Dom: Ménerstatning og inntektstap

Agder lagmannsrett

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Les også våre andre artikler:

• Trafikkskade
• Whiplash/nakkesleng

Saken gjelder fastsettelse av menerstatning og erstatning for inntektstap på grunn av fysiske og psykiske skader etter trafikkulykke. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss.

Nedre Telemark tingrett avsa 12. juni 2009 med slik domsslutning: « Slutning:

A (A) anket dommen rettidig til Agder lagmannsrett 27. august 2009. I anken er anført at tingrettens utmåling av menerstatning, inntektstap og fremtidige utgifter var for lav. IF skadeforsikring NUF (IF) tok til motmæle i tilsvar 22. september 2009 og påstod anken forkastet og sakskostnader for tingrett og lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Agder lagmannsrett i Skien 26. til 28. mai 2010. Tvisten var da begrenset til utelukkende størrelsen på menerstatningen og inntektstapet. A avga partsforklaring. Det ble videre mottatt forklaringer fra fem vitner og to rettsoppnevnte sakkyndige; spesialist i nevrologi Odd-Vebjørn Storli og spesialist i psykiatri Trond Heir. Forhandlingenes gang for øvrig og hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Om bakgrunnen for saken heter det i tingrettens dom: « A er født den *.*.1963. Hun var utsatt for en bilulykke den 3. september 2003. Ulykken skjedde i et parkeringshus i Tønsberg (skal være Larvik, lagmannsrettens bemerkning) hvor hun ble påkjørt av en bil. Hun pådro seg brudd i kjeven, tannskader, brudd i høyre hofteskål og i øvre del av høyre skinneben. I alt har hun blitt operert syv ganger i kjeven hvorav tre ganger med implantering av tenner. Frem til A startet egen bingovirksomhet sammen med B høsten 2000 - X bingo DA -, hadde hun ulike typer arbeid. Etter niårig grunnskole, spilte hun noen år i et jenteband og livnærte seg av dette. Hun dro senere til Spania hvor hun arbeidet som modell og på diskotek. I Spania traff hun en mann som ble far til hennes eneste barn, som er født i 1985. Paret flyttet til Norge, sønnen ble født og de giftet seg samme år. De ble senere separert og skilt. A er nå samboer med C. Hun eier et hus på Stathelle med to leiligheter hvor hun og samboeren bor i den ene leiligheten og moren i den andre. Etter at A kom tilbake til Norge i 1985, arbeidet hun i ulike bransjer før hun ble ansatt i Ds bingovirksomhet - Y bingo - i 1992/93. Hun ble daglig leder i 1996. B var også ansatt i Y bingo. A og B startet som nevnt startet virksomheten X bingo DA i Larvik september 2000 hvor begge hadde sitt daglige virke. Etter ulykken var A først langtidssykmeldt, senere mottok hun rehabiliteringspenger før hun ble tidsbegrenset ufør fra den 1. mars 2007. Sist vinter ble dette forlenget. Det er nå søkt om varig uføretrygd. Dette er anbefalt av fastlegen. A har hatt betydelige fysiske og psykiske plager etter ulykken. Plagene har først og fremst relatert seg til operasjonene i kjeven, nervesmerter i kjeven, og til psykiske lidelser. Hun er utredet av flere spesialister og har gått til smertebehandling på smerteklinikken i Telemark. Hun blir betydelig medisinert med reseptbelagt medisin, og bruker også en rekke ikkereseptbelagte medisiner. Tidligere gikk hun til behandling hos psykolog Kjell Håkonsen i Skien. Hun går fortsatt til behandling for de psykiske lidelsene hos psykiatrisk sykepleier på psykiatrisk poliklinikk. Etter ulykken har hun vært innlagt på somatiske sykehusavdelinger flere ganger og én gang på psykiatrisk avdeling. Hun er ofte hos fastlegen. Seksjonsoverlege dr. med., spesialist i nevrologi, Arnulf Hestnes har i sin erklæring datert den 8. februar 2007, konkludert med at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en hjerneorganisk skade etter ulykken. Overlege, spesialist i kirurgi og ortopedi, Einar Sturla Hem har i erklæring av 20. mai 2007, tilstått A en medisinsk invaliditet på 10% for hennes smerter i høyre hofteregion og har ansett dette for å være en direkte følgetilstand etter ulykken. Psykolog Kjell Håkonsen har utarbeidet flere erklæringer. Den siste er datert den 27. mars 2007. Der er det oppgitt at den siste hoveddiagnosen gitt i behandlingsperioden har vært F431 Posttraumatisk stresslidelse. Hennes medisinske invaliditet knyttet til denne diagnosen er vurdert til 54 %. Avdelingsoverlege Per Skjelbred, professor dr. med., ved kjeve/ansiktskirurgisk avdeling på Ullevål universitetssykehus, har i erklæring av 14. juni 2007 satt hennes fysiske medisinske invaliditet med referanse til Sosial- og helsedepartementets tabell av 21. april 2001 til:

Tannlege Lars Lystad har i epost datert den 11. september 2008 til As prosessfullmektig uttalt følgende:

Som nevnt innledningsvis oppnevnte retten dr. Storli og dr. med. Heir som sakkyndige i denne saken. I sin skriftlige erklæring har dr. Storli konkludert med at det er en sannsynlighetsovervekt for at fire nevrologiske subjektive besvær skyldes ulykken som etter gjeldende regelverk representerer en medisinsk invaliditetsgrad. Dette er

Under kapittelet 5. Vurdering av den medisinske invaliditet i hans erklæring fremkommer det:

Den medisinske invaliditet som skyldes munntørrhet er fastsatt til 10%. Tap av smakssansen er skjønnsmessig fastsatt til 2% ogfølesansen til 4%. Etter en lengre drøftelse/begrunnelse har han i henhold til underpunkt 1.4.3 i regelverket vurdert As smerter til punkt b) Betydelige smerter som representerer en medisinsk invaliditet i spennet 15-44%, hvor han skjønnsmessig har fastsatt As invaliditet som skyldesbetydelige smerter til 25%. Hensyntatt den medisinske invaliditetet på 10% for smerter i høyre hofteregion, er den samlede medisinske invaliditet som skyldes fysiske skader etter anvendelse av reduksjonsmetoden, fastsatt til 43%. Under hovedforhandlingen endret dr. Storli deler av sin vurdering. Skjønnsmessig vurderte han den skadebetingede fysiske medisinske invaliditet til 32% etter at han hadde redusert invaliditetsgraden knyttet munntørrhet til 5% og betydelige smerter til 15%. I sin skriftlige erklæring har dr. med. Heir vurdert A til å ha et sammensatt sykdomsbilde preget av depresjoner og angstsymptomer. Han har stillet følgende diagnoser beskrevet i ICD-10 som

Det fremkommer blant annet i erklæringen:

Under hovedforhandlingen endret også dr. med. Heir deler av sin vurdering. Han konkluderte med at det forelå brosymptomer, og vurderte den skadebetingede psykiske medisinske invaliditet til 10%. Samlet medisinsk invaliditetsgrad som skyldes skaden, blir etter samordningsreglene 39%. Året 2002 var det siste hele driftsåret før ulykken. I følge fremlagte regnskaper/næringsoppgaver og selvangivelser var omsetningen i 2002 kr 9 626 804,-. Arbeidsgodtgjørelsen til innehaverne var til sammen kr 506 681,-. I det første driftsåret etter ulykken, det vil si 2004, var omsetningen kr 8 725 089,- . Bs næringsinntekt er beregnet til kr 567 323,-. I 2005 var omsetningen kr 9 145 582,-. Bs næringsinntekt er beregnet til kr 693 486,-. I 2006 var omsetningen kr 1 039 850,-. Bs næringsinntekt er beregnet til kr 868 430,-. Selskapet ble besluttet oppløst i 2007 etter uoverensstemmelser mellom deltagerne. Revisor ville ikke godkjenne regnskapet for inntektsåret 2006. I følge Revisjonsbrev nr 1 datert den 6. juni 2007 fra selskapets revisor, statsautorisert revisor Haakon Evjen, fremkommer det blant annet at A tok ut tilsammen ca kr 600 000,- fra X bingo DA i 2005 og 2004. Bakgrunnen var at hun hadde stort behov for likvide midler. B hadde på sin side også stort behov for likvide midler og tok ut kr 550 000,- i lønn for 2005 og 420 000,- for 2004. I punkt 3, 5 og 6 i brevet heter det:

