Dom: Bilulykke - skadeevne og årsakssammenheng

Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale!

Av Codex Advokat og Personskadeadvokater.no
01/09/2017

Borgarting lagmannsrett

DATO:2011-03-28
PUBLISERT:LB-2009-156512
SAMMENDRAG:41 år gammel mann fikk medhold av lagmannsretten i at det var adekvat årsakssammenheng mellom bilulykken og de plagene han etter ulykken fikk i rygg, nakke og hode.
SAKSGANG:Asker og Bærum tingrett TAHER-2007-156553 - Borgarting lagmannsrett LB-2009-156512 (09-156512ASD-BORG/02).
FORFATTER:Lagdommer Elin Holmedal. Lagdommer Bjørn Engstrøm. Ekstraordinær lagdommer Trygve Schiøll.

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden.

Saken gjelder krav om erstatning for kneskade etter trafikkulykke. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss.

1 Sakens bakgrunn

A er 41 år gammel. I 2003 var han utsatt for en bilulykke som i korthet kan beskrives slik:

På morgenen den 13. august 2003 kjørte A sørover på Evenrødveien (fylkesvei 381) i Fredrikstad. En hjort eller et rådyr kom ut i vegbanen, og A svingte unna. Unnamanøveren gjorde at han mistet kontrollen over bilen og kjørte ut av veibanen. Bilen, en Audi A4 2002 modell, kjørte ned en skråning og fortsatte ut på et jorde på tvers av pløyeretningen før den stoppet opp. Bilen ble stående i kjøreretningen.

Pga. smerter i ryggen kom ikke A seg ut av bilen ved egen hjelp. En lastebilsjåfør som kom til åstedet klarte heller ikke å få A ut av bilen. Sjåføren tilkalte ambulanse. Ambulansepersonell satt nakkekrage på A, la ham på båre og brakte ham til Sykehuset Østfold HF. Det fremgår av journalen at han oppga smerter i rygg og nakke. Han ble utskrevet samme kveld etter at det var tatt røntgen og Computer Tomografi (CT) av ryggraden.

Det foreligger ikke samtidige bilder fra ulykkesstedet, og det var ingen vitner til hendelsen. Det er usikkert nøyaktig hvor bilen kjørte ut av veibanen. Det er videre usikkert hvilken fart bilen hadde ved utforkjøringen og hvor den stoppet opp.

Politiet kom til ulykkesstedet kort tid etter utforkjøringen. I rapporten fra ulykkesdagen har politiet beskrevet at ulykken skjedde på en rett strekning med god sikt og tørr veibane. Rapporten beskriver et fem meter langt skrensespor som går fra bilens kjørefelt og ut av veien, og at bilen sto ca. 30 meter ut på jordet. Det er påpekt at fartsgrensen på strekningen er 80 km/t. A har selv anslått at han kjørte i ca. 70 km/t da uhellet skjedde.

På oppdrag fra If har Ingeniørfirmaet Rekon DA (heretter Rekon) skrevet en rapport om hendelsen. I rapporten - datert 11. mai 2009 - har Rekon målt høydeforskjellen mellom veibanen og jordet til opp til 1,8 meter. Bredden på skråningen er målt til fem meter.

A er utdannet elektriker (EL-installatør). På skadetidspunktet jobbet han som salgssjef i firmaet X AS. Bedriften selger bl.a. utendørs belysning. Etter ulykken ble A sykmeldt sammenhengende i ett år pga. ryggsmerter. I perioden 1. september 2004 til 30. juni 2009 gjennomførte han attføring og omskolering til elektrolærer ved Østfold tekniske fagskole og Høyskolen i Østfold. Han har siden oktober 2010 jobbet i 50 % stilling som lærer i elektrofag ved Borg videregående skole. Han mottar samtidig 50 % tidsbegrenset uførepensjon.

I årene før ulykken var A sykmeldt tre ganger, hvorav en gang pga. kink i ryggen. Høsten 2000 var han sykmeldt i en kort periode pga. problemer på jobben. Den 18. februar 2002 ble han sykmeldt pga. kink etter et uheldig løft. Han ble friskmeldt 1. september 2002. Den 23. september 2002 ble han sykmeldt på nytt. Om bakgrunnen for denne sykmeldingen har fastlegen notert i journalen at A er « temmelig fortvilet p.g.a. hustruens sykdom. Han er depr. Og nærmest gråtende. » A ble friskmeldt 2. januar 2003.

A søkte If Skadeforsikring NUF (i det følgende ofte kalt If) om erstatning for utgifter, inntektstap og menerstatning. If har utbetalt 40 000 kroner a konto. Ut over dette er partene ikke kommet til enighet. A tok ut stevning mot If 18. oktober 2007. If bestred kravet i tilsvar 16. november 2007.

Asker og Bærum tingrett avsa 2 juli 2009 dom med slik domsslutning:

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A med kr 3.240.000 - kronertremillionertohundreogførtitusen.
2.If Skadeforsikring NUF idømmes sakens omkostninger kr 200.000 - kroner tohundretusen med tillegg av lovens rente fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling finner sted. I tillegg betaler If Skadeforsikring NUF dekning for utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige, dr. Elling Alvik og dr. Kristine Bodding Gjendemsjø, samt utgifter til vitnet Camilla Andreassen.

Ovennevnte beløp forfaller til betaling 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse.

If anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandlingen ble holdt 1. til 4. mars 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. If var representert ved prosessfullmektig advokat Petter Jespersen. A møtte med prosessfullmektig Cecilie Waage og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner, herunder fem som sakkyndige vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

2 Partenes anførsler

Den ankende part - If Skadeforsikring NUF - har i korte trekk gjort gjeldende:

Det er ikke faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom trafikkuhellet 13. august 2003 og de helseplagene A har i henholdsvis rygg og nakke/hode i dag. Det er A som skadelidt som må føre bevis for årsakssammenheng mellom hendelsen og skadene. Bevisbyrden snus ikke med mindre skadevolder anfører at det foreligger en annen årsak til plagene. Det er ikke tilfellet her.

Kravene til faktisk årsakssammenheng ved nakkeskader er utmeislet i rettspraksis. Det ble i Rt-1998-1565 (Anne-Lene Liedommen) etablert fire kriterier som må være oppfylt for å kunne legge til grunn at det er årsakssammenheng: Det må foreligge et adekvat traume, det må foreligge akutt- og brosymptomer og sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Kriteriene kan ikke legges direkte til grunn for ryggskader, men de gir likevel et bakteppe i bevisvurderingen. Kriteriene - og dermed kravet til årsakssammenheng - er ikke oppfylt for As del, verken i forhold til skadene i nakke/hode eller rygg.

