Dom: Gjenopptakelse av trafikkskadesak

Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale!

Av Codex Advokat og Personskadeadvokater.no
31/08/2017

Frostating lagmannsrett

INSTANS:Frostating lagmannsrett - Dom
DATO:2010-04-12
PUBLISERT:LF-2010-5377
SAMMENDRAG:Mann fikk medhold i krav om gjenopptakelse av sin trafikkskadesak fordi det viste seg at han likevel fikk et inntektstap på grunn av nedsatt ervervsevne. Dette var ikke lagt til grunn for det første oppgjøret, hvor retten hadde forutsatt at han ville kunne jobbe som tidligere. Gjenopptakelsen medførte at han fikk mer enn 1.2 millioner mer i erstatning.
SAKSGANG:Sør-Trøndelag tingrett TSTRO-2009-50069 - Frostating lagmannsrett LF-2010-5377. (10-005377ASD-FROS).
FORFATTER:Lagdommer Sven-Jørgen Lindsetmo. Kst.lagdommer Olav Magnus Hohle. Ekstraordinær lagdommer Helge Olav Fugelsøy. Meddommere: Økonom Eva Marie Bestvold. Jens Karsten Kjærstad.

Våre advokater bistår deg med krav om erstatning etter trafikkulykke!

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i personskadesaker.

Saken gjelder krav om ny behandling av erstatningsoppgjør ved personskade etter skadeserstatningsloven § 3-8.

A ble 14. mars 1991 alvorlig skadet i sin venstre fot under utøvelse av sin næringsvirksomhet i transportbransjen. Han hadde påtatt seg et oppdrag som gikk ut på å fjerne en del jernbjelker (spuns) som hadde blitt brukt til anlegg av en midlertidig bro over elva Gaula. Bjelkene var lagret ved elvebredden. Da bjelkene skulle lastes opp på As lastebil, fikk han foten i klem mellom to bjelker og fikk en alvorlig knusningsskade. Skadene var omfattende. A har etter ulykken hatt problemer med gangfunksjonen, smerter, økt sensibilitet og kuldefølelse, samt kraftbortfall i ankel/fot. As medisinske invaliditet ble i 1992 anslått til 20%.

Uni Storebrand Skadeforsikring ble ved Gauldal herredsretts dom 8. mai 1995 kjent erstatningsansvarlig for skaden etter bilansvarsloven.

Det oppstod uenighet om erstatningsoppgjøret etter skaden. A tok i oktober 1998 ut stevning mot Storebrand Skadeforsikring AS. Gauldal herredsrett avsa 14. mai 1999 dom med slik domsluting:

1.Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann plikter å betale erstatning til A med kr 366 347 - kronertrehundreogsekstisekstusentrehundreogførtisju-.
2.Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann plikter å betale As saksomkostninger med kr 45.700 -kronerførtifemtusensjuhundre- med tillegg av 12% rente fra forfall.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av domspremissene fremgår at A ble tilkjent i alt 396 347 kroner i erstatning (hvorav 30 000 kroner var utbetalt i forskudd), med henholdsvis 300 000 kroner i lidt inntektstap fra skadetidspunktet og til 1. juni 1995, 26 347 kroner i erstatning for påførte utgifter, og 70 000 kroner i menerstatning. Retten kom til at A ikke hadde noe tap i fremtidig erverv og uttalte i den forbindelse:

« Selv om A fortsatt har noe ubehag og redusert førlighet i foten, kan det ikke ses at han har redusert ervervsevne siden 1995. Hans arbeidstid er ujevnt fordelt på døgnet, og han må ofte ta kjøring på tidspunkter utenom ordinær arbeidstid. Arbeidet med å flytte anleggsmaskiner for andre betinger imidlertid at han er tilgjengelig og kan ta oppdrag på kort varsel. På grunn av arbeidets art kan han derfor ikke ha altfor mange faste oppdrag som binder han opp.
Det antas at A ville ha arbeidet noe mer som mekaniker enn det han gjør i dag dersom han ikke hadde fått skaden. På den annen side synes han å ha fylt opp med annen type arbeid i den arbeidstiden han har fått ledig.
Retten kan etter dette ikke se at A har noe lidt inntekstrap etter at han ble friskmeldt 1.6.95. »

Dommen ble ikke anket.