I tillegg fremkommer det:

Det fremkommer videre at A har en negativ egenkapital pr 31. desember 2006 med kr 648 899,- før årets overskudd, og at Bs negative egenkapital pr samme dato var kr 162 060,-. Vedrørende kontantkasse heter det:

Endelig fremkommer det at det er kommet påstander om misligheter fra begge deltakerne om den annen part. En av påstandene er at det er utbetalt premier som ikke er reelle og at dette er penger som den ene har beholdt selv. Det heter i brevet:

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har As prosessfullmektig henvendt seg til avdelingsoverlege Per Skjelbred og psykologspesialist Kjell Magne Håkonsen. Han ba om deres eventuelle kommentarer til at de rettsoppnevnte sakkyndige fastsatte invaliditet for henholdsvis ansiktssmerter og psykisk skade til 15% og 10% mens Skjelbred og Håkonsen mente 44% og 54%. Skjelbred svarte slik i epost 28. desember 2009:

Håkonsen svarte slik i brev 5. januar 2010:

I sine forklaringer for lagmannsretten opprettholdt de medisinske sakkyndige, dr Storli og Dr Heir, de vurderinger av medisinsk invalidegrad som de hadde kommet til etter hovedforhandling i tingretten. De sakkyndige har ikke utarbeidet supplerende skriftlige uttalelser. A har lagt ned slik endelig påstand

:

A har kortfattet gjengitt anført følgende påstandsgrunnlag: If har utbetalt menerstatning etter plassering i gruppe 3, riktig plassering for A er gruppe 5. Det er enighet mellom partene om at den medisinske invaliditeten for hofteskaden settes til 10 %, munntørrheten til 5% og tap av smaksans til 2%, Uenigheten gjelder invaliditetsgrad for smerter i ansiktet og for psykiske skader. Den rettsoppnevnte sakkyndige, dr Storli som er nevrolog, vurderer invaliditeten hva gjelder smerter til 15%, mens avdelingsoverlege professor dr med Per Skjelbred, setter den til 44%. Storli er pensjonist og har ikke vært i aktiv tjeneste som lege på snart 7 år mens Skjelbred er leder av landets ledende kompetansesenter for ansiktsskader. Lagmannsretten bør derfor fastsette en samlet skadebetinget medisinsk invaliditet som er betydelig høyere enn 32% som fastsatt av Storli. Når det gjelder de psykiske skadene, har As situasjon vært uforandret fra 2006 og det er ingen tegn til snarlig bedring. Lagmannsretten må legge til grunn at skadene er varige. Den sakkyndige psykiater dr Heir har fastsatt graden av skadebetinget psykisk invaliditet til 10%, men dette omfatter bare den delen av lidelsen som han anser er forårsaket av ulykken. Hvis man tenker ulykken borte, ville A etter alt å dømme vært psykisk frisk i dag. Ulykken var en nødvendig betingelse for utviklingen av As psykiske sykdomsbilde. I henhold til betingelseslæren skal også avledete reaksjoner tas med. Hvorvidt A er noe mer følsom enn mange andre, er uten betydning; skadevolder må ta skadelidte som hun er. I følge dr Heir er invaliditet som skyldtes psykiske skader mellom 30% og 34%, når også avledete reaksjoner tas med. Lagmannsretten bør legge minst 32% til grunn. Etter dette er det dårligste alternativ for A 32% fysisk invaliditet og 32% psykisk invaliditet som etter samordningsregelen gir en samlet skadebetinget medisinsk invaliditet på 54%, helt i toppen av gruppe 4. Hvis lagmannsretten legger noe vekt også på dr Skjelbreds oppfatning, vil hun være i gruppe 5. Menerstatning skal dekke tapt livsutfoldelse. A var en aktiv og initiativrik kvinne,mens hun nå lever totalt isolert og passiv og har selvmordstanker. Selv om lagmannsretten skulle komme til at gruppe 4 er riktig plassering etter en ren prosentberegning, bør derfor de fysiske og psykiske skadene sett i sammenheng medføre et skjønnsmessig opprykk til gruppe 5. If har gjort opp for inntektstap til og med 2006. Lagmannsretten må legge til grunn som mest sannsynlig at X Bingo ville ha blitt drevet videre med A som en av eierne, hvis det ikke hadde vært for ulykken. Det var bingovirksomhet A kunne, og det hadde hun drevet med i mange år med betydelig fremgang. E uttalte som vitne at hun trodde virksomheten ville ha vært i gang i dag - og på et noe høyere omstetningsnivå enn tidligere på grunn av nye maskiner - hvis det ikke hadde vært for ulykken i 2003. If har betalt ut for årene til og med 2006 basert på en utvikling som tilsvarer As prinsipale beregningsmåte, der 650 000 fastsettes som hennes inntektsnivå fra 2010 og fremover. Dett er en realistisk avlønning, jf. vitneforklaringen til D som har lang erfaring som bingoleder. Det må også vektlegges at As inntekt i 2002, året før ulykken, i henhold til hennes selvangivelse var 447 471 kroner. Det må legges til grunn som mest sannsynlig at A ikke har noen restarbeidsevne. Hun har søkt om 100% uførepensjon og søknaden er anbefalt av fastlegen. Begge de rettsoppnevnte sakkyndige uttalte i lagmannsretten at de trodde hun ville bli 100% uføretrygdet. IF skadeforsikring NUF nedla slik endelig påstand:

IF skadeforsikring NUF har kortfattet gjengitt anført følgende påstandsgrunnlag: Når lagmannsretten vurderer erstatningskravene må den ha As påståtte selvmordsforsøk fra februar 2010 som bakteppe. Hun opplyste selv å ha inntatt store mengder paracetamol og/eller sovemedisin, men analyser foretatt ved Sykehuset Telemark gjør dette lite troverdig. Paracetamolspeilet viste mindre enn 5, og hun var våken. Hun kunne derfor ikke ha tatt overdose slik hun selv oppgav ved innleggelse. Dette taler også for at hun unnlater å følge i hvert fall deler av det smertebehandlingsregimet hun er satt opp med. Under henvisning til de to rettsoppnevnte sakkyndige er If av den oppfatning at A skal tilkjennes menerstatnng i gruppe 3, og at hun fra 2011 bare er 50% varig arbeidsufør. Denne saken dreier seg om bevisvurdering, og det er A som har bevisbyrden for at hun har krav på større utbetalinger enn det som følger av tingrettens dom. Det må legges til grunn at den samlede varige invaliditeten som følge av psykisk skade er 10%. De øvrige psykiske plagene vil mest sannsynlig bli borte, blant annet som en følge av at erstatningssaken snart er endelig avgjort. Dr Skjelbred og psykolog Håkonsen har ikke vurdert pasienten siden 2007, det må legges større vekt på ferske vurderinger fra oppnevnte sakkyndige som ikke har bindinger til skadelidte, jf. Anne Lene Lie dommen. A har ikke klart å sannsynliggjøre at hun skal plasseres høyere enn gruppe 3, slik fastsatt av tingretten. Fremtidig inntekt bør fastsettes til 350 000 kroner i året slik det fremgår av tingrettens dom. Det er korrekt at Ifs utbetalinger til og med 2006 er basert på høyre inntekt, men det ble godtatt som ledd i å få avgjort saken, og det blir feil å fortsette med utgangspunkt i samme prosentvise inntektsutvikling. Ifs tidligere utbetalinger innebærer ikke noen form for godkjennelse av en slik beregningsmodell for fremtidig tap. Selv om driften av X bingo kunne fortsatt uten ulykken, er 350 000 et rimelig nivå, Dette er vanlig avlønning for « førstedamer », jf. vitneforklaringen til Karstein Stålesen som driver Down Town bingo og overtok X bingo etter A og E. Ved vurdering av hennes fremtidige inntektsmuligheter er de narsissistiske personlighetstrekkene som dr Heir mener å påvise, et bakteppe for vurderingene. Slike personlighetstrekk taler for at hun ville fått problemer på arbeidsmarkedet også uten ulykken. På bakgrunn av bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at hun var aktiv i driften av X Bingo også etter ulykken, jf. blant annet punkt 3 i oppsummeringen av et møte mellom regnskapsfører og A og E avholdt 20. juni 2006. Dette fremkommer i brev fra Din revisor til X bingo 6. juni 2007. Det er sannsynlig at mye av plagene vil forsvinne når forsikringssaken er endelig avgjort. Begge de sakkyndige mener at hun kan arbeide minst 50% etter 2010. Uttalelsene er så klare at de må legges til grunn uansett om det er mest sannsynlig at hun vil bli ansett 100% ufør i trygdemessig sammenheng. Hun har også en tapsbegrensningsplikt og plikter derfor å ta seg passende arbeid hvis hun er i stand til det.

