Dom: Skjæringstidspunkt for erstatning

Lagmannsrettens dom:

I dommen ble en mann som var lam fra brystet og ned etter trafikkulykke i 2000, tilkjent en betydelig personskadeerstatning. Forsikringsselskapet fikk ikke medhold i at skjæringstidspunktet mellom lidt tap og framtidig tap skulle settes til selskapets ensidige og "fulle" oppgjør i 2006. Lagmannsretten la til grunn at skjæringstidpunktet vil være domstidspunktet, selv om skadelidte dermed - ved reallønnsvekst - kan ha fordel av at oppgjøret trekker ut.

Saken gjelder utmåling av erstatning for personskade etter trafikkulykke.

A, født *.*.1959, ble etter en trafikkulykke 28. oktober 2000 lam fra brystet og ned. Han bruker rullestol.

Sjeflege dr.med. Nils Hjeltnes ved Sunnaas sjukehus beskriver As medisinske invaliditet slik:

I samme erklæring fra dr.med. Hjeltnes, fra desember 2007, blir As funksjonsevne og hjelpebehov bl.a. beskrevet slik:

På ulykkestidspunktet bodde A i egen leilighet på vel 40 kvadratmeter på X i Oslo, i 4. etasje uten heis. Etter ulykken oppholdt han seg på Sunnaas sjukehus fram til han i juni 2001 flyttet inn i en tilrettelagt leilighet på Y i Oslo, som han sjøl eide. Bl.a ved hjelp av en yngre bror, B, hadde han i mellomtida fått solgt på X. Fra Oslo kommune fikk han hjemmehjelp og hjemmesjukepleie, men ikke brukerstyrt personlig assistent (BPA).

I september 2001 ble han igjen innlagt på sjukehus. Som følge av ryggmargsskaden hadde begge hofteledd stivnet til og det var utviklet betydelige beinnydannelse på utsiden av hofteleddene. Han var skiftevis på Ullevål sjukehus og Sunnaas sjukehus fram til oktober 2002. Ved utskriving flyttet han til hjembygda Z.

På den tida bodde både mor og søster i Z, samt at han hadde venner fra idrettsmiljøet. A håpet derfor på et mer sosialt liv i Z enn det han hadde oppnådd på Y. Også broren B flyttet hjem til Z, vesentlig for å kunne bistå A. B døde imidlertid i juli 2004 og moren døde i mai 2006.

Ved tilflytting til Z høsten 2002 fikk han en kommunal omsorgsleilighet på ca 60 kvadratmeter. Han bor fortsatt der, med månedlige kostnad på snaut 4.000 kroner. Miljøet i boligkomplekset er preget av alderspensjonister og personer med psykiske problemer. A ble av kommunen fra 2002 tildelt 8 timer BPA per dag, dvs. 56 timer per uke. Timetallet ble ikke utnyttet, bl.a. fordi det aldri ble ansatt noen for så mange timer. I praksis mottok han 19 timer per uke, og etter hvert ble også det årlige tildelingsvedtaket satt til 19 timer. I tillegg har han fått - og får - bistand fra hjemmesjukepleier etter behov. Det offentlige tilbudet innebærer samlet at det er folk innom A 3 ganger per dag, slik at han få hjelp med morgenstellet, midt på dagen og med kveldsstellet.

A har kun hatt én BPA, C, i hele perioden. Hun har hatt 2 fødselspermisjoner og en studiepermisjon. A var derfor helt uten BPA fra høsten 2003 til februar 2004 og fra sommeren 2007 til høsten 2008. C sluttet i stillingen i mai 2009.

Fram til 14-15-års alderen (1973-74) bodde A, hans 4 søsken og hans foreldre på et småbruk i nordre Ø, ca 4 kilometer fra Z sentrum (---). Da ble småbruket solgt og familien bygde en enebolig på en tomt fraskilt småbruket, ned mot vatnet. Eiendommen heter Æ. En bror av A kjøpte seinere en nabotomt til Æ, og A overtok denne da denne broren døde i 1998. A hadde planer om å bygge hytte på tomta.

Broren B satt som eier av Æ da han døde i 2004, og A valgte da å overta også Æ. De øvrige arvingene ble løst ut med 900.000 kroner. A har ikke hatt inntekter på huset, men latt en nevø bo gratis de siste 4 åra. Høsten 2008 satte A i gang omfattende renovering og ombygging. Det vil bli en separat leilighet i sokkeletasjen. Hovedleiligheten vil bli tilpasset rullestolbruker og vil få et påbygg med bl.a. nytt inngangsparti. Hele ombyggingsprosjektet er kostnadsberegnet til 2 - 2,5 millioner kroner.

Det er opplyst at A før ulykken var en sosial person som i oppveksten deltok i fotball og annen idrett i hjembygda. Han tilbrakte også mye tid i fjellet. I likhet med mange andre fra området, begynte han tidlig på anlegg. Uten formell utdanning fikk kan likevel stadig større ansvar og oppgaver. På ulykkestidspunktet var han arbeidsleder i D AS, med kontoradresse Oslo. Han hadde planer om opprykk til driftsleder, dvs. leder for flere arbeidslag. Han arbeidet på anlegg i ulike deler av landet, og ofte med lange dager, og dette gjorde at han fikk opparbeidet en del fritid. Tida brukte han ofte på lengre utenlandsturer i vinterhalvåret. Han var på ulike steder i Europa og hadde også vært i Karibia - herunder Cuba - flere ganger.

Han har forsøkt å ta opp igjen reisevirksomheten etter ulykken. Første turen gikk til Rodos i 2001. Da hadde han bistand av ei venninne og bror B, og A betalte fly og hotell for de to.

Neste tur var først i 2006. Da dro han til Thailand i 3 uker og hadde med seg BPA C og hennes ektefelle, en gammel venn av A. Det ble ikke søkt om bruk av BPA-timer i utlandet, og C mottok sin lønn fra kommunen på vanlig måte, uten at det var lagt til ekstra timer. A dekket fly og hotell for de to ledsagerne, men betalte ikke lønn.