Biluhellet var et lavenergitilfelle. Uhellet utsatte ikke A for potensielt skadevoldende krefter tilstrekkelig til å forårsake varige skader. Dette støttes av beregningene fra Rekon. Det er ingen grunn til ikke å legge Rekons beregninger til grunn. Rekons rapport er bl.a. basert på at bilen bare fikk bagatellmessige skader. Hadde hendelsen hatt skadeevne, ville bilen fått større skade enn den fikk. De sakkyndige vitnene som har konkludert med årsakssammenheng har lagt feil forutsetninger om skadeevne til grunn.

Det er ikke tilstrekkelig dokumentert at A hadde akuttsymptomer i nakke og hode. Det kan ikke legges vekt på at det ble tatt røntgen eller CT på sykehuset ved innleggelsen 13. august 2003. Dette gjøres rutinemessig.

Heller ikke kravet til brosymptomer er oppfylt for nakkens del. A gikk først til legen med denne i november 2003. Nakke/hodeplager er deretter ikke nevnt i samtidige dokumenter før i henholdsvis januar og september 2004. Man må vektlegge de tidsnære dokumentene mest. At fastlegen i ettertid uttaler at A har hatt nakkeplager siden biluhellet kan ikke tillegges avgjørende vekt.

Spørsmålet om årsakssammenheng for nakke- og hodeskadene byr på bevistvil over flere ledd. Det er den samlede bevistvil som må legges til grunn. Årsakssammenheng er ikke sannsynliggjort.

As ryggplager er identiske med de plagene han hadde før ulykken, og som førte til at han var sykmeldt i over seks måneder i 2002. Ryggplagene skyldes dermed ikke biluhellet. As ryggplager er vanlige i befolkningen. De skyldes ikke et traume, men muskelspenninger og belastningsskader over tid. I hvert fall må det gjøres fradrag for en inngangsinvaliditet.

Det er subsidiært tale om samvirkende årsaker hvor trafikkuhellet er et så vidt uvesentlig element at det ikke kan tillegges rettslig betydning. Også om As sykdomsforløp har en mer psykosomatisk forklaring vil selve biluhellet være et så uvesentlig element i årsaksrekken at det ikke er erstatningsbetingende. Uspesifisert vond rygg i form av « lower back pain » som A har, kan utløses av en rekke forhold. Typisk kan depresjoner, stress, samlivsproblemer og økonomiske problemer være årsak til ryggproblemer. En rettssak om erstatning kan i seg selv bidra til ryggsmertene.

Det foreligger under enhver omstendighet ikke rettslig årsakssammenheng. Skadefølgene i henholdsvis rygg og nakke/hode er ikke påregnelige følger av et så beskjedent uhell som det A var involvert i. Skadefølgende må anses som ekstraordinære, og det vil være urimelig å pålegge If ansvar.

Atter subsidiært er erstatningsutmålingen til tingretten alt for høy. A kan for det første ikke ha hatt noe inntektstap i 2003 så lenge han fikk sykepenger. Det kan videre ikke legges til grunn at A ville hatt en slik lønnsutvikling uten skaden som tingretten la til grunn. Det er mer nærliggende å se hen til lønnsutviklingen til den som ble ansatt i X AS etter A.

Det kan under enhver omstendighet ikke være grunnlag for å kreve dekket slike utgifter som A har krevd. Dette gjelder særlig arbeid i heimen og kostnader til dekkhotell og ytre vedlikehold av hus og hytte.

Den ankende part har lagt ned følgende påstand:

1.If Skadeforsikring frifinnes.
2.If Skadeforsikring tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i korte trekk gjort gjeldende:

Det er en klar erstatningsrettslig og adekvat årsakssammenheng mellom ulykken 13. august 2003 og As rygg- og nakkeplager i dag. Ulykken var en nødvendig og tilstrekkelig betingelse til plagene. Det foreligger ikke andre selvstendig virkende årsaker. Før ulykken var A en aktiv mann i 100 % arbeid. Han var helt frisk i ryggen. Han har aldri tidligere hatt plager i nakke eller hode.

A har fått en nakke- og hodeskade etter ulykken. Skadene er imidlertid ikke påført av en nakkesleng, men en kombinasjon av ekstensjon (strekk), rotasjon, sidebøy og risting av nakken. De fire kriteriene i Anne-Lene Liedommen er derfor ikke direkte anvendelige på As skader. Kriteriene er likevel instruktive, og rent faktisk oppfylt i denne saken. Kriteriene må tilpasses individuelle forhold som økt sårbarhet.

Bilulykken hadde skadeevne og oppfyller kravet til adekvat traume. Rekons rapport bygger på mange usikre momenter. Videre har Rekon bare målt hvilke krefter bilen har vært utsatt for. Dette kan ikke automatisk overføres til personer som befinner seg inne i bilen. A kom seg ikke ut av bilen ved egen hjelp etter ulykken. Akuttsymptomene viser at ulykken hadde skadeevne.

A hadde klare akuttsymptomer fra nakken. Sykehuset ville ikke tatt CT av nakken om ikke den var et tema ved innleggelsen 13. august 2003. Røntgen viser bløtdelshevelse i nakken.

Også kravet til brosymptomer er oppfylt. Siden ulykken har A jevnlig gått til lege med nakkesmertene. Det kan ikke tillegges vekt at nakken ikke nevnes eksplisitt i journalen. Fastlege Hovland har i erklæring av 8. desember 2006 bekreftet at A har vært plaget av nakkesmerter helt siden ulykken. Det er normalt at fastlegen i journalen noterer det som plager pasienten mest. For As del var det ryggen, noe som også fremgår av Hovlands erklæring. Kravet om å påvise brosymptomer innebærer heller ikke at man må gå til legen kontinuerlig. Etter ulykken fikk A time hos spesialist. I påvente av dette var det ikke grunn til å gå til fastlegen.

Nakkeskadene A har i dag er forenlig med den bilulykken han ble utsatt for. Forløpet svinger, avhengig av dagsform og øvrige plager. Nakkeplagene er lokalisert på høyre side. Dette er typisk for traumeutløste skader. Hodeplagene er sekundære til nakkeplagene.