Advokat Sletten tok på vegne av A saken opp på nytt med If Skadeforsikring NUF ved brev 25 februar 2006. Det ble anført at det hadde skjedd en forverring av skadebildet som ga grunnlag for et nytt krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. Forsikringsselskapet bestred dette. A tok ut stevning mot If Skadeforsikring NUF ved Sør-Trøndelag tingrett 23 mars 2009. Sør-Trøndelag tingrett avsa 23. november 2009 dom med slik domssluting:

1.If Skadeforsikring NUF blir frifunnen.
2.A blir dømd til innan 2 - to - veker frå forkynning av dommen å betale If Skadeforsikring NUF til saman 41.270 - førtiein tusen - to hundrede og sytti - kroner til dekning av selskapets sakskostnader.

A har anket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt 23. mars 2010 i Trondheim tinghus. Retten ble satt med meddommeren fra det alminnelige utvalg. A og rettsoppnevnt sakkyndig Pål Sverre Benum forklarte seg. Det vises til rettsboken.

A har i korte trekk anført:

Tingrettens dom bygger på feil faktum. Det må anses sannsynliggjort at As skade har forverret seg etter skadeoppgjøret i 1999. Dommen bygger også på feil rettsanvendelse. Det kan ikke oppstilles noe krav om at det må ha funnet sted en « overraskende utvikling » hva gjelder helsetilstanden. Skadebildet i dag må sammenlignes med hva som konkret ble lagt til grunn ved skadeoppgjøret i 1999.

Gauldal herredsrett la til grunn at A, til tross for at skaden medførte ubehag og redusert førlighet i foten, ikke ville ha noe fremtidig inntektstap, i det skaden har forverret seg.

A ble i 2004 langtidssykemeldt fra sin stilling som formann i det frivillige brannvesen på ---. I september 2006 ble han oppsagt fra stillingen. Oppsigelsen var begrunnet i hans helsemessige forhold. I 2007 ble han for første gang langtidssykemeldt fra arbeidet som transportsjåfør i egen virksomhet. Han var deretter 50% sykemeldt i hele 2008. Han mottok rehabiliteringspenger de tre første månedene i 2009, før han igjen var tilbake i fullt arbeid resten av året, men med redusert omsetning. I 2010 ble han igjen sykemeldt, og det må antas at han nå vil bli uføretrygdet.

Sykemeldingene og reduksjonen i arbeidsevnen skyldes en forverring av helsetilstanden. Siden 1999 har det skjedd følgende forverring av skaden:

-økte smerter, særlig ved belastning,
-periodevis låsing av ankelleddet,
-økt følsomhet for kulde, med nummenhet og redusert førlighet,
-balanseproblemer.

Den medisinske invaliditet er økt til 23%. Både overlege Vilhjalmur Finsen og den rettsoppnevnte sakkyndige Pål Benum, er begge enige om at det har inntruffet en forverring av As plager siden 1999, og at det foreligger en ervervsmessig uførhet på 50%.

Skaden rokker klart ved det som ble lagt til grunn for erstatningsoppgjøret i 1999. Også tingretten la til grunn at A ville ha en del plager og ubehag i fremtiden som følge av skaden, men la til grunn at skaden ikke ville medføre noe fremtidig inntektstap.

Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at forverringen av helsetilstanden vil gi A rett til en vesentlig høyere erstatning.

Det samlede økonomiske tap er beregnet til 1 239 538 kroner, fordelt på følgende poster:

Påført inntektstap i 2006-2009kr 674 282,-.
Renter pr 1. mai 2010kr 99 521,-
Fremtidig inntektstapkr 372 588,-.
Skatteulempekr 93 147,-

A har nedlagt slik påstand:

1.A tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kroner 1.239 538,-, med tillegg av lovens forsinkelsesrente regnet fra 23. februar 2009.
2.A tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

If Skadeforsikring NUF har i korte trekk anført:

Sør-Trøndelag tingretts dom bygger på riktig bevisvurdering og lovanvendelse.

Vilkårene for å oppta erstatningsoppgjøret til ny behandling etter skadeserstatningsloven § 3-8 er ikke oppfylt.

Det bestrides at As helsetilstand har forverret seg siden Gauldal herredsretts dom 14. mai 1999. Han ble den gang ansett for å ha en medisinsk invaliditet på 20% og denne er bare marginalt forverret til 23%. Også dommen fra 1999 legger til grunn at A vil ha fremtidige plager som følge av skaden, noe som har vist seg å være riktig. Skadebildet den gang var i all hovedsak det samme som i dag. A er nå 60 år gammel, og har hatt et yrkesliv preget av hardt fysisk arbeid. Det er ikke uventet at han nå mest sannsynlig er på vei mot en uførepensjon.

