Brannskade - Dom fra Indre Finnmark tingrett

Saken gjelder krav på utbetaling av forsikringssum etter brannskade. De sentrale spørsmål i saken er om forsikringstakeren har gitt uriktige oppgaver over skade på innbo slik at forsikringsavtaleloven § 8-1, 2. ledd, får anvendelse, samt om selskapet har brutt sin varslingsplikt etter forsikringsavtaleloven § 4-14.

En hytte tilhørende A, saksøker og forsikringstaker, brant ned om morgenen 7.juni 2003. Hytta lå like sør for Kautokeino på vestsiden av ---- på andre siden av elva. Fremkomsten til hyttetomta skjer med båt fra riksveisiden av elva. A hadde kjøpt hytta i mars måned samme år. Bakgrunnen for kjøpet var behov for et eget sted å bo når han var i Kautokeino, samt behov for et lagringssted for sitt innbo og utstyr som måtte flyttes fra et uthus tilhørende sine foreldre. Utstyret og innboet ble flyttet til hytta umiddelbart etter kjøpet i mars måned.

A var på hytta en god del frem til isen gikk i mai 2003 og elva ble ufarbar. Etter dette bodde han for det meste i Kautokeino tettsted hos sin kjæreste, bortsett fra en periode før brannen da han arbeidet med ei bru over elva. A forklarte at han siste gang var innom hytta tre dager før brannen, den 4.juni 2003.

Tomta ble besiktiget den 18.juni 2003 hvoretter det ble utferdiget takstrapport vedlagt liste over utstyr og innbo fra forsikringstaker. Totalt angitt verdi er ca kr 350.000. I oversendelsesbrevet til takstrapporten, sendt forsikringsselskapet den 22.juli 2003, bemerker takstkonsulenten at « min mening er at det måtte være trangt i huset med så mye møblement.» På anmodning fra forsikringsselskapet gjorde Kautokeino lensmannskontor den 29.juli 2003 en ny undersøkelse av branntomta. Politiførstebetjent Katrine Nilsen, som deltok i undersøkelsen, forklarte til retten at de ikke fant fullt samsvar mellom funnene på branntomta og listen fra forsikringstaker, blant annet fant de ikke rester etter et stort fjernsyn, samt knapper etter Levis bukser. Resultatet ble meddelt selskapet. Nilsen fikk forståelse av at selskapet ville sende anmeldelse om forsikringssvindel, men slik anmeldelse kom ikke.

I brev av 25. august 2003 ber selskapet forsikringstaker om å sende inn ny oversikt over tapt innbo og løsøre, denne gang ført inn på selskapets ordinære skademeldingsskjemaer, hvor det blant annet gjøres oppmerksom på uriktige opplysninger kan medføre politianmeldelse og bortfall av retten til erstatning, helt eller delvis. Slik skademelding ble utfylt av A, som nå var bosatt i Oslo, den 27.august 2003. I skademeldingen er det bortsett fra avkryssing av manglende kvitteringer, kun rubrikkene for gjenstand og gjenstandens alder utfylt.

Selskapet besluttet nå utgraving av branntomten, foretatt 4.-5. september 2003 av B og C, begge ansatt som utredere i forsikringsselskapet.

Den 16. september 2003 foretok A en korrigering av innbolisten, idet han viste til at han hadde fått opplysninger om at hans tante og lillebror hadde fått hentet videospilleren, DVD-spilleren, forsterkeren, 5 høyttalere og damprengjøringsmaskinen fra hytta uten at han da var blitt fortalt dette. Den 18. september 2003 ble det holdt et møte mellom selskapet og forsikringstaker, hvor A får meddelt at det er vesentlig misforhold mellom det oppførte og det som ble funnet på branntomta. A engasjerte nå advokat for å ivareta sine interesser.

Endelig besiktigelsesrapport, utarbeidet av utreder Toverud, forelå den 1.november 2003. Resultatet ble meddelt A i brev av 7. november 2003. I dette fremkommer at det i tillegg til den korrigeringen A foretok i brev av 16. september 2003, heller ikke ble funnet rester av 3 slipsnåler, 5 belter, 1 CD-spiller, 20 stk VHS-fimer, 1 samebelte med kniv, samt 8 stk Levis bukser. Disse gjenstander har ikkesmeltbare metalldeler som etter selskapets oppfatning ville ha blitt funnet dersom de var i hytta på branntidspunktet. I tillegg pekes det på at det ble funnet lite dekketøy, tekstiler og kun 1 bok. I stedet for 29'' TV ble det funnet en mindre 16'' TV. Det ble heller ikke funnet snekkerutstyr bortsett fra 1 øks og 3 sagblad.

