Dom: Dykker, yrkesskade og erstatning

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

• Les mer om: Yrkesskade
• Les mer om: Erstatning ved yrkesskade
• Les mer om: Gangen i en yrkesskadesak

Saken gjelder krav om erstatning under yrkesskadeforsikringsordningen.

Ved stevning av 6. juli 2006 gikk A til søksmål mot Yrkesskadeforsikringsforeningen med krav om erstatning for sykdom/skade som han hevdet å være påført som metningsdykker i Nordsjøen i perioden 1979 til 1982. Tingretten avsa dom i saken den 10. juni 2008 med slik domsslutning:

Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett av A. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus fra 27. mars 2009 til 2. apri 2009. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen. Det ble hørt forklaring fra ni vitner, hvorav fire partsoppnevnte sakkyndige vitner, samt forklaring fra rettsoppnevnt sakkyndig professor dr. med. Lars Weiseth, som også gjorde tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig for tingretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Sakens bakgrunn er nærmere redegjort for i tingrettens dom, som lagmannsretten viser til. Hovedtrekkene i saksforholdet er følgende:

Den ankende part gjennomgikk minedykkerutdanning under avtjening av militær førstegangstjeneste, og er senere utdannet som metningsdykker. Metningen består i at dykkeren i begynnelsen av hver arbeidsperiode settes under kompresjon tilpasset det trykk han skal arbeide under på større dyp, og holdes under trykk i trykkammer hele perioden ombord i dykkerfartøyet. Dykkeren kan dermed utføre arbeid i skiftturnus gjennom hele arbeidsperioden uten dekompresjon og kompresjon mellom arbeidsøktene.

Hans første oppdrag som metningsdykker fant sted i forbindelse med havariet av boligplattformen Alexander L. Kielland den 27. mars 1980, hvor han på kort varsel ble mobilisert og fikk som oppgave å lete etter og bringe opp omkomne mannskaper fra havbunnen.

Han var senere under sin virksomhet som metningsdykker utsatt for flere farefulle episoder, som er nærmere redegjort for i tingrettens dom, hvor det heter:

Etter arbeidsperioden som ble avsluttet i begynnelsen av september 1982, kom den ankende part ikke tilbake i virksomhet som metningsdykker.

I tiden deretter hadde den ankende part ulike arbeidsforhold. Frem til oktober 1984 arbeidet han som Diving Supervisor og senere som ROV Operator/Technician i selskapet Intersub Services AS. I perioden fra september 1984 til november 1985 arbeidet han, dels som selvstendig næringsdrivende, med dykkeoppdrag, inntil han ble sykmeldt i november 1985. Fra mai 1986 kom han igjen i arbeid, og arbeidet til februar 1988 som røkter ved smoltanlegg, og deretter frem til årsskiftet 1994 - 1995 som operatør innenfor oljeboringsvirksomhet. Hans siste arbeidsforhold var i selskapet Anticimex AS, hvor hans arbeid besto i skadedyrbekjempelse, herunder blant annet å legge ut rottegift hos virksomhetens kunder. Han maktet etter hvert ikke å utføre dette arbeidet, og ble ved fylkestrygdekontorets vedtak av 29. august 2003 tilkjent uførepensjon med 100 prosent med virkning fra 1. mars 2004.

På grunn av sviktende helse har den ankende part over en årrekke vært undersøkt og utredet på medisinsk grunnlag - dykkermedisinsk, kardiologisk, øre-/nesemedisinsk, nevrologisk, nevropsykologisk og psykologisk. Han tiltakende yrkesuførhet er, som lagmannsretten skal komme tilbake til nedenfor, i flere av de foreliggende utredninger etter hvert blitt satt i sammenheng med de påkjenninger han ble påført under metningsdykk i perioden 1980 til 1982, og som er beskrevet ovenfor.

Den ankende part ble som nevnt tilkjent full uførstønad med virkning fra 1. mars 2004 i vedtak av fylkestrygdekontoret i Rogaland av 29. august 2003. Det ble senere, etter vedtak av fylkestrygdekontoret i Oslo, bestemt at uførepensjonen skulle tilkjennes « etter reglene ved yrkesskade ». Det heter i vedtaket fra fylkestrygdekontoret i Oslo at « [ f ]ylkestrygdekontoret godkjenner Posttraumatisk stressyndrom som følgelidelse etter yrkessykdom/yrkesskade ».

Det fremgår av vedtak av 18. september 2004 i nemnd for pionerdykkere at den ankende part ble tilkjent kompensasjon for uførhet med 40 G, samt at han tidligere hadde mottatt oppreisning med kr 200.000, i alt kr 2.551.120.

Etter at den ankende part i 2003 ble innvilget uførepensjon, krevde han forgjeves yrkesskadeserstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, for deretter å reise søksmål for Stavanger tingrett mot Yrkesskadeforsikringsforeningen ved stevning den 6. juli 2006, som nevnt innledningsvis.