A dro på nytt til Thailand i 15 dager i januar 2007, med et annet vennepar fra Z som ledsagere. Kvinnen i venneparet var ansatt i hjemmesjukepleien og kjente også av den grunn til As situasjon og behov. A betalte denne gangen lønn til ledsagerne, basert på 7,5 timer assistanse per dag per person.

A fikk etter hvert gode kontakter i Thailand, og i 2008 kjøpte han leilighet i byen Pattaya for 550.000 kroner. Den er pusset opp for 150.000 kroner og han har driftsutgifter på ca 2.000 kroner per måned. Han var på to turer til Thailand i 2008 - januar og juli. Da betalte han flybillett tur/retur og hotell for ledsager på sjølve reisa, mens assistanse under oppholdet ble kjøpt lokalt. Han hadde en thailandsk sjukepleier hos seg 24 timer i døgnet og betalte for dette 6.000 norske kroner for 30 dager.

Siste besøk i Thailand varte fra november 2008 til april 2009. Etter planen skulle han kommet hjem til ankeforhandlinger i februar 2009, men han pådro seg et liggesår som gjorde hjemreise umulig. Dette medførte også sjukehuskostnader. For framtida ser A for seg at han skal oppholde seg i Thailand 4-5 måneder i vinterhalvåret og i Z i sommerhalvåret.

As bil var forsikret i Gjensidige Forsikring. Selskapet har erkjent erstatningsansvar i saken, jf. bilansvarsloven § 4. Det er enighet mellom partene om en ménerstatning på 714.404 kroner, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. I tillegg er det utbetalt førerulykkesdekning med 234.420 kroner.

I juni 2006 utbetalte Gjensidige en restsum med 4.575.000 kroner som « et fullt og endelig » oppgjør. Sammen med uavregnet a konto på 425.000 kroner skulle dette dekke følgende poster:

Med fratrekk for 75.000 kroner i ménerstatning, la følgelig Gjensidige til grunn at totalt ansvar eksklusiv mén og førerulykke - som partene er enige om - utgjorde 4,95 millioner kroner.

A tok ut stevning for Nord-Gudbrandsdal tingrett 12. juni 2006, og la ned påstand om erstatning etter rettens skjønn. Gjensidige tok til motmæle, men påsto seg ikke frifunnet. Påstanden var også fra den side at Gjensidige skulle betale erstatning etter retten skjønn. Tingretten avsa dom i saken 9. mai 2008 med slik domsslutning:

Beløpet samsvarte med den beregningen As prosessfullmektig la fram i retten.

Gjensidige forsikring har i rett tid - juni 2008 - anket dommen til lagmannsretten. A har tatt til motmæle. Gjensidige besluttet av prosessøkonomiske grunner i oktober 2008 å frafalle en anførsel om at det skulle gjøres fradrag for et hypotetisk særfradrag, jf. skatteloven § 6-83 første ledd. Det ble derfor utbetalt ytterligere 1,1 millioner kroner i erstatning, hvorav 300.000 ble oppgitt som neddiskontert merkostnad til bolig.

Ankeforhandling ble holdt i Vågå kommunehus 5. til 8. mai 2009. A forklarte seg og det ble hørt 8 vitner, herav 2 per telefon. Rettsoppnevnt sakkyndig dr.med. Nils Hjeltnes forklaret seg. Det ble foretatt befaring av As nåværende omsorgsbolig og hans framtidig bolig på Æ. Dokumentasjonen framgår av rettsboka.

Den ankende part, Gjensidige Forsikring, har lagt ned slik påstand:

Som grunnlag for påstanden har Gjensidige vist til at dommen lider av feil både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det står igjen åtte tvistepunkter mellom partene, hvorav særlig spørsmålet om skjæringstidspunktet mellom lidt/påført tap og framtidig tap og spørsmålet om hvorvidt Gjensidige skal godskrives avsavnsrente dersom tidspunktets flyttes, er prinsipielle.

1. Skjæringstidspunkt

Med sin utbetaling i 2006 foretok Gjensidige et endelig oppgjør som var tilstrekkelig til å dekke både lidt inntektstap og framtidig inntektstap. Et krav på personskadeserstatning er et pengekrav og vanlige pengekravsrettslige regler gjelder. Det innebærer for det første at Gjensidige - som debitor - når som helst etter frigjøringstiden kan betale en kravspost med befriende virkning, jf. gjeldsbrevlova § 5. Så lenge beløpet er korrekt, er det ikke noen forutsetning for kravets opphør at kreditor - A - medvirker eller er enig i at beløpet er tilstrekkelig. For det annet kan debitor - om det foretas delbetaling - bestemme hvilken gjeldspost som innbetalingen skal relatere seg til, om det finnes flere poster.

I den foreliggende sak hadde Gjensidige per juni 2006 betalt nok til å dekke hele kravet slik det forelå på det tidspunktet, med skjæringstidspunkt 1. januar 2006 mellom lidt/påført tap og framtidig tap/ekstrautgifter. Subsidiært gjøres det gjeldende at Gjensidige i det minste hadde betalt nok til å dekke det framtidige inntektstapet, slik dette skulle beregnes per samme tidspunkt. Et eventuelt etteroppgjør må derfor avgrenses til poster som ikke ble dekket i 2006.

Under henvisning til at Gjensidige som debitor bestemmer hvilke poster som skal dekkes først, anføres at de ulike tapspostene skal dekkes etter følgende prioriterte rekkefølge:

Når det allerede er betalt, kan ikke kravet «gjenopplives» på et seinere tidspunkt. Gjensidige betalte i 2006 for det framtidige inntektstapet i 2006, 2007 og 2008. Da kan ikke dette nå - 3 år seinere - omgjøres til et krav på lidt tap.

En forskyvning av skjæringstidspunktet, slik A krever og slik tingretten godtok, er kostbart for Gjensidige. For det første skal det betales skatt av lidt inntektstap men ikke av framtidig. Dette har ikke direkte betydning for A, men medfører en ekstrakostnad for Gjensidige for hvert år som flyttes fra framtid til fortid. For det annet vil flytting av skjæringstidspunkt framover i tid, gi et annet basisår for framtidstapet. I det nye basisåret vil det være tatt hensyn til reallønnsveksten, noe som det ellers ikke tas hensyn til ved beregning av framtidig tap. Og for det tredje vil dette gi kortere neddiskonteringsperiode.