A opprettholdte imidlertid sitt skadekrav i brev av 12. desember 2003, og viste til at det måtte være andre forklaringer på hvorfor det oppgitte utstyret manglet. Den 9. januar 2004 fastholder selskapet at det har fremkommet uriktige opplysninger, men det bes om nye kommentarer før endelig standpunkt tas. Brevet besvares av As advokat den 19.januar 2004. Selskapet svarer den 3. februar 2004 hvor det konkluderes med at:

Vi må derfor fortsatt fastholde vårt tidligere meddelte standpunkt. Eventuelt nye opplysninger vil selvsagt bli vurdert. Vi minner for øvrig om vår tidligere informasjon i henhold til FAL § 4-14.

I brev av 4. mars 2004 skriver selskapet følgende:

Det fastholdes at det for enkelte gjenstander er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i skadeoppgaven, ... Vårt utgangspunkt er altså at retten til erstatning er bortfalt og at vi under enhver omstendighet må se nærmere på utgangspunktet for erstatningsberegningen.

Etter ny brevveksling, hvor As advokat i brev av 9.mars konkluderer med at det er oppstått en tvist mellom partene, kommer selskapet tilbake i brev av 11.mars 2004 hvor det heter:

Sparebanken 1 Skadeforsikring AS er av den klare oppfatning at det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger og at deres klient i hvert fall ikke har krav på full erstatning.

Den 3.juni 2004 mottok Indre Finnmark tingrett stevning i saken. Det har vært utvekslet en rekke prosesskrift mellom partene. Hovedforhandling ble holdt den 26. og 27. oktober 2004. Saksøker møtte med sin prosessfullmektig, advokat Thorsteinn J. Skansbo, og gav forklaring. Saksøkte møtte med prosessfullmektig, advokatfullmektig Håvard Kr. Nilsen. Det ble avhørt i alt 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksøker har i det vesentlig anført:

Forsikringsavtaleloven § 4-14 innebærer et strengt formkrav til fremgangsmåten for å kunne påberope svik i forsikringsoppgjør. Det vises til at Høyesterett har forutsatt at bestemmelsen skal tolkes etter sin ordlyd, jf. Rt-1995-283 . Forsikringsklagenemnda har ved sine uttalelser utdypet formkravenes innhold, hvoretter orientering om adgangen til nemndbehandling må skje samtidig med meddelelsen av selskapets standpunkt. Det vises til Gyldendals rettsdata, lovkommentarer til § 4-14. Det kan også reises spørsmål om selskapet i det hele tatt har kommet med et klart standpunkt i saken før stevning ble tatt ut, da verken brevene av 4. mars og 11.mars 2004 følger formkravene fullt ut.

I dette tilfelle har dessuten selskapet brukt for lang tid på å vurdere saken etter at de ved oversendelse av takstrapporten den 22.juli 2004 fikk opplysninger som medførte at selskapet iverksatte undersøkelser om svik. Det må her også legges vekt på at selskapet i brev av 24. oktober 2003 feilaktig har opplyst at det er åpnet ny etterforskning i saken og at man kommer tilbake til saken etter at politiets konklusjon foreligger. Etter saksøkers oppfatning har det ikke fremkommet noe vesentlig nytt i selskapets saksbehandling etter at åstedsundersøkelsen var avsluttet den 5. september 2003. En avgjørelse i saken først 6 måneder senere, den 4. mars 2004, er derfor i strid med kravet om at avgjørelsen skal fattes etter ugrunnet opphold. Det vises til dom i Frostating lagmannsrett av 24. mars 1994, hvor en saksbehandlingstid på 4 måneder under tvil ble akseptert. I Brynildsen m.fl: Forsikringsavtaleloven med kommentarer, anføres at det må vurderes konkret i den enkelte sak hva som er ugrunnet opphold. I forarbeidene er dette beskrevet som at « selskapet må få en rimelig, kort tid » ( NOU 1987:24 ) og at selskapet må få anledning til å bruke den tid som etter omstendighetene er nødvendig, men heller ikke mer. (NOU 1983:56). I forhold til As tilfelle er det klart at selskapet har brukt mer tid enn nødvendig.

I forhold til spørsmålet om forsikringstaker har utvist svik må det tas utgangspunkt i de strenge beviskrav som rettspraksis har fastslått. Det vises til Rt-2000-59 , hvor det uttales at forsikringsselskapet har bevisbyrden og at det for å kunne legge til svik til grunn kreves en klar eller sterk sannsynlighetsovervekt. De strenge beviskrav fremkommer også i Agder lagmannsretts dom av 13. august 2001, hvor det blir trukket frem en rekke usikkerhetsmomenter knyttet til ensidige konklusjoner etter utgraving av branntomt og som også ellers har mange likhetstrekk med As sak.