Den ankende part har i anledning anken i det vesentlig anført:

Det anføres at den ankende part før de belastninger han ble påført i perioden som metningsdykker, var ved utmerket psykisk og fysisk helse. Han var en av 30 av en søkermasse på 300 søkere som ble utvalgt til minedykkerutdanning i forsvaret, og en av 17 av de 30 som fullførte utdanningen. Han er nå 100 prosent yrkesmessig ufør og anslås av de sakkyndige som har vurdert ham å ha en medisinsk invaliditetsgrad varierende fra 30 til 40 prosent. Årsaken til hans uførhet hevdes å være påkjenninger som han ble påført under arbeidet som metningsdykker i perioden 1980 til 1982, og som har påført han en posttraumatisk stresslidelse. Det vises herunder til den ankende parts forklaringer og vitneforklaringer fra sakkyndige vitner.

Den ankende part arbeidet som metningsdykker under ekstreme forhold kontinuerlig, med betydelig risiko for utvikling av yrkessykdommer, og var i tillegg utsatt for flere livstruende episoder som hevdes både hver for seg og til sammen å ha vært tilstrekkelig til å forårsake en posttraumatisk stresslidelse. Det er herunder vist til parts- og vitneforklaringer vedrørende særlig bergingsarbeider etter Alexander L. Kiellandulykken, gasskutt under dykking uten tilstrekkelig reservegass, episode med dykkeklokke som hektet seg opp og fyltes med vann under utilsiktet posisjonsendring av dykkerfartøyet, samt episode hvor det oppsto fare for havari av dykkerfartøyet med den følge at dykkerne under metning ville ha omkommet.

Videre anføres at virkningen av de belastninger den ankende part ble påført, ble ytterligere forsterket ved at han arbeidet under forhold hvor det var umulig å unnvike de faresituasjoner som oppsto, og at det verken fra arbeidsgivers side eller dykkerkollegene i mellom var ordnet med noen form for debriefing etter dramatiske episoder som oppsto under arbeidet.

Det anføres at den ankende part viste reaksjoner forenlig med PTSD umiddelbart etter de dramatiske hendelsene, blant annet slik at han gjenopplevde episoden med gasskutt allerede under samme arbeidsperiode. Privat oppsto det problemer med søvnløshet og marerittaktige drømmer, og ved at han distanserte seg fra sin samboer deres omgangskrets.

Følgene viste seg videre ved sviktende konsentrasjonsevne, vansker med innlæring av ny kunnskap og nye ferdigheter i forbindelse med senere arbeidsforhold, og deretter også med anfall av svimmelhet, besvimelser og opplevelser under dykking av at grunnen beveget seg under ham. Symptomene er nærmere beskrevet blant annet i journaler, rapporter og erklæringer fra Haukeland universitetssykehus.

Årsakssammenhengen mellom belastningene i 1982 og den påfølgende symptomutvikling er dokumentert også ved sammenligninger mellom nevropsykologiske undersøkelser i 1981 og 1985, hvor de beskrevne endringer er karakterisert av de partsoppnevnte sakkyndige vitner som dramatiske. Hva gjelder den rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring for lagmannsretten, anføres at den sakkyndige har vurdert bevisene uriktig hva gjelder den endring som fant sted i den ankende parts helsetilstand etter 1982. Det vises for så vidt til at samtlige sakkyndige vitner har vurdert den ankende parts lidelse som en posttraumatisk stressforstyrrelse, som impliserer at lidelsen er en følge av de nevnte påkjenninger. Også den rettsoppnevnte sakkyndige fant i sin erklæring for tingretten sammenheng mellom den ankende parts helseplager og påkjenningene som dykker i Nordsjøen. Han har videre i sin erklæring for lagmannsretten vurdert de kritiske situasjonene under dykkingen i Nordsjøen som tilstrekkelig til å oppfylle kravene til adekvat traume for diagnosen PTSD.

Årsakene til at den ankende part ga opp dykkingen hevdes å være manglende mestring som følge av de traumatiske hendelsene i 1982 og en somatisering av psykiske skader som ikke ble tatt under adekvat behandling. Han sviktende arbeidsførhet hevdes således ikke å være en følge av at han måtte gi opp dykkevirksomheten, men å være årsaken til at han måtte slutte som dykker.

Selv om det legges til grunn at den ankende parts uførhet kan skyldes dels andre årsaker enn de påkjenninger den ankende part ble påført under dykking i 1982, anføres at disse hendelsene utgjør så vesentlige elementer i årsaksbildet at det må utløs ansvar under yrkesskadeforsikringen.

For så vidt gjelder erstatningsberegningen, anføres at den ankende part uten skaden ville fortsatt som metningsdykker i en årrekke for deretter å gå over i relaterte stillinger med relativt høy avlønning. Det anføres således at gjennomsnitts varighet av en yrkeskarriere som metningsdykker er ca. 16 år. Videre kreves menerstatning beregnet etter en invaliditetsgrad på 35 prosent. For fremtidig inntektstap vises til forskrift om standardisert erstatning, som partene er enige om kommer til anvendelse.