Bilulykken var en nødvendig og tilstrekkelig årsak til As ryggplager i dag. As ryggplager i dag er ikke identiske med de plagene han hadde før ulykken. Nevrologiske undersøkelser viser at ulykken påførte A skade i en høyere ryggvirvel enn kinken i 2002. De rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten konkluderte med årsakssammenheng.

A hadde heller ingen inngangsinvaliditet. På ulykkestidspunktet var A helt frisk i ryggen, og hadde vært det i nesten ett år. Han var i full jobb fra september 2002, og reiste våren og sommeren 2003 på flere lange turer med henholdsvis fly og bil. En eventuell inngangsinvaliditet har uansett ikke betydning for hans ervervsevne. Han var i full stilling før ulykken. En eventuell inngangsinvaliditet har derfor kun betydning for hvilken menerstatningsgruppe A skal plasseres i.

Subsidiært kan A i høyden sies å ha hatt en sårbarhet i form av en disposisjon for ryggplager. Det har imidlertid ingen betydning for erstatningskravet. Skadevolder må ta skadelidte som han er. Sårbarheten er eventuelt en samvirkende årsak til hans ryggplager i dag. Både kinken og bilulykken må anses som nødvendige, men ikke alene tilstrekkelige, til å utløse plagene. I dette bildet kan ikke ulykkeshendelsen 13. august 2003 anses som uvesentlig.

Når If anfører at den skaden A har i dag ville ha oppstått uansett, rammer tvilen If som skadevolder.

Det er også rettslig årsakssammenheng. Skadene til A er adekvate, både i art og omfang. Det økonomiske tapet er heller ikke upåregnelig.

A har ikke anket over tingrettens dom. De feil som er gjort av tingretten ved beregningen av erstatningskravet er i Ifs favør. Tingrettens erstatningsutmåling er derfor ikke satt for høyt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1.Anken forkastes.
2.A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

3 Lagmannsrettens merknader

Partene er enige om at If er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag etter bilansvarsloven § 4 dersom det først foreligger adekvat årsakssammenheng mellom hendelsen 13. august 2003 og de plager A har i dag. Lagmannsretten bemerker at det ikke er bestridt at A har plager i korsrygg, nakke og hode.

3.1 Årsakssammenheng

Hovedregelen om årsakssammenheng i norsk erstatningsrett er betingelseslæren. Som formulert av Høyesterett i Rt-1992-64 (P-pilledom II), er spørsmålet om en skade ville ha skjedd om en handling eller unnlatelse tenkes bort. Spørsmålet er med andre ord om A ville hatt de plagene i rygg, nakke og hode han har i dag om bilulykken 13. august 2003 tenkes bort.

Denne saken reiser vanskelige spørsmål om faktisk årsakssammenheng. As plager i nakke, hode og rygg er vanlige også blant mennesker som ikke har vært utsatt for et traume. Årsaksvurderingen kompliseres av at A har hatt plager i korsryggen tidligere. Det er for så vidt illustrerende for saken at de fire medisinsk sakkyndige vitnene har kommet til to ulike konklusjoner: Ortoped Arne Nilsen og professor i nevrokirurgi, Trygve Lundar, har konkludert med at det ikke er årsakssammenheng. Overlege i ortopedisk kirurgi, Elling Alvik, og spesialist i nevrologi, Kristine Bodding Gjendemsjø, har konkludert i motsatt retning.

En forutsetning for faktisk årsakssammenheng er at bilulykken 13. august 2003 hadde tilstrekkelig skadeevne til å forårsake varige plager i rygg, nakke og hode. Lagmannsretten vil derfor først vurdere dette. Lagmannsretten vil deretter drøfte øvrige årsaksspørsmål knyttet til de konkrete skadene.

a) Bilulykkens skadeevne

Partene er uenige om hvilke krefter bilulykken kan ha utsatt A for. Den ankende part har særlig vist til konklusjonene i Rekons rapport av 11. mai 2009.

Rekon har brukt dataprogrammet Scan-Crash. Programmet er i dag brukt over store deler av Europa. Det simulerer kjørebevegelser etter at bestemte parametere er lagt inn. Rekons rapport i denne saken er bl.a. basert på skadetakst og på bilder av Audien. Rekon har videre lagt til grunn As opplysninger til politiet om at han kjørte i 70 km/t, svingte ut av veien og endte opp ca. 30 meter ut på jordet. Etter åstedsbefaring har Rekon lagt inn en høydeforskjell mellom vei og jorde på 1,8 meter og en bredde på skråningen på fem meter. Dette gir en helning på 21 grader. Rekon har ut fra dette kommet til at selve oppbremsingen ikke har gitt særlige belastninger. I rapporter fremgår det at:

... Det var noen skader på bilen, men energimessig er disse bagatellmessige og har ikke forårsaket noen belastninger å snakke om. De største belastningene i denne hendelsen er belastningen i zaksen, altså nedenfra og opp fordi bilen får en hastighet nedover når den kjører ned skråningen som stoppes når den kommer i bunnen, altså ut på jordet.

Rekon presiserer i rapporten at simulasjonen er en forenkling av virkeligheten.

Scan-Crash tar for eksempel ikke hensyn til en økning i zkraften pga. ujevnheter i underlaget. Det påpekes i rapporten at belastninger fra slike forutsetninger ikke kan ha vært « veldig store fordi man da ville fått skader på bilens understell/hjuloppheng og det har man ikke.» Rapporten konkluderer deretter med at den økte belastningen i zaksen etter all sannsynlighet ikke har vært over 1 g, men at den mest sannsynlig var rundt 0,6 g. Dvs. en økt belastning på 0,6 g i zaksen utover den normale tyngdekraften på 1 g som vi til enhver tid er utsatt for.

Lagmannsretten bemerker at det er usikkerhet knyttet til hvordan bilulykken faktisk skjedde. Som påpekt var det ingen vitner til hendelsen. Det foreligger heller ikke samtidige bilder av åstedet eller nedtegnelser av hvor bilen har kjørt ut av veibanen og ned på jordet. At de kreftene som var i sving kan ha vært sterkere enn hva Rekons rapport konkluderer med kan derfor forklares på flere måter.