I dette tilfelle baserer selskapets sviksinnsigelse seg på at den oppgitte mengden og kvaliteten på As innbo og løsøre er usannsynlig i forhold til hans økonomi, samt på manglende gjenstandsfunn under utgravingen på branntomta. Når det gjelder hva A hadde av løsøre og utstyr i hytta viser saksøker til den dokumentasjon som fremkommer gjennom vitneforklaringene. Det kan etter dette ikke være tvil om at A både hadde mye utstyr og at dette befant seg i hytta. Også i forhold til de konkrete gjenstander selskapet har innsigelser mot, finnes det naturlige forklaringer. Om de dyre moteklærne må As forklaring om at han fikk disse billig gjennom sitt engasjement som deltidsansatt ved en tidligere navngitt motebutikk, legges til grunn. Det er også dokumentert gjennom vitneforklaringer at A er spesielt motebevisst og opptatt av å kle seg pent. I forhold til de samiske klærne er det dokumentert gjennom vitneforklaringer at dette var husflidsprodukter produsert av hans nærmeste familie. As kostnader har derfor vært minimale. Ut fra de opplysninger som har fremkommet, må det anses sannsynliggjort at A har hatt økonomi til å anskaffe seg alt det som er oppgitt. Det vises blant annet til de inntekter A har fått ved avvikling av reindrift og den omfattende hjelp han har fått fra sin familie. Særlig As tante og gudmor har bidratt mye da hun ikke har egne barn. Det må legges til grunn at denne hjelpen har hatt en verdi på flere hundre tusen kroner.

Saksøker avviser at funnene fra selskapets egen åstedsgranskning kan sannsynliggjøre svik i tilstrekkelig grad. Det må for det første tas hensyn til at utrederne er selskapets ansatte og at de således ikke er upartiske granskere. Det må videre tas hensyn til at utgravingen på branntomta først fant sted tre måneder etter brannen. Det har i denne perioden vært sett folk på branntomta. Det er ikke usannsynlig at utstyr kan ha blitt fjernet. Branntomta har også vært utsatt for vær og vind. Videre har den graving politiet tidligere hadde foretatt, redusert mulighetene for å gjøre sikre funn. Det kan heller ikke ses bort fra at de manglende gjenstander er stjålet under innbrudd på hytta i forbindelse med brannen. Det vises til at området er ganske mye trafikkert og opplysninger om mange hytteinnbrudd i Kautokeino. Det må også tas hensyn til at det kan ha vært så høy temperatur i brannen at enkelte gjenstander av denne årsak ikke lar seg identifisere.

I skadeoppgjør etter brann vil det ofte være vanskelig for forsikringstaker å gi en fullstendig og korrekt liste, spesielt når alle kvitteringer også er gått tapt. Det må derfor være et visst rom for feilvurderinger og erindringssvikt. Dette burde selskapet tatt hensyn til ved å gi forsikringstaker veiledning og oppfølging. I dette tilfelle har selskapet overlatt A til seg selv. Dette er høyst uvanlig, også i de tilfeller hvor selskapet arbeider ut fra teori om svik. Det vises til Frostating lagmannsretts dom av 24.mars 1994, hvor svik først ble konstatert etter at det var gitt flere muligheter for korrigering av skadelisten. Overfor A har hans selskap i stedet for veiledning kjørt saken i et annet spor hvor forsikringssvik har vært temaet. Dette har medført rom for større usikkerhet og misforståelser, noe som svekker sannsynligheten for svik.

Det må også legges vekt på at A har vært samarbeidsvillig og har spilt med åpne kort overfor selskapet.. Han har dessuten korrigert skadelisten så snart han fikk opplysninger om at tante og lillebror uten hans vitende hadde hentet en del utstyr fra hytta noe før brannen. Samtidig varsler han om utstyr han har glemt å føre opp. Alle disse forhold taler i imot at han har handlet med svikshensikt.

Dersom retten skulle komme til at det foreligger svik, mener saksøker at det er grunnlag for delvis erstatning etter forsikringsavtaleloven § 8-1, 2.ledd.

Når det gjelder selve erstatningsutmålingen viser saksøker til innhenting av tilbud på oppføring av ny hytte, som beløper seg til kr 548.000. I tillegg kommer grunnmursarbeider og montering av peis. I forhold til innbo og løsøre opprettholdes kravet på ca kr 350.000.

Saksøker la ned følgende påstand:

Saksøkte har i det vesentlig anført:

Saksøkte har klart oppfylt sin varslingsplikt etter forsikringsavtaleloven § 4-14. Varslingen er i dette tilfelle gjort i to trinn, hvor det først gis et varsel om at selskapet vurderer om det foreligger svik, for etter avsluttet saksbehandling å konkludere. Dette er en normal fremgangsmåte. Det vises til Brynildsen m.fl: Forsikringsavtaleloven med kommentarer, § 4-14, hvor en slik saksbehandlingsmåte forutsettes godtatt under henvisning til lovens forarbeider ( NOU 1987:24, side 104 ).

