunnskap om og forhold til risiko betydning for vurderingen av om skadevolder kan holdes erstatningsansvarlig.

I juridisk teori diskuteres det om aksept av risiko utgjør et selvstendig grunnlag for å frita skadevolder for ansvar, eller om prinsippet først og fremst fungerer som et moment i andre vurderinger, slik som medvirkning fra skadelidte eller lemping av erstatningsansvar.

Som selvstendig fritaksgrunn innebærer aksept av risiko at dersom skadelidte bevisst har akseptert en risiko, og denne risikoen senere fører til skade, vil skadevolder som hovedregel ikke være erstatningsansvarlig. Begrunnelsen er at skadelidte med åpne øyne har tatt risikoen, og dermed også må bære konsekvensene dersom skaden oppstår.

Høyesteretts praksis peker i retning av at aksept av risiko i enkelte sammenhenger kan fungere som et selvstendig ansvarsfrifinnende grunnlag, særlig innenfor idretts- og fritidsaktiviteter.

Innenfor idrett og fritidsskader står læren om aksept av risiko særlig sterkt. Utgangspunktet er at personer som deltar i idrett, må anses å ha akseptert den normale og påregnelige risikoen som aktiviteten innebærer.

Hvilken risiko aksepteres ved idrett?

Ved for eksempel fotball, ishockey eller alpint er det alminnelig kjent at aktiviteten kan medføre fysisk kontakt, fall eller sammenstøt som kan føre til skade. Denne typen risiko regnes som en del av aktiviteten, og er derfor som hovedregel akseptert.

For lagidretter er det et sentralt vurderingstema om den skadevoldende handlingen innebærer brudd på spillereglene. Dersom handlingen ligger innenfor regelverket, eller innenfor det som må anses som normalt spill, vil det sjelden foreligge erstatningsansvar. Bare grove eller kvalifiserte regelbrudd kan falle utenfor det som anses akseptert risiko.

Et sentralt skille i vurderingen av aksept av risiko går mellom normal og ekstraordinær risiko. Rettspraksis viser at deltakere i idrett og fritidsaktiviteter som hovedregel aksepterer den vanlige risikoen, men ikke risiko som er upåregnelig, skjult eller ekstraordinær.

I Rt. 2001 s. 1212 kom Høyesterett til at en skiløper hadde akseptert den normale risikoen ved skikjøring, men ikke et ekstraordinært og uforutsett risikomoment i form av en skjult snøsprekk. Skaden falt dermed utenfor det skiløperen måtte anses å ha akseptert.c

Aksept av risiko er ikke begrenset til idrett og fritid, men kan også få betydning i andre sammenhenger der skadelidte frivillig utsetter seg for en kjent risiko.

Aksept av risiko ved helsehjelp

Ved ytelse av helsehjelp er aksept av risiko delvis lovregulert i pasientskadeloven § 3 tredje ledd. Bestemmelsen fastslår at erstatning som hovedregel ikke ytes dersom skaden er et utslag av risiko som pasienten må akseptere.

Det kan likevel ytes erstatning etter en rimelighetsvurdering dersom skaden er særlig stor og særlig uventet. I vurderingen er det blant annet sentralt om skaden fremstår som uforholdsmessig sammenlignet med pasientens helsetilstand før behandlingen.

Tidligere inneholdt bilansvarsloven § 7 tredje ledd en bestemmelse om at passasjerer som visste eller burde ha visst at føreren var alkoholpåvirket, som hovedregel ikke kunne kreve erstatning. Denne regelen kan ses som et uttrykk for læren om aksept av risiko.

Også i arbeidslivet kan prinsippet få betydning. Slitasjeskader og belastningslidelser gir som hovedregel ikke rett til yrkesskadeerstatning. Dette kan delvis forklares med at arbeidstaker, ved å ta et fysisk krevende arbeid, må anses å ha akseptert risikoen for gradvis slitasje over tid.

Ved vurderingen av om skadevolder skal fritas for erstatningsansvar på grunn av aksept av risiko, foretas det en konkret helhetsvurdering. Momenter som ofte tillegges vekt er blant annet:

• hvor påregnelig skaden var
• om risikoen var kjent for skadelidte
• hvor frivillig skadelidte utsatte seg for risikoen
• skadeevnens og skadens alvor
• karakteren av den skadevoldende handlingen
• hvordan og på hvilket grunnlag aksepten er kommet til uttrykk

Aksept av risiko har klare likhetstrekk med reglene om medvirkning i skadeserstatningsloven § 5-1 og lemping etter § 5-2. Det er likevel en viktig forskjell i rettsvirkningene.

Ved medvirkning eller lemping skjer det normalt en hel eller delvis fordeling av tapet mellom skadelidte og skadevolder. Dersom aksept av risiko kommer til anvendelse, er konsekvensen derimot at skadevolder helt fritas for erstatningsansvar.

Dersom du har blitt utsatt for en personskade og skadevolder anfører at vedkommende er fri for ansvar fordi du har akseptert risikoen, kan det være avgjørende å få en juridisk vurdering. Spørsmålene om hvorvidt det foreligger en reell aksept, og hvor langt denne rekker, er ofte komplekse og beror på konkrete vurderinger av rettspraksis og faktum.

Våre advokater bistår blant annet i saker mot forsikringsselskaper, i prosesser for Norsk pasientskadeerstatning (NPE), i klagesaker for Helseklage og i domstolsbehandling.