For det første vet man ikke nøyaktig hvilken hastighet bilen hadde da den kjørte av veien. Fartsgrensen på den aktuelle strekningen var 80 km/t, 10 km høyere enn den farten A har antydet at han hadde. For det andre vet vi ikke hvilke rystninger, kompresjoner, strekk, bøy og/eller rotasjonskrefter A ble utsatt for i forbindelse med unnamanøveren, skrensen ut av veien eller ferden over ulendt terreng. Dette vil bero ikke bare på underlaget og helningsgraden der bilen kjørte ut, men også på hvordan A satt i bilen. Bilder fremlagt for lagmannsretten viser en ikke ubetydelig kant i overgangen mellom jorde og skråning. Bildene viser også at underlaget også ellers var ujevnt, og at A har kjørt mot pløyeretningen. For det tredje legger lagmannsretten til grunn at en kombinasjon av økt belastning i zaksen og rystninger, kompresjoner, strekk og rotasjonskrefter lettere volder skade når de opptrer sammen enn om en belastning kommer alene.

Det er også usikkert hvilke skader en bil får av økte belastninger i zaksen og rotasjonskrefter. Skader på bilen vil ikke alltid fortelle noe om hvilke belastninger en passasjer har vært utsatt for. Slik lagmannsretten ser det, er det for eksempel nærliggende at økte belastninger i zaksen kan volde personskade uten samtidig å skade bilens støtdempere som er konstruert for å tåle slike belastninger.

Etter lagmannsrettens syn er det videre vanskelig å se bort fra As akuttsymptomer ved vurderingen av hvilken skadeevne ulykken hadde. A har forklart at han kjente to kraftige dunk da han kjørte utfor, og at han fikk lammende smerter i ryggen. Han har også forklart at han ikke kom seg ut av bilen pga. smertene. Heller ikke en lastebilsjåfør som kom til åstedet klarte å hjelpe ham ut. Politirapporten av 13. august 2003 bekrefter at A ikke kom ut av bilen ved egen hjelp:

« Ca klokken 08.23 ankom vi stedet. Ambulansen var allerede kommet. De var i ferd med å få fører ut av bilen og over på en båre. »

Det samme er gjentatt i politiavhør av A 25. august 2003 og i skademeldingen hans av 20. november 2004. A har også forklart at han ikke kunne stå på egne ben da ambulansepersonellet fikk ham ut av bilen. Han har videre opplyst at han brukte krykker i anslagsvis 6-8 uker etter ulykken for å avlaste ryggen. Disse akuttsymptomene er ikke bestridt.

Akuttsymptomene er etter lagmannsrettens syn lite forenlige med at A bare ble utsatt for ubetydelige krefter ved utforkjøringen. Tvert om sannsynliggjør symptomene at A ble utsatt for større krefter enn det Rekons rapport har tatt høyde for.

Verken ortoped Arne R. Nilsen eller professor i nevrokirurgi, Trygve Lundar, har kunnet gi noen forklaring på akuttsymptomene. Etter deres syn var skadeevnen for liten til å forårsake slike akuttsymptomer, og for liten til å gi varige plager i rygg, nakke og hode. Nilsens og Lundars konklusjoner om årsakssammenheng bygger på den forutsetning at ulykken hadde liten skadeevne. Etter lagmannsrettens syn er det som nevnt grunn til å stille spørsmålstegn ved denne forutsetningen.

Lagmannsretten bemerker videre at skadeevnen uansett ikke kan vurderes ut fra antatte skadevoldende krefter alene. Man må også ta hensyn til individuelle forhold hos skadelidte som kan tilsi økt sårbarhet, jf. Anne-Lene Liedommen. Lagmannsretten ser ikke bort fra at A - ut fra sin tidligere rygghistorie - var noe mer utsatt for skade i ryggen enn normalbefolkningen.

Etter dette finner lagmannsretten det sannsynliggjort at bilulykken hadde tilstrekkelig skadeevne til å forårsake de plager A har i dag. Lagmannsretten bemerker i denne sammenhengen at det fremstår som lite sannsynlig at disse symptomene tilfeldig oppsto på samme tid som ulykken.

b) Nærmere om ryggplagene

Et springende punkt i årsaksvurderingen er om As ryggplager i dag er identiske med hans tidligere ryggplager. Hvis ja, taler det for at ryggplagene ikke er betinget av bilulykken, men en fortsettelse av ryggskaden i 2002.

If har særlig vist til Nilsens spesialisterklæring av 8. mars 2006, utarbeidet i forbindelse med forsikringssaken. Nilsen konkluderte med at det foreligger « tilnærmet identiske plager » før og etter den aktuelle skaden. Han vurderte det derfor « som lite sannsynlig ( < 25%) at den aktuelle ulykken 13.8.03 er årsak til skadelidtes aktuelle ryggplager ». Nilsen opprettholdt sin konklusjon for lagmannsretten. Han fant ikke grunnlag for at det forelå en skiveutløst skade da det ikke var påvist sikker skadebetinget skiveutglidning eller brudd. Nilsen tolket As plager til å være en « low back pain » som er vanlig i befolkningen. Han anså plagene som muskulært betinget, ofte utløst av stress, konflikter, økonomiske problemer og lignende.

Trygve Lundar - som var nytt sakkyndig vitne for lagmannsretten - fremholdt at varige ryggplager ikke var forenlige med de beskjedne kreftene A i følge Rekonrapporten var utsatt for. Etter hans syn skyldtes plagene mest sannsynlig belastning over tid. Lundar påpekte videre at muskelskjellettplager er vanlige i befolkningen, og at slike ryggplager sjeldent skyldes traumer. Lundar har ikke selv undersøkt A.

Etter lagmannsrettens syn er det mer sannsynlig at de ryggplager A har i dag skyldes bilulykken enn tidligere ryggplager. Det er rett nok likhetstrekk mellom den type smerte A opplevde etter kinken i 2002 og de han har nå. Som fremholdt i Nilsens erklæring, beskrev A i 2002 at kinken ga smerter i korsrygg, utstråling og nummenhet. Det er også likhetstrekk hva gjelder vansker med å sitte i lengre perioder. De nevrologiske undersøkelsene til Elling Alvik og Kristine Bodding Gjendemsjø, viser imidlertid at As ryggplager i dag ikke er identiske med de han hadde før ulykken.

Lagmannsretten legger til grunn at en skade i ryggen ofte gir utslag i nummenhet og strålinger til ulike hudområder. Hvert hudområde (kalt dermatom) får sin nerveforsyning fra et bestemt segment av ryggmargen gjennom den tilhørende nerverot. Strålinger eller nummenhet i et bestemt hudområde indikerer derfor hvilken ryggvirvel med tilhørende nerverot som er skadet. Hver ryggvirvel identifiseres med en bokstav og et tall. De fem virvlene som utgjør korsryggen (lumbalryggen) er benevnt L1 til L5, hvor L5 er ned mot virvelen S1 og nederste del av ryggen (sakralryggen).