Lagmannsretten vurdere saken slik: Partene er enige om at A har krav på menerstatning for ikkeøkonomisk tap. Uenigheten gjelder hvor hun skal plasseres i invalidetabellen. Lagmannsretten legger til grunn 32% fysisk invaliditet for fysisk skade og 32% for psykisk skade. Dette er i samsvar med oppfatningen til de rettsoppnevnte sakkyndige, bortsett fra at dr Heir sondrer mellom 10% psykisk invaliditet direkte forårsaket av ulykken og det han benevner avledete reaksjoner. Denne sondringen er det i en erstatningsrettslig sammenheng ikke grunnlag for. I « P-pilledom II » formulerer førstvoterende betingelseslæren slik:

Det er ikke påstått eller forsøkt sannsynliggjort fra If at A hadde noen inngangsinvaliditet. Dr Heir forklarte i lagmannsretten at ulykken var den utløsende årsak, men at en rekke andre faktorer, som påstått manglende etterforskning av ulykken fra politiet, skuffelse over behandlingen hun fikk av helsevesenet og konflikter på arbeidsplassen er avledete årsaker som medfører at invaliditet grunnet psykisk skade i dag ligger mellom 30 % og 35%. Lagmannsretten er ikke i tvil om at ulykken er en nødvendig betingelse for hennes totale psykiske invaliditet. Hvordan den samlede prosent medisinske psykiske invaliditet summeres når det gjelder faktorer direkte forårsaket av lykken og det dr Heir kaller avledete faktorer, er irrelevant. Invaliditeten vil etter alt å dømme ha en varighet tilstrekkelig til å tilfredsstille varighetskravet på nærmere 10 år. Lagmannsretten fastsetter hennes medisinske invaliditet etter samordningsregelverket til 54%. Ut fra en ren matematisk plassering tilsier dette gruppe 4, men helt i grensen til gruppe 5 som starter ved 55%. Lagmannsrettens flertall - lagdommer Rune Bård Hansen og ekstraordinær lagdommer Arne Christiansen - finner at det etter en skjønnsmessig vurdering er grunnlag for gruppeopprykk. Ved denne vurderingen er det lagt vesentlig vekt på at hun har samvirkende fysiske og psykiske skader som etter det som er opplyst fra hennes behandlere medfører en vesentlig begrensning av hennes muligheter til livsutfoldelse. Mindretallet - lagdommer Paal Christian Aartun - er at den oppfatning at det ikke er grunnlag for gruppeopprykk fra gruppe 4 til gruppe 5. Han legger særlig vekt på uttalelsen til dr Heir om det sammensatte årsaksbildet og at det er sannsynlig at hennes situasjon vil forbedre seg når erstatningssaken er avgjort. Etter dette plasseres hun i gruppe 5 og skal ha en menerstatning på 519 912 kroner etter folketrygdens grunnbeløp slik det var i 2008. Beløpet skal imidlertid beregnes ut fra grunnbeløpets størrelse 1. mai 2010. Dette foreligger ikke på domstidspunktet. Menerstatningen fastsettes derfor skjønnsmessig til 550 000 kroner. Når det gjelder inntektstap, har partene gjort opp til og med 2006. Tvisten gjelder fra og med 2007. Ved fastsettelsen av erstatning for inntektstap må lagmannsretten først ta standpunkt til hvor mye A ville ha tjent uten skaden og deretter hva hun vil komme til å tjene i fremtiden med skaden. Det er forskjellen mellom disse to nivåene som utgjør den reduserte inntektsevnen. Om regnskapene i X Bingo uttaler tingretten blant annet følgende:

Lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering av forretnings- og regnskapsførselen i bingoforetaket. I motsetning til tingretten er imidlertid ikke lagmannsrettens oppfatning at A beholdt kontrollen over virksomheten etter ulykken. Hun var en del tilstede i lokalet i 2005 og 2006 og utførte noe arbeid der, men det legges til grunn at hennes arbeidsinnsats ikke var særlig omfattende. Etter hvert medførte fysiske og psykiske skader at hun måtte trekke seg helt ut av driften. Lagmannsretten vurderer det som mest sannsynlig at X bingo fortsatt ville vært i drift i dag hvis ulykken ikke hadde funnet sted. Både D og E - som har lang erfaring med bingodrift - gav under ankeforhandlingen uttrykk for at bingoforetaket eller alt å dømme fortsatt ville vært i virksomhet hvis A ikke hadde blitt skadet. Lagmannsretten legger i denne vurderingen også vekt på at den totale virksomheten til Karstein Stålesen, som kjøpte restene av X Bingo i 2007, fikk en markert omsetningsøkning etter overtakelsen. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at A - uten skadene etter ulykken - fortsatt ville drevet bingovirksomhet i forholdsvis betydelig omfang. Lagmannsretten kan ikke følge If i at de narsissistiske personlighetstrekk dr. Heir mener å ha sett tegn til, gjør det tvilsomt om A ville vært i arbeid i dag uansett ulykken. Hun var i arbeid nærmest sammenhengende fra 1985 og til ulykken innraff. Lagmannsretten vurderer det som klart mest sannsynlig at hun ville vært det også i dag hvis hun ikke var blitt kjørt ned i 2003. Det legges til grunn at A var arbeidsom og hadde teft for hva som skal til for å få bingovirksomhet til å kaste brukbart av seg. Lagmannsretten viser særlig til vitneforklaringen fra D som var As arbeidsgiver på Statthelle bingo der A var ansatt fra 1993 til 2000 og som førstedame (daglig leder) fra 1996. Vitnene med erfaring fra bingodrift har ulike oppfatninger om lønnsnivået i bransjen. D opplyste at hennes inntekt er ca 650 000 kroner i året som daglig leder og at hun tok ut over 700 000 kroner årlig før hun solgte sin virksomhet. Karstein Stålesen og E mente at lønnsnivået er betydelig lavere, og anslo mellom 300 000 og 400 000 kroner som realistisk. Lagmannsretten må fastsette beløpet skjønnsmessig. På bakgrunn av de ovennevnte uregelmessighetene ved regnskapet til X bingo, kan ikke Es bokførte inntekter for årene 2004 - 2006 legges til grunn, slik prinsipalt påstått av A. Det synes som om fortjenestemuligheten ved bingovirksomhet varierer mye, alt etter den enkeltes innsats, teft og taktiske vurderinger. Lagmannsretten har også fått inntrykk av at uregelmessigheter i regnskaper, kreativ bokføring og svarte inntekter, ikke er uvanlig. Alt dette gjør fastsettelsen av en gjennomsnittsavlønning for en person med lang erfaring, bredt kontaktnett og bransjeteft, vanskelig. I 2002, året før skaden, hadde A i følge selvangivelsen en inntekt på drøyt 447 000 kroner. På dette tidspunktet var X bingo i oppstartfasen. Etter lagmannrettens skjønnsmessige vurdering er det mest sannsynlig at A, uten ulykken, i dag ville hatten årlig inntekt på 450 000 kroner og dette beløpet legges til grunn ved fastsettelsen av inntektstapet. If tilbyr A erstatning for fremtidig inntektstap tilsvarende 50% varig ervervsufør fra 2011. Det er A som har bevisbyrden for at ervervsuførheten vil være større enn dette. Begge de sakkyndige oppretthold for lagmannsretten at A fra 2011 burde kunne arbeide i halv stilling. De sakkyndiges konklusjon er imidlertid bare veiledende for lagmannsrettens vurdering. Den må til syvende og sist må bygge på de beskrivelser av sykdomsbildet som både de sakkyndige og de øvrige involverte leger og psykologer har gitt. As situasjon etter ulykken og frem til i dag og det inntrykk hun gav i lagmannsretten vil også ha betydning ved vurderingen. Det er på det rene at As situasjon har vært tilnærmet uforandret i flere år. Etter langvarig sykemelding