Det er nedlagt slik påstand:

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Det anføres at det ikke er sannsynliggjort en faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom de belastninger den ankende part har vært påført som metningsdykker og hans helseproblemer og senere ervervsuførhet. De episoder og belastninger som den ankende part har påberopt, har vedvart over tid, og gir dermed uansett ikke grunnlag for erstatningsdekning etter yrkesskadeforsikringsloven.

Vedrørende bevisvurderingen anføres at det må legges vesentlig vekt på de begivenhetnære bevis. Herunder anføres at den ankende part de første årene etter at han sluttet som metingsdykker ikke opplyste om problemer som kan relateres til påkjenninger under dykking. Svakheten ved de partsoppnevnte sakkyndiges vurdering hevdes å være at disse ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til at det mangler begivenhetsnære bevis for symptomer. Derfor anføres at det må legges avgjørende vekt på den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. Den rettsoppnevnte sakkyndige har foretatt en fullstendig gjennomgang av bevisene i saken og har gjort sin vurdering etter en grundig og nøktern drøftelse på grunnlag av disse. Den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering hevdes dertil å være best i overensstemmelse med akseptert medisinsk viten om emnet.

Det er ikke godtgjort at påkjenninger den ankende part var utsatt for under metningsdykking var årsaken til at han avsluttet sin karriere som metningsdykker i 1982. Herunder anføres blant annet at han fikk en utmerket attest fra Intersub Services AS i 1984, at han samme år også var i virksomhet som hjelmdykker og at han i 1989 lot seg undersøke med henblikk på å gjenoppta dykkevirksomheten.

Det må antas at det både ved undersøkelse foretatt av dr. Nome og ved Haukeland sykehus har vært forsøkt å fremkalle symptomer som kunne gi grunnlag for diagnosen PTSD. Den rettsoppnevnte sakkyndige har ikke vurdert dykkingen som en nødvendig forutsetning for skaden, men har vurdert det slik at symptomene kan ha blitt preget av påkjenninger under metningsdykking.

Om anvendelsen av yrkesskadeforsikringsloven anføres at diagnosen PTSD ikke omfattes av forskrift om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade. Det er heller ikke en yrkessykdom etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd litra c. Det erkjennes at de episodene som den ankende part påberoper, er av en slik art at det eventuelt ville kunne knyttes ansvar til dem, men bestrides at det er slik årsakssammenheng at det er grunnlag for erstatning.

Subsidiært anføres at den ankende parts skade ble konstatert før yrkesskadeforsikringslovens ikrafttredelse og at ankemotparten derfor ikke er rette adressat for kravet.

Vedrørende erstatningsutmålingen anføres at tapt arbeidsfortjeneste ikke kan beregnes med grunnlag i den ankende parts lønn som metningsdykker. Det forhold at han sluttet i yrket viser at han ikke aksepterte de ekstraordinære belastninger som yrket medførte, og som var en forutsetning for det relativt høye lønnsnivået for metningsdykkere. Erstatningen må således beregnes med grunnlag i lønnsnivå tilsvarende generell ervervsevne.

Både den rettsoppnevnte og den partsoppnevnte sakkyndige har funnet at den ankende part har en viss restarbeidsevne. For så vidt gjelder den standardiserte erstatningsutmålingen for tap i fremtidig erverv anføres at det skal gjøres fradrag for denne restarbeidsevne.

Endelig anføres at det ved erstatningsfastsettelsen skal gjøres fradrag for utbetalinger fra de statlige ordningene og utbetaling fra Statoil. Utbetalingen skal komme til fradrag med fullt beløp både i erstatningsposten for lidt inntektstap og med eventuelt overskytende også i de øvrige erstatningspostene.

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven § 11. Etter denne paragraf dekkes blant annet « skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade) og « skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13-4 er likesilt med yrkesskade ».

Om ansvarsgrunnlaget - herunder spørsmålet om årsakssammenheng mellom den ankende part virksomhet som metningsdykker og hans yrkesmessige og medisinske uførhet - bemerkes:

Et sentralt spørsmål som saken reiser, er om den ankende part som følge av påkjenninger han var utsatt for under metningsdykking i Nordsjøen i årene 1980 til 1982, har utviklet en lidelse som fyller kriteriene for diagnosen PTSD (Post Traumatic Stress Disorder).

Kriteriene for diagnosen i henhold til International Classification of Diseases (ICD-10) fremgår blant annet av sakkyndig erklæring fra partsoppnevnt sakkyndig spesialpsykolog Rune Stuvland slik:

For så vidt gjelder de hendelser som fra den ankende part er påberopt som årsak til hans psykiske problemer og sviktende arbeidsførhet, vises til tingrettens redegjørelse for sakens bakgrunn, som er gjengitt innledningsvis. Av de beskrevne situasjoner er det, slik lagmannsretten forstår det, i det vesentlige tre av de nevnte episoder som i særlig grad har gått inn på den ankende part, og hevdes å ha vært utløsende årsaker for de skader som senere har utviklet seg. Det gjelder en episoder der dykkeklokken hvor den ankende part befant seg, hengte seg opp i en installasjon på havbunnen og veltet under en utilsiktet posisjonsendring av dykkerfartøyet, med den følge at den ble nærmest fylt med vann, videre en episode da han mistet lufttilførselen 40 meter borte fra dykkerklokken og så vidt nådde tilbake til klokken, og en tredje episode der det tilsynelatende oppsto fare for at dykkerfartøyet kunne havarere mens dykkerne befant seg under metning i dykkerklokken, og i tilfelle ikke kunne vært reddet om fartøyet måtte evakueres.