En automatisk forskyvning av skjæringstidspunktet innebærer at skadelidte uten risiko kan nekte å godta et korrekt tilbudt oppgjør fordi et nytt skjæringstidspunkt uansett vil gi høyere erstatning. Tingrettens løsning er derfor prosessdrivende.

A har godtatt gammelt skjæringstidspunkt for ménerstatningen. Det er korrekt at man i rettspraksis ved anke ofte har flyttet skjæringstidspunktet fra tingrett til lagmannsrett, men disse avgjørelsene har ikke relevans for det prinsipielle spørsmålet fordi det i sakene ikke er erklært ensidig oppgjør. Det vises derimot til Løff II-saken (Høyesteretts dom 1. april 2009, HR-2009-736-A ) og at Gjensidiges utbetaling og erklæring om fullt oppgjør kan sammenliknes med det skjæringstidspunkt som oppstår med et offentlig vedtak. Det vises også til Borgarting lagmannsretts dom i samme sak ( LB-2007-43618 ) side 11.

2. Avsavnsrente

For det tilfellet at lagmannsretten flytter skjæringstidspunktet, skal Gjensidige godskrives en form for avsavnsrente. Om skjæringstidspunktet for framtidig tap settes til 1. januar 2009, har A hatt tilgang på erstatningen for lidt tap i perioden 2006 til 2008 i inntil 3 år før tapet ble påført, og har kunnet nyttiggjøre seg disse pengene. Renta det er tale om, bør kunne « nulle ut » den fordelen A får ved at tre års reallønnsvekst blir med i framtidstapet og ved redusert neddiskontering.

Gjensidiges krav om beregning av en avsavnsrente er en motpost til den morarente som skal beregnes på det beløpet som går til dekning av lidt tap.

Kravet bygger på alminnelige pengekravrettslige regler samt Rt-2002-71 , Gulating lagmannsretts dom 23. desember 2005 (Nøstbakken) ( LG-2004-27982 ), åttende siste avsnitt før domsslutning, og Borgarting lagmannsretts dom 5. november 2007 ( LB-2007-2101) , åttende til sjette siste avsnitt før domsslutningen.

3. og 4. Lidt og framtidig inntektstap

Tingretten har lagt et for høyt inntektsnivå til grunn. Arbeidsgivers brev fra 17. september 2004 viser hvilken inntekt A ville hatt uten skaden og hans inntekt i 2006 skal være basisår for framtidstapet. Arbeidsgiver har tatt med fastlønn, bonus og andre tillegg.

A kan ikke tilkjennes noe for frynsegodene. Arbeidsgivers dekning av diett, bilgodtgjørelse og billeie må sees i sammenheng. Det foreligger ikke noe tap, fordi han i dag ikke har de utgiftene som disse frynsegodene skulle kompensere. Det må tas inn med i reknestykket at A har sagt nei til trygdebil. Hadde han sagt ja, ville hans bilutgifter i dag vært vesentlig lavere, og det er hans utgifter og inntekter før og nå som skal sammenliknes, slik at det er relevant å trekke inn trygdebilen.

5. og 6. Påløpte og framtidige merutgifter

Dersom A hadde tatt i mot det han ble tilbudt fra kommunen, ville han hatt nok timer og nok ressurser til dekning av sine sosialmedisinske behov, herunder hans behov for feriereiser. Det er gjennom ankeforhandlingen avklart at kommunen reduserte sitt tilbud fra 56 til 19 timer BPA i uka fordi A sjøl ønsket det slik, mot kommunens anbefaling og vurdering. A kan ikke få dekket av Gjensidige det som kommunen har tilbudt, men som A sjøl har avslått. Det følger av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd at de erstatningsrettslige ytelsene skal komme som et supplement, ikke i stedet for offentlige ytelser.

A krever dessuten erstatning for utgifter til gratisbistand fra slekt og venner som han ikke har mottatt, og heller ikke kommer til å motta. Bevisførselen for lagmannsretten viser at han kun har mottatt visse vennetjenester, som det ikke kan kreves erstatning for. Fra ulykken og fram til oktober 2002 var han hjemme i kun 4 måneder. Gjensidige skal ikke dekke As utgifter i Thailand. Han må godta at erstatningen fastsettes som om han oppholdt seg i Norge, der det offentlige tilbudet finnes.

Etter Bråtanedommen ( Rt-2002-1436) har det vært en generell tendens at tingrettene har tilkjent meget stor beløp i årlig erstatning for merutgifter, mens lagmannsrettene har vært noe mer moderate. Begge instanser har imidlertid ligget for høyt. Det følger av Løff II-dommen, som er den første saken om nivået for Høyesterett etter Bråtanesaken. I dommen slås det fast at Bråtane var i en særstilling og at erstatningsbeløpene skal ned. Det er nivået som følger av Rottdommen (Rt-1999-1667) som gjelder.

Det må videre tas hensyn både til ménerstatningen - med 40.000 kroner per år - og at A ville ha mottatt hjelpestønad etter sats 1 - 12.900 kroner per år - om han faktisk hadde mottatt så mye bistand fra slekt og venner som han anfører. Gjensidige kan på denne bakgrunn akseptere at As årlige framtidige utgifter til stell og pleie settes til 70.000 kroner, og at det avsettes 2.000 kroner per år til egenandeler. Hans behov før særlig oppvarming kan ivaretas ved investering i en varmepumpe til 20.000 kroner, neddiskontert til 16.845 kroner.

7. Boligutgifter

Gjensidige godtar at rimelige og nødvendige merutgifter til tilpasning av bolig skal erstattes. Utgangspunktet vil være at han før ulykken bodde på 40 kvadratmeter i Oslo og at den leiligheten ble solgt for 800.000 kroner i 2001.

Det påbegynte prosjektet på Æ framstår ikke som fornuftig. Han kunne skaffet seg en egnet bolig i sentrum av Z og tilpasningskostnadene (merutgiftene) ville ikke oversteget 300.000 kroner, som er Gjensidiges tilbud, etter neddiskontering til 252.831 kroner.