og en periode på rehabiliteringspenger ble hun tidsbegrenset ufør ved vedtak av NAV Bamble Trygd 1. mars 2007. I vedtaket henvises til folketrygdloven § 12-9, der det fremgår at det skal gis tidsbegrenset uførepensjon dersom det etter en helhetsvurdering er sannsynlig at inntektsevnen kan bedres. Av bestemmelsens siste ledd fremgår av varig uførepensjon bare gis dersom det ikke er utsikt til bedring av inntektsevnen/ervervsevnen. I brev fra NAV 2. mars 2010 fikk hun melding om at vedtaket om tidsbegrenset uførestønad er overført til arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010 til og med 31. desember 2012. Dette er en ny stønadsbetegnelse som erstatter attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Hun har søkt om varig uførepensjon, og dette er anbefalt av hennes fastlege, dr Jan Erik Karlsen. I sin forklaring for lagmannsretten uttalte Karlsen at han vurderte hennes tilstand som varig, og at han vanskelig kunne se noen bedring i ervervsevnen i overskuelig fremtid. Hans mente hun var uegnet til ethvert arbeid i dag. De rettsoppnevnte sakkyndige uttrykte begge i lagmannsretten at de vurderte det som sannsynlig at hun ville få innvilget 100% varig uførepensjon, men samtidig mente de at hun burde være i stand til å arbeide 50% fra 2011. Det er vanskelig å finne noen logisk sammenheng mellom de sakkyndiges sammenfallende vurderinger av uføretrygd og restarbeidsevne, som fremstår innbyrdes motstridende. Lagmannsretten bemerker at 100% uføregrad innvilges etter at NAV ved bruk av tverrfaglig team gjennom en lengre periode nøye vurderer søkerens restarbeidsevne. De sakkyndiges oppfatning om at hun etter alt å dømme vil bli 100% varig uføretrygdet, veier derfor tungt for lagmannsretten. Det at de sakkyndige samtidig uttrykker uenighet med det ventede utfall av NAVs vurdering, får mindre vekt. Etter en helhetsvurdering av As skadebilde og samtlige presenterte helseopplysninger, har lagmannsretten kommet til at det er mest sannsynlig at hun ikke igjen vil komme i inntektsgivende arbeid. Ved erstatningsberegningen settes hennes fremtidige arbeidsuførhet derfor til 100%. Med utgangspunkt i en årlig inntekt på 450 000 kroner, skal det i fastsettelsen av tapets størrelse gjøres fradrag for uførepensjonen, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. I henhold til beregninger foretatt av As prosessfullmektig - og som If ikke har hatt innvendinger til - har hun krav på utbetaling av totalt 1 261 011 kroner utover det som følger av tingrettens dom. Det er da tatt hensyn til den skjønnsmessige oppjusteringen av menerstatningen fra 519 012 kroner til 550 000 kroner for å kompensere for endret grunnbeløp fra 1. mai 2010. Beløpet inkluder så vel menerstatning etter gruppe 5 som inntektstap utfra et årlig beløp på 450 000 kroner. I beregningen er det gjort fradrag for en forholdsmessig og omforent del av beløpet som allerede er utbetalt fra Ifs side. Erstatningsberegningen er oppgitt å være ajourført til og med 11. juni 2010, som er dagen for domsavsigelsen. A har oppnådd et betydelig bedre erstatningsoppgjør enn i tingretten og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 tilkjennes full erstatning for sine sakskostnader. Advokat Einar Lohne har fremlagt en omkostningsoppgave på 232 750 kroner med tillegg av ankegebyret på 25 800 kroner, til sammen 258 550 kroner. I oppgaven er inkludert 32 200 kroner til As tidligere advokat, John Tuflått, for arbeid etter tingrettens dom og frem til bytte av prosessfullmektig. Advokat Aarak anførte ved ankeforhandlingenes avslutning at hun fant omkostningsoppgaven for høy. Lagmannsretten har kommet til at oppgaven overskrider det som har vært rimelig og nødvendig i ankesaken og reduserer oppgaven skjønnsmessig med 30 000 kroner. Det gjøres ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

I tingrettens dom - domsslutningens I nr 1,2,5,6 og 7 gjøres følgende endringer:

Vi bistår klienter over hele landet.