Dom: Skade på hestesenter

En ansatt på et hestesenter ble skadet av en oppstallet hest, og det var spørsmål om det forelå ansvarsgrunnlag. Lagmannsretten kom til at skaden var en yrkesskade

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss, men presenteres for å vise rettsutviklingen.

Sakens hovedtvist gjelder krav om erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Tvisten i nærværende sak omfatter kun spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag. Eventuell erstatningsutmåling behandles ikke. Dessuten behandles regressøksmål for ansvar som saksøkte i hovedtvisten måtte bli pålagt.

Sakens bakgrunn

Partene i hovedtvisten er B som saksøker og Yrkesskadeforsikringsforeningen som saksøkt. Partene i regressøksmålet er Yrkesskadeforsikringsforeningen som saksøker og A som saksøkt.

A har fra 1999 til 2011 forpaktet X Gård. Der drev han X Gård Hestesenter hvor aktiviteten besto av utleie av stallplass og hvor A også påtok seg trening av plasserte hester. Virksomheten var fordelt på flere stallbygninger. Antall hester kunne variere noe, men det dreier seg om ca 25-30 hester til enhver tid. Det eksakte antall er uten betydning for tvisten.

B kom i kontakt med hestesenteret som hospitant gjennom arbeidstreningen i Y kommune i samarbeid med NAV. Hospiteringen var fra 21. mai til 31. oktober 2007. Arbeidsoppgavene er beskrevet slik: « Diverse arbeidsrutiner vedr. hestehold ». Arbeidstiden var mandag, onsdag og fredag. Da hospiteringstiden utløp ble hun ansatt av A for å utføre den samme jobben som hun hadde hospitert i. Det ble var ikke noen skriftlig ansettelseskontrakt eller arbeidsinstruks for hennes stilling.

Fredag 16. oktober 2009 ble hun utsatt for en ulykke på hestesenteret på X Gård. I melding om yrkesskade til NAV har B beskrevet hendelsen som følger:

« Jeg, B skulle hente en hest for å sette den inn i stallgangen, da jeg kommer inn tar jeg leietauet over i høyre hånd for å ta kjettingen som hesten skal festes i. I det jeg snur hesten 2-3 meter fra åpningen finner den ut at den vil ut igjen, og går rolig ut. Da hesten kommer på utsiden tar den til venstre der den kom i fra, plutselig stikker hesten, og jeg blir hengende fast i leietauet med høyre hånd. Det gikk så fort at jeg stuper fremover, og hesten tråkker på venstre hånd, jeg havner deretter på ryggen mellom hestebeina. Leietauet løsnet i det jeg falt. Det var ingen vitner til selve hendelsen men C og D, begge Skien, kom sekunder etterpå. »

Det er ingen uenighet om selve ulykkesforløpet.

Ulykken resulterte i at B har fått varig mèn i en hånd og psykiske skader som følge av ulykken. Hun er i dag 100 % ufør. Det viste seg etter hvert at A som arbeidsgiver ikke hadde den lovbestemte yrkesskadeforsikring. A har opplyst at han ikke var oppmerksom på at forsikringen ble avsluttet fordi han ikke hadde betalt forsikringspremien til tiden. B ble da henvist til å fremme kravet overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen. Dette skjedde en stund senere da det tok noe tid før det ble klart at B hadde fått en varig skade.

På bakgrunn av den informasjon om Bs arbeidsforhold som Yrkesskadeforsikringsforeningen fikk fra A, ble kravet ikke tatt til følge. B klaget avslaget til Finansklagenemnda. Yrkesskadeforsikringsforeningen foreslo at hun heller burde fremme kravet som stevning for tingretten og tilbød seg å betale hennes saksomkostninger i rettsapparatet. Yrkesskadeforsikringsforeningen fremmet så et regress-søksmål mot arbeidsgiver A for det tilfellet at de skulle bli pålagt å utbetale yrkesskadeforsikring til B.

Ved stevning av 8. februar 2013 har B reist søksmål mot Yrkesskadeforsikringsforeningen med krav om at Yrkesskadeforsikringsforeningen er ansvarlig for hennes skader som følge av arbeidsulykken. Yrkesskadeforsikringsforeningen tok til motmæle og uttok samtidig stevning i regressøksmålet mot A.



Nedre Telemark tingrett avsa 30. august 2013 dom med slik domsslutning:



« I hovedsøksmålet:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig for Bs skader som følge av arbeidsulykken den 16.10.09

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen plikter innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å dekke Bs saksomkostninger med 128.014 -etthundreogtjueåttetusenogfjorten- kroner



I regress-søksmålet:

1. A er regressansvarlig overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen for Yrkesskadeforsikringens ansvar for Bs tap som følge av arbeidsulykke på hestesenteret på X Gård den 16. oktober 2009, herunder også regress-ansvarlig for de saksomkostninger Yrkesskadeforsikringsforeningen her pålegges å dekke for B.

2. A plikter innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å dekke Yrkesskadeforsikringsforeningens saksomkostninger med 145.191 -etthundreogførtifemtusenetthundreognittien- kroner.»

Ved dommen har tingretten kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag i det Bs arbeidsulykke skjedde i arbeid på arbeidsstedet og i arbeidstiden og at A er regressansvarlig overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen for det ansvar de måtte bli ilagt.

Om saksforholdet for øvrig, partenes anførsler for tingretten og tingrettens avgjørelsesgrunner vises til tingrettens dom.

Yrkesskadeforsikringsforeningen har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A har anket avgjørelsen i regress-søksmålet, men har erkjent regress-ansvaret dersom Yrkesskadeforsikringsforeningen blir ansvarlig.

Ankeforhandling er holdt i tinghuset i Skien 19. og 20. juni 2014. B og A møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det møtte ingen partsrepresentant for Yrkesskadeforsikringsforeningen. Det ble avhørt 9 vitner. Sakens gang for øvrig fremgår av rettsboken.

Med unntak for enkelte nye vitner som ikke har satt saken i et annet lys stå saken i det vesentlige, rettslig og faktisk i samme stilling som for tingretten.