8. Skatteulempe

Skatteulempen skal beregnes matematisk, og under den forutsetning at A innretter seg fornuftig. Han investerer nå i egen bolig og den rentebærende formuen i banken blir tilsvarende redusert. Skatteulempen for framtidig inntektstap og framtidige merutgifter kan av praktiske hensyn settes til en felles sats på 15 prosent.

Oppsummering: Samlet blir Gjensidiges tilbud etter dette:

I det Gjensidige har utbetalt over 6 millioner kroner, ligger det allerede inne ca 1 million kroner for eventuelle påplusninger fra lagmannsrettens side.

Ankemotparten, A, har lagt ned slik påstand:

Som grunnlag for påstanden har A primært anført at A har krav på en individuelle utmåling, tilpasset hans situasjon, og at tingrettens dom derfor er korrekt.

1. og 2. Skjæringstidspunkt og avsavnsrente

Skjæringstidspunktet mellom lidt/påført tap og framtidig tap vil være domstidspunktet, jf. Rt-2006-684 avsnitt 30. Dette samme følger av Nygaard: Skade og ansvar, 6. utg. side 94 og Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 5. utg. side 343. Det får som konsekvens at skjæringstidspunktet ved anke vil bli ulikt for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Dette er lagt til grunn som uproblematisk i rettspraksis, jf. Rt-1993-1547 (Skoland). Gjensidige vil at lagmannsretten skal bryte med dette.

Gjensidige kan ikke ved å erklære ensidig « fullt oppgjør », låse skjæringstidspunktet til utbetalingsdatoen. Tilleggsutbetalingen av 1,1 millioner kroner fra Gjensidige i oktober 2008 viser dessuten at det påberopte endelig oppgjøret i juni 2006 ikke var endelig. I denne saken bør lagmannsretten sette skjæringstidspunktet til årsskiftet 2008-2009.

Flytting av skjæringstidspunktet utløser ikke noe rentekrav mot A. Det foreligger ikke noen hjemmel for dette verken i lov, avtale, sedvane eller praksis. A skylder ikke Gjensidige penger.

Subsidiært kan det være grunnlag for en viss reduksjon av kravet knyttet til den fordel A har ved å kunne disponere beløpet utbetalt for dekning av påført tap fra 2006 til 2009. Satsen kan imidlertid ikke settes til morarentesatsen, slik Gjensidige gjør, men kanskje til dagens bankrente med 2-3 prosent. Gjensidige gjør i realiteten gjeldende at A på de vel 6 millionene han har fått utbetalt til nå, skal ha hatt en avkastning på 2 millioner kroner.

Utbetalte beløp til dekning av framtidig tap og utgifter kan uansett ikke trekkes inn, i det fordelen ved at beløpene er rentebærende allerede er hensyntatt ved neddiskonteringen.

3. og 4. Lidt og framtidig inntektstap

Tingrettens dom er korrekt. Arbeidsgiver har gitt en oppstilling over hva As kolleger tjente i 2008. Uten ulykken ville A ha avansert til arbeidsleder og derfor hatt den samme utbetalingen, ca 850.000 kroner før de skattefrie tilleggene. Det er ikke nødvendig å spekulere i hvilken inntekt han ville hatt - oppstillingen er en fasit.

Også de frynsegodene - skattepliktige og skattefrie - som A ikke lenger mottar, skal erstattes. Han ville hatt overskudd på både diettgodtgjøring og kilometergodtgjøring. Gjensidige vil motregne med utgiftsposter som det ikke kreves erstatning for. Han har ikke krevd erstatning for utgifter til egen bil.

5. og 6. Påløpte og framtidige merutgifter

Tingretten har også her foretatt en riktig fastsettelse. A kan i stor grad sammenliknes med Bråtane, jf. uttalelsen fra dr.med. Hjeltnes, og det nivået som da ble fastsatt vedrørende supplementerstatning er relevant for ham. Han kan nyttiggjøre seg akkurat den sammen bistanden som Bråtane. Det er galt at erstatningsnivået Løff II-dommen bryter med Bråtanedommen.

Retten må foreta en vurdering i tre tinn. Først må As hjelpebehov klarlegges. Deretter må man ta stilling til hva som dekkes av det offentlige. Restbehovet - det A trenger av pleie, omsorg og bistand for å få et så fullverdig liv som mulig - skal erstattes av Gjensidige, likevel innenfor rammen av det som er rimelig og nødvendig. Også rent medisinske behov kan dekkes, jf. Rt-2003-1358 (psykologdommen).

Det er galt at A har sagt nei til offentlige ytelser. Gjensidige engasjerte en sosionom for å hjelpe A til å få på plass offentlige ytelser, og det han mottar av offentlige ytelser i dag gir derfor et riktig uttrykk for hva han kan oppnå. Det er kommunen som ikke har klart å ansette egnede personer som BPA - ikke A som har avvist tjenester. Kommunen har vært avvisende til bruk av BPA på utenlandsreiser.

Så lenge broren B var i live, hadde A mye bistand fra ham. Han hjalp til med salg av to boliger og han flyttet hjem til Z med det ene formål at han skulle bistå A. B var fram til han døde innom flere ganger i uka. Det stilles små krav til dokumentasjon vedrørende gratisinnsats fra slekt og venner.

A trenger mye bistand under ferie. I følge flere som har vært med ham, trenger han bistand fra tre personer, for å få vaktplanen til å gå opp. Han krever dekning for de faktiske utgiftene han allerede har hatt og han krever avsatt 45.000 kroner per år til dekning av framtidige merutgifter til ferie.

Ved utmålingen skal det, i tråd med hovedsynet i rettspraksis, jf. Rt-1993-1547 (Skoland) og Rt-2002-1436 (Bråtane), ikke tas hensyn til ménerstatningen. For As del er denne per i dag faktisk brukt, til dekning av egne reiseutgifter, kjøp av feriebolig i Thailand og kjøpt av bil til 300.000 kroner.

Det må gis et tillegg for As ekstrautgifter til fyring, både under påløpte ekstrakostnader og for framtida. På grunn av skaden må han ha det varmere enn andre. Midler må også settes av til forvaltning, drift og vedlikehold av boligen (FDV-kostnader). Dette skal dekke ekstrakostnadene ved at han på grunn av skaden må ha større bolig enn han ellers ville hatt og kostnadene har får ved at han er fratatt muligheten til egeninnsats.

