Dom: Påkjørsel elg – Årsakssammenheng

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Les også våre andre artikler:

• Trafikkskade
• Whiplash

Borgarting lagmannsrett

Saken gjelder krav på erstatning for personskade etter trafikkulykke.

A var 20. mars 2002 passasjer i en Honda Accord personbil, årsmodell 1994. På riksveg 30 i Stor-Elvdal kommune, ca 15 km nord for Koppang, ble bilen truffet av en elg. Bilen holdt en fart av ca. 80 km/t i 90-sone, det var kaldt og fast vinterføre. A satt i passasjersetet foran og brukte bilbelte. Elgen kom løpende ut fra skogen, og den traff bilens venstre side nær frontruten, rullet over bilens tak og ble liggende i kjørebanen. Etter det opplyste døde elgen etter kort tid. Bilen fortsatte framover i vegbanen, sjåføren bremset ned og bilen endte forsiktig med fronten i snøfonnen.

Bilen fikk forholdsvis omfattende karosseriskader på venstre side, frontrute og i taket. Den ble reparert for kr 77. 493,- inkl. mva., herunder blant annet ny front- og bakrute, ny takplate, karosserioppretting og lakkeringsarbeid.

A har forklart at han ikke slo hodet mot noe ved sammenstøtet med elgen eller snøfonnen, men at setebeltet strammet til og at han følte det « knakk i nakken », at han ble kvalm og « kanskje var borte en kort stund ». Dagen etter ulykken, den 21. mars 2002, oppsøkte han legevakten på Røros, hvor det i journalnotat derfra heter:

Den 2. april 2002, som var første arbeidsdag etter påsken 2002, tok A kontakt med sin fastlege og klaget nå over « smerter i kroppen ». I journalnotat fra denne konsultasjonen heter det bl.a.:

A ble undersøkt av overlege Rossvoll på Røros sykehus 2. april 2002. Rossvoll er etter det opplyste nevrokirurg. I journalnotat derfra heter det bl.a. at A etter ulykken fikk umiddelbare smerter i nakken og følte at noe knakk. Videre er opplyst blant annet at A etter det har hatt « vedvarende smerter og ubehag i nakken, vært stiv.» Overlege Rossvold har videre beskrevet den kliniske undersøkelsen, hvorav det framgår at saksøker har nedsatt bevegelighet både ved foroverbøy, bakoverbøy, rotasjon og bøying mot venstre i nakken, samt at han har noe smerter ved kompresjonstest.

I nytt journalnotat datert 3. april 2002 fra overlege Rossvoll, etter foretatt CT-undersøkelse, heter det bl.a.:

Overlege Rossvoll så ikke behov for en MR-undersøkelse, da « klinikk og sykehistorie nå jo er svært fredelig ».

Ut over våren og sommeren 2002 var det stadig nye legekonsultasjoner hos saksøktes fastlege, manuell terapeut, fysioterapeut og kiropraktor. I journalnotat av 31. mai 2002 fra fastlegen heter det blant annet at « han har diffuse smerter i nakken fortsatt og etter hvert også i ryggen. Forteller at han har store problemer med jobb/bilkjøring. Ved us er det tilnærmet normal bevegelse » .

Den 11. juni 2002 ble A sykmeldt 50 % fram til 7. juli 2002 med diagnosen « hodepine ». Samtidig heter det at han « har fortsatt smerter i nakken/hodet ». Han var videre delvis sykmeldt fram til 10. november samme år. Den 9. desember 2002 ble A sykmeldt fram til 27. desember 2002 med diagnosen « forstuing/forstrekning ».

A ble undersøkt sommeren 2003 på nevrokirurgisk avdeling, St. Olavs hospital i Trondheim. Under « vurdering/konklusjon » fra nevrokirurg Frode Kolstad heter blant annet at A etter trafikkulykken har utviklet kroniske nakkesmerter og nakkestivhet samt en viss styringssvikt og kraftsvikt i venstre side av kroppen. Det uttales at « pasientens plager virker reelle og objektive ». Han ble også undersøkt ved Nasjonalt senter for spinale lidelser ved St. Olavs hospital høsten 2003. Med bakgrunn i den kliniske undersøkelsen og de supplerende undersøkelser ble det ikke påvist forhold som ga grunnlag for å anbefale operativ behandling.