Etter bevisførselen i lagmannsretten, særlig den ankende parts forklaring, legger lagmannsretten til grunn at de nevnte episoder fant sted slik som beskrevet. Det legges likeledes til grunn at den ankende part ved disse anledninger befant seg i ytterste livsfare, og med begrensede muligheter for å unnslippe fra eller avverge faren.

De sakkyndige, både de partsoppnevnte og den rettsoppnevnte, har i sine redegjørelser for lagmannsretten gitt uttrykk for den vurdering at de nevnte hendelser, slik de er beskrevet av den ankende part, var hendelser av truende og katastrofal art i slik grad at de både hver for seg og samlet har vært tilstrekkelig til å forårsake en posttraumatisk stresslidelse. Den rettsoppnevnte sakkyndige synes riktignok ikke entydig på dette punkt i sin skriftlige erklæring. Det heter således i erklæringen av 25. mars 2009, side 35 som foreløpig konklusjon på spørsmålet om adekvat traume at « den sakkyndige er kommet til at YT hadde stresspåkjenninger under dykkerarbeidet i Nordsjøen som tilfredsstiller belastningskravet til PTSD ». Senere i samme rapport heter det at « [ d ]et synes klart at risikonivået for en metningsdykker som YT, ikke var høyt nok til at årsakskriteriet for denne diagnosen [ PTSD ] oppfylles », og at personlighetsforandringen « må i så fall forklares på annen måte enn som resultat av arbeidsulykkene i 1980 til 1982 ». I sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten ga den sakkyndige likevel uttrykk for den vurdering at Alexander Kiellandepisoden, dykkeklokkeveltet og gasskuttepisoden var tilstrekkelig til å fylle diagnosekriterienes krav til traume.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å settes disse vurderinger til side, og legger til grunn at kriteriene for så vidt gjelder traumatiske påkjenninger er oppfylt.

Hva derimot gjelder spørsmålet om en eventuell årsakssammenheng mellom de aktuelle hendelser og den ankende parts sviktende helse, er det ulike oppfatninger mellom den rettsoppnevnte sakkyndige på den ene side, og på den annen side de partsoppnevnte sakkyndige samt annet medisinsk personale som har hatt den ankende part til utredning eller under behandling.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har foretatt en inngående gjennomgang og vurdering av den ankende parts symptomutvikling: Det er lagt til grunn at det for å kunne konstatere årsakssammenheng mellom de beskrevne påkjenninger og den psykiske lidelsen må forutsettes at følgende kriterier er oppfylt:

Den sakkyndige er på bakgrunn av sin utredning kommet til at lidelsen mest sannsynlig faller inn under diagnosen nevrasteni, som ikke vil være å anse som en følge av bestemte dramatiske hendelser i den ankende parts liv. Det heter oppsummeringsvis i rapporten under vurdering av hvilke konsekvenser den ankende parts lidelse vurderes å ha for hans funksjonsevne:

Slik lagmannsretten forstår den sakkyndige mangler en vesentlig forutsetning for å kunne konstatere årsakssammenheng allerede ved at det ikke er funnet tilstrekkelig dokumentert akuttsymptomer eller brosymptomer i det bevismateriale som ligger til grunn for vurderingen. For så vidt gjelder de bevisvurderingsprinsipper som er lag til grunn, er det i den sakkyndige erklæringen vist til Høyesteretts praksis, særlig Høyesteretts bemerkninger i dom referert i Rt-1998-1565 , hvor det bemerkes:

Lagmannsretten er for sitt vedkommende, ut fra de samme rettslige prinsipper, av den oppfatning at den sakkyndige kan ha stillet for strenge krav til bevisene for tilstedeværelsen av symptomer som nevnt.

Av relativt begivenhetsnære nedtegnelser som har funnet sted, finner lagmannsretten særlig grunn til å peke på utredninger ved Nevrologisk poliklinikk, Haukeland Sykehus og Institutt for klinisk nevropsykologi, UiB i henholdsvis november og desember 1985. I journalnotat av 25. november 1985 heter det:

I uttalelse etter den nevropsykologiske undersøkelse i desember 1995 heter det:

De påviste endringer i testresultater mellom tester i 1981 og 1985 forstås å være bemerkelsesverdige, og er av sakkyndig vitne psykologspesialist Kari Troland karakterisert som dramatiske.