7. Boligutgifter

Tingrettens utmåling av 1,5 millioner kroner er korrekt. A bor ikke tilfredsstillende i dag. Det sakkyndige vitnet, arkitekt Jon Christophersen, har redegjort for hvilke behov for merareal som kreves for en rullestolbruker som A. Han har påpekt at As plan for ombygging og utvidelse på Æ er meget nøktern. A burde egentlig satt av mer plass både i gangen og på kjøkkenet, og han burde planlagt en garasje med direkte adkomst fra huset. Det er ikke mulig å kjøpe en ferdig tilpasset bolig i Z som dekker As behov.

8. Skatteulempe

Skatteulempen knyttet til erstatningen for framtidige forhold må settes til 25 prosent, som er standard i saker som dette.

Oppsummering: Samlet blir As krav etter dette:

Lagmannsrettens syn på saken:

Det er ikke omstridt mellom partene at A har krav på erstatning fra Gjensidige Forsikring BA etter bilansvarsloven § 4 og at erstatningen skal fastsettes etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1, jf. bilansvarsloven § 6. Spørsmålet om ménerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 er avgjort mellom partene.

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd har A krav på full erstatning for « lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden ». Det er i saken tvist om følgende åtte emner:

1. Skjæringstidspunkt

Lagmannsretten vil først se på spørsmålet om skjæringstidspunkt, da dette får direkte betydning for den konkrete beregningen av erstatningen til A.

Etter lagmannsrettens syn løser ikke ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd eller annet ledd spørsmålet. Av første ledd følger kun at erstatningen skal dekke tap og ekstrautgifter både bakover og framover i tid, og av annet ledd følger at det skal foretas en separat vurdering av henholdsvis lidt inntektstap og det framtidige ervervstapet. Men det sies ikke noe eksplisitt om på hvilket tidspunkt man skal se bakover og framover.

Hos Nygaard: Skade og ansvar, 6. utg. side 94 anføres at « grensa mellom lidd og framtidig tap er tidspunktet for « erstatningsfastsettelsen », Prp. 1973 s. 56 ». Men dette må være en feilhenvisning, i det side 56 i Ot.prp.nr.4 (1972-1973) består av « kongeposten » og ren lovtekst. I tidligere utgaver av boka har Nygaard ikke vist til odelstingsproposisjonen på denne måten. I førsteutgaven fra 1976, side 81 heter det at « grensa mellom lidd og framtidig tap er domstidspunktet. Det er uttrykkeleg sagt i høgsterettsdommen i Rt-1948-345 , og framgår nå av lova ».

Det samme materielle standpunkt finnes hos Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 5. utg. side 343:

Og fra Hagstrøm: Obligasjonsrett, tredje opplag 2004, side 524 siteres: « Ved utmåling av erstatningsansvar er det et grunnleggende prinsipp at all erstatning skal skje pr. oppgjørs- (doms-)tidspunktet ». Det er derfor ikke tvilsomt hva som menes om spørsmålet i den sentrale juridiske teori. Rettspraksis synes også entydig, og det kan som en fersk oppsummering av rettstilstanden vises til Rt-2006-684 avsnitt 30:

I saken hadde en mann krevd erstatning for tap i framtidig erverv som følge av yrkesskade. Han døde av andre årsaker før kravet var anerkjent eller rettslig avgjort, og forsikringsselskapet - Gjensidige - mente det derfor ikke kunne foreligge noe framtidig inntektstap som selskapet heftet for. Det ble vist til at erstatning for tap i fremtidig erverv skal fastsettes ut fra situasjonen på oppgjørs- eller domstidspunktet. Høyesterett var enig i dette og kom til at et krav om erstatning for framtidig inntektstap ikke består etter skadelidtes død.

Lagmannsretten kan ikke se at Løff II-dommen ( HR-2009-736-A ) innebærer en endret rettstilstand. Saken gjaldt konkret tolkning av skadeserstatningsloven § 3-2a (standard barneerstatning) og har liten overføringsverdi for vårt spørsmål.

Det synes riktig, som vist til av Gjensidige, at erstatningsutbetalingen kan bli større etterhvert som skjæringstidspunktet flyttes framover i tid. Det skyldes at man etter som tida går får stadig bedre kunnskap om de reelle forholdene. Dersom reallønna stiger fra et år til et annet - noe den har gjort gjennom tiår - vil reallønnsveksten blir med når inntekten for et år flyttes fra framtid til fortid. Ved beregning av lidt tap må man se hen til hva personer i samme stilling hadde som inntekt dette året. Og det vil - med reallønnsvekst - bli noe annet og mer enn en funksjon av inntekten i et tidligere år.

For det annet blir erstatning for lidt og framtidig inntektstap behandlet ulikt rent skattemessig. Det er inntektsskatt på lidt tap, og skattekostnaden skal dekkes av skadevolder, mens engangsutbetalingen til dekning av framtidstapet ikke beskattes som inntekt. For skadevolder (Gjensidige) vil derfor et hvert år plassert som fortidig tap være dyrere enn årene plassert under framtidig.

For det tredje påløper det renter på lidt tap. Gjensidige har ikke vist til dette særskilt, men etter lagmannsrettens forståelse kan dette medføre en forskjell, dersom den renta skadevolder skal betale er en annen enn rentesatsen som benyttes ved neddiskontering av framtidstap.

Resultatet synes å bli at den skadelidte normalt ha en gevinst av at skjæringstidspunktet flyttes framover i tid. Det kunne tale for at skjæringstidspunktet bør være upåvirket av at tvisten fortsetter, for å motvirke at prosesser holdes i livet. På den annen side er det grunn til anta at også skadelidte ønsker en endelig avklaring, slik at argumentet om at automatisk flytting av skjæringstidspunktet er prosessdrivende kanskje ikke bør overdrives.