Det er heller ikke lett å se at skaden har påført A noe tap i inntekt etter 1. juni 1995. Han har hatt muligheten til å tilpasse sin virksomhet som selvstendig næringsdrivende til skaden, slik at det i realiteten ikke har oppstått noe tap. Det vises til inntektsoversikten fra 1999 og frem til i dag.

If Skadeforsikring NUF har nedlagt slik påstand:

1.Anken forkastes.
2.Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Vilkårene for å oppta erstatningsutmålingen i Gauldal herredsretts dom 14. mai 1999 til ny behandling fremgår av skadeserstatningsloven § 3-8. Bestemmelsen lyder:

Ǥ 3-8. (adgang til ny sak)
Et avsluttet oppgjør om menerstatning eller erstatning for tap i fremtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. »

Bestemmelsen oppstiller tre vilkår. Det må foreligge en « forverring av skadelidtes helse ». Denne forverringen må « rokke ved » det som ble lagt til grunn for erstatningsoppgjøret, og det må i tillegg være « . en klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. »

Foreligger det en forverring av As helsetilstand?

Hva som ligger i begrepet « forverring av skadelidtes helse » er omtalt i forarbeidene til bestemmelsen, jf Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 507 flg:

« Vilkåret » en forverring av skadelidtes helse » gjør det klart at bestemmelsen bare omfatter de tilfeller hvor den rent fysiske eller medisinske helseutvikling har utviklet seg annerledes enn det som ble lagt til grunn ved oppgjøret, for eksempel der det oppstår alvorlige senskader av en annen karakter enn det som ble forutsatt, eller skaden er blitt mer alvorlig enn antatt. Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor skadens konsekvenser for skadelidtes ervervsevne viser seg å bli vesentlig annerledes enn forutsatt i oppgjøret. For eksempel at det etter en tid må anses å foreligge en annen uførhetsgrad på grunn av endrede forhold på arbeidsmarkedet. Tilsvarende gjelder dersom det skjer regelendringer som gjør at en langt lavere andel av skadelidtes skaderelaterte utgifter dekkes av det offentlige, eller det skjer en utvikling av kroneverdi eller rentenivå enn forutsatt... »

Det avgjørende må etter dette være om As fysiske eller medisinske helseutvikling har utviklet seg annerledes enn det herredsretten forutsatte i mai 1999, slik at skaden har blitt mer alvorlig enn antatt.

Utgangspunktet for vurderingen vil være As helstetilstand slik denne forelå på domstidspunktet, dvs 14. mai 1999. Når det gjelder skadens omfang viste herredsretten til erklæring av 17. september 1992 fra overlege Leif Persen, spesialist i ortopedisk kirurgi ved Regionsykehuset i Trondheim. Fra erklæringen gjengis:

« Pasienten var utsatt for en høyenergetisk traume som påførte han en komplisert legg fraktur. Ved slike traumer oppstår det også samtidig betydelig skade på bløtdelene, bl.annet muskler og nerver. Pga fibrosen som inntrer i muskulaturen kan det skje skrumpninger av musklene som fører til dannelse av hulfot. Det foreligger også hos denne pasienten en skade av peroneus musklene som har ført til fotrots instabilitet. Da spesial sko med oppbygg ikke har hjulpet, må det utføres en trippelartrodese (avstiving av fotroten). Denne operasjonen vil ikke ha innvirkning på den fastsatte medisinske invaliditeten. Stivheten i ankelen med manglende evne til dorsalfleksjon medfører betydelig problemer med gangfunksjonen; smerter, lett trettbarhet som reduserer hans mobilitet betydelig. I tillegg har han mye kuldefølelse, hevelse i legg og ankel, samt smerter fra midtre del av leggen og ut i tærne. Kraften i ankel/fot er tydelig nedsatt. Samlet har han fått en betydelig varig funksjons nedsettelse i venstre legg/ankel/fot, slik at en fastsetter den varige medisinske invaliditeten for denne ulykkesskaden til 20%. »

I det gjengitte er det en åpenbar feilskrift i det skaden er lokalisert i venstre legg/ankel/fot.