Ut over høsten 2003 og hele 2004 var det ytterligere hyppige lege- og fysioterapeutbesøk med oppgitte plager som generelle smerter i kroppen, hodesmerter, nakkesmerter, sensibilitetsforstyrrelser i tærne, hørselsproblemer, synsforstyrrelser, balanseproblemer, konsentrasjonsproblemer, nedsatt korttidshukommelse og nummenhetsfornemmelser i armer og ben.

A ble sykmeldt 100 % i tiden 20. oktober 2004 til midten av november samme år. Deretter ble han delvis sykmeldt, fram til han igjen ble 100 % sykmeldt fra april 2005. Han mottok 100% rehabiliteringspenger fra 12. november 2005 til 31. mai 2007. NAV traff vedtak 5. juni 2007 om tidsbegrenset uførestønad etter en uføregrad på 100 %, til 31. mai 2010.

Bilen som var utsatt for kollisjonen med elgen, var forsikret i Gjensidige Forsikring, heretter også kalt Gjensidige. Forsikringsselskapet og A kom ikke til enighet om det var grunnlag for å utbetale erstatning. Først og fremst bestred Gjensidige at det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As helseplager. Gjensidige har imidlertid utbetalt A et akontobeløp på kr 220 000.

A anla sak mot Gjensidige ved stevning til Oslo tingrett 22. oktober 2007, med krav om erstatning på i alt ca 2,1 millioner kroner, fordelt på ulike tapsposter.

Tingretten avsa dom 21. oktober 2008 med denne domsslutning:

Sakens nærmere enkeltheter framgår av tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har påanket tingrettens dom til lagmannsretten. Gjensidige Forsikring har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 25. og 26. juni 2009. A møtte og avga forklaring. Gjensidige møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt fire vitner, hvorav tre sakkyndige vitner. Dokumentasjonen framgår av rettsboka.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom As helseplager og trafikkulykken 20. mars 2002. Han er påført en varig og betydelig medisinsk invaliditet og en varig ervervsmessig uførhet på 100 %.

Anvendelsen av kriteriene for årsakssammenheng som er lagt til grunn i Anne Lene Liedommen, Rt-1998-1565 , må skje etter en totalvurdering av kriteriene. Ved vurderingen av om ulykken hadde skadeevne, er det således relevant å legge vekt på om skadelidte hadde akuttsymptomer.

Trafikkulykken hadde tilstrekkelig skadeevne til å medføre varig skade på person. Bilen ble påført store materielle skader. Det vises også til vurderingene til nevrologene Jorulf Aasen og Johan Petter Hesselberg. Rekons vurderinger kan ikke legges til grunn, idet det foreligger store usikkerhetsfaktorer. Dersom retten likevel legger Rekons beregninger til grunn, må det fortsatt konkluderes med at skadeevne foreligger. Det vises her også til at A hadde markerte akutte plager etter ulykken.

A hadde relevante akuttsymptomer innen tre døgn etter ulykken. Det vises blant annet til journalnotater fra legebesøkene etter ulykken, herunder notatet 3. april 2002 fra nevrokirurg Ivar Rossvoll. Selv om det ikke direkte fremgår av det første journalnotat etter ulykken, er det på det rene at saksøker allerede da klaget over nakkesmerter. Turnuslegen på legevakten - som behandlet A dagen etter ulykken - snakket dårlig norsk, og han har unnlatt å notere saksøkers nakkesmerter. Videre vises til vurderingene fra nevrologene Aasen og Hesselberg.

Det foreligger veldokumenterte brosymptomer. Det vises blant annet til legejournalen samt de sakkyndige vitnenes vurderinger.