Det er et faktum at jo lenger tid som går før man fastsetter tapet, jo mer vil man vite og jo riktigere vil erstatningen bli. Gjensidiges standpunkt innebærer at man inviteres til å se bort fra ny kunnskap som har kommet til etter forrige vurdering av spørsmålet. Det er noe annet enn Gjensidige påsto i Rt-2006-684 og som Høyesterett sa seg enig i.

Tvisten om skjæringstidspunket viser at de gjeldende prinsipper for beregning av framtidig inntektstap ikke nødvendigvis gir samme og et reelt « riktig » resultat. Om resultatet var « riktig », burde det ikke spilt noen rolle om erstatningen havnet i kategorien for fortidig eller framtidig tap. Utgangspunktet ved fastsettelsen av framtidig tap er at man skal komme fram til det reelle tapet skadelidte vil få til neste år, året deretter og så videre. Når det nå viser seg at det ofte - i alle fall i perioder med reallønnsvekst - vil være gunstigere for skadelidte at det aktuelle året vurderes som fortidig (lidt) tap, avdekker det at de virkemidlene man benytter for å beregne det framtidige tapet, burde vært bedre.

Før vedtakelsen av skadeserstatningsloven kapittel 3 ved lov nr. 26/1973 ble det drøftet om framtidig tap skulle fastsettes som engangserstatning eller som terminvise beløp, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 og Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 16 flg. Det ble påvist at manglende verdisikring ville medføre et problem med terminvis utbetaling av erstatning. Men dette synes å knytte seg til verdisikring av det terminbeløpet som ble besluttet på oppgjørstidspunktet og ikke til at man burde åpne for en årlig fastsettelse av tapet, ved årets slutt basert på hvilken inntekt skadelidtes kolleger faktisk hadde hatt dette året. Fastsettelse av terminvis erstatning etter § 3-9 løser derfor ikke det foreliggende problem.

Gjensidige har påberopt seg alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Etter lagmannsrettens vurdering har slike prinsipper mindre interesse i saken, jf. Hagstrøm: Obligasjonsrett, tredje opplag 2004, side 670, som viser til at man utenfor kontrakt må anvende « de almene obligasjonsrettslige regler » med « varsomhet ». Etter lagmannsrettens vurdering har slike prinsipper mindre interesse i saker hvor det er tale om en uavklart fordring på erstatning for et framtidstap.

Samlet kan lagmannsretten ikke se at det foreligger grunnlag for å innta et annet standpunkt enn det som følger av rettspraksis. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at skjæringstidspunktet mellom lidt/påført tap og framtid tap settes til 1. januar 2009.

2. « Avsavnsrente »

Det kan i saken ikke være tale om noe avsavnsrente i egentlig forstand. Når skjæringstidspunktet nå settes til 1. januar 2009, blir det formelle forhold at A ikke skulle hatt utbetalt noe erstatning for framtidige forhold før denne datoen. For det tilfellet at hans samlede lidte tap fram til 1. januar 2009 ikke hadde oversteget 6,025 millioner kroner, som utbetalt per oktober 2008, ville han ennå ikke ha fått noe for det framtidige tapet. Som det framkommer av lagmannsrettens konkret utmåling under, er samlet påført tap inkludert renter fram, beregnet til 3 millioner kroner. Følgelig har A hatt vel 3 millioner kroner til disposisjon tidligere enn forutsatt.

Av dette har han hatt vel 1,9 millioner kroner tilgjengelig fra juni 2006, dvs. i 2,5 år fram til 1. januar 2009r, og 1,1 million kroner tilgjengelig fra oktober 2008. Dette har, i alle fall nominelt, gitt ham en fordel. På motsatt side må det legges til grunn at Gjensidige har hatt et tap ved at pengene ikke har vært rentebærende på Gjensidiges hånd.

As fordel bør settes til innskuddsrenta i bank for samme periode. Denne er ikke dokumentert, og har i perioden klart vært fallende. Lagmannsretten må derfor fastsette fordelen etter et skjønn. Til hjelp for skjønnet legges det til grunn at innskuddsrenta har vært ca 5 prosent pro anno, som et snitt. Fordelen av å disponere 1,9 millioner kroner over 2,5 år, kan derfor settes til ca 240.000 kroner. Etterbetalingen på 1,1 millioner kroner har han hatt disponibelt i så kort tid at det ikke bør beregnes mer en 10.000 kroner. Rentefordelen settes etter dette til 250.000 kroner.

3. Påført/lidt inntektstap:

Uenigheten knyttet til påført inntektstap knytter seg til tre forhold. For det første vil Gjensidige, i motsetning til A, at årene 2006, 2007 og 2008 skal henføres under framtidig tap. For det annet avviser Gjensidige at A har hatt et nettotap knyttet til arbeidsgivers dekning av diverse bilutgifter og diettgodtgjøring. Differansen utgjør 55.000 kroner netto per år. For det tredje er partene uenig om hvilken inntekt - fastlønn og bonus - A ville hatt disse årene uten skaden, sjøl om spørsmålet om bilgodtgjøring og diett holdes utenom. Partene er derimot enige om hvilke inntekter A faktisk har hatt de aktuelle årene.

For oversiktens skyld gjengis her tilbud og krav for de aktuelle årene:

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å erstatte bortfallet av skattefri og skattepliktig bilgodtgjøring. Disse beløpene ville dekket reelle kostnader knyttet til kjøring til og fra arbeid og kjøring i arbeid. Dette er kostnader som han ikke lenger har. Kostnadene knyttet til bilhold er så store at det ikke er grunnlag for å beregne noen nettogevinst på bilgodtgjøring.

Derimot har kan krav på dekning for tap av netto diettgodtgjøring. I de periodene han ville mottatt diett ville han også i all hovedsak hatt tilgang til kantine, og fått et kantinetrekk. Det må legges til grunn at han i perioder ikke ville hatt tilgang til kantine, slik at eneste mulighet ville vært å spise på kafé/restaurant. Da ville det ikke vært igjen noe netto overskudd. Nettotapet knyttet til bortfall av diett settes på denne bakgrunn skjønnsmessig til 20.000 kroner per år. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å trekke inn andre poster, f.eks. besparelser han som følge av ulykken måtte ha på andre områder, i denne vurderingen.