Ankende part, Yrkesskadeforsikringsforeningen, har nedlagt slik påstand:

I hovedsøksmålet nedlegger Yrkesskadeforsikringsforeningen slik påstand:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dekker Bs saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett



I regressøksmålet nedlegges slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Til støtte for påstanden har Yrkesskadeforsikringsforeningen i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for tingretten og som kan oppsummeres slik:

B arbeidet i 50 % stilling ved X Gård Hestesenter hos arbeidsgiver A. Han hadde som arbeidsgiver ikke oppfylt sin lovmessige plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sin arbeidstaker. Yrkesskadeforsikringsforeningen er i slike tilfeller ansvarlig i henhold til yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 7. Forutsetningen for ansvar er imidlertid at de øvrige vilkår for ansvar er oppfylt. A mener at B ikke var i arbeid for ham da ulykken skjedde. Yrkesskadeforsikringsforeningen viser til As anførsler på dette punkt.

Det er ikke sannsynliggjort at ulykken B var utsatt for skjedde i arbeid i arbeidstiden slik yrkesskadeforsikringsloven § 10 krever. Yrkesskadeforsikringsforeningen må derfor frifinnes.

Dersom B skulle få medhold i at Yrkesskadeforsikringsforeningen er ansvarlig vil A som uforsikret arbeidsgiver være objektivt regressansvarlig overfor yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 8 annet ledd tredje punktum.

Det er ikke uenighet om regressansvaret hvis det er en yrkesskade. Dette ansvaret har A erkjent. Ulykken skjedde ikke i arbeid, da hun hadde fri den dagen, men var på arbeidsstedet på egne vegne i forbindelse med stell av egen hest eller sin venninnes hest.

Subsidiært gjøres gjeldende at dersom retten kommer til at ulykken skjedde i arbeidstiden så må Yrkesskadeforsikringsforeningen likevel frifinnes fordi hun utførte private gjøremål for andre i strid med arbeidsgivers instruks. Arbeidsgiver hadde satt en lapp på stalldøren for denne hesten med beskjed om at kun eieren skulle ta den ut og inn (ifølge A). Reglen i yrkesskadeforsikringsloven § 10 skal tolkes i overensstemmelse med folketrygdloven § 13-6. Rettspraksis i forbindelse med sistnevnte bestemmelse er således relevant for forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven § 10. Det er i alle fall et grunnvilkår at aktiviteten som førte til ulykken må ha vært utført i arbeidsgivers interesse. Det er ikke tilfelle i denne saken. Det er ingen sammenheng mellom aktiviteten og hennes vanlige arbeidsoppgaver.



Ankende part i regressøksmålet A har nedlagt slik påstand:

1. A frifinnes.

2. Yrkesskadeforsikringen dømmes til å betale saksomkostninger til A for tingrett og lagmannsrett.

Til støtte for påstanden har også A i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for tingretten og som kan oppsummeres slik:

Det gjøres gjeldende at den skade B ble påført ikke skjedde i arbeidstiden. Hun var uansett ikke i noe tilfelle i arbeid for A da hun skulle ta ut hesten som tilhørte E med flere. Vilkårene for å kreve erstatning hos A etter lov om yrkesskadeerstatning § 10 og § 11 er derfor ikke tilstede. B hadde endret arbeidstid ved at hun hadde fri på fredagene i den perioden ulykken skjedde. Bakgrunnen for at hun hadde fått denne ordningen var at hun skulle ha bedre tid til å være sammen med ektemannen som kom hjem på permisjon om fredagene.

Det er uriktig at A var med på å fylle ut skjemaet som gjelder yrkesskade. Han undertegnet in blanco fordi han ikke hadde tid til å være med på utfyllingen. B skulle gi ham en kopi av skjemaet når det var ferdig utfylt, men det fikk han aldri. På skadetidspunktet var det ingen hester på stallen som A hadde ansvar for å trene. Arbeidsoppgavene til B var begrenset til foring, måking og å slippe ut hestene når det var aktuelt. De ansatte skulle ikke påta seg arbeidsoppgaver utover det som hesteeierne hadde avtalt med A. Det var ikke inngått noen avtale når det gjaldt hesten til E m. fl. Hestens navn var F. E som er en venninne av B hadde satt hesten inn i stallen uten noen form for tillatelse fra A. De ansatte skulle ikke utføre arbeidsoppgaver for hesteeierne som lå utenfor de tjenestene som var avtalt.

Tingretten har uriktig sett bort fra at det var festet en lapp på stalldøren til F hvor det stod at hesten ikke skulle slippes ut av andre enn E. Årsaken var at A hadde oppdaget at hesten var vanskelig å kontrollere. Den hadde tidligere forsøkt å hoppe over den nedre stalldøren, men var blitt hengende på stalldøren, derfor kom lappen opp. Flere vitner kan bekrefte at det stod en slik lapp på stalldøren. For det tilfelle at A ikke skulle få medhold gjøres gjeldende at det saksomkostningsbeløp som er fastsatt av tingretten må reduseres.



Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale Bs sakskostnader for lagmannsretten.

Til støtte for påstanden har B gjort gjeldende de samme anførsler som for tingretten og som kan oppsummeres slik:

B var i arbeid for A på X hestesenter da hun ble skadet og har rett til erstatning i henhold til lov om yrkesskadeforsikring. Ulykken skjedde klart på arbeidsstedet og i arbeidstiden. Det var ikke avtalt noe fredagsfri for henne. Det var intet behov for dette av hensyn til ektemannens permisjoner. Det fremlegges oversikt over hans permisjoner som viste tidspunktene for permisjonene. Fredagene var som regel den travleste dagen, da hestene skulle klargjøres for helgen. Noen av dem skulle gå travløp og det var mye forberedende arbeid i forbindelse med dette. Fredagsfri for de ansatte var noe man forsøkte å unngå.