Det er videre slik at varslingsfristen ikke begynner å løpe før selskapet har tilstrekkelige kunnskaper til å kunne starte saksbehandlingen. I dette tilfelle hadde ikke selskapet denne kunnskap før rapporten fra selskapets utredere forelå, noe som ble meddelt forsikringstaker den 17. oktober 2003. En beslutning om sviksinnsigelse har store konsekvenser for forsikringstaker. Det er derfor i alles interesse at selskapet gjør grundige vurderinger og innhenter sikredes synspunkter før endelig beslutning tas. I dette tilfelle har det vært en kontinuerlig saksbehandlingsprosess hos selskapet, noe den omfattende brevvekslingen dokumenteres.

Selskapet informerer om sitt endelige standpunkt i brevet av 4. mars 2004. Selskapet hadde tidligere informert om muligheten for nemndbehandling. I dette tilfelle må derfor formkravene i § 4-14 anses oppfylt. Det vises til at sikrede ikke har ønsket nemndbehandling, men tatt sikte på å føre saken direkte for rettsapparatet.

Saksøkte bemerker at selskapet hele tiden har vært villig til å bistå forsikringstakeren. Dette informeres det om i veiledningen til skademeldingsskjemaet. I dette tilfelle har forsikringstakeren tydeligvis ikke hatt behov for slik veiledning. A har fra starten av oppgitt en detaljert liste over hva som var gått tapt. Heller ikke da han ble bedt om å skrive listen inn i selskapets skadeskjema ba han om noe bistand.

Saksøkte mener at As skademelding viser at han ikke synes å ha vært i tvil om hva som skulle føres opp. Han kunne ved utfyllingen av skadeskjemaet ha kvalitetssikret sine lister, en anledning han ikke benyttet.

Det er forsikringstaker som har bevisbyrden for at et skadetilfelle er oppstått. Normalt vil dokumentasjon fra forsikrede, eventuelt forklaring på manglende dokumentasjon, være tilstrekkelig for å kunne foreta et skadeoppgjør. Dette vil imidlertid stille seg annerledes når det foreligger konkrete opplysninger som svekker sannsynligheten til at opplysningene er korrekte, slik som i dette tilfelle. Brudd på opplysningsplikten medfører at selskapets ansvar bortfaller. I svikstilfellene vil ansvaret bortfalle i sin helhet.

Saksøkte anfører at det i denne sak må legges avgjørende vekt på resultatet av utgravingen på branntomta. Det er ingen annen mulig forklaring på de manglende gjenstandsfunn enn at disse ikke kan ha befunnet seg i hytta på branntidspunktet. Det er ikke noe grunnlag for å trekke i tvil de konklusjoner selskapets utredere kommer til. De utfører sine oppdrag med egne etiske retningslinjer og konkluderer ikke med svik der det kan være tvil.

Selskapet avviser teorien om at gjenstandene kan ha blitt stjålet. Ut fra hyttas beliggenhet og vanskelige tilgjengelighet er for det første svært lite sannsynlig at nettopp As hytte ble utsatt for tyveri. Tyveriet måtte i så fall ha skjedd ved bruk av elvebåt til og fra åstedet medbringende tyvegodset, noe som nærmest kan utelukkes. Dessuten viser det seg at hengelåsen på ytterdøra er uskadd. At tyver skulle buksere tunge gjenstander som et 29'' TV-apparat ut gjennom vindu er også usannsynlig. Det er også påtagelig at eventuelle tyver skulle ha stjålet brukte klær, men derimot ikke tatt med det lille TV-apparatet som beviselig befant seg i hytta. Saksøkte kan heller ikke unnlate å trekke frem at det er en viss tvil om når A siste gang var på hytta, idet han overfor selskapet først opplyste at han var innom dagen før brannen.

Også mulighetene for at gjenstander er fjernet fra branntomta etter brannen må avvises. Det er svært lite sannsynlig at noen skulle ville fjerne utbrente og verdiløse ting. Å fjerne alle knapper fra de oppgitte merkeklærne vil ikke ha latt seg gjøre i praksis.

Etter saksøktes oppfatning viser As opprinnelige lister, hvor bl.a. DVD-spiller, videospiller, forsterker og 5 høyttalere var med, at han bevisst har gitt uriktige opplysninger. Dette utstyret hadde ifølge As egne skisser en så sentral plass i hytta at han måtte ha lagt merke til at disse manglet. Han må derfor hele tiden ha visst om at utstyret var fjernet. Hans korrigeringer skjedde som en reaksjon på de opplysninger han fikk under møtet med selskapet den 2. september, om at selskapet ville foreta utgravinger på tomta. Korrigeringene ble derfor gitt for sent til at selskapet kan se bort fra at sviket også omfattet disse gjenstandene.