I tillegg til de refererte uttalelser om svettetendens og endringer av personlighetsmessig art i tidsrommet mellom 1981 og 1985, er det fremkommet sammenfallende forklaringer fra den ankende part og hans ektefelle, som synes å samsvare med disse endringer. Etter disse forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at den ankende part allerede høsten 1982 var plaget med svettetokter, marerittaktige drømmer og urolig søvn i slik grad at han i perioder foretrakk å overnatte i rom for seg selv. Hans ektefelle har i ettertid kunnet tidfeste denne endring til det nevnte tidsrom, fordi hun fant det påfallende og uforklarlig at den ankende part ikke kunne dele soverom med henne, særlig da de på den tiden nettopp hadde flyttet i felles bolig som samboere.

Etter den ankende parts forklaring legges videre til grunn at den ankende part allerede i trykkammeret under samme periode som episoden med gasskutt fant sted, og også senere, spontant gjenopplevde episoden, og grep etter ventilen til reserveluftbeholderen, slik han hadde gjort da hendelsen fant sted. Han har videre forklart at han etter de nevnte hendelser ble svært engstelig for å dykke, og at han under dykkeoperasjoner befant seg i stadig mental beredskap i tilfelle lignende faresituasjoner skulle oppstå igjen. Hans forklaring på dette punkt samsvarer med resultatene av den nevropsykologiske undersøkelse som er referert til ovenfor, hvor han ble funnet å være anspent og ha en høy angstbedskap.

Som nevnt innledningsvis har den ankende part gjennomgått en rekke undersøkelser av somatisk, psykiatrisk og psykologisk art. Undersøkelsene har vært foranlediget dels av somatiske symptomer han har ment å ha, og dels for å for å avdekke årsakene til hans tiltakende funksjonssvikt og tap av arbeidsevne. En nærmere redegjørelse for de undersøkelser som har funnet sted fremgår av tingretten saksfremstilling, hvor det blant annet heter:

Tingrettens gjennomgang og redegjørelse for essensen i de avgitte uttalelser og erklæringer er i det alt vesentlige overensstemmende med det som er fremkommet ved den skriftlige dokumentasjonen for lagmannsretten. Det skal herunder bemerkes at det ved den nevnte undersøkelsen ved Nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus i 1989 i uttalelsen fra overlege Nyland er gitt blant annet følgende oppsummering av den ankende parts tilstand:

Hva særlig gjelder rapportering av den ankende parts angstanfall og aggresjonsutbrudd, legges til grunn at disse reaksjoner oppsto tidlig, og således har vedvart i en årrekke. Hans reaksjonsmønster har etter de forklaringer som er fremkommet, preget familiens hverdagsliv siden barna var små. Det legges til grunn at de beskrevne reaksjoner typisk oppstår som følge av lyder som kan minne om lyder som var særegne for de kritiske situasjonene som er beskrevet ovenfor.

I tillegg til de endringer som er beskrevet i det ovenstående, legges til grunn at den ankende part i tiden etter at han sluttet som metningsdykker, endret sitt sosiale livsmønster. Det vises for så vidt til forklaring fra hans ektefelle, hvor det fremgår at den ankende part fra å være en person med stor vennekrets og utstrakt sosial omgang, gradvis isolerte seg både fra det sosial nettverket og dels også fra den nærmeste familie.

Etter ovenstående legger lagmannsretten til grunn at symptomer tilsvarende kriteriene for PTSD oppsto og var i utvikling allerede fra tiden kort etter at de traumatiske hendelsene fant sted. Det fremgår av de ulike utredninger at den ankende part med tiden har utviklet en rekke symptomer som er forenlig med kriteriene for en PTSD-disgnose, slik disse er gjengitt ovenfor.

Det er fra den rettsoppnevnte sakkyndige gitt uttrykk for den vurdering at hovedårsaken til den ankende parts sviktende helse er påkjenninger den ankende part var utsatt for under dykkerarbeid i 1984 og 1985. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke påvist en fyllestgjørende begrunnelse for en slik sammenheng. Etter det som er opplyst, var den ankende part ikke utsatt for særlig risikofylte situasjoner under dette arbeidet, og dermed heller ikke psykiske belastninger i nevneverdig grad. Den vesentlige belastning besto således i at han til tider arbeidet under betydelig kuldepåvirkning og med redusert, men kontrollert, inntak av pustegass. Lagmannsretten ser ikke bort fra at hans symptomutvikling har vært påvirket av at han gjenopptok dykkevirksomhet og av arbeidsforholdene ved dykkearbeidet da, uten at det kan anses i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at påvirkningen har vært av avgjørende betydning for den senere utvikling.

På bakgrunn av ovenstående fremstår det etter lagmannsrettens vurdering som mest sannsynlig at den ankende parts symptomutvikling, som har medført at han fra 2004 er vurdert som 100 prosent arbeidsufør, har sin årsak i det de livstruende faresituasjonene han var utsatt for under metningsdykkingen i 1980 til 1982. Lagmannsretten finner betydelig støtte for denne vurdering i redegjørelsene fra de sakkyndige vitnene spesialpsykolog Rune Stuvland ved Senter for Traumepsykologi og psykologspesialist Kari Troland, Yrkesmedisinsk institutt, Haukeland Universitetssykehus. Det vises videre til erklæring fra psykolog Odd-Steinar Nilsen, med tilslutning fra overlege Marit Grønning ved Nevrologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. Samtlige nevnte har på grunnlag av en vurdering basert på de faktiske opplysninger som er redegjort for ovenfor, funnet den ankende parts symptomer forenlig med kriteriene for diagnosen PTSD. Det skal i denne sammenheng bemerkes at det ikke kan ses anført eller påvist egenskaper hos den ankende part som alene kan begrunne eller forklare hans lidelse, eller som i samvirke med de aktuelle påkjenninger i avgjørende grad kan ha virket predisponerende for denne.