Det hun utførte med F var klart i arbeidsgivers interesse. En del av Bs arbeidsoppgaver var å ta inn og ut hester etter beskjeder direkte fra hesteeierne. Dette skjedde ofte hvis en hest skulle tas inn tidligere fordi den skulle gå løp eller fordi den skulle til dyrlege eller andre ting. Det var ikke noe uvanlig ved dette. Den aktuelle hendelsen oppstod da hun skulle leie hesten fra den stallen den vanligvis sto i og til en annen stall for å forberede et planlagt dyrlegebesøk senere på dagen. Dette var en oppgave hun ofte gjorde som ansatt hos A og var ikke et privat oppdrag for den aktuelle hesteeieren, utenom det som var normal drift av stallen.

Hesteeierne hadde forventninger til hva de ansatte, herunder B skulle gjøre,. De var kunder og det var klart i arbeidsgivers interesse at kundene fikk en slik service som B utførte for denne hesten. At en av de andre ansatte, E, var medeier i hesten kan ikke ha noen betydning i denne sammenheng. B fikk beskjed på telefon om å flytte hesten til den andre stallen fra en av eierne. Dette var en helt normal foreteelse som A var klar over foregikk og som han ikke hadde noe imot.

Hun utførte en enkel oppgave som eierne forventet. Oppgaven hadde ikke noen annen karakter enn vanlig utslipp. Den aktuelle hesten hadde en hovbyll som var smertefull og som fikk den til å reagere atypisk. Det var vanligvis ingen urolig eller farlig hest på noen måte. Det hoppet over stalldøren som A beskriver skjedde senere samme dagen som B ble skadet og ikke før. Dersom det har vært noen lapp på stalldøren har den kommet opp etter at Bs ulykke skjedde.

Skjemaene om yrkesskade til NAV og yrkesskadeforsikringen ble utfylt mens B og A satt sammen på kontoret på hestesenteret. Det fremgår tydelig av håndskriftene på skjemaene at det ikke er bare underskriften som er ført i pennen av ham.



[Lagmannsrettens bemerkninger]

Lagmannsretten har etter bevisførselen kommet til at ankene må forkastes og slutter seg i det vesentlige til tingrettens bevisvurdering og begrunnelse for resultatet.

A har påberopt noen enkelte nye vitner for lagmannsretten til støtte for deler av hans forklaring. Dette har imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke satt saken i noe annet lys.

Spørsmålet i saken er om vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 10 om at B har vært på arbeid i arbeidstiden på arbeidsstedet er oppfylt. Ordlyden i folketrygdloven og yrkesskadeerstatningsloven skal i denne sammenheng forstås likt. Det er enighet mellom partene om at B er arbeidstaker i lovens forstand. Det er videre enighet om at hun befant seg på sitt vante arbeidssted. Det er også enighet om at B har blitt påført en skade som har årsakssammenheng med ulykken.

Vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 10 om at ulykken har skjedd i arbeid for arbeidsgiver i arbeidstiden og på arbeidsstedet er kumulative. Vilkårene har i utgangspunktet en sterk innbyrdes sammenheng.

I arbeid

Begrepet « i arbeid » er ikke eksakt definert, men når ulykken skjer på arbeidsstedet vil hovedregelen være at arbeidstakeren er yrkesskadedekket. Det kreves heller ikke at aktiviteten som har ført til ulykken utføres daglig. Også oppgaver eller aktiviteter som utføres fra tid til annen omfattes hvis de først ligger innenfor rammen av arbeidstakers oppgaver. I tillegg til ordinære arbeidsoppgaver omfattes aktiviteter som har nær tilknytning til det ordinære arbeidet.

A har gjort gjeldende at de ansatte fikk sine arbeidsoppgaver fra ham. Det var ikke en del av deres arbeid å utføre oppdrag på bakgrunn av beskjeder fra hesteeierne. I tillegg var den aktuelle hesten eiet av en annen av stallens ansatte. De ansatte måtte passe sine egne hester og det fulgte ikke av arbeidsoppgavene for arbeidsgiver at de skulle hjelpe hverandre med dette i arbeidstiden. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Flere av vitnene har forklart at beskjeder fra hesteeiere direkte til de ansatte var vanlig og at det handler om mindre ting som det var helt normalt at de utførte. Hvorvidt dette ble gjort med en av de andre ansattes hest, eller som i dette tilfellet hvor en av de ansatte var medeier, er uten betydning. Oppstalling av egne hester for de ansatte var et generelt ansettelsesvilkår og det må også være i arbeidsgivers interesse at dette vilkåret blir oppfylt og at man forholder seg til disse hestene som til alle andre hester i stallen.

De gjøremålene man utførte på hestene etter oppfordring direkte fra eierne var tjenester som hesteeierne som kunder forventet og det er klart i arbeidsgivers interesse at man kan yte noe service, særlig når det er gjøremål som helt naturlig hører til den daglige stell og aktivitet med hestene.

Eksempler på slike aktiviteter er at hestene skulle klargjøres for et dyrlegebesøk som i dette tilfellet, eller at de skulle være inne en dag eller at de skulle tas inn og ut på andre tidspunkt enn vanlig.

Lagmannsretten er således enig med tingretten i at B håndtering av hesten lå innenfor det som normalt foregikk på hestesenteret og at det ikke var i egen eller privat interesse eller i strid med arbeidstakers interesse. Tvert i mot det må ses på som tjenester som kunder av A hadde tilgang til, selv om det ikke var nevnt i noen arbeidsinstruks mellom A og de ansatte. Det legges til grunn at arbeidsulykken skjedde mens B var i arbeid for A.