Det er intet atypisk ved utviklingen av skaden, og det foreligger heller ikke andre mer nærliggende årsaker til As nåværende tilstand. Helseplagene er ikke en fortsettelse av tidligere plager. Plagene er også forenlig med det man vet om slike typer skader etter påkjørsler. Det er mulig at A var noe mer disponert enn de fleste andre for å få slike reaksjoner, men dette er i så fall Gjensidiges risiko. Som nevrolog Aasen har bemerket, foreligger det ingen inngangsinvaliditet.

Dersom retten skulle komme til at det ikke skulle foreligge en nakkeskade hos A, gjøres subsidiært gjeldende at det uansett foreligger årsakssammenheng mellom As helseplager og ulykken, eventuelt i samvirke med andre årsaker. Det avgjørende er at ulykken er en nødvendig betingelse for helseplagene.

Det foreligger flere medisinske sakkyndiguttalelser, som alle konkluderer med at det er sannsynlighetsovervekt for at As plager fra nakke og hode skyldes den aktuelle bilulykken. Disse erklæringene må retten legge til grunn

Tapspostene gjelder påførte utgifter med kr 18 674, påført inntektstap kr 800 000, renter per 1. juli 2009 med kr 117 551, ménerstatning kr 50 000, framtidige utgifter kr 71 189, framtidig inntektstap kr 1 396 758, skatteulempe 179 938, skattetillegg påført inntektstap kr 88 073 og justering av framtidige poster - kr 25 445. Det skal dessuten gjøres fradrag for utbetalt akontobeløp kr 220 000.

A la ned slik påstand:

Ankemotparten, Gjensidige Forsikring, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Tingrettens dom er korrekt, og anken må forkastes.

Det er saksøkeren som har bevisbyrden for at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Vilkårene som har kommet til uttrykk i Anne Lene Liedommen, Rt-1998-1565 , må være oppfylt dersom det skal konkluderes med årsakssammenheng. Det følger av prolapsdommen, Rt-2007-1370 avsnitt 37, at alle betingelsene i Anne Lene Liedommen må være oppfylt. Dersom ett av vilkårene ikke er oppfylt, er det således ikke plass for en oppsummerende helhetsvurdering, slik ankende part synes å legge til grunn.

Ved bevisvurderingen må det blant annet tas hensyn til at plager i nakke og skuldre er veldig utbredt i befolkningen.

Trafikkulykken 20. mars 2002 hadde ikke skadeevne. Rapporten fra Rekon og vurderingene fra Henrik Nesmark som kom fram under ankeforhandlingen, må legges til grunn. Det innebærer en sannsynlig hastighetsendring på Hondaen på ca 7 km/t. Det er da tatt hensyn til sikkerhetsmargin. Av betydning for skadeevnen er det også at det ikke var en påkjørsel bakfra og at bilen stoppet av egen maskin, uten noen bråstopp. Det vises også til at A ikke slo hodet i sammenstøtet. Journalnotatet fra første legebesøk etter ulykken underbygger ikke at ulykken hadde skadeevne.

Av rettspraksis med hensyn til skadeevnen vises blant annet til Borgarting lagmannsretts dom 26. februar 2008 (sak LB-2006-124947 ASI-BORG/03), der det blant annet er uttalt at hastighetsendringen ved frontkollisjoner må være minst 34 km/t for å gi nakkeslengskade. Det vises ellers til nevrolog Helge Nordals erklæring i Anne Lene Liesaken, der han uttaler at hastighetsendring under 10 - 15 km/t ved påkjørsel bakfra bare helt unntakelsesvis vil resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige. Eidsivating lagmannsretts dom 9. desember 2008 ( LE-2007-151476 ASI-ELAG) har klare paralleller til nærværende sak, og lagmannsretten kom der til at en hastighetsendring på 14 km/t ved påkjørsel skrått forfra ikke hadde skadeevne i forhold til varige helseplager.