Lagmannsretten påpeker at As kink i 2002 ga smerter i korsrygg med stråling til tær. Dette samsvarer med L5-dermatomet. Etter ulykken har A beskrevet smertene annerledes. Han har forklart at smertene nå ligger som et kronisk belte fra korsryggen, rundt livet og ned mot lysken. Han har videre forklart at utstråling etter ulykken særlig er lokalisert foran på låret og frem til kneet. Dette indikerer en skade høyere opp i ryggen enn tidligere, nærmere bestemt knyttet til L4. Alvik og Gjendemsjø har noe avvikende konklusjoner på om A fortsatt har symptomer som svarer til L5-dermatomet. Begge er imidlertid klare på at stråling og sensibilitetstap fra L4-roten er nytt i forhold til tidligere symptomer.

Alviks sakkyndige erklæring av 20. mars 2008 var begrenset til å vurdere As ryggplager. Ved klinisk undersøkelse 13. mars 2008 fant Alvik tydelig sensibilitetstap i dermatomet for L4-nerven. Han fant ingen tilsvarende sensibilitetstap for L5 eller S1-dermatomet, det området As tidligere ryggplage var knyttet til:

Han har nå et tydelig sensibilitetstap i dermatomet for L4-nerven. Dette er helt udiskutabelt og han har ingen sensibilitetstap, verken for L5 eller S1-dermatomet. ... Konklusjonen på denne somatiske undersøkelsen er at pasienten, etter min mening har en affeksjon av L4-nerven, hvor denne skal ha kompresjon fra den 3. lumbale skive, eventuelt kan han også ha kompresjon av de to nivåene ovenfor. Den nevrologiske undersøkelsen konkluderer med at det ikke er noen kompresjon, verken av L5-nerven eller S1-nerven på noen av sidene.

I erklæringen fremgår videre under overskriften « årsakssammenheng »:

... Pasienten har udiskutabelt hatt en sykehistorie i 2002, hvor det er påvist bukende skiver i de to nederste skivenivåer. Han forteller en historie som helt klart tyder på en affeksjon av L5-nerven, og de funn som er gjort tyder på helt klart kompresjon av denne nerven, fra sannsynligvis det 4. skivenivå, det vil si, nest nederste skivenivå. Pasienten forteller så at han ble bra og holdt seg bra ca. 7-8 måneder uten at han hadde noen smerter, verken i rygg eller utstrålende smerter, i denne tiden. Han har så hatt smerter i ryggen og sykemelding hele tiden etter den aktuelle ulykke. Det er helt tydelig at det denne gang er en annen skive, dvs 3. skive, eventuelt også 1. eller 2. skive, som er årsak til pasientens smerteutstråling og ryggsmerter denne gangen. ... Det er intet som tyder på at pasienten har hatt affeksjon av L4-roten før aktuelle ulykke. Alle undersøkelser etter aktuelle ulykke tyder nå på en klar affeksjon av L4-roten.

Alvik konkluderer i erklæringen med « mer enn 50% sannsynlighet for at det er årsakssammenheng mellom pasientens ryggplager og L4-rotssymptomet og aktuelle ulykke ». Han setter den medisinske invaliditeten til 17%, jf. invaliditetstabellen punkt 3.2.3 -2.3.3 i forskrift om menerstatning av 21. april 1997 (invaliditetstabellen). For lagmannsretten la Alvik til - ut fra akuttsymptomer og tolkninger av røntgenbilder - at A ved ulykken mest sannsynlig pådro seg et lite kompresjonsbrudd i ryggvirvelen L1. Han presiserte at et slikt brudd leger seg selv, og ikke har betydning for A i dag. Det indikerer imidlertid etter hans syn hvilke krefter som var i sving, og forklarer hvorfor A hadde problemer med å stå oppreist etter ulykken.

Gjendemsjø har i sin sakkyndige erklæring av 23. mai 2008 vurdert As plager i rygg, nakke og hode. I erklæringen er det feilaktig lagt til grunn at bilen snudde 180 grader ute på jordet. Som for tingretten presiserte Gjendemsjø at hun opprettholder konklusjonen i erklæringen uavhengig av dette. Fra den nevrologiske undersøkelsen 27. mars 2008 har Gjendemsjø notert:

Ved undersøkelse av sensibilitet angir skadelidte nedsatt sensibilitet for stikk og berøring fortil høyre skulderbue og fortil høyre overarm, samt dorsalt (baktil) høyre underarm. Han angir videre nedsatt sensibilitet for berøring fortil og på siden av høyre lår, på siden av høyre legg og angir at berøring med vattdott kiler noe mindre over første tå høyre fot. Nedsatt sensibilitet for stikk på siden og fortil høyre lår. For øvrig normal sensibilitet for stikk og berøring. ...
...
... Ved undersøkelse av korsryggen er det distinkt palpasjonsømhet paravertebralt (på siden av ryggvirvelen) høyre side L3/L4, ellers generelt litt øm hele veien både vertebralt (over ryggvirvelen) og paravertebralt, men ingen distinkt ømhet. Øm i muskulaturen i korsryggen, spesielt i nivå L3/L4.

Under punktet « Medisinsk invaliditet » viser Gjendemsjø til at bildeundersøkelser av ryggen 11. desember 2003 påviste generell bukning i de to nederste nivåene, og degenerative forandringer som gjør det trangt for særlig høyre L5 nerverot. Hun fremhevet videre at A har « nummenhet og smerteutstråling svarende til høyre L4 og L5 rot... ». Under punktet « Vedrørende korsryggrelaterte plager » uttaler Gjendemsjø:

Det har etter mitt skjønn tilkommet en helt klar klinisk forverring av hans korsryggrelaterte plager etter ulykken. ... De nevnte funn ved MR av korsryggen kan etter mitt skjønn forklare hans nummenhetsfølelse og smerter ut mot høyre lår.
Etter mitt skjønn har det allerede forut for den aktuelle ulykken foreligget lette degenerative forandringer i korsryggen, med bl.a. lett fortrengning av nevroformina i nivå L5-S1 høyre side, og dette har gjort skadelidte mer sårbar for nye påvirkninger av korsryggen. Ulykken har etter mitt skjønn medvirket til en økt irritasjon av høyre L5 nerverot, med økning av irritasjonssymptomer i høyre ben.
Skadelidtes vedvarende korsryggrelaterte plager etter ulykken er godt og regelmessig dokumentert.
I henhold til det ovenfor nevnte vurderer jeg at den årsaksmessige og tidsmessige sammenhengen mellom aktuelle ulykke på den ene side og deler av skadelidtes nåværende ryggrelaterte plager på den annen side er sannsynlig (mer enn 50% sannsynlig).