I arbeidstiden

A har gjort gjeldende at det ble avtalt med B en tid forut for ulykken at hun skulle ha fri på fredagene, fordi hun skulle forberede ektemannens helgepermisjoner fra et fengsel i Vestfold. B har bestridt dette. En slik endring var ikke nødvendig da ektemannen først skulle hentes etter arbeidstiden i fengslet. Det er også fremlagt permisjonsliste som viser at det kun var snakk om helgepermisjoner 1. – 3. mai, 3. – 7. juni og 2. - 4. oktober 2009. Flere av vitnene har forklart at B i perioden arbeidet som vanlig på fredagene. Andre vitner som er nye for lagmannsretten har forklart at de har overhørt eller hørt at A har sagt at B skulle få fri på fredagene uten at noen av vitnene kjente til noen nærmere detaljer i innholdet i en slik mulig avtale mellom B og A. Lagmannsretten bemerker til dette at tvisten om yrkesskadeforsikringen ikke kom opp før tidligst i januar 2011 sannsynligvis litt senere. Før dette tidspunkt hadde ingen behøvd å tenke på omstendighetene rundt ulykken. De nevnte vitner forklarer seg således om hendelser som de ikke før hadde hatt noen foranledning til å ha noen oppmerksomhet mot og som skal ha funnet sted ca halvannet år i forveien. Lagmannsretten finner å måtte legge mindre vekt på disse forklaringene enn på forklaringene fra de vitnene som hadde sine daglige gjøremål som ansatte på hestesenteret da ulykken inntraff og som har forklart seg at de ikke kjenner noe til at B skulle ha fri på fredagene. Lagmannsretten bemerker som tingretten at A før han ble klar over at han var uten yrkesskadeforsikring har signert på et skjema hvor det er krysset av for at ulykken skjedde i ordinær arbeidstid. Som tingretten mener lagmannsretten at det er sannsynliggjort at A deltok i å fylle ut det aktuelle skjema og var kjent med innholdet. Det legges således også til grunn at ulykken skjedde innenfor ordinær arbeidstid.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at Yrkesskadeforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig for Bs skade.

Regressøksmålet

Det er på det rene at A ikke hadde lovpålagt yrkesskadeforsikring for B da hun ble skadet. Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 8 blant annet at det kan kreves regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld. A har erkjent regressansvaret dersom Yrkesskadeforsikringsforeningen blir dømt til å erstatte Bs skade. Også As anke i regressøksmålet blir således å forkaste.

Saksomkostninger

Anken har vært forgjeves. Ved avgjørelsen av saksomkostninger for tingretten skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd. B har vunnet saken fullt ut både i tingretten og i lagmannsretten. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Hun skal således ha full erstatning for sine saksomkostninger i begge instanser, jf tvisteloven § 20-2 første ledd idet lagmannsretten ikke finner grunn til å la unntaksbestemmelsene komme til anvendelse. Yrkesskadeforsikringsforeningen på sin side har vunnet saken fullt ut i regressøksmålet mot A. A har imidlertid erkjent regressansvaret allerede i forbindelse med tingrettens behandling og noen nevneverdige omkostninger kan ikke ses å ha påløpt for Yrkesskadeforsikringsforeningen i forbindelse med behandlingen i lagmannsretten. Det legges til grunn at advokat Børre Lids omkostningsoppgave i sin helhet gjelder tvisten om Bs krav.

A har gjort gjeldende at omkostningsbeløpet for tingretten er satt for høyt. Lagmannsretten er enig i dette. Det fremgår av advokat Lids omkostningsoppgave for tingretten at halvparten av beløpet gjelder tvisten med B. Dette må tingretten ha oversett. A er ikke part i tvisten mellom B og Yrkesskadeforsikringsforeningen og kan ikke pålegges å dekke omkostningene i denne tvisten direkte. Yrkesskadeforsikringsforeningens saksomkostningsansvar overfor B vil inngå i grunnlaget for det regresskrav som Yrkesskadeforsikringsforeningen gjør gjeldende over for A og behandles i den sammenheng når størrelsen på regresskravet er klart. Beløpet i tingrettens domslutning pkt 2 i regressøksmålet blir således å halvere. Noen ytterligere reduksjon er ikke aktuelt jf tvisteloven § 20-5.

Advokat Catharina Skage har fremlagt omkostningsoppgave på kr 211.704,- inklusive mva. hvorav kr 184.500,- er salær. Advokat Børre Lid har reist innsigelse mot omkostningsoppgaven og bedt om at lagmannsretten reduserer kravet. Den samme innsigelsen er for så vidt også reist mot advokat Lars Skjelbreds omkostningsoppgave. Tatt i betraktning av at saken i det vesentlige har stått i samme stilling som for tingretten, bortsett fra noen få nye vitner som ikke har hatt betydning for resultatet eller nevneverdig betydning for omfanget av saken, finner lagmannsretten at advokat Skages omkostningsoppgave skjønnsmessig bør reduseres med 15 timer idet dette anses for unødig mertidsforbruk for å få saken forsvarlig forberedt og gjennomført. Advokat Skage har oppgitt en timesats på kr 2.250,- uten mva. Salærkravet blir således å redusere med 15 x 2.250,- x 1,25 til sammen kr 42.187,-, avrundet til nærmest hele kroner.

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:



I hovedsøksmålet:

1. Anken forkastes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med kr 169.517,- – etthundreogsekstinitusenfemhundreogsytten – inklusive merverdiavgift innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.



I regressøksmålet:

1. Anken forkastes for tingrettens domsslutning pkt. 1.

2. A betaler saksomkostninger for tingretten til Yrkesskadeforsikringsforeningen med kr 72.596 – syttitotusenfemhundreog nittiseks – inklusive merverdiavgift innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

3. Partene bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Agder lagmannsrett

--------------------------------------------------------------------------------

INSTANS: Agder lagmannsrett – Dom
DATO: 2014-07-03
PUBLISERT: LA-2013-204513
STIKKORD: Forsikringsrett. Yrkesskadeforsikring. Ansvarsgrunnlag. Yrkesskadeforsikringsloven § 10, § 11, § 7 og § 8 m.m.
SAMMENDRAG: En ansatt på et hestesenter ble skadet av en oppstallet hest. Arbeidsgiver hadde ikke tegnet yrkesskadeforsikring og var regressansvarlig overfor yrkesskadeforsikringsforeningen dersom skaden var en yrkesskade. Saken gjaldt kun om det forelå ansvarsgrunnlag. Det var enighet mellom partene om at skaden hadde skjedd på arbeidsstedet. Lagmannsretten kom til at skaden dessuten var oppstått i arbeidstiden mens den ansatte utførte arbeid i arbeidsgivers interesse.
Henvisninger: LOV-1989-06-16-65-§7 (Yfl), LOV-1989-06-16-65-§8 (Yfl), LOV-1989-06-16-65-§10 (Yfl), LOV-1989-06-16-65-§11 (Yfl)
SAKSGANG: Nedre Telemark tingrett TNETE-2013-25907 – Agder lagmannsrett LA-2013-204513 (13-204513ASD-ALAG).
PARTER: I anke: Ankende parter: Yrkesskadeforsikringsforeningen (Advokat Børre Lid) og A (Advokat Lars Skjelbred). Ankemotpart: B (Advokat Catharina Skage). II anke: Ankende part: A (Advokat Lars Skjelbred). Ankende part: Yrkesskadeforsikringsforeningen (Advokat Børre Lid).
FORFATTER: Lagdommer Erland Henrichsen. Lagdommer Marianne Linnestad. Ekstraordinær lagdommer Jens Kristian Elstad.