Kravet til akuttsymptomer er heller ikke oppfylt. Det framgår ikke av legejournalen fra første legebesøk at det oppsto relevante akuttsymptomer. Smerter i korsryggen kan ikke skyldes trafikkulykken. Smerter i høyre skulder kunne ha oppstått dersom han hadde blitt kastet framover mot venstre, noe som ikke er sannsynlig ut fra skadebildet. Journalnotatet 12 dager etter ulykken har begrenset bevisverdi med hensyn til akuttplagene. Det vises ellers til at A først ble sykmeldt flere måneder senere. A har for øvrig ikke ført vitner som kan underbygge at han hadde relevante akuttplager.

Kravet til brosymptomer er heller ikke oppfylt. I april og mai 2002 hadde han bare mindre smerter. Det vises herunder til journalnotatet fra undersøkelsen 3. april 2002, der det framgår at han har « ingen større smerter nå.» Senere fikk A større plager, men det var dels plager som ikke kan settes i sammenheng med ulykken. I høyden foreligger det brosymptomer på lett nakkebesvær. Utviklingen av plager har vært atypisk i forhold til nakkeslengsaker og skademekanismen i denne type saker.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om årsakssammenheng må det også tas hensyn til As tidligere helseplager. Han synes å reagere kroppslig på omkringliggende forhold, i nærværende sak forhold som ikke har sammenheng med ulykken.

I motsetning til for tingretten, bestrides det nå ikke at kravet til adekvans er oppfylt, dersom de øvrige vilkår for erstatning er oppfylt.

Gjensidige aksepterer As tapsberegning.

Gjensidige har lagt ned denne påstand:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten, og bemerker:

Partene er enige om at kravet til ansvarsgrunnlag er oppfylt. I motsetning til for tingretten, bestrider Gjensidige nå ikke at As helseplager er en adekvat følge av ulykken, dersom kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Partene er for øvrig enige om erstatningsutmålingen. Det omtvistete spørsmål er således om det foreligger årsakssammenheng mellom As helseplager og trafikkulykken 20. mars 2002.

Erstatningsrettens lære om årsakssammenheng tar utgangspunkt i betingelseslæren. Denne er formulert slik at kravet til årsakssammenheng vanligvis er oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd hvis handlingen tenkes borte, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II). Handlingen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. I kravet om at betingelsen skal være nødvendig, ligger det - der det foreligger flere årsaker - et krav om at betingelsen må ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Etter norsk erstatningsrett skal det i tilfeller hvor det foreligger samvirkende årsaker, ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret. Hver skadeårsak - dersom den er så vidt vesentlig at det naturlig å knytte ansvar til den - hefter for hele skaden. Dette gjelder også i tilfelle hvor en skadeårsak har virket sammen med en helsemessig svakhet hos skadelidte. Dersom skadelidte er mer sårbar enn normalt, og dette har vært av betydning for skadeomfanget, vil det være skadevolders risiko. Hovedregelen er således at skadelidte må tas som han er, jf. Rt-2001-320 , særlig side 333-334.

Ved personskader av den type vi her står overfor, er det etter rettspraksis stilt opp fire vilkår som må være oppfylt for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til det aktuelle traumet. Vilkårene er formulert og presisert i Anne Lene Liedommen, Rt-1998-1565 , og er lagt til grunn i senere rettspraksis. For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs. at det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev. Uhellet må med andre ord ha hatt skadeevne. Videre er det et vilkår at det må foreligge akuttsymptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par - tre døgn etter ulykken. Det stilles også krav om « brosymptomer » fra akuttfasen og fram til en kronisk senfase. For det fjerde må sykdomsbildet være forenlig med allment akseptert medisinsk viten om slike skader, og det må ikke finnes noen annen mer sannsynlig årsak til helseproblemene. Helseplagene må heller ikke bare være en fortsettelse av plager som skadelidte har hatt før ulykken.

Høyesterett har i prolapsdommen, Rt-2007-1370 , uttalt følgende i avsnitt (37):

Lagmannsretten legger således til grunn at de fire nevnte vilkår er kumulative vilkår, og at kravet til årsakssammenheng ikke vil være oppfylt dersom ett av kriteriene, som for eksempel akuttsymptomer, ikke er tilstede. Imidlertid vil det ved bevisvurderingen med hensyn til om det enkelte kriterium er oppfylt, etter omstendighetene kunne være relevant å se hen til opplysninger som foreligger ellers i saken. Til en viss grad må det således foretas en totalvurdering ved anvendelsen av de fire nevnte kriteriene.