Ingen av partene har gitt lagmannsretten helt sikre oversikter over hvilken inntekt A ville hatt fra 2001 til og med 2008 uten ulykken. Heller ikke den mest sentrale kilden til kunnskap om dette, hans tidligere arbeidsgiver, har kunnet gi entydige svar. Lagmannsretten legger til grunn at A de første årene i hovedsak ville hatt stilling som arbeidsleder, men at han etter hvert mer og mer ville fått stilling som driftsleder, som er bedre avlønnet.

Som funksjonær ville hans lønn bestått av fastlønn, samt at han for hver dag på anlegg ville mottatt et reisetillegg (prosjekttillegg) med 10 % og et marktillegg på 5 %. Det siste ville vært en kompensasjon for lange dager, knyttet til at han som arbeidsleder ville ha oppgaver også etter avsluttet ordinær arbeidstid. Det legges til grunn at han ville vært på anlegg det meste av året, om lag 200 av 244 dager.

Fastlønna for funksjonærene i selskapet steg med 6,1 prosent i 2001, 6,2 prosent i 2002, 4,5 prosent i 2003, 3,9 prosent i 2004, 7,1 prosent i 2005, 7,1 prosent i 2006 og ca 6,5 prosent i 2008. Fordi det må legges til grunn at A en eller annen gang i denne perioden også ville avansert opp en stillingskategori, vil en utregning basert på disse prosentsatsene aleine ikke gi et riktig resultat.

I tillegg til fastlønn og faste ulempetillegg, ville han for sin innsats på prosjekter med gode økonomiske resultater, fått utbetalt bonus. Lagmannsretten legger til grunn at D i alle årene fram til i dag har tjent gode penger, slik at det normale ville vært bonusutbetaling med fra 10 til 15 prosent.

Skjønnsmessig finner lagmannsretten at man på dette grunnlag kan legge til grunn at A fra 2001 til og med 2008 ville hatt en bruttogodtgjøring fra sin arbeidsgiver stigende fra 500.000 til 740.000 kroner. Dette inkluderer fastlønn, faste prosenttillegg, bonus og netto diettgodtgjøring, mens utgifter og inntekter knyttet til bil holdes helt utenfor. Lagmannsretten mener dette skjønnet er nøkternt, ikke minst sette i lys av arbeidsgivers opplysninger om hvilken bruttolønn som ble utbetalt til As tidligere kolleger, med omtrent samme ansiennitet og i samme stillingskategori i 2008, jf. faktisk utdrag side 639.

Når det her må skjønnes innenfor såpass vide rammer, har det lite for seg å deretter foreta en detaljert beregning over årlig tap, jf. utrekningsmodellen fra Jussystemer AS, benyttet av begge sider. Lagmannsretten finner etter dette at lidt inntektstap fra 2001 til og med 2008 bør settes til 2 millioner kroner og rentekravet til 200.000 fram til utbetaling, som for det hele skjedd i 2006. Det gis ikke erstatning for 2000.

4. Framtidig inntektstap

Uenigheten om framtidig inntektstap gjelder i realiteten de samme forhold. Gjensidige vil legge den inntekten selskapet mener A ville hadde i 2006 til grunn for den framtidige kapitaliseringen fram til pensjonsalder, mens A tar utgangspunkt i det som anføres som korrekt inntekt i 2009. A har dessuten lagt inn 55.000 kroner som diverse skattefrie inntekter (bilgodtgjøring og diett). Krav og tilbud blir dermed følgende:

Med lagmannsrettens løsning vedrørende skjæringstidspunkt mellom lidt tap og framtidig tap, vil inntekten i 2009 bli basisåret for beregningen av det framtidige tapet. Lagmannsretten legger til grunn at lønna ville vært ca 760.000 kroner, og den skattefrie ytelsen 20.000 kroner. Dette ville gitt netto disponibel inntekt uten skade på 511.047 kroner. Det årlige nettotapet settes avrundet til 245.000 kroner.

Over 18 år - fram til pensjonsalder i 2026 - gir dette et samlet tap på 4.410.000 kroner, som neddiskontert med 5 prosent, igjen avrundet, gir et krav på 2,93 millioner kroner. Det framtidige inntektstapet fastsettes etter dette til 2,93 millioner kroner.

5. og 6. Påløpte og framtidige merutgifter

Tvisten knyttet til supplementserstatningen, også omtalt som erstatning for merutgifter til tilsyn og pleie, er knyttet til flere forhold. Prinsippene for utmålingen følger av rettspraksis. Av Rt-1993-1547 (Skoland) følger bl.a.:

Forholdet mellom det offentlige tilbudet og supplementserstatninger er behandlet i bl.a. Rt-1966-958 (Stokstad):

Dette er seinere gjentatt i Rt-1999-1667 (Rott) og Rt-2002-1436 (Bråtane). I den siste dommen ble det dessuten uttalt:

Det følger av Løff II ( HR-2009-736-A ) avsnitt 39 til 43, at dette er gjeldende rett.

Forskjellen på As krav og Gjensidiges tilbud er for det første begrunnet i ulikt skjæringstidspunkt mellom påløpte og framtidige utgifter. Spørsmålet er avgjort av lagmannsretten foran.

Videre gjør Gjensidige gjeldende at supplementserstatning ikke kan tilkjennes for behov som kunne vært dekket av det offentlige. Lagmannsrettens er prinsipielt enig med Gjensidige i dette. Det ligger i supplementserstatningen at den skal dekke en eventuell differanse mellom skadelidtes sosialmedisinske behov og et fullt utnyttet offentlig tilbud.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke være enig med Gjensidige i at A i særlig grad har sagt nei til offentlige tilbud eller helt avstått fra å søke. Etter bevisføringen synes hovedårsaken til at han aldri fikk benyttet fullt ut de tildelte 56 timene med brukerstyrt personlig assistent (BPA) primært å være problemer med å finne egnede personer i stillingen. Det igjen synes å være en kombinasjon av tre forhold: Det er noe begrenset tilgang på egnet arbeidskraft i Ottadalen, lønnsnivået er lavt og A har sine subjektive krav til aktuelle søkere. Fra kommunens side er det avklart at ingen skal ansettes i en BPA-stilling uten at brukeren kan godta vedkommende. Lagmannsretten har ingen grunn til å tro at A har lagt urimelige krav til grunn.