Henvisninger i teksten: LOV-1997-02-28-19-§13-6 (Ftrl), LOV-2005-06-17-90-§20-2 (Tvisteloven), LOV-2005-06-17-90-§20-5 (Tvisteloven), LOV-2005-06-17-90-§20-9 (Tvisteloven)
--------------------------------------------------------------------------------

Sakens hovedtvist gjelder krav om erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Tvisten i nærværende sak omfatter kun spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag. Eventuell erstatningsutmåling behandles ikke. Dessuten behandles regressøksmål for ansvar som saksøkte i hovedtvisten måtte bli pålagt.

Sakens bakgrunn

Partene i hovedtvisten er B som saksøker og Yrkesskadeforsikringsforeningen som saksøkt. Partene i regressøksmålet er Yrkesskadeforsikringsforeningen som saksøker og A som saksøkt.

A har fra 1999 til 2011 forpaktet X Gård. Der drev han X Gård Hestesenter hvor aktiviteten besto av utleie av stallplass og hvor A også påtok seg trening av plasserte hester. Virksomheten var fordelt på flere stallbygninger. Antall hester kunne variere noe, men det dreier seg om ca 25-30 hester til enhver tid. Det eksakte antall er uten betydning for tvisten.

B kom i kontakt med hestesenteret som hospitant gjennom arbeidstreningen i Y kommune i samarbeid med NAV. Hospiteringen var fra 21. mai til 31. oktober 2007. Arbeidsoppgavene er beskrevet slik: « Diverse arbeidsrutiner vedr. hestehold ». Arbeidstiden var mandag, onsdag og fredag. Da hospiteringstiden utløp ble hun ansatt av A for å utføre den samme jobben som hun hadde hospitert i. Det ble var ikke noen skriftlig ansettelseskontrakt eller arbeidsinstruks for hennes stilling.

Fredag 16. oktober 2009 ble hun utsatt for en ulykke på hestesenteret på X Gård. I melding om yrkesskade til NAV har B beskrevet hendelsen som følger:

« Jeg, B skulle hente en hest for å sette den inn i stallgangen, da jeg kommer inn tar jeg leietauet over i høyre hånd for å ta kjettingen som hesten skal festes i. I det jeg snur hesten 2-3 meter fra åpningen finner den ut at den vil ut igjen, og går rolig ut. Da hesten kommer på utsiden tar den til venstre der den kom i fra, plutselig stikker hesten, og jeg blir hengende fast i leietauet med høyre hånd. Det gikk så fort at jeg stuper fremover, og hesten tråkker på venstre hånd, jeg havner deretter på ryggen mellom hestebeina. Leietauet løsnet i det jeg falt. Det var ingen vitner til selve hendelsen men C og D, begge Skien, kom sekunder etterpå. »

Det er ingen uenighet om selve ulykkesforløpet.

Ulykken resulterte i at B har fått varig mèn i en hånd og psykiske skader som følge av ulykken. Hun er i dag 100 % ufør. Det viste seg etter hvert at A som arbeidsgiver ikke hadde den lovbestemte yrkesskadeforsikring. A har opplyst at han ikke var oppmerksom på at forsikringen ble avsluttet fordi han ikke hadde betalt forsikringspremien til tiden. B ble da henvist til å fremme kravet overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen. Dette skjedde en stund senere da det tok noe tid før det ble klart at B hadde fått en varig skade.

På bakgrunn av den informasjon om Bs arbeidsforhold som Yrkesskadeforsikringsforeningen fikk fra A, ble kravet ikke tatt til følge. B klaget avslaget til Finansklagenemnda. Yrkesskadeforsikringsforeningen foreslo at hun heller burde fremme kravet som stevning for tingretten og tilbød seg å betale hennes saksomkostninger i rettsapparatet. Yrkesskadeforsikringsforeningen fremmet så et regress-søksmål mot arbeidsgiver A for det tilfellet at de skulle bli pålagt å utbetale yrkesskadeforsikring til B.

Ved stevning av 8. februar 2013 har B reist søksmål mot Yrkesskadeforsikringsforeningen med krav om at Yrkesskadeforsikringsforeningen er ansvarlig for hennes skader som følge av arbeidsulykken. Yrkesskadeforsikringsforeningen tok til motmæle og uttok samtidig stevning i regressøksmålet mot A.



Nedre Telemark tingrett avsa 30. august 2013 dom med slik domsslutning:



« I hovedsøksmålet:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig for Bs skader som følge av arbeidsulykken den 16.10.09

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen plikter innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å dekke Bs saksomkostninger med 128.014 -etthundreogtjueåttetusenogfjorten- kroner



I regress-søksmålet:

1. A er regressansvarlig overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen for Yrkesskadeforsikringens ansvar for Bs tap som følge av arbeidsulykke på hestesenteret på X Gård den 16. oktober 2009, herunder også regress-ansvarlig for de saksomkostninger Yrkesskadeforsikringsforeningen her pålegges å dekke for B.

2. A plikter innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å dekke Yrkesskadeforsikringsforeningens saksomkostninger med 145.191 -etthundreogførtifemtusenetthundreognittien- kroner.»