Lagmannsretten ser først på spørsmålet om ulykken har hatt skadeevne. For at en hendelse skal ha skadeevne, må passasjeren ha vært utsatt for en hastighetsendring av en viss størrelse. Dessuten må det ha virket en skademekanisme.

I Anne Lene Liedommen bemerket professor Helge J. Nordal vedrørende skadeevnen (side 1577):

Lagmannsretten er enig i de generelle bemerkningene som her er gjengitt. Det er likevel noe delte meninger mellom sakkyndige om minimumsgrensen for hastighetsendring som kan forårsake skade. Det vises blant annet til at Quebec Task Force legger til grunn at skade kan oppstå ved hastighetsendringer helt ned til 6-8 km/t. Det er slik saken ligger an, ikke grunn for lagmannsretten til å gå inn på spørsmålet om en slik absolutt minimumsgrense. Som professor Nordal bemerket, skal man her være meget varsom med å sette opp kategoriske grenser. Skadeevnen i det enkelte tilfelle må vurderes helt konkret ut fra opplysningene som foreligger i saken.

Normalt skal det større hastigheter til for å gi varig skade på nakke/hode ved påkjørsler forfra og fra siden enn ved påkjørsler bakfra. Men i alle tilfeller gjelder det at man må være varsom med å operere med kategoriske grenser for hastighetsendringer.

Det vises for øvrig til at blant annet hodets stilling i kollisjonsøyeblikket har betydning for skadeevnen, jf. professor Nordals bemerkninger som er sitert ovenfor. Om skadelidte var forberedt på støtet har som nevnt også betydning. I vedlegget til skademeldingen 25. april 2002 heter det at verken sjåfør eller passasjer kunne iaktta elgen før påkjørselen var et faktum. A forklarte under ankeforhandlingen at han mener han oppdaget elgen kort tid - anslagsvis et halvt til ett sekund - før sammenstøtet. Det er etter lagmannsrettens syn tvilsomt om A fikk forberedt seg på sammenstøtet før det skjedde. Det må for øvrig etter bevisførselen antas at A ved ulykken fikk slengt hodet sideveis forover, før hodet ble slengt tilbake på grunn av bilbeltebruken.

Gjensidige har engasjert firmaet Rekon i saken, som har avgitt en sakkyndig rapport 4. april 2008. Rapporten er supplert med vitneforklaring under ankeforhandlingen fra ingeniør Henrik Nesmark. På bakgrunn av beregninger ved hjelp av dataverktøyet Scan-Crash, har Rekon konkludert med at Hondaens hastighetsendring ved kollisjonen lå mellom 3,3 km/t og 10,8 km/t, og at kreftene i kollisjonen medførte at passasjeren i høyre forsete beveget seg mot venstre/forover i forhold til bilens lengdeakse. Med en kollisjonstid på 0,12 sekunder tilsvarer denne hastighetsendringen en belasting for Hondaen på mellom 0,8 g og 2,5 g. Lagmannsretten bemerker at Rekons beregninger er beheftet med vesentlige usikkerhetsmomenter. Beregningene bygger i hovedsak på erfaringene fra sammenstøt mellom biler. Sammenstøt mellom elg og bil er ikke uten videre sammenlignbart, for eksempel med hensyn til kollisjonstid. Det vises også til at treffpunktet og -vinkelen på bilen var en annen enn ved « normalt » sammenstøt mellom to biler.