Etter lagmannsretten vurdering er skadefølgen slik den har utviklet seg en påregnelig og adekvat følge av de utløsende hendelser, og vil således gi grunnlag for erstatningsansvar.

Det er reist spørsmål subsidiært om ankemotparten er rette ansvarlige, herunder blant annet om skaden er « konstatert » etter ikrafttredelsen av yrkesskadeforsikringsloven den 1. januar 1990, slik loven § 21 forutsetter. Hva som skal regnes som konstatering er nærmere regulert i § 5. Etter denne bestemmelse skal skaden anses konstatert enten da skadelidte « første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen » eller han « første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen ».

Som tidligere nevnt fremgår det at den ankende part en rekke ganger i tidsrommet frem til 1990 var til undersøkelse på grunn av sin helsetilstand og ulike symptomer, som dels enten direkte eller indirekte kan ha stått i sammenheng med den posttraumatiske stresslidelsen. Det ble likevel ikke undersøkt eller påvist en direkte sammenheng mellom arbeidsuhellene han var utsatt for som metningsdykker, og de ulike plager han hadde eller mente å ha. Det ble således heller ikke i dette tidsrom iverksatt behandling for ham med henblikk på en eventuell posttraumatisk stresslidelse. En slik diagnose ses første gang vurdert som aktuell etter at den ankende part i mars 2004 hadde vært til undersøkelse hos psykolog Odd-Steinar Nilsen. Den ankende part kom senere til behandling blant annet hos psykolog Per Isdal. Det må således legges til grunn at den ankende part først kunne søke adekvat helsehjelp for sin lidelse etter mars 2004, på et tidspunkt da han for øvrig allerede var 100 prosent uføretrygdet og ute av yrkeslivet.

Ankemotparten blir således å pålegge erstatningsansvar for tap av økonomisk og ikkeøkonomisk art som er en følge av den yrkesmessige og medisinske uførhet som den ankende part er påført ved de beskrevne arbeidsuhellene.

De tap som er krevd erstattet, er lidt og fremtidig lønntap samt menerstatning.

Erstatningsutmålingen reguleres i utgangspunktet av yrkesskadeforsikringsloven § 13. Etter denne bestemmelse gjelder « [ s ]kadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 kap. 3 ... så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov ». Med hjemmel i § 13, annet ledd det gitt nærmere regler for utmåling av erstatningen i forskrift av 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Etter forkriften § 2-3 skal erstatning for tapte inntekter utmåles individuelt i samsvar med skadeserstatningsloven § 3-1. For tap i fremtidig inntekt og erstatning for men skal erstatningen utmåles etter standardiserte satser fastsatt i forskriftens kapittel 3 og 4.

For så vidt gjelder tapt arbeidsfortjeneste, legges til grunn at den ankende part skal erstattes det tap i inntekt han er påført i tidsrommet fra 1982 da han avsluttet sin virksomhet som metningsdykker, og frem til oppgjørstidspunktet for den erstatning han tilkjennes i denne dom.

Erstatningen vil måtte fastsettes skjønnsmessig basert på den utvikling i yrkeskarriere som lagmannsretten finner mest sannsynlig ville funnet sted, om den ankende part ikke var blitt utsatt for de skadegjørende hendelsene.

Lagmannsretten legger til grunn at den ankende part ved fortsatt virksomhet som metningsdykker måtte ha gått over i annen virksomhet etter noen tid på grunn av de belastninger arbeidet normalt ville medføre. Det er ikke mulig verken generelt eller for den ankende parts vedkommende spesielt å angi med noen grad av presisjon hvor lenge arbeid i slik virksomhet vil være helsemessig forsvarlig.

Et vitne, som opplyser selv å være uførepensjonert som følge av arbeid som metningsdykker, har for lagmannsretten forklart at han var i slik virksomhet i 16 år. I NOU 2003:5 - Pionerdykkerne i Nordsjøen, side 103 heter det:

Etter ovenstående fremgår det at arbeid som metningsdykker selv over en slik relativt kortvarig yrkeskarriere som nevnt, under de rådende forhold må ha medført en ekstraordinær risiko for yrkesskader/-belastninger som i alminnelighet synes uforsvarlig i arbeidslivet. Lagmannsretten finner således ikke å kunne legge til grunn at den ankende part ville opprettholdt en slik arbeidssituasjon over lengre tid, men finner det etter en skjønnsmessig vurdering overveiende sannsynlig at han ville avsuttet sin dykkerkarriere etter et kortere tidsrom enn det gjennomsnitt på 14 år, som er utgangspunktet for undersøkelsen, og hvor det er registrert at en relativt stor del av de undersøkte hadde « fått markerte helseproblemer ». Det legges således til grunn at den ankende part ville ha gått over i annen virksomhet senest etter en ti års periode etter at han tok til i virksomheten som metningsdykker, nærmere bestemt ved utgangen av 1990.