Ved dommen har tingretten kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag i det Bs arbeidsulykke skjedde i arbeid på arbeidsstedet og i arbeidstiden og at A er regressansvarlig overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen for det ansvar de måtte bli ilagt.

Om saksforholdet for øvrig, partenes anførsler for tingretten og tingrettens avgjørelsesgrunner vises til tingrettens dom.

Yrkesskadeforsikringsforeningen har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A har anket avgjørelsen i regress-søksmålet, men har erkjent regress-ansvaret dersom Yrkesskadeforsikringsforeningen blir ansvarlig.

Ankeforhandling er holdt i tinghuset i Skien 19. og 20. juni 2014. B og A møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det møtte ingen partsrepresentant for Yrkesskadeforsikringsforeningen. Det ble avhørt 9 vitner. Sakens gang for øvrig fremgår av rettsboken.

Med unntak for enkelte nye vitner som ikke har satt saken i et annet lys stå saken i det vesentlige, rettslig og faktisk i samme stilling som for tingretten.



Ankende part, Yrkesskadeforsikringsforeningen, har nedlagt slik påstand:

I hovedsøksmålet nedlegger Yrkesskadeforsikringsforeningen slik påstand:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dekker Bs saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett



I regressøksmålet nedlegges slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Til støtte for påstanden har Yrkesskadeforsikringsforeningen i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for tingretten og som kan oppsummeres slik:

B arbeidet i 50 % stilling ved X Gård Hestesenter hos arbeidsgiver A. Han hadde som arbeidsgiver ikke oppfylt sin lovmessige plikt til å tegne yrkesskadeforsikring for sin arbeidstaker. Yrkesskadeforsikringsforeningen er i slike tilfeller ansvarlig i henhold til yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 7. Forutsetningen for ansvar er imidlertid at de øvrige vilkår for ansvar er oppfylt. A mener at B ikke var i arbeid for ham da ulykken skjedde. Yrkesskadeforsikringsforeningen viser til As anførsler på dette punkt.

Det er ikke sannsynliggjort at ulykken B var utsatt for skjedde i arbeid i arbeidstiden slik yrkesskadeforsikringsloven § 10 krever. Yrkesskadeforsikringsforeningen må derfor frifinnes.

Dersom B skulle få medhold i at Yrkesskadeforsikringsforeningen er ansvarlig vil A som uforsikret arbeidsgiver være objektivt regressansvarlig overfor yrkesskadeforsikringsloven, jf. § 8 annet ledd tredje punktum.

Det er ikke uenighet om regressansvaret hvis det er en yrkesskade. Dette ansvaret har A erkjent. Ulykken skjedde ikke i arbeid, da hun hadde fri den dagen, men var på arbeidsstedet på egne vegne i forbindelse med stell av egen hest eller sin venninnes hest.

Subsidiært gjøres gjeldende at dersom retten kommer til at ulykken skjedde i arbeidstiden så må Yrkesskadeforsikringsforeningen likevel frifinnes fordi hun utførte private gjøremål for andre i strid med arbeidsgivers instruks. Arbeidsgiver hadde satt en lapp på stalldøren for denne hesten med beskjed om at kun eieren skulle ta den ut og inn (ifølge A). Reglen i yrkesskadeforsikringsloven § 10 skal tolkes i overensstemmelse med folketrygdloven § 13-6. Rettspraksis i forbindelse med sistnevnte bestemmelse er således relevant for forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven § 10. Det er i alle fall et grunnvilkår at aktiviteten som førte til ulykken må ha vært utført i arbeidsgivers interesse. Det er ikke tilfelle i denne saken. Det er ingen sammenheng mellom aktiviteten og hennes vanlige arbeidsoppgaver.



Ankende part i regressøksmålet A har nedlagt slik påstand:

1. A frifinnes.

2. Yrkesskadeforsikringen dømmes til å betale saksomkostninger til A for tingrett og lagmannsrett.

Til støtte for påstanden har også A i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for tingretten og som kan oppsummeres slik:

Det gjøres gjeldende at den skade B ble påført ikke skjedde i arbeidstiden. Hun var uansett ikke i noe tilfelle i arbeid for A da hun skulle ta ut hesten som tilhørte E med flere. Vilkårene for å kreve erstatning hos A etter lov om yrkesskadeerstatning § 10 og § 11 er derfor ikke tilstede. B hadde endret arbeidstid ved at hun hadde fri på fredagene i den perioden ulykken skjedde. Bakgrunnen for at hun hadde fått denne ordningen var at hun skulle ha bedre tid til å være sammen med ektemannen som kom hjem på permisjon om fredagene.

Det er uriktig at A var med på å fylle ut skjemaet som gjelder yrkesskade. Han undertegnet in blanco fordi han ikke hadde tid til å være med på utfyllingen. B skulle gi ham en kopi av skjemaet når det var ferdig utfylt, men det fikk han aldri. På skadetidspunktet var det ingen hester på stallen som A hadde ansvar for å trene. Arbeidsoppgavene til B var begrenset til foring, måking og å slippe ut hestene når det var aktuelt. De ansatte skulle ikke påta seg arbeidsoppgaver utover det som hesteeierne hadde avtalt med A. Det var ikke inngått noen avtale når det gjaldt hesten til E m. fl. Hestens navn var F. E som er en venninne av B hadde satt hesten inn i stallen uten noen form for tillatelse fra A. De ansatte skulle ikke utføre arbeidsoppgaver for hesteeierne som lå utenfor de tjenestene som var avtalt.

Tingretten har uriktig sett bort fra at det var festet en lapp på stalldøren til F hvor det stod at hesten ikke skulle slippes ut av andre enn E. Årsaken var at A hadde oppdaget at hesten var vanskelig å kontrollere. Den hadde tidligere forsøkt å hoppe over den nedre stalldøren, men var blitt hengende på stalldøren, derfor kom lappen opp. Flere vitner kan bekrefte at det stod en slik lapp på stalldøren. For det tilfelle at A ikke skulle få medhold gjøres gjeldende at det saksomkostningsbeløp som er fastsatt av tingretten må reduseres.



Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale Bs sakskostnader for lagmannsretten.