Den omtalte « trippelartrodese » ble utført i 1994. Operasjonen var vellykket. A ble friskmeldt 1. juni 1995. Fra hans journal ved Regionsykehuset i Trondheim, etter konsultasjon den 12. juli 1995, gjengis:

« Han har nå vært i fullt arbeid og dette går på et vis. Han er bra fornøyd med foten for det meste. Han blir fort sliten når han går lengre avstander. Han plages av smerter under hælen, og ømhet under fotsålen utover mot tærne etter en tids gange. Likeledes har han en god del kuldefølelse, og synes det kjennes dødt ut i huden på hælen og laterale fotrand. Han har fått tilpasset myke fotsenger som han synes han har nytte av. »

Det fremgår videre av journalen at det ikke var grunnlag for noen økning av invaliditetsgraden.

Gauldal herredsrett kom til at skaden ikke ville medføre noe tap i fremtidig erverv. Det vises til rettens begrunnelse som er gjengitt på side 2-3 foran.

Dommen ble som kjent ikke anket, men A tok likevel kort tid etter kontakt med dr. Finsen ved Regionsykehuset i Trondheim for å få en ny vurdering av sin ervervsmessige invaliditet. Finsen avga en spesialisterklæring 16. november 1999, et drøyt halvår etter herredsrettens dom. Fra erklæringen gjengis:

« Han skadet seg på arbeid i det han fikk en stålbjelke over venstre legg. Det ble foretatt en rekke inngrep frem til 23.11.94...
Skaden er godkjent av Rikstrygdeverket som arbeidsskade. Han er fortsatt betydelig plaget med dette beinet. Han får smerter om han går lengre avstander på hardt underlag. Han fryser mye på foten, også om sommeren. Det er endret sensibilitet og noe smerter i fotsålen, slik at han nødig går uten sko. Hvis han kjører bil i lengere tid får han vondt i foten på grunn av clutchingen han må gjøre med denne foten. Det er vanskelig for ham å klatre i stiger osv. Dette må ofte gjøre når han transporterer anleggsmaskiner...
Ved undersøkelse sees multiple arr etter skadene og operasjonene. Det er intet å bemerke med venstre kne. Det er ca 15 grader dorsalfleksjonsevne og 15 grader plantarfleksjonevne i venstre ankel. I subtalarleddet er det som forventet ingen bevegelighet, men en har inntrykk av noe bevegelighet i Choparts ledd. Tærne er upåfallende. Der er ingen pulsasjon i arteria dorsalis pedis eller tibialis posterior.
Pasienten opplyser at han frem til skaden arbeidet både som mekaniker og med transport av anleggsmaskiner. Etter skaden har smertene i benet forhindret ham i å fortsette som mekaniker, og han har måttet redusere på aktiviteten med anleggsmaskin transport. Etter mitt syn er dette fullt forståelig ut fra benets tilstand nå. Han har uten tvil hatt en betydelig reduksjon i ervervsevnen på grunn av skaden. Det er grunn til å frykte at dette tapet vil kunne øke etter hvert som årene går... »

Vilh. Finsen ble anmodet om å foreta en tallfesting av As svekkelse av arbeids- og innsatsevne i brev av 20. desember 1999 fra advokat Sletten. Fra Finsen's svarbrev av 29. desember 1999 gjengis:

« ...På bakgrunn av de opplysninger jeg har fått av A vedrørene hans arbeidsoppgaver og de opplysninger som ellers er fremkommet i korrespondansen vedrørende hans skade vil jeg derfor meget skjønnsmessig vurdere hans nåværende invaliditetsgrad til 30%. Jeg vil videre anta, igjen på meget skjønnsmessig grunnlag, at en kan forvente at invaliditetsgraden kan øke til 45% innen pensjonsalder i 2016. »

På bakgrunn av denne uttalelsen gjorde advokat Sletten en ny henvendelse til Storebrand med anmodning om at selskapet måtte vurder saken på nytt med tanke på erstatning for tap i fremtidig erverv. Anmodningen ble ikke tatt til følge.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at As skade har blitt mer alvorlig enn det herredsretten la til grunn i 1999. Riktig nok forutsatte herredsretten at A ville ha en del plager og ulemper på grunn av skaden, men ikke verre enn at han ville være i stand til å fortsette som selvstendig næringsdrivende - endog i noe større omfang enn før for å dekke opp for bortfallet av arbeidet som mekaniker. I 2004 ble han langtidssykemeldt fra jobben i brannvesenet i Melhus kommune. Han ble oppsagt fra denne stillingen i 2006 på grunn av sykdom, dvs skaden. I 2007 ble A for første gang langtidssykemeldt (i 50%) fra næringsvirksomheten i transportbransjen.

