Dom: Gjenopptakelse av trafikkskadesak

Frostating lagmannsrett

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i personskadesaker.

Saken gjelder krav om ny behandling av erstatningsoppgjør ved personskade etter skadeserstatningsloven § 3-8.

A ble 14. mars 1991 alvorlig skadet i sin venstre fot under utøvelse av sin næringsvirksomhet i transportbransjen. Han hadde påtatt seg et oppdrag som gikk ut på å fjerne en del jernbjelker (spuns) som hadde blitt brukt til anlegg av en midlertidig bro over elva Gaula. Bjelkene var lagret ved elvebredden. Da bjelkene skulle lastes opp på As lastebil, fikk han foten i klem mellom to bjelker og fikk en alvorlig knusningsskade. Skadene var omfattende. A har etter ulykken hatt problemer med gangfunksjonen, smerter, økt sensibilitet og kuldefølelse, samt kraftbortfall i ankel/fot. As medisinske invaliditet ble i 1992 anslått til 20%.

Uni Storebrand Skadeforsikring ble ved Gauldal herredsretts dom 8. mai 1995 kjent erstatningsansvarlig for skaden etter bilansvarsloven.

Det oppstod uenighet om erstatningsoppgjøret etter skaden. A tok i oktober 1998 ut stevning mot Storebrand Skadeforsikring AS. Gauldal herredsrett avsa 14. mai 1999 dom med slik domsluting:

Av domspremissene fremgår at A ble tilkjent i alt 396 347 kroner i erstatning (hvorav 30 000 kroner var utbetalt i forskudd), med henholdsvis 300 000 kroner i lidt inntektstap fra skadetidspunktet og til 1. juni 1995, 26 347 kroner i erstatning for påførte utgifter, og 70 000 kroner i menerstatning. Retten kom til at A ikke hadde noe tap i fremtidig erverv og uttalte i den forbindelse:

Dommen ble ikke anket.

Advokat Sletten tok på vegne av A saken opp på nytt med If Skadeforsikring NUF ved brev 25 februar 2006. Det ble anført at det hadde skjedd en forverring av skadebildet som ga grunnlag for et nytt krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. Forsikringsselskapet bestred dette. A tok ut stevning mot If Skadeforsikring NUF ved Sør-Trøndelag tingrett 23 mars 2009. Sør-Trøndelag tingrett avsa 23. november 2009 dom med slik domssluting:

A har anket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt 23. mars 2010 i Trondheim tinghus. Retten ble satt med meddommeren fra det alminnelige utvalg. A og rettsoppnevnt sakkyndig Pål Sverre Benum forklarte seg. Det vises til rettsboken.

A har i korte trekk anført:

Tingrettens dom bygger på feil faktum. Det må anses sannsynliggjort at As skade har forverret seg etter skadeoppgjøret i 1999. Dommen bygger også på feil rettsanvendelse. Det kan ikke oppstilles noe krav om at det må ha funnet sted en « overraskende utvikling » hva gjelder helsetilstanden. Skadebildet i dag må sammenlignes med hva som konkret ble lagt til grunn ved skadeoppgjøret i 1999.

Gauldal herredsrett la til grunn at A, til tross for at skaden medførte ubehag og redusert førlighet i foten, ikke ville ha noe fremtidig inntektstap, i det skaden har forverret seg.

A ble i 2004 langtidssykemeldt fra sin stilling som formann i det frivillige brannvesen på ---. I september 2006 ble han oppsagt fra stillingen. Oppsigelsen var begrunnet i hans helsemessige forhold. I 2007 ble han for første gang langtidssykemeldt fra arbeidet som transportsjåfør i egen virksomhet. Han var deretter 50% sykemeldt i hele 2008. Han mottok rehabiliteringspenger de tre første månedene i 2009, før han igjen var tilbake i fullt arbeid resten av året, men med redusert omsetning. I 2010 ble han igjen sykemeldt, og det må antas at han nå vil bli uføretrygdet.

Sykemeldingene og reduksjonen i arbeidsevnen skyldes en forverring av helsetilstanden. Siden 1999 har det skjedd følgende forverring av skaden:

Den medisinske invaliditet er økt til 23%. Både overlege Vilhjalmur Finsen og den rettsoppnevnte sakkyndige Pål Benum, er begge enige om at det har inntruffet en forverring av As plager siden 1999, og at det foreligger en ervervsmessig uførhet på 50%.

Skaden rokker klart ved det som ble lagt til grunn for erstatningsoppgjøret i 1999. Også tingretten la til grunn at A ville ha en del plager og ubehag i fremtiden som følge av skaden, men la til grunn at skaden ikke ville medføre noe fremtidig inntektstap.

Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at forverringen av helsetilstanden vil gi A rett til en vesentlig høyere erstatning.

Det samlede økonomiske tap er beregnet til 1 239 538 kroner, fordelt på følgende poster:

A har nedlagt slik påstand:

If Skadeforsikring NUF har i korte trekk anført:

Sør-Trøndelag tingretts dom bygger på riktig bevisvurdering og lovanvendelse.

Vilkårene for å oppta erstatningsoppgjøret til ny behandling etter skadeserstatningsloven § 3-8 er ikke oppfylt.

Det bestrides at As helsetilstand har forverret seg siden Gauldal herredsretts dom 14. mai 1999. Han ble den gang ansett for å ha en medisinsk invaliditet på 20% og denne er bare marginalt forverret til 23%. Også dommen fra 1999 legger til grunn at A vil ha fremtidige plager som følge av skaden, noe som har vist seg å være riktig. Skadebildet den gang var i all hovedsak det samme som i dag. A er nå 60 år gammel, og har hatt et yrkesliv preget av hardt fysisk arbeid. Det er ikke uventet at han nå mest sannsynlig er på vei mot en uførepensjon.

Det er heller ikke lett å se at skaden har påført A noe tap i inntekt etter 1. juni 1995. Han har hatt muligheten til å tilpasse sin virksomhet som selvstendig næringsdrivende til skaden, slik at det i realiteten ikke har oppstått noe tap. Det vises til inntektsoversikten fra 1999 og frem til i dag.

If Skadeforsikring NUF har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Vilkårene for å oppta erstatningsutmålingen i Gauldal herredsretts dom 14. mai 1999 til ny behandling fremgår av skadeserstatningsloven § 3-8. Bestemmelsen lyder:

Bestemmelsen oppstiller tre vilkår. Det må foreligge en « forverring av skadelidtes helse ». Denne forverringen må « rokke ved » det som ble lagt til grunn for erstatningsoppgjøret, og det må i tillegg være « . en klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. »

Foreligger det en forverring av As helsetilstand?

Hva som ligger i begrepet « forverring av skadelidtes helse » er omtalt i forarbeidene til bestemmelsen, jf Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 507 flg:

Det avgjørende må etter dette være om As fysiske eller medisinske helseutvikling har utviklet seg annerledes enn det herredsretten forutsatte i mai 1999, slik at skaden har blitt mer alvorlig enn antatt.

Utgangspunktet for vurderingen vil være As helstetilstand slik denne forelå på domstidspunktet, dvs 14. mai 1999. Når det gjelder skadens omfang viste herredsretten til erklæring av 17. september 1992 fra overlege Leif Persen, spesialist i ortopedisk kirurgi ved Regionsykehuset i Trondheim. Fra erklæringen gjengis:

I det gjengitte er det en åpenbar feilskrift i det skaden er lokalisert i venstre legg/ankel/fot.

Den omtalte « trippelartrodese » ble utført i 1994. Operasjonen var vellykket. A ble friskmeldt 1. juni 1995. Fra hans journal ved Regionsykehuset i Trondheim, etter konsultasjon den 12. juli 1995, gjengis:

Det fremgår videre av journalen at det ikke var grunnlag for noen økning av invaliditetsgraden.

Gauldal herredsrett kom til at skaden ikke ville medføre noe tap i fremtidig erverv. Det vises til rettens begrunnelse som er gjengitt på side 2-3 foran.

Dommen ble som kjent ikke anket, men A tok likevel kort tid etter kontakt med dr. Finsen ved Regionsykehuset i Trondheim for å få en ny vurdering av sin ervervsmessige invaliditet. Finsen avga en spesialisterklæring 16. november 1999, et drøyt halvår etter herredsrettens dom. Fra erklæringen gjengis:

Vilh. Finsen ble anmodet om å foreta en tallfesting av As svekkelse av arbeids- og innsatsevne i brev av 20. desember 1999 fra advokat Sletten. Fra Finsen's svarbrev av 29. desember 1999 gjengis:

På bakgrunn av denne uttalelsen gjorde advokat Sletten en ny henvendelse til Storebrand med anmodning om at selskapet måtte vurder saken på nytt med tanke på erstatning for tap i fremtidig erverv. Anmodningen ble ikke tatt til følge.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at As skade har blitt mer alvorlig enn det herredsretten la til grunn i 1999. Riktig nok forutsatte herredsretten at A ville ha en del plager og ulemper på grunn av skaden, men ikke verre enn at han ville være i stand til å fortsette som selvstendig næringsdrivende - endog i noe større omfang enn før for å dekke opp for bortfallet av arbeidet som mekaniker. I 2004 ble han langtidssykemeldt fra jobben i brannvesenet i Melhus kommune. Han ble oppsagt fra denne stillingen i 2006 på grunn av sykdom, dvs skaden. I 2007 ble A for første gang langtidssykemeldt (i 50%) fra næringsvirksomheten i transportbransjen.