Til støtte for påstanden har B gjort gjeldende de samme anførsler som for tingretten og som kan oppsummeres slik:

B var i arbeid for A på X hestesenter da hun ble skadet og har rett til erstatning i henhold til lov om yrkesskadeforsikring. Ulykken skjedde klart på arbeidsstedet og i arbeidstiden. Det var ikke avtalt noe fredagsfri for henne. Det var intet behov for dette av hensyn til ektemannens permisjoner. Det fremlegges oversikt over hans permisjoner som viste tidspunktene for permisjonene. Fredagene var som regel den travleste dagen, da hestene skulle klargjøres for helgen. Noen av dem skulle gå travløp og det var mye forberedende arbeid i forbindelse med dette. Fredagsfri for de ansatte var noe man forsøkte å unngå.

Det hun utførte med F var klart i arbeidsgivers interesse. En del av Bs arbeidsoppgaver var å ta inn og ut hester etter beskjeder direkte fra hesteeierne. Dette skjedde ofte hvis en hest skulle tas inn tidligere fordi den skulle gå løp eller fordi den skulle til dyrlege eller andre ting. Det var ikke noe uvanlig ved dette. Den aktuelle hendelsen oppstod da hun skulle leie hesten fra den stallen den vanligvis sto i og til en annen stall for å forberede et planlagt dyrlegebesøk senere på dagen. Dette var en oppgave hun ofte gjorde som ansatt hos A og var ikke et privat oppdrag for den aktuelle hesteeieren, utenom det som var normal drift av stallen.

Hesteeierne hadde forventninger til hva de ansatte, herunder B skulle gjøre,. De var kunder og det var klart i arbeidsgivers interesse at kundene fikk en slik service som B utførte for denne hesten. At en av de andre ansatte, E, var medeier i hesten kan ikke ha noen betydning i denne sammenheng. B fikk beskjed på telefon om å flytte hesten til den andre stallen fra en av eierne. Dette var en helt normal foreteelse som A var klar over foregikk og som han ikke hadde noe imot.

Hun utførte en enkel oppgave som eierne forventet. Oppgaven hadde ikke noen annen karakter enn vanlig utslipp. Den aktuelle hesten hadde en hovbyll som var smertefull og som fikk den til å reagere atypisk. Det var vanligvis ingen urolig eller farlig hest på noen måte. Det hoppet over stalldøren som A beskriver skjedde senere samme dagen som B ble skadet og ikke før. Dersom det har vært noen lapp på stalldøren har den kommet opp etter at Bs ulykke skjedde.

Skjemaene om yrkesskade til NAV og yrkesskadeforsikringen ble utfylt mens B og A satt sammen på kontoret på hestesenteret. Det fremgår tydelig av håndskriftene på skjemaene at det ikke er bare underskriften som er ført i pennen av ham.



[Lagmannsrettens bemerkninger]

Lagmannsretten har etter bevisførselen kommet til at ankene må forkastes og slutter seg i det vesentlige til tingrettens bevisvurdering og begrunnelse for resultatet.

A har påberopt noen enkelte nye vitner for lagmannsretten til støtte for deler av hans forklaring. Dette har imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke satt saken i noe annet lys.

Spørsmålet i saken er om vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 10 om at B har vært på arbeid i arbeidstiden på arbeidsstedet er oppfylt. Ordlyden i folketrygdloven og yrkesskadeerstatningsloven skal i denne sammenheng forstås likt. Det er enighet mellom partene om at B er arbeidstaker i lovens forstand. Det er videre enighet om at hun befant seg på sitt vante arbeidssted. Det er også enighet om at B har blitt påført en skade som har årsakssammenheng med ulykken.

Vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 10 om at ulykken har skjedd i arbeid for arbeidsgiver i arbeidstiden og på arbeidsstedet er kumulative. Vilkårene har i utgangspunktet en sterk innbyrdes sammenheng.

I arbeid

Begrepet « i arbeid » er ikke eksakt definert, men når ulykken skjer på arbeidsstedet vil hovedregelen være at arbeidstakeren er yrkesskadedekket. Det kreves heller ikke at aktiviteten som har ført til ulykken utføres daglig. Også oppgaver eller aktiviteter som utføres fra tid til annen omfattes hvis de først ligger innenfor rammen av arbeidstakers oppgaver. I tillegg til ordinære arbeidsoppgaver omfattes aktiviteter som har nær tilknytning til det ordinære arbeidet.

A har gjort gjeldende at de ansatte fikk sine arbeidsoppgaver fra ham. Det var ikke en del av deres arbeid å utføre oppdrag på bakgrunn av beskjeder fra hesteeierne. I tillegg var den aktuelle hesten eiet av en annen av stallens ansatte. De ansatte måtte passe sine egne hester og det fulgte ikke av arbeidsoppgavene for arbeidsgiver at de skulle hjelpe hverandre med dette i arbeidstiden. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Flere av vitnene har forklart at beskjeder fra hesteeiere direkte til de ansatte var vanlig og at det handler om mindre ting som det var helt normalt at de utførte. Hvorvidt dette ble gjort med en av de andre ansattes hest, eller som i dette tilfellet hvor en av de ansatte var medeier, er uten betydning. Oppstalling av egne hester for de ansatte var et generelt ansettelsesvilkår og det må også være i arbeidsgivers interesse at dette vilkåret blir oppfylt og at man forholder seg til disse hestene som til alle andre hester i stallen.

De gjøremålene man utførte på hestene etter oppfordring direkte fra eierne var tjenester som hesteeierne som kunder forventet og det er klart i arbeidsgivers interesse at man kan yte noe service, særlig når det er gjøremål som helt naturlig hører til den daglige stell og aktivitet med hestene.

Eksempler på slike aktiviteter er at hestene skulle klargjøres for et dyrlegebesøk som i dette tilfellet, eller at de skulle være inne en dag eller at de skulle tas inn og ut på andre tidspunkt enn vanlig.