Selskapet vil ikke avvise at A kan ha eid flere av de gjenstander kan har ført opp, slik han selv og vitner har forklart. Men ut fra undersøkelsen av skadestedet må selskapet konkludere med at i alle fall slipsnålene, videofilmer, stor TV, leksikon, jeans/jakker/belter av merkevarene Levis, Diesel og Lindeberg, samt samebelte med kniv, ikke kan ha vært på skadestedet på branntidspunktet. Han har dessuten i ettertid oppgitt 2-3 oljeovner, mens det kun ble funnet 1 slik ovn på tomta. Alt dette er gjenstander av et slikt omfang at oppføringen ikke kan ha skjedd ved misforståelser eller feilerindring. A hadde dessuten nettopp flyttet inn i hytta, hvilket gjorde at han måtte ha gode kunnskaper om sine eiendeler. Saken er således vesentlig annerledes enn saken fra Agder lagmannsrett som saksøker har vist til.

Det anføres videre at saksøker ikke kan ha hatt økonomisk evne til i løpet av kort tid å ha anskaffet innbo og løsøre av en slik mengde og kvalitet som opplyst i skademeldingen. Dette selv om det tas hensyn til den bistand han har fått fra familien. Samlet sett kan det derfor heller ikke være tvil om at A har gitt uriktige opplysninger med den hensikt å få erstatning han ikke hadde krav på.

Etter saksøktes oppfatning er det i denne sak ikke grunnlag til å avvike fra lovens hovedregel hvoretter saksøker taper enhver rett til erstatning. Sviket smitter også over på retten til erstatning for hytta. Det vises til Rt-1989-950 .

Saksøkte la ned følgende påstand:

Retten bemerker:

Retten behandler først spørsmålet om forsikringsselskapet har mistet retten til å gjøre sviksinnsigelse gjeldende etter bestemmelsene i forsikringsavtaleloven § 4-14. Etter lovens ordlyd mister selskapet retten til sviksinnsigelse dersom skriftlig beskjed om selskapets standpunkt ikke gis «uten ugrunnet opphold», eller hvis det i denne sammenheng ikke gis orientering om adgangen til å kreve nemndbehandling eller annen tvisteløsningsordning utenfor domstolene.

I forarbeidene til forsikringsavtaleloven fremkommer det at selskapene kan bruke den tid som etter omstendighetene i saken anses som nødvendig. I teori og rettspraksis har en kontinuerlig og fornuftig saksbehandling blitt godtatt, såfremt det kan påvises en normal fremdrift i saksbehandlingen. Det må også tas hensyn til at selskapet har en streng bevisbyrde for at det foreligger svik, noe som innebærer at saksbehandlingen normalt må ta en viss tid, avhengig av hvor lang tid innhenting av nødvendig informasjon tar.

Når det gjelder tidspunktet for selskapets endelige standpunkt i saken viser retten til at partene under forhandlingene var enige om at dette måtte anses å ha foreligget ved selskapets brev av 4 mars 2004. Brevet fra As advokat, datert 9. mars 2004, synes også å legge dette til grunn.

Det var da gått ca 9 måneder fra skaden oppsto og ca 6 måneder fra selskapet foretok utgraving på branntomta. Det er i juridisk teori (Brynildsen m.fl.) antatt at fristen for å ta standpunkt i saken løper fra det tidspunkt hvor selskapet ble kjent med det forhold som sviksinnsigelsen bygger på. Etter rettens oppfatning vil forsikringsselskapets frist her løpe fra det tidspunktet utgravingen ble foretatt. Som det fremgår av korrespondansen mellom partene har det først tatt nærmere 2 måneder før selve rapporten fra selskapets utredere forelå. Noe før dette har imidlertid selskapet varslet om resultatene fra utgravingen og at det av denne grunn vil bli vurdert å avslå eller avkorte erstatningsutbetalingen. Ut fra de brev selskapet deretter sender til forsikringstakeren, synes det som om deres saksbehandling består i en nærmere rettslig vurdering av hva selskapet skal konkludere med. I tillegg blir A gitt anledning til å kommentere de avvik som utgravingen avdekket. Ut fra dette synes det å ha vært en slik grad av fremdrift og kontinuitet i selskapets saksbehandling at selskapets endelige standpunkt anses meddelt uten ugrunnet opphold. Retten har vurdert om selskapets feilaktige meddelelse om at det var igangsatt ny etterforskning av politiet har betydning. Men ut fra korrespondansen i saken synes ikke dette i nevneverdig grad å ha forsinket selskapets saksbehandling.

Forsikringsavtaleloven § 4-14 setter formkrav til hvordan selskapets standpunkt skal meddeles. I loven heter det således:

I denne forbindelse skal selskapet også gi orientering om adgangen til å kreve nemndbehandling etter § 20-1, eventuelt om andre muligheter for å få prøvd saken utenfor domstolene. Forsømmer selskapet å gi slik beskjed, mister det retten til å påberope seg forholdet.

I dette tilfelle gav selskapet slik informasjon i sitt brev den 17. oktober 2003, sendt til As advokat. Selskapet har dessuten i sitt brev av 3. februar 2004 minnet om tidligere informasjon i henhold til forsikringsavtaleloven § 4-14. I brevet av 4. mars 2004, hvor selve standpunktet i saken foreligger, er det imidlertid ikke nevnt noe om mulighetene for nemndbehandling.