Lege Vilh. Finsen avga en ny spesialisterklæring i saken den 7. november 2008. Fra erklæringen siteres:

« Han var altså utsatt for en voldsom klemskade av nedre del av venstre legg den 14/3-1991. Han ble behandlet på avdelingen. Det ble overveid å amputere benet direkte, men det ble i stede gjort osteosyntese med ekstern fiksasjon. På grunn av manglende tilheling ble det senere foretatt en margnagling og også en trippelartrodese i ankelen. Etter dette fungerte benet sånn nogenlunde de første årene. Ide senere år har han imidlertid fått tiltagende plager. Han har måttet sluttet med arbeid som frivillig brannmann. Hans hovedbeskjeftigelse består i transport av anleggsmaskiner. Dette medfører kjøring av lastebilen men også klatring osv for å fortøye maskinene til lastebilen. De første årene klarte han dette, men etter hvert har dette blitt mer og mer strevsomt. Han har vært svært plaget av kuldefølelse i foten, særlig om vinteren. Av denne grunn vært halvt sykemeldt de siste 2-3 vintrene. Nå har han imidlertid vært halvt sykemeldt frem til dags dato siden før julen 2008.
Pasienten selv forteller om kuldefølelse i foten i kaldt vær. Videre synes han foten er ustødig hvis han ikke har sko på og må ha på sko hvis han for eksempel skal gå i trapper. Det er endret sensibilitet i foten. Det stikker til med smerter i fotroten og han må legge seg med foten i været for at dette skal gis seg etter hvert. Han har brukt innlegg såle i form av en fotseng i alle år og mener han har nytte av det. Han var her til klinisk vurdering i 2004 og en fant da begynnende artrose i tilstøtende ledd i fotroten.
Ved undersøkelse i dag finnes det brukbar bevegelse i ankelen. Det er ingen subtalarbevegelse eller bevegelser i midtfotleddet. Her er det da også foretatt en kirurgisk avstivning. Det er en del ekstensjon og fleksjon i Lisfrancs ledd, noe som vanligvis ikke er tilstede men som nok skyldes avstivelsen av de tilstøtende leddene. Bevegelse her medfører smerte. Det er nedsatt fleksjonskraft i stortåen. Dette skyldes et inngrep for endel år siden hvor fleksor hallicus senen ble forlenget. Han har sensibilitet i foten men i enkelte området kjennes det annerledes ut enn det burde.
Røntgenbilder i dag viser lette artroseforandringer i ankelleddet og i Lisfrancs ledd. Det er pseudoartrose av fibula og det er tilhelet tibiafraktur.
Pasienten er åpenbart for gammel til å omskoleres. Han har klart sitt arbeid frem til for få år siden. Etter hvert har imidlertid tilstanden med foten progrediert og han har, som forventet, utviklet artrose i tilstøtende ledd. Han klarer omtrent halvparten av sine tidligere arbeidsoppgaver og det synes på denne bakgrunn naturlig å anslå den ervervsmessige uførheten til 50%. Den nedsatte arbeidsevnen skyldes senvirkninger fra den omtalte skade fra 1991. »

I forbindelse med saken for Sør-Trøndelag tingrett, ble Professor emeritus Pål Benum oppnevnt som sakkyndig. Fra hans erklæring av 9. september 2009 gjengis:

« A opplyste ved undersøkelsen at smertetilstanden og funksjonsinnskrenkningen hadde forverret seg etter behandlingen av saken i Gauldal herredsrett i 1999. Han opplyste at han spesielt hadde vondt for å utføre arbeide som medførte behov for gange på glatt eller ujevnt underlag i det slikt arbeid medførte smerter i foten. Han anga også at han hadde lett for å fryse på venstre fot, spesielt om vinteren. Videre hadde han fra 2005 måtte oppgi sin deltidsstilling i det kommunale brannvesenenet. Han anga også en del smerter i nedre del av ryggen, disse smertene var imidlertid av mindre betydning enn smertene og svakheten i venstre fot. Han anga en maksimal gangstrekning på om lag 1 km.
Ved undersøkelsen fantes en markert atrofi (redusert omfang) av muskulaturen i venstre legg og også noe atrofi av lårmuskulaturen på venstre side. Det fantes lett innskrenket bevegelighet i ankelleddet, opphevet bevegelighet i fotrotsleddene og smerter ved passiv bevegelse i Lisfrancs ledd (midtfotens ledd). Foten hadde en lett hulfotsetilling og det var noe svekket kraft ved dorsalfleksjon (bevegelse oppover) av venstre fot. Han anga markert svekket følsomhet ved berøring av huden i fotsålen samt ubehag (dysestesi) ved berøring av fotsåle og tær. Det fantes forkortning av venstre fot på om lag 1,5 cm og en lett venstrekonveks skoliose (krumning) i nedre del av ryggen. Røntgenbilder av venstre legg viste tilhelet brudd gjennom tibia noe nedenfor overgangen midtre til nedre tredjedel med gode akser. Videre fantes en pseudartrose (manglende tilheling) svarende til den tidligere bruddskaden gjennom fibula. God tilheling av fotrotsleddene etter utført trippelartrodese, lette artroseforandringer (slitasjeforandringer) svarende til fotleddene tilgrensende de avstivede fotrotsleddene...
Vurdering av medisinsk invaliditet
Det foreligger en medisinsk invaliditet som følge av skaden i venstre ben som med utgangspunkt i Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabell kan beregnes på følgende måte:
DelinvaliditeterInv. GradGrunnlag
Nervefunksjonsforstyrrelse i fot:10%Svarende til inv. Tabell pkt 4.10.2.a
Smerter og bevegelsesinnskrenkning i ankel5%Skjønnsmessig
Opphevet bevegelighet i fotrotsleddene5%Inv.tabell pkt 4.6.2
Smerter i Lisfrancs ledd5%Skjønnsmessig
Sum25%
Etter anvendelse av subtraksjonsprinsippet reduseres den samlede medisinske invaliditet til 23%

Funksjonsvurdering
A har en betydelig redusert funksjon som ved spesialisterklæring 07.11.2008 (bilag 10 til stevning) ble anslått til å gi en 50% ervervsmessig uførhet. Selv om A i de senere år vel har vært i stand til å utføre noe mer enn 50% av sitt arbeide (knf. opplysninger fra NAV bilag 8 til stevning) synes det rimelig at det i dag foreligger en 50% ervervsmessig uførhet. A har i mange år vært virksom innen transport og det anses som usannsynlig at han i en alder av 60 år skal kunne øke sin ervervsmessige førhet ved å gjennomgå attføringstiltak... »

Pål Benum møtte som sakkyndig for lagmannsretten. Han fastholdt sin vurdering slik denne er gjengitt ovenfor. I forbindelse med sin forklaring for retten fremla han et notat, datert 22. mars 2010, med følgende vurdering og konklusjon:

« Det må anses som dokumentert at det har inntruffet noe forverrelse av plagene i venstre fot i perioden 1999 til 2009. Dette skyldes sannsynligvis sekundære forandringer i tilgrensende ledd til de avstivede fotrotsleddene. Det er vel kjent at slike sekundærforandringer kan inntreffe etter avstivningsoperasjon av fotrotsleddene.
Hva angår de funksjonsmessige konsekvenser av denne forverrelse er det rimelig å tro at denne har medført økte plager ved gange og tyngre belastninger spesielt ved gange på ujevnt og glatt underlag. »

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det har funnet sted en slik forverring av As helsetilstand som skadeserstatningsloven § 3-8 er ment å fange opp. Lagmannsretten finner støtte for dette i den sakkyndiges erklæringer, samt i erklæringen fra Professor Dr.med Vilh. Finsen av 7. november 2008, som er gjengitt ovenfor.

Etter lagmannsrettens syn har det skjedd en gradvis forverring av skadebildet siden 1999 i form av økt sensibilitet i foten, med større smerter og lavere kuldetoleranse. Videre har det skjedd artroseforandringer i ankelleddet og i Lisfrances ledd. Han har hatt tiltakende problemer med balansen, særlig på ujevnt og glatt underlag. Lagmannsretten er ikke enig med tingretten, når den uttaler at det ikke er As helsesituasjon som har forandret seg, men hans evne til å leve med sin helstetilstand. Etter lagmannsrettens syn har A forsøkt så godt han har evnet å tilpasse sin næringsvirksomhet til sin skade, men den forverring av skaden som har skjedd over tid, har etter hvert gjort det umulig for ham å opprettholde det samme aktivitetsnivå som tidligere. Lagmannsretten er av den oppfatning at As økte plager ikke i nevneverdig grad kan tilskrives økt alder, slik If Skadeforsikring NUF har anført. Lagmannsretten finner det således godtgjort at skaden har blitt mer alvorlig enn det herredsretten antok i 1999.