Lege Vilh. Finsen avga en ny spesialisterklæring i saken den 7. november 2008. Fra erklæringen siteres:

I forbindelse med saken for Sør-Trøndelag tingrett, ble Professor emeritus Pål Benum oppnevnt som sakkyndig. Fra hans erklæring av 9. september 2009 gjengis:

Pål Benum møtte som sakkyndig for lagmannsretten. Han fastholdt sin vurdering slik denne er gjengitt ovenfor. I forbindelse med sin forklaring for retten fremla han et notat, datert 22. mars 2010, med følgende vurdering og konklusjon:

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det har funnet sted en slik forverring av As helsetilstand som skadeserstatningsloven § 3-8 er ment å fange opp. Lagmannsretten finner støtte for dette i den sakkyndiges erklæringer, samt i erklæringen fra Professor Dr.med Vilh. Finsen av 7. november 2008, som er gjengitt ovenfor.

Etter lagmannsrettens syn har det skjedd en gradvis forverring av skadebildet siden 1999 i form av økt sensibilitet i foten, med større smerter og lavere kuldetoleranse. Videre har det skjedd artroseforandringer i ankelleddet og i Lisfrances ledd. Han har hatt tiltakende problemer med balansen, særlig på ujevnt og glatt underlag. Lagmannsretten er ikke enig med tingretten, når den uttaler at det ikke er As helsesituasjon som har forandret seg, men hans evne til å leve med sin helstetilstand. Etter lagmannsrettens syn har A forsøkt så godt han har evnet å tilpasse sin næringsvirksomhet til sin skade, men den forverring av skaden som har skjedd over tid, har etter hvert gjort det umulig for ham å opprettholde det samme aktivitetsnivå som tidligere. Lagmannsretten er av den oppfatning at As økte plager ikke i nevneverdig grad kan tilskrives økt alder, slik If Skadeforsikring NUF har anført. Lagmannsretten finner det således godtgjort at skaden har blitt mer alvorlig enn det herredsretten antok i 1999.

Rokker forverringen av As helse ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret i 1999?

Om dette vilkår uttales i forarbeidene, jf Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 507:

Gauldal herredsrett la i 1999 som nevnt til grunn at A ikke ville ha noe inntektstap etter at han ble friskmeldt den 1. juni 1995. Herredsretten la til grunn at A ville mestre de ulempene skaden medført uten at dette ville gå ut over hans ervervsevne.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at skaden har utviklet seg slilk at A fra og med 2006 har vært 50 % ervervsmessig invalid. Retten finner støtte for dette i de sakkyndige erklæringer fra Professor Dr. med. Vilh. Finsen og professor emeritus Pål Benum. De økte plager A har fått i form av økt sensibilitet, kuldefølelse, periodevis låsing av ankelleddet og balanseproblemer, har i økende grad hatt en negativ effekt på hans ervervsevne. Fra 2006 har dette gitt seg utslag i lange perioder med delvis sykemelding.

Det er fra If Skadeforsikring NUF anført at det er vanskelig å se at A har hatt noen reell nedgang i ervervsevnen, og i den forbindelse er det vist til omsetningstallene for hans næringsvirksomhet i årene 1999 - 2009. Tallene viser at A siden 2004 har hatt omtrent en million i årlig omsetning med skaden.

Lagmannsretten finner ikke at omsetningstallene i seg selv er avgjørende ved bedømmelsen av As ervervsevne. Lagmannsretten finner det godtgjort at A har forsøkt så godt han har evnet å holde sin virksomhet i gang, til tross for økende plager og lengre perioder med delvis sykemelding. Det kan ikke være tvil om at uten en forverring av Melllingsæters skade, ville inntektspotensialet ha vært klart større. Lagmannsretten finner det derfor klart sannsynliggjort at As helsetilstand i dag, med en ervervsmessig invaliditet på 50 %, må sies å rokke ved det som ble lagt til grunn for erstatningsoppgjøret i 1999.

Er det en klar sannsynlighetsovervekt for at A vil ha krav på en vesentlig høyere erstatning?

Det er på det rene at herredsretten i 1999 la til grunn at A ikke ville ha noe fremtidig inntektstap med skaden, og følgelig ikke tilkjente ham noen erstatning for tap i fremtidig erverv. Dette vil stille seg annerledes i en situasjon hvor A anses som 50 % ervervsmessig invalid fra 2006, noe som normalt vil gi en vesentlig høyere erstatning. Hvor mye som eksakt kreves for at vesentlighetskriteriet er oppfylt, fremgår ikke av lovbestemmelsen eller forarbeidene. Det må foretas en konkret helhetsvurdering. Lagmannsretten viser til erstatningsutmålingen nedenfor. Vilkåret anses oppfylt.