For lagmannsretten forklarte Gjendemsjø at As smertestråler på siden svarer til L5-dermatomet, mens stråler foran på høyre lår svarer til L4-dermatomet. Hun presiserte at stråling foran fra L4-roten er nytt i forhold til tidligere symptomer.

Basert på utredningene fra Alvik og Gjendemsjø, finner lagmannsretten at As plager i dag ikke er identiske med plagene i 2002. Symptombildet knyttet til L4-dermatomet er nytt. Etter lagmannsrettens syn er det derfor ikke grunnlag for å si at hans plager i dag kun er en fortsettelse av tidligere plager.

Etter lagmannsrettens syn er det videre mer sannsynlig at de nyere ryggplagene skyldes bilulykken enn andre ting, for eksempel psykosomatisk forhold. Det er godt dokumentert at ryggplagene oppsto på ulykkestidspunktet. Ryggplagene er siden ulykken grundig dokumentert gjennom legejournaler. Det er påvist objektive, nevrologiske funn. Det er motsetningsvis lite som tilsier at A har vært utsatt for slike psykiske stressfaktorer (« gule flagg ») som især Nilsen viste til.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at As sykdomstilstand ikke kan forklares verken med tidligere ryggplager eller psykosomatiske forhold. Bilulykken - som lagmannsretten over har konkludert med hadde skadeevne - står igjen som den mest sannsynlige årsaken til plagene.

Spørsmålet er så om A ville blitt delvis arbeidsufør grunnet ryggen selv om bilulykken ikke hadde funnet sted, og at deler av As økonomiske tap derfor ville ha oppstått uansett jf. Rt-1999-1473 .

Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for en såkalt inngangs uførhet. Ved vurderingen av medisinsk invaliditet fant Gjendemsjø rett nok at A hadde en inngangs invaliditet i korsryggen på 7 %. Hun uttaler:

Skadelidte hadde forut for den aktuelle ulykken lett nedsatt funksjon og lette smerter i korsryggen. Han var imidlertid i full jobb. Han var ikke i behov av fysioterapi eller daglig smertestillende medisin. Han hadde tendens til nummenhet i høyre ben, men ingen klare kliniske tegn til vedvarende nerverotpåvirkning for øvrig og det var normal sensibilitet og kraft ved testing.

Lagmannsretten legger til grunn at A var fullt arbeidsfør på ulykkestidspunktet. Han ble friskmeldt for ryggplagene 1. september 2002. Det er flere forhold som klart indikerer at A ikke hadde ryggproblemer etter dette. Han var i full jobb fra september 2002. Sykmeldingen høsten 2002 var ikke relatert til ryggen. Han møtte ikke til time ved ryggpoliklinikken 7. august 2002, og ga avkall på ny time måneden etter, jf. brev fra ryggpoliklinikken av 12. september 2002 og fastlegejournalen av 23. september 2002. I løpet av vinteren/våren 2003 reiste han to ganger med fly til Kina. Sommeren 2003 reiste familien på en lengre biltur i Europa. A har videre forklart at han pusset opp et hus i denne perioden. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at verken kinken i 2002 eller eventuelle tidligere degenerative forhold har gitt A en inngangsuførhet.

Den ankende part har subsidiært anført at ryggplagene i 2002 er en samvirkende årsak til hans ryggplager i dag, og at trafikkulykken er et så uvesentlig element i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det. Lagmannsretten bemerker at i den grad de tidligere ryggplagene har betydning i årsaksbildet, er det mer naturlig å se på disse som en økt sårbarhet hos A. En eventuell økt sårbarhet fritar ikke If fra erstatningsansvar. Det er etter lagmannsrettens syn under ingen omstendighet grunnlag for å si at bilulykken var et uvesentlig bidrag.

c) Nærmere om nakkeplagene

Partene er uenige om kriteriene i Anne-Lene Liedommen er direkte anvendelige på As nakkeplager. Etter lagmannsrettens syn kan kriteriene gi veiledning for årsaksvurderingen også ved andre nakkeskader enn piskesnerttilfellene. De sakkyndige vitnene har benyttet kriteriene ved vurderingen av nakkeskaden. Lagmannsretten tar ikke stilling til om kriteriene er direkte anvendelige i saken. Slik lagmannsretten ser det er kriteriene - som det fremgår nedenfor - uansett oppfylt.

Lagmannsretten har ovenfor konkludert med at bilulykken hadde tilstrekkelig skadeevne, jf. punkt 3.1 a). Spørsmålet er om det foreligger akutt- og brosymptomer og et forenlig sykdomsbilde. Også her har de sakkyndige ulikt syn.

Nilsen konkluderer i spesialisterklæring med at nakkeplagene sannsynligvis skyldes muskelspenninger, og at hodeplagene sannsynligvis er et « delsymptom i denne muskulære anspentheten ». Nilsen finner dokumentert betydelige plager forenlig med muskelspenninger også før ulykken. Nilsen vurderte det derfor « som lite sannsynlig ( < 25%) » at ulykken er årsak til As nakkeplager. Trygve Lundar - som ikke har foretatt noen klinisk undersøkelse av A - påpekte at plagene ikke var symptomatiske med traumeutløste skader. Han fremhevet i tillegg at CT på sykehuset ikke avdekket noen bløtdelsskader. Lundar fant heller ikke at det forelå tilstrekkelige dokumenterte brosymptomer. Gjendemsjø fant at Liekriteriene var oppfylt, dog under en viss tvil hva gjaldt kravet til brosymptomer.

Lagmannsretten finner at det er dokumentert akuttsymptomer for nakkeskaden. I innkomstjournalen fra sykehusinnleggelsen 13. august 2003 fremgår det at A « fikk smerter både i nakke og korsrygg ». Røntgenundersøkelsen samme dag påviste bløtdelshevelse i de to øverste nakkevirvlene, C1 og C2. Dette tilsier i følge Gjendemsjø akutt påvirkning av bløtdelsvevet i øvre delen av nakken. Lagmannsretten slutter seg til dette. Lagmannsretten påpeker at A ikke hadde nakkeplager før ulykken.