Rokker forverringen av As helse ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret i 1999?

Om dette vilkår uttales i forarbeidene, jf Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 507:

« Det kreves at forverringen av skadelidtes helse « rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret ». Dette vilkåret omfatter for det første de tilfeller hvor det ved oppgjøret er lagt til grunn at en type eller grad av skadeutvikling framstår som det mest sannsynlige, samtidig som også andre typer eller grader av skadeutvikling er mulige, men ikke sannsynlige. Dersom den senere utvikling materialiserer den sistnente helseutvikling, vil det kunne gi adgang til ny sak. Dersom retten for eksempel i sak nr. 1 finner det mest sannsynlig at en fremtidig invaliditet vil være 50%, men at det er en viss mulighet for at den kan bli 100%, vil retten utmåle en erstatning basert på 50 % framtidig invaliditetsgrad. Viser det seg senere at invaliditetsgraden blir på 100 % må dette kunne gi adgang til ny prøving. »

Gauldal herredsrett la i 1999 som nevnt til grunn at A ikke ville ha noe inntektstap etter at han ble friskmeldt den 1. juni 1995. Herredsretten la til grunn at A ville mestre de ulempene skaden medført uten at dette ville gå ut over hans ervervsevne.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at skaden har utviklet seg slilk at A fra og med 2006 har vært 50 % ervervsmessig invalid. Retten finner støtte for dette i de sakkyndige erklæringer fra Professor Dr. med. Vilh. Finsen og professor emeritus Pål Benum. De økte plager A har fått i form av økt sensibilitet, kuldefølelse, periodevis låsing av ankelleddet og balanseproblemer, har i økende grad hatt en negativ effekt på hans ervervsevne. Fra 2006 har dette gitt seg utslag i lange perioder med delvis sykemelding.

Det er fra If Skadeforsikring NUF anført at det er vanskelig å se at A har hatt noen reell nedgang i ervervsevnen, og i den forbindelse er det vist til omsetningstallene for hans næringsvirksomhet i årene 1999 - 2009. Tallene viser at A siden 2004 har hatt omtrent en million i årlig omsetning med skaden.

Lagmannsretten finner ikke at omsetningstallene i seg selv er avgjørende ved bedømmelsen av As ervervsevne. Lagmannsretten finner det godtgjort at A har forsøkt så godt han har evnet å holde sin virksomhet i gang, til tross for økende plager og lengre perioder med delvis sykemelding. Det kan ikke være tvil om at uten en forverring av Melllingsæters skade, ville inntektspotensialet ha vært klart større. Lagmannsretten finner det derfor klart sannsynliggjort at As helsetilstand i dag, med en ervervsmessig invaliditet på 50 %, må sies å rokke ved det som ble lagt til grunn for erstatningsoppgjøret i 1999.

Er det en klar sannsynlighetsovervekt for at A vil ha krav på en vesentlig høyere erstatning?

Det er på det rene at herredsretten i 1999 la til grunn at A ikke ville ha noe fremtidig inntektstap med skaden, og følgelig ikke tilkjente ham noen erstatning for tap i fremtidig erverv. Dette vil stille seg annerledes i en situasjon hvor A anses som 50 % ervervsmessig invalid fra 2006, noe som normalt vil gi en vesentlig høyere erstatning. Hvor mye som eksakt kreves for at vesentlighetskriteriet er oppfylt, fremgår ikke av lovbestemmelsen eller forarbeidene. Det må foretas en konkret helhetsvurdering. Lagmannsretten viser til erstatningsutmålingen nedenfor. Vilkåret anses oppfylt.

Konklusjon

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at A har krav på en fornyet behandling av sitt erstatningskrav i medhold av skadeserstatningsloven § 3-8, og går så over til erstatningsutmålingen.

Erstatningsutmålingen

A har fremsatt krav om erstatning for tapt inntekt for årene 2006-2009, samt erstatning for fremtidig inntektstap fra og med 2010.