Lagmannsretten er således enig med tingretten i at B håndtering av hesten lå innenfor det som normalt foregikk på hestesenteret og at det ikke var i egen eller privat interesse eller i strid med arbeidstakers interesse. Tvert i mot det må ses på som tjenester som kunder av A hadde tilgang til, selv om det ikke var nevnt i noen arbeidsinstruks mellom A og de ansatte. Det legges til grunn at arbeidsulykken skjedde mens B var i arbeid for A.

I arbeidstiden

A har gjort gjeldende at det ble avtalt med B en tid forut for ulykken at hun skulle ha fri på fredagene, fordi hun skulle forberede ektemannens helgepermisjoner fra et fengsel i Vestfold. B har bestridt dette. En slik endring var ikke nødvendig da ektemannen først skulle hentes etter arbeidstiden i fengslet. Det er også fremlagt permisjonsliste som viser at det kun var snakk om helgepermisjoner 1. – 3. mai, 3. – 7. juni og 2. - 4. oktober 2009. Flere av vitnene har forklart at B i perioden arbeidet som vanlig på fredagene. Andre vitner som er nye for lagmannsretten har forklart at de har overhørt eller hørt at A har sagt at B skulle få fri på fredagene uten at noen av vitnene kjente til noen nærmere detaljer i innholdet i en slik mulig avtale mellom B og A. Lagmannsretten bemerker til dette at tvisten om yrkesskadeforsikringen ikke kom opp før tidligst i januar 2011 sannsynligvis litt senere. Før dette tidspunkt hadde ingen behøvd å tenke på omstendighetene rundt ulykken. De nevnte vitner forklarer seg således om hendelser som de ikke før hadde hatt noen foranledning til å ha noen oppmerksomhet mot og som skal ha funnet sted ca halvannet år i forveien. Lagmannsretten finner å måtte legge mindre vekt på disse forklaringene enn på forklaringene fra de vitnene som hadde sine daglige gjøremål som ansatte på hestesenteret da ulykken inntraff og som har forklart seg at de ikke kjenner noe til at B skulle ha fri på fredagene. Lagmannsretten bemerker som tingretten at A før han ble klar over at han var uten yrkesskadeforsikring har signert på et skjema hvor det er krysset av for at ulykken skjedde i ordinær arbeidstid. Som tingretten mener lagmannsretten at det er sannsynliggjort at A deltok i å fylle ut det aktuelle skjema og var kjent med innholdet. Det legges således også til grunn at ulykken skjedde innenfor ordinær arbeidstid.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at Yrkesskadeforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig for Bs skade.

Regressøksmålet

Det er på det rene at A ikke hadde lovpålagt yrkesskadeforsikring for B da hun ble skadet. Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 8 blant annet at det kan kreves regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld. A har erkjent regressansvaret dersom Yrkesskadeforsikringsforeningen blir dømt til å erstatte Bs skade. Også As anke i regressøksmålet blir således å forkaste.

Saksomkostninger

Anken har vært forgjeves. Ved avgjørelsen av saksomkostninger for tingretten skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd. B har vunnet saken fullt ut både i tingretten og i lagmannsretten. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Hun skal således ha full erstatning for sine saksomkostninger i begge instanser, jf tvisteloven § 20-2 første ledd idet lagmannsretten ikke finner grunn til å la unntaksbestemmelsene komme til anvendelse. Yrkesskadeforsikringsforeningen på sin side har vunnet saken fullt ut i regressøksmålet mot A. A har imidlertid erkjent regressansvaret allerede i forbindelse med tingrettens behandling og noen nevneverdige omkostninger kan ikke ses å ha påløpt for Yrkesskadeforsikringsforeningen i forbindelse med behandlingen i lagmannsretten. Det legges til grunn at advokat Børre Lids omkostningsoppgave i sin helhet gjelder tvisten om Bs krav.

A har gjort gjeldende at omkostningsbeløpet for tingretten er satt for høyt. Lagmannsretten er enig i dette. Det fremgår av advokat Lids omkostningsoppgave for tingretten at halvparten av beløpet gjelder tvisten med B. Dette må tingretten ha oversett. A er ikke part i tvisten mellom B og Yrkesskadeforsikringsforeningen og kan ikke pålegges å dekke omkostningene i denne tvisten direkte. Yrkesskadeforsikringsforeningens saksomkostningsansvar overfor B vil inngå i grunnlaget for det regresskrav som Yrkesskadeforsikringsforeningen gjør gjeldende over for A og behandles i den sammenheng når størrelsen på regresskravet er klart. Beløpet i tingrettens domslutning pkt 2 i regressøksmålet blir således å halvere. Noen ytterligere reduksjon er ikke aktuelt jf tvisteloven § 20-5.

Advokat Catharina Skage har fremlagt omkostningsoppgave på kr 211.704,- inklusive mva. hvorav kr 184.500,- er salær. Advokat Børre Lid har reist innsigelse mot omkostningsoppgaven og bedt om at lagmannsretten reduserer kravet. Den samme innsigelsen er for så vidt også reist mot advokat Lars Skjelbreds omkostningsoppgave. Tatt i betraktning av at saken i det vesentlige har stått i samme stilling som for tingretten, bortsett fra noen få nye vitner som ikke har hatt betydning for resultatet eller nevneverdig betydning for omfanget av saken, finner lagmannsretten at advokat Skages omkostningsoppgave skjønnsmessig bør reduseres med 15 timer idet dette anses for unødig mertidsforbruk for å få saken forsvarlig forberedt og gjennomført. Advokat Skage har oppgitt en timesats på kr 2.250,- uten mva. Salærkravet blir således å redusere med 15 x 2.250,- x 1,25 til sammen kr 42.187,-, avrundet til nærmest hele kroner.

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:



I hovedsøksmålet:

1. Anken forkastes.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med kr 169.517,- – etthundreogsekstinitusenfemhundreogsytten – inklusive merverdiavgift innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.



I regressøksmålet:

1. Anken forkastes for tingrettens domsslutning pkt. 1.

2. A betaler saksomkostninger for tingretten til Yrkesskadeforsikringsforeningen med kr 72.596 – syttitotusenfemhundreog nittiseks – inklusive merverdiavgift innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

3. Partene bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Vi bistår klienter over hele landet.