Lagmannsretten har også - under en viss tvil - kommet til at brosymptomer er tilstrekkelige dokumentert. A har opplyst at han har hatt vedvarende smerter i nakken siden ulykken. I fastlegejournalene er nakkesmerter imidlertid først nevnt 11. november 2003. Deretter er nakkesmerter dokumentert gjennom epikrise fra Ryggavdelingen Sykehuset Østfold (ryggpoliklinikken) fra time 19. november 2003 og legerklæring fra Hovland av 31. desember 2003. I epikrise fra time hos ryggpoliklinikken 19. januar 2004 påpekes at « Pasienten ikke har merket bedring siden han var her på ryggskolen 19. november 2003.» Det samme er gjentatt i epikrise fra ryggpoliklinikken av 30. april 2004. Etter dette er det et opphold i dokumentasjonen frem til september 2004 hvoretter nakkesmerter er nevnt jevnlig.

Fastlege Hovland har i brev av 8. desember 2006 bekreftet at A har hatt vondt i nakken siden ulykken. Hovlands forklaring på at nakkesmertene ikke er nevnt oftere i journalen var at ryggsmertene var, og er mer fremtredende.

Det foreligger også andre omstendigheter som kan forklare at nakkeplager ikke eksplisitt er nevnt i journalene før ca tre måneder etter ulykken. Det fremgår av journalene at A ble lovet time på ryggpoliklinikken allerede ved sykehusinnleggelsen 13. august 2003. Det er journalført at han jevnlig purret på dette før han fikk time 19. november 2003. I påvente av time på sykehusets ryggpoliklinikk, hvor også nakken vil bli undersøkt, kan man etter lagmannsretten syn ikke forvente å finne like jevnlige journalføringer hos fastlegen.

Lagmannsretten viser videre til at A gikk på sterke smertestillende medikamenter etter ulykken. Som påpekt av Gjendemsjø kan dette - i kombinasjon med sterke ryggsmerter - ha dempet/overskygget nakkesmertene. I perioden januar til september 2004 beskriver ryggpoliklinikken As smerter som uendret. Dette dekker også smerter i nakken, slik ryggpoliklinikken beskrev i epikrisen fra timen 19. november 2003.

Lagmannsretten finner også at As nakkeplager er forenlige senskader med det traumet han var utsatt for. Nakkeplagene er asymmetriske, og gir mest smerte på høyre side med nummenheten ut i høyre skulderbue og arm. Som påpekt av Gjendemsjø er asymmetriske plager typisk for nakkedistorsjon utløst ved traume.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det er årsakssammenheng mellom bilulykken og nakkeplagene.

d) Nærmere om hodeplagene

Lagmannsretten kan ikke se at A kan ha pådratt seg en organisk hjerneskade ved ulykken. Både Nilsen og Gjendemsjø har vurdert hodeplagene til å være utløst av - og således sekundære til - nakkeplagene. Lagmannsretten legger dette til grunn, og påpeker at sekundære plager også oppfyller kravet til faktisk årsakssammenheng.

Lagmannsretten bemerker samtidig at verken nakke- eller hodeplager har særlig betyning for erstatningskravet. Det er - slik lagmannsretten forstår - ikke bestridt at det er ryggplagene som gjør A delvis arbeidsufør. Plagene i nakke og hode har dermed bare betydning for utmåling av ménerstatning.

3.2 Påregnelighet - rettslig årsakssammenheng

If har anført at As sykdomsforløp og varige skader er upåregnelige sett hen til de beskjedne krefter han var utsatt for ved bilulykken.

Lagmannsretten har ovenfor konkludert med at den konkrete skadeevnen var større enn det den ankende part mener kan legges til grunn. Det dreier seg likevel om en lavenergiskade, og lagmannsretten legger til grunn at bilulykker av denne typen vanligvis ikke medfører varige skader i rygg eller nakke.

Selv om et skadeforløp av den typen vi her står overfor, kan beskrives som uvanlig, er verken skadens art eller omfang etter lagmannsrettens syn upåregnelig. Plager i rygg og nakke/hode er verken sjeldne eller uventede følger av å være påført traumer gjennom bilulykker. Det kan heller ikke være upåregnelig at ulykken for As del har ført til delvis varig uførhet. Som påpekt av de sakkyndige, vil traumer i rygg og nakke hos enkelte gi kroniske plager.

3.3 Erstatningsutmåling

A ble i tingretten tilkjent totalt 3 240 000 kroner for utgifter, inntektstap og ménerstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2. A har ikke anket tingrettens dom. Spørsmålet er således om det er utmålt for høy erstatning for noen av kravene.

Til veiledning for retten har ankemotparten fremlagt beregninger basert på programmet Compensatio, et verktøy for utmåling av personskadeserstatning. Lagmannsretten har anvendt 1. januar 2011 som skjæringstidspunkt mellom lidt og fremtidig tap.

a) Utgifter

Tingretten tilkjente erstatning for påførte utgifter med 126 373 kroner. Erstatning for fremtidige utgifter er ikke eksplisitt nevnt i tingrettens dom. Fra ankemotparten er det opplyst at posten trolig er slått sammen med påførte utgifter.

For lagmannsretten har den ankende part bestridt at posten skal omfatte utgifter til dekkhotell, ny madrass og pute og maling av hus og hytte. De øvrige utgiftene er slik lagmannsretten forstår ikke bestridt.

A har forklart at han får økte smerter i ryggen når han løfter bildekk, og derfor verken kan skifte eller lagre dekkene. Lagmannsretten finner at påløpte utgifter til dekkhotell er en følge av skaden, og at de kan kreves dekket etter skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd. Utgiftene til maling av hus og hytte og kjøp av pute/madrass er oppført som en fremtidig utgift. De er dermed ikke omfattet av det beløp tingretten har tilkjent. Lagmannsretten tar derfor ikke stilling til om den ankende parts anførsler kan føre frem.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at erstatningen for utgifter i hvert fall ikke er satt for høyt av tingretten.

b) Inntektstap

Tingretten tilkjente erstatning for lidt inntektstap med 826 853 kroner. Beløpet tyder på at erstatningen inkluderer arbeid i heimen, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd siste punkt. Tap i fremtidig inntekt ble skjønnsmessig satt til 2 000 000 kroner. Tingretten benyttet kapitaliseringsrente på 5 % og skatteulempe på 25 %, noe partene ikke hadde innsigelser til. Tingretten har imidlertid ved en feil latt skatteulempen komme til fradrag i erstatningen.