Det er for tidsrommet fra 1982 og frem til oppgjørsdato fremlagt en beregning over tapte inntekter år for år, som partene forstås å være enige om, forutsatt at den ankende part hadde opprettholdt sitt arbeid som metningsdykker for hele perioden. For perioden fra og med 1982 til og med 1990 utgjør tapet samlet kr 1.200.787, med korreksjon for skattepåslag. Lagmannsretten legger beløpet til grunn.

Den ankende part har anført at han etter avsluttet karriere som metningsdykker mest sannsynlig ville ha gått over i ledende stillinger enten offshore eller i dykkerelatert virksomhet på land. I en erklæring fra IndustriEnergi, som organiserer arbeidstakere innen olje- og gassindustrien, innhentet og fremlagt av den ankende part i anledning ankesaken, heter det at en naturlig « yrkesovergang offshore er dykkerleder og kammeroperatørleder ». Yrkesmuligheter på land opplyses for mange dykkere å være « arbeid i dykkerselskap, oljeselskap og konsulentfirmaer », « nesten uten unntak [ med ] svært gode inntekter ».

Lagmannsretten finner ikke en slik utvikling som anført av den ankende part, i tilstrekkelig grad sannsynliggjort. Lagmannsretten legger til grunn at antallet ledende stillinger og andre stillinger med høy avlønning har vært begrenset i forhold til antallet dykkere som det har vært aktuelt for å søke slike stillinger. For så vidt gjelder den ankende parts kompetanse og karrieremuligheter, legges til grunn at hans tekniske kompetanse i det vesentlige har vært tilegnet under praktisk arbeid som metningsdykker. Han har etter det opplyste ingen formell kompetanse innen eksempelvis økonomi eller administrasjon, og heller ikke annen formell kompetanse av vesentlig betydning. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter ikke sannsynliggjort at den ankende part ville ha mulighet for å nå frem til de best avlønnete stillingene. Det vil således ved utmålingen av erstatning for tap i inntekt etter 1990 bli lagt til grunn at det mest sannsynlige for den ankende part ved fortsatt offshore virksomhet i gunstigste fall ville være avlønning som eksempelvis kammeroperatørleder, og et tilsvarende lønnsnivå ved eventuelle arbeidsforhold på land. Det vil således bli tatt utgangspunkt i et lønnsnivå tilvarende vel en halvpart av avlønning for dykkeleder, likevel slik at utmålingen vil måtte bero på en utpreget skjønnsmessig beregning.

Avlønning for dykkerleder for tidsrommet 1998 til 2008 fremgår av det fremlagte notatet fra IndustriEnergi. Lønnen har i perioden steget fra kr 664.097 i 1998 til kr 1.073.787 i 2008. Gjennomsnittlig lønnsnivå for perioden vil utgjøre omtrent kr 855.000 årlig. Ifølge samme notat har avlønning for kammeroperatørleder vært ca 62 prosent av dykkerlederlønn. Gjennomsnittlig lønn for kammeroperatørleder vil basert på ovenstående for det samme tidsrom utgjøre omtrent kr 530.000 årlig. For perioden fra og med 1991 til og med 1997 foreligger det ikke opplysninger. Lønnsnivået for perioden etter 1997 sett under ett har vært stigende med ca 60 prosent over en 10 års periode, og det legges således til grunn at gjennomsnittlig lønnsnivå i den foregående periode har ligget tilsvarende under det som fremkommer for tiden etter 1997.

Basert på ovenstående legger lagmannsretten til grunn at den ankende part ville hatt en gjennomsnittlig lønnsinntekt uten skaden på mellom kr 450.000 og kr 500.000 årlig i hele perioden fra og med 1991 til medio 2009. Samlet inntekt ville i så fall utgjøre mellom 8.325.000 og kr 9.250.000.

Det er fremlagt for lagmannsretten oversikt over personinntekt i form av lønns- og pensjonsinntekt år for år for den ankende part. I tidsrommet fra 1991 til 2007 utgjør samlet personinntekt kr 4.932.563. I tillegg kommer inntekt for 2008 og for 2009 frem til fastsatt oppgjørsdato, som lagmannsretten på bakgrunn av de foregående års inntekter anslår til kr 200.000 årlig.

Etter ovenstående anslår lagmannsretten tapet i lønnsinntekt for tidsrommet fra og med 1991 til stipulert oppgjørsdato 1. mai 2009 skjønnsmessig til kr.3.550.000.

I tillegg kommer tap i perioden fra 1982 til 1990 med ca kr 1.300.000, til sammen kr 4.850.000.