Det blir her et spørsmål om selskapet har oppfylt sin informasjonsplikt om adgangen til nemndbehandling ved brevet av 17. oktober 2003. Lovens ordlyd om at orienteringen skal gis « i denne forbindelse » taler imot at forhåndsvarsel er tilstrekkelig. Også forsikringsklagenemnda har gjennom sin praksis tolket bestemmelsens formkrav på en streng måte og forutsatt at denne informasjonen skal gis samtidig med at selskapets standpunkt foreligger. Det er også forutsatt at informasjonen skal gis direkte til forsikringstaker og at informasjonen gis selv om vedkommende er representert ved advokat. Det vises til FSN-1649 , hvor informasjon under åpningen av saken ikke ble godtatt, samt FSN-3922 hvor informasjon om klageadgang også ble krevd når meddelelse ble gitt til advokat.

Også i rettspraksis har bestemmelsen i utgangspunktet vært tolket i henhold til ordlyden. Høyesterett har imidlertid i en dom inntatt i Rt-1995-283 uttalt at en streng praktisering kan føre til støtende resultater. I dommen heter det videre at « jeg stiller det åpent om et forsikringsselskap i alle tilfeller vil være forpliktet til å utbetale erstatning det er helt på det rene at det er begått forsikringssvik ».

Det ble av denne årsak fremsatt forslag om å endre loven slik at sviksinnsigelse skulle kunne gjøres gjeldende selv om informasjon om nemndbehandling ikke var gitt. Stortinget avviste forslaget, men begrunnelsen for dette kan synes noe uklar i og med at det henvises til sviksmistenktes mulighet for å prøve sin sak for rettsapparatet.

Det kan derfor fortsatt synes uavklart om alle brudd på formkravene i § 4-14 vil få betydning i de klare svikstilfellene. Retten finner det etter dette nødvendig å gå inn på realitetene i saken, om saksøker har gitt bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger for å få høyere erstatning enn han hadde krav på, jf. forsikringsavtaleloven § 8-1.

Retten vil innledningsvis bemerke at oppgjør i forsikringsforhold må baseres seg på et tillitsforhold mellom partene. Forsikringstakeren må gi korrekte og fullstendige opplysninger om skadetilfellet, mens forsikringsselskapet skal gi den skadelidte god informasjon, samt gi praktisk bistand for å hjelpe skadelidte til å rekonstruere skadeomfanget. Retten bemerker at det er rimelig å anta at en skadelidt etter en totalbrann oftere vil komme i den situasjon at man underrapporterer de ting som faktisk er ødelagt enn det motsatte. Retten bemerker videre på generelt grunnlag at begge parter har et ansvar for å bestrebe seg på å komme til et korrekt oppgjør. Det er derfor naturlig at forsikringsselskapene, der de mottar krav som virker svært høye, går i dialog med skadelidte for å klargjøre bakgrunnen for de enkelte krav som fremsettes.

Det er likevel klart at det er et samfunnsproblem at en del skadelidte bevisst prøver å forlede selskapene og faktisk oppnår å få utbetalt for høye forsikringsbeløp. Det er videre skadelidte som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at man faktisk har vært i besittelse av de påståtte mistede gjenstander. Her kreves vanlig sannsynlighetsovervekt. Når det gjelder påstand om svik er bevisbyrden lagt på forsikringsselskapet. Det kreves sterk overvekt av sannsynlighet for at svik foreligger før bevisbyrden anses oppfylt, dog ikke så sterke bevis som for domfellelse i en straffesak. Om bevisbyrden vises til Høyesteretts dom, inntatt i Rt-2000-59 .

Retten må i sin vurdering av om det er utvist svik, i hovedsak bygge på forklaringene fra selskapets utredere, samt forsikringstaker og hans tante/gudmor, stefar og søskenbarn. Alle disse vitnene har således tilknytning til partene i saken. Selv om utrederne er representanter for selskapet, kan ikke retten se at det er grunnlag for å trekke i tvil deres forklaring om utgravingen på branntomta. Det foreligger heller ikke noe spesielt grunnlag for å trekke i tvil de faktiske opplysningene i forklaringen fra saksøkers vitner.

Selskapets sviksinnsigelse bygger på at A i sin skademelding har oppgitt innbo og løsøre som man ved utgravingen av branntomta med stor sannsynlighet ville funnet rester av. I tillegg mener selskapet at forsikringstakeren da han fylte ut skademeldingen, må hatt kunnskap om de gjenstander som hans tante og bror hadde fjernet tidligere.