I beregningen av lidt inntektstap har A tatt utgangspunktet i den faktiske inntekten i 2002, og lagt inn 4 % årlig lønnsøkning. Den ankende part har gjort gjeldende at A ikke kan ha hatt inntektstap i 2003 så lenge han mottok sykepenger. Lagmannsretten er enig i at det ikke er dokumentert inntektstap i ulykkesåret. Det må derfor være riktig å bruke den faktiske inntekten i 2003, og ikke 2002, som utgangspunkt for beregning av hypotetisk lønnsutvikling (inntekt uten skaden).

Den ankende part har videre anført at en årlig hypotetisk lønnsvekst på 4% fra ulykkesåret til i dag er for høyt, og at det er mer nærliggende å se hen til lønnsutviklingen til den som ble ansatt i X AS etter A. Det er fremlagt tall for årene 2005-2007 hvor disse lønnsutgiftene utgjør henholdsvis 445 000, 481 0000 og 459 000 kroner (avrundet). Lagmannsretten kan ikke se at det er særlig veiledning å hente i disse tallene. Det er tvilsomt om stillingene er sammenliknbare. Lagmannsretten bemerker at den gjennomsnittlige, årlige lønnsveksten i perioden 2004-2009 var på 4,8 %, jf. Statistisk sentralbyrå, lønn per normalårsverk, 1930-2009 (gjennomsnitt for næringer). Lønnsveksten i 2010 lå noe under 4%. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å anta at A ville hatt en lavere lønnsvekst enn landsgjennomsnittet.

Med utgangspunktet i faktisk inntekt i 2003, og ikke 2002, og en lønnsvekst på 4 %, utgjør hypotetisk bruttoinntekt i årene 2004 til 2010 henholdsvis kroner 450 000, 468 000, 487 000, 506 000, 526 000, 547 000 og 569 000 (beløpene er avrundet). Dette innebærer at erstatning for lidt inntektstap må justeres noe ned sammenliknet med de beregninger tingretten har lagt til grunn.

Samtidig er det grunnlag for å justere erstatning for fremtidig tap i inntekt noe opp. A har i lagmannsretten lagt frem utskrift av likningen for 2010 som viser en brutto faktisk inntekt på ca. 307 000 kroner, hvorav det alt vesentlige er arbeidsavklaringspenger. Denne bruttoinntekten er lavere enn det som er lagt til grunn av begge parter i deres beregninger av tap i fremtidig inntekt. Pga. lønnsnivået i As nye jobb, er det neppe grunn til å anta at den faktiske inntekten vil øke særlig i 2011. Med den utviklingen i hypotetisk inntekt lagmannsretten har lagt til grunn, innebærer det at det beløp tingretten kom til ved beregningen av tap i fremtidig inntekt ikke er for høyt.

Lagmannsretten bemerker at As krav om erstatning for inntektstap også inkluderte arbeid i heimen, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd siste punkt. A krevde erstattet 125 521 kroner for lidt tap og 248 942 kroner for fremtidig tap. Postene er etter lagmannsrettens syn tilstrekkelig dokumentert.

Samlet sett innebærer dette at tilkjent erstatningen for inntektstap i tingretten - påført og fremtidig - ikke er for høy.

c) Ménerstatning

Ménerstatning forutsetter en varig og betydelig skade av medisinsk art, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 og fastsettes under hensyn til « menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse ».

I tingretten ble A tilkjent ménerstatning med 111 000 kroner. Beløpet tilsvarer ménerstatning etter basisgruppe 1. Av domspremissene kan det synes som om tingretten mente å tilkjenne ménerstatning etter basisgruppe 2. Lagmannsretten finner at vilkårene for å tilkjenne ménerstatning etter basisgruppe 1 i hvert fall er tilstede. Det vises til at Gjendemsjø satt en samlet ulykkesrelatert medisinsk invaliditet til 21,8 %, noe lagmannsretten slutter seg til.

Tingretten har gjort fradrag i posten påførte utgifter/lidt inntektstap med 56 054 kroner inkludert renter for en generell a konto utbetaling fra If. Fradraget er ikke bestridt.

Samlet erstatning blir etter dette ikke under tingrettens resultat på 3 240 000 kroner.

Etter dette forkastes anken.

4 Sakskostnader

Anken har vært forgjeves. Den ankende part skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd erstatte As sakskostnader for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part bør fritas for sakskostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd og § 20-4.

For lagmannsretten har advokat Waage krevd 316 203 kroner i salær, hvorav 63 240 kroner er mva. Av dette utgjør 245 610 kroner, inkludert mva, salær for 96 timer saksforberedelse fra anketilsvaret var skrevet frem til ankeforhandlingen. I tillegg er det krevd dekket utgifter til de private sakkyndige vitnene med henholdsvis 22 500 og 19 140 kroner.

If har protesterte på ankemotpartens salærkostnader. Lagmannsretten finner at salærkravet knyttet til saksforberedelsen på 245 610 kroner inkludert mva er høyere enn nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Lagmannsretten peker på at advokat Waage også prosederte saken for tingretten. For lagmannsretten sto saken i det store og det hele likt som for tingretten. Det har kommet til én ny sakkyndig for lagmannsretten, og Rekons rapport ble først fremlagt under hovedforhandlingen i tingretten. Dette kan imidlertid ikke begrunne at det er nødvendig å bruke i alt 96 timer til saksforberedelse. Lagmannsretten reduserer skjønnsmessig denne delen av salærkravet med 50 % til 122 805 inkludert mva. Det samlede salær som kan kreves dekket av If avrundes etter dette til 193 400 kroner inkludert mva.

Samlet tilkjennes etter dette 235 040 kroner i sakskostnader for lagmannsretten.

Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til, skal If også erstatte As sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten opprettholder tingrettens avgjørelse om sakskostnader. Da tingrettens dom ble avsagt var ikke utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige klarlagt. Dette er nå opplyst å utgjøre 80 000 kroner. Beløpet dekkes av tingrettens domsslutning punkt 2. I tillegg kommer utgifter til rettsgebyr for hovedforhandlingen som synes utelatt av tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.Anken forkastes.
2.I tingrettens domslutning post 2 gjøres den endring av sakskostnadene også omfatter rettsgebyret.
3.I sakskostnader for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF til A 235.040 - tohundredeogtrettifemtusenogførti - kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen

Vi bistår klienter over hele landet.

Finn L Eriksen 2020

Vi bistår deg etter personskade

Alle personskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en personskade, noen ganger flere år. Det ansvarlige forsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand.
Våre advokater