Ankemotparten har krevd at det ved utmålingen av erstatningen skal gjøres fradrag for ytelser den ankende part har mottatt under statlige støtte- og kompensasjonsordninger med til sammen kr 2.551.120, henholdsvis kr 200.000 og 40 G, samt en ytelse på kr 310.000 som han har mottatt fra en støtteordning etablert av Statoil ASA. I henhold tilrettspraksis kan samtlige ytelser i medhold av skadeserstatningsloven § 3-1, 3. ledd, 2. punktum tas hensyn til ved erstatningsutmålingen for så vidt gjelder tap i lønnsinntekt frem til oppgjørstidspunktet. Det finne for så vidt tilstrekkelig å viset til dom i Rt-2007-1415 .

I den nevnte høyesterettsdom ble det gjort frarag i den utmålte erstatning med følgende begrunnelse:

Det ble under hensyntagen til tilnærmet tilsvarende utbetalinger som for den ankende parts vedkommende, gjort fradrag på kr 400.000 i et lidt inntektstap på i alt kr 810.593.

I samsvar med Høyesteretts begrunnelse legger lagmannsretten til grunn at 40 G ordningen i det vesentlige tar sikte på å kompensere for inntektsbortfall. Også de to øvrige ordningene antas « i hvert fall delvis » å kompensere for inntektsbortfall. Det legges videre til grunn at de utbetalinger den ankende part har mottatt, gjelder for det tidsrom har hatt reduserte inntekter. Etter dette finner lagmannsretten at en ikke uvesentlig del av de ytelser den ankende part har mottatt ved de nevnte ordninger, bør komme til fradrag ved erstatningsutmålingen. Lagmannsretten finner på skjønnsmessig grunnlag at det bør foretas en reduksjon på kr 2.000.000. Etter dette settes erstatningen for lidt inntektstap til kr 1.550.000.

For så vidt gjelder grunnlaget for menerstatningen, er det med hensyn til invaliditetsgrad fremlagt relativt sammenfallende vurderinger fra de sakkyndige som har vurdert dette spørsmål. Den rettsoppnevnte sakkyndige har anslått den ankende parts totale medisinske invaliditet til mellom 30 og 40 prosent, hvorav 10 prosent forstås å være relatert til skader pådradd ved metningsdykking. Den partsoppnevnte sakkyndige psykolog Rune Stuvland har vurdert den medisinske invaliditeten til 34 prosent, alt relatert til « de psykiske plagene forårsaket av PTSD, med tilhørende følgetilstander ». Slik lagmannsretten vurderer årsakssammenhengen mellom den ankende parts belastinger som metningsdykker og de symptomer han har utviklet, legger lagmannsretten til grunn at hans totale invaliditet er erstatningsbetingende.

Lagmannsretten fastsetter etter ovenstående menerstatningen etter en invaliditetsgrad på 34 prosent. I henhold til fremlagt beregning fastsettes erstatningsbeløpet til kr 93.537.

Erstatning for tap av fremtidig inntekt fastsettes etter en standardisert beregning i overensstemmelse med yrkesskadeforsikringsforskriften kapittel 3. Partene er enige om at erstatningen settes til 1.159.224 basert på oppgjørsdato 1. mai 2009. Lagmannsretten legger beløpet til grunn selv om oppgjørsdato er overskredet ved domsavsigelsen.

Den erstatning den ankende part tilkjennes under yrkesskadeforsikringen utgjør etter dette følgende:

Etter yrkesskadeforsikringsforskriften § 2-3, annet ledd skal det beregnes rente av erstatningsbeløpet for tapt inntekt med virkning fra en måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet. Etter det som fremgår av dokumentasjonen er krav fremsatt ved årsskiftet 2003/2004. Den årlige erstatning skal således være rentebærende fra 2004, og skal regnes for hvert år med utgangspunkt i 1. juli vedkommende år. Som det fremgår av ovenstående, har lagmannsretten ikke funnet grunnlag for fastsette det nøyaktige lønnstapet år for år. For de år det skal beregnes rente finner lagmannsretten det nærliggende å legge til grunn et brutto lønnstap å ca kr 200.000. Lagmannsretten fastsetter renten skjønnsmessig samlet til kr 150.000.

Den ankende part har nedlagt påstand om saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett. Lagmannsretten finner at saken i det vesentlige er vunnet, og at erstatning for omkostningene blir å tilkjenne for begge retter i medhold av tvisteloven § 20-2, første ledd, jf. annet ledd. Det legges herunder vekt på at ansvarsspørsmålet har været et sentralt tvistepunkt i saken og at den ankende part er tilkjent erstatning med et relativt betydelig beløp.

Den ankende parts prosessfullmektig har oppgitt de samlede utgifter for lagmannsretten til kr 604.033 inklusive merverdiavgift. I tillegg kommer gebyr og eventuelle sideutgifter til retten. Salæret er oppgitt til kr 394.162 eksklusive merverdiavgift. Omkostningene for tingretten er oppgitt til kr 546.695,90, hvorav kr 395.803 er oppgitt som salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Forsinkelsen skyldes ferieavvikling for enkelte av lagmannsrettens medlemmer, lagmannsretten reise- og arbeidsprogram samt sykdomsforfall.

Slutning:

Vi bistår klienter over hele landet.