Erstatningsutmålingen er vanskelig, da det er stor usikkerhet særlig hva gjelder As inntekt uten skaden. Dette gjelder både i forhold til hans personinntekt som brannmann og ikke minst i næringsvirksomheten. Lagmannsretten har vært henvist til å benytte et skjønn, basert på de talloppstillinger som er fremlagt av A. Det erkjennes at bevistilbudet har vært beskjedent når det gjelder tapsberegningen, samtidig som det bemerkes at If Skadeforsikring NUF ikke har tatt til motmæle mot selve beregningene - ut over den generelle anførsel om at selskapet vanskelig kan se at A er påført noe reelt inntektstap pga skaden.

Erstatningsutmålingen tar utgangspunkt i As inntektsnivå som brannmann i 2003, justert for lønnsvekst basert på statisikk fra SSB (Statistisk sentralbyrå) for ansatte innenfor transportsektoren for årene 2004-2009. Inntektstapet i næringsvirksomheten i transportbransjen tar utgangspunkt i As omsetning for 2004, justert for omsetningsøkning tilsvarende endringene i totalkostnadsindeksen for lastebiltransport fra SSB. Det er foretatt en korreksjon for variable kostnader og vedlikehold.

Etter dette fremkommer følgende skjønnsmessige erstatningsutmåling, som er i samsvar med ankende parts anførsler og påstand:

Påført inntektstap for 2006-2009, til sammen 674 282 kroner.

Fremtidig inntektstap, til sammen 372 588 kroner

Rentekompensasjon pr 1. mai 2010, 99 521 kroner

Skatteulempe, 93 147 kroner.

Sum erstatning 1 239 538 kroner.

Sakskostnader

A har fått medhold i anken. Han har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra If Skadeforsikring NUF, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten finner ikke at noen av unntaksreglene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd skal ankedomstolen legge sitt resultat til grunn når det avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser. A har fremsatt krav om dekning av sakskostnader også for tingretten, og kravet tas til følge.

Det følger av tvisteloven § 20-5 første ledd at full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader, for begge instanser.

For tingretten har advokat Sletten fremsatt et sakskostnadskrav på til sammen 184 150 kroner inkl.mva, hvorav 181 875 kroner er salær. I tillegg er det påløpt 12 180 kroner i utgifter til sakkyndig, samt rettsgebyr på 6 680 kroner. Lagmannsretten finner salærkravet for tingretten vesentlig for høyt i forhold til hva som fremstår som nødvendig, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. Hovedforhandlingen i tingretten tok halvannen dag. Advokat Sletten har riktig nok hatt det mye arbeid med å fremskaffe nødvendig dokumentasjon for skaden og inntektstapet, men lagmannsretten finner likevel grunnlag for å sette ned salærkravet til 130 000 kroner.

For lagmannsretten er sakskostnadskravet 87 500 kroner inkl. mva, hvorav 84 000 kroner er salær. Ankeforhandlingen ble gjennomført på èn dag. Lagmannsretten finner under tvil det nødvendig med sakskostnader av slikt omfang for lagmannsretten. Det er ved denne vurdering også sett hen til at If Skadeforsikring NUF først ved oppstart av ankeforhandlingen gjorte oppmerksom på at anførselen om foreldelse ble frafalt, noe som har bidratt til unødvendige forberedelser for advokat Sletten. I tillegg til salæret kommer rettsgebyr på 20 640 kroner, utgifter sakkyndig og meddommere. Disse utgifter er på domstidspunktet ikke klarlagt og må dekkes av If Skadeforsikring NUF etter regning.

Etter en samlet vurdering fastsettes salæret for tingretten til 130 000 kroner og for lagmannsretten til 87 500 kroner, inklusive mva. I tillegg kommer utgifter til rettsgebyr for begge instanser, 27 520 kroner, samt den sakkyndige for tingretten med 12 180 kroner. Utgifter til den sakkyndige for lagmannsretten og for meddommere for lagmannsretten plikter If Skadeforsikring å dekke etter regning når utgiftene er endelig klarlagt.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale 1.239.538 - enmilliontohundreogtrettinitusenfemhundreogtrettiåtte - kroner i erstatning til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
2.I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF 257.200 - tohundreogfemtisyvtusentohundre - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. I tillegg plikter If Skadeforsikring NUF å dekke kostnadene til sakkyndig og meddommere for lagmannsretten.

Vi bistår klienter over hele landet.

Finn L Eriksen 2020

Vi bistår deg etter personskade

Alle personskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en personskade, noen ganger flere år. Det ansvarlige forsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand.
Våre advokater