Retten mener at funn etter utgravinger av en branntomt i utgangspunktet vil være vektige bevis for at det er gitt feil opplysninger. Spørsmålet blir imidlertid om man kan se bort fra at det kan være andre forklaringer på de manglende gjenstander enn svik. I dette tilfelle må det etter rettens oppfatning tas utgangspunkt i at A har sannsynliggjort at han har eid gjenstander oppgitt i skademeldingen og at disse har vært i hytta. Dette har også selskapet et stykke på vei erkjent. Selskapet mener likevel at den totale mengde utstyr må ha vært for høyt, da A ikke kan ha hatt økonomi til innkjøp i en slik størrelsesorden. Ut fra vitneførselen har det imidlertid fremkommet at A hadde svært mye utstyr. Det ble blant annet forklart at utstyret tidligere hadde fylt opp et uthus på 28 kvadratmeter. I forhold til As økonomi fremkom det videre at han hadde hatt en meget betydelig økonomisk bistand, spesielt fra sin tante. A hadde også hatt andre inntekter som ikke kunne leses direkte ut fra selvangivelsene. Retten legger også vekt på at man i samiske områder fortsatt har et inntekts- og forbruksmønster som avviker betydelig fra landsgjennomsnittet. Man har normalt sett behov for forholdsvis mye klær og utstyr, noe man kan ha tilgang til uten kjøp i butikk.

Retten er derfor kommet til at A har bevist at han har hatt utstyr i det omfang som fremgår av skademeldingen, riktignok uten at dette er dokumentert fullt ut i detalj og i antall når det gjelder de mindre verdifulle gjenstander, noe som normalt sett heller ikke kreves ved skadeoppgjør. Det vises for så vidt til at det ble funnet gjenstander i branntomta som A ikke hadde oppgitt.

Dersom A skal ha opptrådt svikaktig, må han derfor selv ha flyttet utstyret fra hytta eller fått andre til å gjøre dette. Retten drøfter først om A bevisst har holdt tilbake opplysninger om at tante og bror hadde fått hentet noen gjenstander fra hytta. I utgangspunktet kan det virke lite sannsynlig A ikke hadde registrert at utstyret, som hadde en sentral plass i stua, var fjernet. A har erkjent at han var innom hytta i denne tida, men at dette skjedde i noen få tilfeller mens han arbeidet med brua. Retten finner derfor ikke å kunne utelukke at A ikke festet seg ved at det var fjernet utstyr. Den korte tiden han hadde bodd i hytta kan også være en forklaring på dette. At tanten og broren fikk hentet utstyret uten å kontakte A om dette, er heller ikke usannsynlig, tatt i betraktning det nære forhold dem imellom.

Spørsmålet blir videre om det kan finnes andre forklaringer enn svik på de manglende funn i branntomta. Retten drøfter først om tyveri før brannen kan utelukkes, slik selskapet hevder. Tyveri fra hytter synes å ha økt i omfang, også i Kautokeino. Retten kan ikke se at hytta har en spesielt vanskelig tilgjengelighet, selv om den ikke lå på riksveisiden av elva.. Den lå i nærheten av Kautokeino tettsted, kunne ses fra veien og var dessuten tilgjengelig for trafikk med båt over og langs elva. Eventuelle tyver kunne både ha vært omstreifende og lokalkjente. Det kan ikke anses usannsynlig at eventuelle innbruddstyver tok seg inn gjennom vindu, noe som kan forklare at utrederne ikke fant merker på hengelås og låsbeslag. Forsikringsselskapet har påpekt at det er lite troverdig at tyver har tatt med seg alt det utstyret som manglet, bl.a. brukte klær og verktøy. Med det tyverimønster man har hatt i Finnmark, i alle fall den senere tid, kan retten ikke utelukke tyveri av brukte moteklær og verktøy. I forhold til antall løse panelovner, som A senere har lagt til skadeoppgaven, nevner retten at han har oppgitt et antall fra 1-3 i de forskjellige oppgavene. At bare 1 ble funnet kan derfor ikke indikere bevisst feilinformasjon.

Det kan også være andre forklaringer til de manglende funn i tomta. Etter rettens oppfatning er det noe påfallende at så mye av utstyret ble funnet utenfor veggene. En del, men neppe alt, kan forklares med politiets utgraving den 27. august 2004, hvor det ble opplyst at en del nedfall fra taket ble fjernet for å komme ned til restene av det som hadde vært inne i hytta. Retten kan derfor heller ikke helt utelukke at det også kan ha vært andre på branntomta, eventuelt om brannslukkingen kan ha påvirket brannrestene, noe som imidlertid ikke er opplyst.

Politiets utgraving skjedde med store spader, og alle delene av hytta ble undersøkt. Retten kan derfor ikke se bort fra at den omfattende gravingen som politiet foretok, til en viss grad kan ha vanskeliggjort den utgravingen selskapets utredere gjorde uka etter. I alle fall ble det opplyst fra politiets side at man fant flere bøker i tomta, mens utrederne kun fant 1 bok. Utrederne har opplyst at de også har undersøkt de brannrester som ble funnet utenfor hytta, noe retten ikke tviler på. Det er likevel naturlig å tenke seg at spredningen av brannrester til en viss grad kan ha påvirket sikkerheten til konklusjonene fra en utgraving som skjedde tre måneder etter brannen.