Det var en kraftig sammenstøt, noe som illustreres av at elgen omkom kort tid etter sammenstøtet, jf. også de store materielle skadene på bilen. Rekon har lagt til grunn at elgen hadde egenvekt på 600 kg, men det bygger på antakelser. Elgen kan ha vært større eller mindre.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at det er mest sannsynlig at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne. I den forbindelse vises også til nevrolog Jorulf Aasens vurdering. Aasen ble engasjert av Gjensidige før saken kom for retten, etter avtale med A. I spesialisterklæringen 18. juli 2005 bemerket Aasen blant annet (side 10 i erklæringen):

I tingrettens dom er det på side 10 vist til at Aasen ikke kjente til Rekons beregninger og konklusjon da han skrev sin erklæring. Tingretten oppfattet Aasen slik at han mener det er mindre enn femti prosent sannsynlighet for at det foreligger et adekvat traume dersom Rekons konklusjon legges til grunn. Aasen forklarte under ankeforhandlingen at tingretten her har misforstått ham. Rekons vurderinger ble han kjent med i tingretten, og disse vurderinger gjorde at han ble noe mer i tvil. Men Aasen understreket overfor lagmannsretten at han ikke endret sin konklusjon, og at han fortsatt mente og mener at det er sannsynlighetsovervekt for at sammenstøtet hadde skadeevne.

Lagmannsretten viser for øvrig til at også nevrolog Johan Petter Hesselberg - som kom inn i saken etter oppdrag for NAV da skaden ble meldt som yrkesskade - har lagt til grunn at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne. I spesialisterklæring av 4. juli 2007 har Hesselberg konkludert slik:

Hesselberg er senere gjort oppmerksom på at bilen ikke ble kondemnert etter ulykken. Han har overfor lagmannsretten opplyst at dette forhold ikke medførte at han endret sine konklusjoner i saken.

Lagmannsretten finner at A også hadde relevante akuttsymptomer. I vilkåret ligger det at det må foreligge symptomer fra nakke eller hode innenfor et tidsrom av 2 - 3 døgn etter ulykken. Som nevnt støtter nevrolog Hesselberg denne vurdering. Også nevrolog Aasen er av samme oppfatning. Han bemerket i spesialisterklæringen (side 10) om dette:

Jorulf Aasen har opprettholdt denne vurdering under ankeforhandlingen, selv om han forklarte at han - da spesialisterklæringen ble skrevet - ikke var kjent med det totale journalmaterialet som nå foreligger fra legebesøkene etter ulykken. Aasen viser blant annet til at han ved sin vurdering legger betydelig vekt på journalnotat 2. april 2002 fra nevrokirurg, overlege Ivar Rossvoll ved Røros sykehus. I dette notatet heter det blant annet:

Lagmannsretten deler Jorulf Aasens vurdering, og er enig i at overlege Rossvolls journalnotat fra begynnelsen av april måned, dvs knapt to uker etter ulykken, må tillegges betydelig vekt ved bevisvurderingen. Den omstendighet at det i journalnotatet fra dr. Rossvoll den påfølgende dag - etter CT-underøkelsen - er bemerket blant annet at A « har ingen større smerter nå », og at sykehistorien er beskrevet som « svært fredelig » på dette tidspunkt, endrer ikke dette. Også av sistnevnte jornalnotat framgår at A har smerter samt at han har « lett nedsatt bevegelighet i nakken ».

Allerede dagen etter ulykken 20. mars 2002 var A hos lege. A har opplyst at den aktuelle legen - på legevakten - snakket dårlig norsk. I journalen står det intet om nakke- eller hodesmerter, men kun at A hadde smerter i korsryggen og høyre skulder, jf. foran. A mener imidlertid at han nevnte nakkesmerter under konsultasjonen. Lagmannsretten finner at dette journalnotat ikke kan tilsi en endret konklusjon på spørsmålet om relevante akuttsymptomer oppsto innen to - tre døgn etter ulykken. Det vises også til at dette legebesøket var rett før påske, og at A igjen oppsøkte lege - nå sin fastlege - første dag etter påsken. A opplyser at han i hele påsken hadde nakke- og hodesmerter. I journalnotatet fra fastlegen 2. april 2002 er det gitt diagnosen « Skade forstuing/forstrekning nakke. »