Konklusjon

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at A har krav på en fornyet behandling av sitt erstatningskrav i medhold av skadeserstatningsloven § 3-8, og går så over til erstatningsutmålingen.

Erstatningsutmålingen

A har fremsatt krav om erstatning for tapt inntekt for årene 2006-2009, samt erstatning for fremtidig inntektstap fra og med 2010.

Erstatningsutmålingen er vanskelig, da det er stor usikkerhet særlig hva gjelder As inntekt uten skaden. Dette gjelder både i forhold til hans personinntekt som brannmann og ikke minst i næringsvirksomheten. Lagmannsretten har vært henvist til å benytte et skjønn, basert på de talloppstillinger som er fremlagt av A. Det erkjennes at bevistilbudet har vært beskjedent når det gjelder tapsberegningen, samtidig som det bemerkes at If Skadeforsikring NUF ikke har tatt til motmæle mot selve beregningene - ut over den generelle anførsel om at selskapet vanskelig kan se at A er påført noe reelt inntektstap pga skaden.

Erstatningsutmålingen tar utgangspunkt i As inntektsnivå som brannmann i 2003, justert for lønnsvekst basert på statisikk fra SSB (Statistisk sentralbyrå) for ansatte innenfor transportsektoren for årene 2004-2009. Inntektstapet i næringsvirksomheten i transportbransjen tar utgangspunkt i As omsetning for 2004, justert for omsetningsøkning tilsvarende endringene i totalkostnadsindeksen for lastebiltransport fra SSB. Det er foretatt en korreksjon for variable kostnader og vedlikehold.

Etter dette fremkommer følgende skjønnsmessige erstatningsutmåling, som er i samsvar med ankende parts anførsler og påstand:

Påført inntektstap for 2006-2009, til sammen 674 282 kroner.

Fremtidig inntektstap, til sammen 372 588 kroner

Rentekompensasjon pr 1. mai 2010, 99 521 kroner

Skatteulempe, 93 147 kroner.

Sum erstatning 1 239 538 kroner.

Sakskostnader

A har fått medhold i anken. Han har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra If Skadeforsikring NUF, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten finner ikke at noen av unntaksreglene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd skal ankedomstolen legge sitt resultat til grunn når det avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser. A har fremsatt krav om dekning av sakskostnader også for tingretten, og kravet tas til følge.

Det følger av tvisteloven § 20-5 første ledd at full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader, for begge instanser.

For tingretten har advokat Sletten fremsatt et sakskostnadskrav på til sammen 184 150 kroner inkl.mva, hvorav 181 875 kroner er salær. I tillegg er det påløpt 12 180 kroner i utgifter til sakkyndig, samt rettsgebyr på 6 680 kroner. Lagmannsretten finner salærkravet for tingretten vesentlig for høyt i forhold til hva som fremstår som nødvendig, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. Hovedforhandlingen i tingretten tok halvannen dag. Advokat Sletten har riktig nok hatt det mye arbeid med å fremskaffe nødvendig dokumentasjon for skaden og inntektstapet, men lagmannsretten finner likevel grunnlag for å sette ned salærkravet til 130 000 kroner.

For lagmannsretten er sakskostnadskravet 87 500 kroner inkl. mva, hvorav 84 000 kroner er salær. Ankeforhandlingen ble gjennomført på èn dag. Lagmannsretten finner under tvil det nødvendig med sakskostnader av slikt omfang for lagmannsretten. Det er ved denne vurdering også sett hen til at If Skadeforsikring NUF først ved oppstart av ankeforhandlingen gjorte oppmerksom på at anførselen om foreldelse ble frafalt, noe som har bidratt til unødvendige forberedelser for advokat Sletten. I tillegg til salæret kommer rettsgebyr på 20 640 kroner, utgifter sakkyndig og meddommere. Disse utgifter er på domstidspunktet ikke klarlagt og må dekkes av If Skadeforsikring NUF etter regning.

Etter en samlet vurdering fastsettes salæret for tingretten til 130 000 kroner og for lagmannsretten til 87 500 kroner, inklusive mva. I tillegg kommer utgifter til rettsgebyr for begge instanser, 27 520 kroner, samt den sakkyndige for tingretten med 12 180 kroner. Utgifter til den sakkyndige for lagmannsretten og for meddommere for lagmannsretten plikter If Skadeforsikring å dekke etter regning når utgiftene er endelig klarlagt.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Vi bistår klienter over hele landet.