Saksøker har vist til dommen fra Agder lagmannsretts av 13. august 2001 som støtte for sitt syn. Hovedbegrunnelsen for flertallets standpunkt bygde på de store muligheter for feilerindringer og misforståelser som kan oppstå for skademeldinger etter brann hvor man må bygge på forsikringstakers hukommelse. Saken er her noe annerledes, da saksøker i utgangspunktet synes å ha hatt en bedre oversikt over sitt utstyr, blant annet fordi han nettopp hadde flyttet inn. De større og viktige løsøregjenstander må han derfor normalt sett ha hatt klar erindring om, noe han selv også erkjenner. Når det gjelder en del mindre utstyr kan sikkerheten ha vært mindre.

Dommen i Agder lagmannsrett bygger imidlertid også på en forventning om at selskapet skal bistå forsikringstakeren og bidra til å rette feil og misforståelser. I forhold til A har selskapet ikke gitt slik bistand. Det er således påtakelig at selskapet ikke har tatt kontakt med A for å diskutere hvilken verdi som skulle legges til grunn for de tapte gjenstander. A har på sin side forklart at han ikke fylte ut verdi på skademeldingen fordi han regnet med at selskapet hadde bedre kompetanse til å gjøre dette enn han.

Selskapets arbeid synes således å ha hatt preg av etterforskning med grunnlag i takstrapporten. Det konkrete arbeid for avdekke svik er imidlertid begrenset til utgravingen på branntomta, samt en vurdering av As økonomi ut fra selvangivelsene. Etter rettens oppfatning ville en bredere tilnærming til forsikringsskaden kunnet opplyst saken bedre. Ut fra forsikringsselskapets syn, hadde en anmeldelse av A for forsikringssvindel vært forventet.

Retten viser til en dom fra Hålogaland lagmannsrett fra 11. desember 1996 (sannsynligvis LH-1996-502 , Lovdatas anm.), hvor man i tillegg til utgravinger på branntomta også la vekt på andre opplysninger, blant annet sannsynliggjøring av hvor det manglende utstyr hadde blitt flyttet.

Retten finner etter dette at utgravingene på branntomta alene ikke i tilstrekkelig grad kan sannsynliggjøre forsikringssvik. Det er ikke fremkommet noe motiv for at A skulle ha flyttet utstyret fra hytta før brannen. Det er heller ikke noen mulig forklaring på hvor utstyret eventuelt skulle ha blitt flyttet til.

Retten legger til at det synes å ha vært mye utstyr på hytta som ikke er oppgitt, noe som også fremgår i rapporten fra utgravingene. Når det tas hensyn til As forbehold om verdigjengivelse, kan det derfor reises tvil om A forsto eller burde forstått at eventuelle uriktige opplysninger ville gitt ham høyere erstatning enn han hadde krav på.

Retten finner etter dette at selskapet ikke klart nok har sannsynliggjort at A har opptrådt svikaktig, jf. beviskravene til dette.

I forhold til formkravene i forsikringsavtaleloven § 4-14 må det være klart at forholdet ikke kan betraktes som et slikt klart svikstilfelle at det ville vært støtende å gi formkravene anvendelse.

Når det gjelder størrelsen på erstatningskravet finner retten å legge til grunn det som saksøker tidligere har anført, kr 350.000, hvilket er noe lavere enn den sum som fremgår av de listene som er vedlagt takstrapporten. Retten finner også å legge takstrapporten til grunn i forhold til erstatningen for oppføring av ny hytte, med et skjønnsmessig tillegg på ca kr 29.000 for oppføring av ny grunnmur. Det tilbud saksøker selv har innhentet, kan ikke legges til grunn, da det baserer seg på furutømmer av en særlig høy kvalitet.

Sparebanken 1 Skadeforsikring AS har tapt saken. Retten har ikke vært i tvil om resultatet, og retten kan ikke se at det er andre årsaker til å avvike fra hovedregelen etter tvistemålsloven § 172, 1. ledd, om at Sparebanken 1 Skadeforsikring må erstatte motpartens nødvendige saksomkostninger.

Saksøkers prosessfullmektig, advokat Skansbo, har innlevert omkostningsoppgave på kr 144.936. Retten anser at salærkrav er høyt. Når retten godtar salær også før stevning, må retten legge til grunn at advokaten i større grad kunne bygget på den forutgående kjennskap til saken. Noe av årsaken kan være advokatskifte, noe retten mener er for lite vektlagt i omkostningsoppgaven. Det var dessuten fremkommet relativt lite nytt under den skriftlige saksforberedelse, hvilket burde gjort behovet for forberedelse til hovedforhandling mindre enn det som er lagt til grunn for salærkravet. Retten finner på dette grunnlag å skjønnsmessig måtte redusere omkostningsoppgaven med kr 20.000,- til kr 125.000,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Vi bistår klienter over hele landet.