Lagmannsretten finner videre at det foreligger brosymptomer, dvs. sammenhengende plager fra akuttfasen og over i en kronisk senfase. Den omstendighet at A fortsatte i jobb i månedene etter ulykken kan ikke være avgjørende. Journalnotatene fra legebesøkene er med på å vise at det var sammenhengende plager med smerter i blant annet nakken, og A har forklart at han døyvet smertene med smertestillende medisiner. Det vises blant annet til jornalnotatet 18. april 2002, som opplyser om « uendrete plager » med diagnosen « Skade forstuing/forstrekning nakke ». I journalnotat 31. mai samme år framgår at A blant annet har « diffuse smerter i nakken ». Både i notat fra legebesøk 10. juni og 19. juni 2002 er opplyst om smerter i nakken og hodepine. Også journalnotatene fra legebesøkene de påfølgende månedene og år dokumenterer sammenhengende plager. Lagmannsretten viser for øvrig til vurderingene fra nevrologene Hesselberg og Aasen, som begge konkluderer med vedvarende plager fra nakken og hodet.

Etter lagmannsrettens syn er As sykdomsbilde forenlig med allment akseptert medisinsk viten om slike skader, og det finnes ikke noen annen mer sannsynlig årsak til helseproblemene enn ulykken. Dette er også konklusjonen fra nevrologene Aasen og Hesselberg. Ryggsmertene som A utviklet, kan derimot ikke ses å være utviklet som en følge av ulykken, noe som for øvrig ikke kan ses å være bestridt. En eventuell lett hjerneskade - som antydet i et nevropsykologisk notat 12. mai 2006 - kan etter bevisførselen heller ikke ses å ha sammenheng med ulykken. Lagmannsretten viser for øvrig til at smertebildet ved personskader etter slike ulykker kan variere fra person til person, noe som også nevrolog Aasen har poengtert. Det tilføyes at As helseproblemer kan ha blitt noe påvirket av en mulig tendens til å utvikle psykosomatiske plager etter påkjenninger. Dette forhold må imidlertid etter bevisførselen antas å være helt underordnet i sykdomsbildet.

Helseplagene er heller ingen fortsettelse av plager A hadde før ulykken. Riktignok er det dokumentert enkelte nakkeplager og tilfeller av hodepine tidligere, men dette synes å ha sin årsak i situasjonsbetinget stress, og har vært periodevis. Lagmannsretten viser her også til Jorulf Aasens erklæring side 10, der han bemerker at « [ d ]et er ingen holdepunkter for at A har hatt vesentlige plager fra nakke eller hode før aktuelle ulykke ».

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det foreligger årsakssammenheng mellom As helseplager og trafikkulykken, og at også de øvrige vilkår for erstatningsansvar er oppfylt.

Anken har etter dette ført fram.

Sakskostnadene for tingretten skal avgjøres etter tvistemålslovens regler, idet saken for tingretten ble behandlet etter nevnte lov. Lagmannsretten finner at A bør tilkjennes sakskostnadene etter hovedregelen i tvistemålsloven § 172 første ledd, jf. § 180 annet ledd. Det foreligger ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak etter § 172 annet ledd.

Kostnadskravet for tingretten beløper seg til i alt kr 157 000, hvorav kr 150 000 er salær inkludert mva. Oppgaven legges til grunn.

Også for lagmannsretten må Gjensidige dømmes til å betale As sakskostnader, etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita for kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

Advokat Per Erik Bergsjø har framlagt kostnadsoppgave for lagmannsretten på i alt kr 228 437. Av dette utgjør salær kr 139 825, utlegg til utdrag m.v. kr 12 054, merverdiavgift kr 37 970, rettsgebyr kr 25 800, utlegg til part kr 3 618 og to sakkyndige vitner kr 9 170. A skiftet prosessfullmektig etter behandlingen av saken i tingretten, og advokat Bergsjø har opplyst at det i hans oppgave er gjort fradrag for kr 25 000 for de antatte merkostnadene advokatskiftet har betydd. Som det framgår av rettsboka, har Gjensidige framholdt at kostnadsoppgaven fra As prosessfullmektig synes noe høy. Lagmannsretten bemerker at saken - etter det resultat tingretten kom til - nødvendigvis har medført betydelig arbeid for prosessfullmektigen. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at de pådratte kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.