Lagmannsretten finner videre å kunne legge til grunn at årsaken til at han de siste årene har vært tildelt 19 timer BPA per uke ikke er resultatet av en nøye vurdering av hans behov, men et direkte resultat av at kommunen ikke har klart å tilsette noen i større stillingsbrøk. Retten kan derfor ikke legge til grunn at hans behov er avgrenset til 19 timer per uke. Anslaget fra den sakkyndige, dr.med. Hjeltnes, om at A har et hjelpebehov på 34-40 timer i uka synes rimelig.

Som et tredje særlig tema må retten ta stilling til betydningen av at A har hatt - og planlegger å ha framover - omfattende opphold i Thailand. Det følger av bl.a. Bråtanedommen, at økt bistandsbehov ved reiser - herunder feriereiser - kan være omfattet av supplementserstatningen.

Kostnadene ved de ferieoppholdene som allerede er gjennomført, er kjent og i hovedsak dokumentert. Utgiftene er knyttet til flybilletter for ledsagere, hotellopphold for disse og - fra 2007 - også betaling til ledsagere. As krav vedrørende påførte ferieutgifter er følgende:

For framtida gjør han gjeldende at han vil oppholde seg i Thailand gjennom vinteren i ca 5 måneder. Da trenger han bistand fra Norge på reisa ned og opp, mens han i Thailand vil kjøpe profesjonell bistand døgnet rundt til ca 6.000 norske kroner per måned. Det siste vil gi en årlig kostnad på ca 30.000 kroner.

For lagmannsretten står det som rimelig klart at A ikke kan få avsatt særskilte midler til tur/retur utgifter til Thailand og opphold i Thailand. Det må fastsettes en samlet sum for all bistand til pleie og omsorg, og så må det bli opp til A å prioritere. Utsagnet i Bråtanedommen om ekstra bistandsbehov ved ferieopphold kan ikke forstås slik at personer som tilkjennegir særlige omfattende ferieplaner skal tilkjennes større erstatning enn andre. Det kan heller ikke være slik at den som reiste mye tidligere kan ha krav på større avsetninger til ferie. Den som før ulykken prioriterte å bruke en relativt større del av sin inntekt til ferie enn folk flest, må også etter ulykken foreta en slik prioritering. Utsagnet i Bråtanedommen er en erkjennelse av at man ikke for alle årets uker kan legge til grunn det samme bistandsbehovet - det vil stige når man er på reise, uavhengig av årsaken.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at det ekstra bistandsbehovet som skal medregnes på grunn av ferieopphold, må avgrenses til ferier i et omfang og til en kostnad innenfor det normale. På denne bakgrunn finner ikke lagmannsretten at det er påkrevet å ta separat stilling til As krav knyttet til påløpte ferieutgifter.

Vedrørende påløpte merutgifter har Gjensidige tilbudt 10.000 kroner per år for 2001 og 2002, og 25.000 kroner per år for 2003 til 2005. I tillegg er det tilbudt 2.000 kroner per år til dekning av diverse egenandeler. Dette gir samlet 105.000 kroner, samt renter med 22.936 kroner. A på sin side krever dekning av de nettopp beskrevne ferieutgiftene samt 150.000 per år, fra 2001 til og med 2008. Dette gir samlet 1.200.000 kroner, samt renter med 567.690 kroner. I tillegg kreves diverse egenandeler fra 2000 til 2008 med i alt 17.500 kroner, pluss 8.891 i renter og ekstra oppvarmingsutgifter i samme periode med i alt 17.500 kroner, pluss 8.891 kroner i renter.

Etter lagmannsrettens vurdering har ikke A i særlig utstreking dokumentert omfattende hjelp fra familie, venner og andre. Kravet på 150.000 kroner per år til dekning av gratisbistand er derfor klart for høyt. På den annen side sier det seg sjøl at A ikke kan ha greid å selge to boliger i Oslo (X og Y) og flytte flere ganger, uten betydelig hjelp. Lagmannsretten finner derfor å kunne legge til grunn at hans bror B både i 2001 og 2002 utførte tjenester for A langt utover vanlig familiebistand. Gjensidiges tilbud for disse årene er derfor klart for lavt.

For framtidige ytelser har Gjensidige tilbudt 25.000 kroner per år fra 2006 til og med 2008, dvs. 75.000 kroner, som det anføres at skal neddiskonteres til 69.742 kroner. Fra 2009 til utløpet av statistisk beregnet dødsår i 2039 tilbys 70.000 kroner per år, noe som gir 2.170.000 kroner, og neddiskontert 965.873 kroner. I tillegg kommer varmepumpe, neddiskontert i 2006 til 16.845 kroner og egenandeler med 2.000 kroner per år, neddiskontert til 33.000 kroner.

As krav knyttet til framtidige ekstrautgifter er i en helt annen størrelsesorden. Han krever avsatt 150.000 kroner per år til pleie og bistand. Dertil 45.000 kroner per år til ferie, 6.000 kroner per år til oppvarming, 30.000 kroner per år til FDV-kostnader på boligen og 2.000 kroner per år til diverse egenandeler. Om egenandelen holdes utenom, blir det årlige kravet 231.000 kroner. Neddiskontert gir dette et krav på 3,67 millioner kroner.

Det er ikke mulig å fastsette den årlig suppleringsytelse til dekning av utgifter til pleie og omsorg som en ren regneoperasjon. I siste omgang vil det bli tale om en skjønnsmessig vurdering av hva skadelidte vil trenge for å oppnå større sjølstendighet, trivsel i hverdagen og mer uavhengighet, jf. bl.a. Løff II ( HR-2009-736-A ) avsnitt 53, vurdert opp mot det som er rimelig og nødvendig. Ved denne vurderingen vil det bety mye hva skadelidte faktisk kan dra nytte av. Ved fastsettelsen må retten se hen til rettspraksis på området, og da særlig praksis fra Høyesterett.

Lagmannsretten kan ikke se at avgjørelsen i Løff II-dommen markerer noe klart brudd med det nivået som ble etablert i Bråtanesaken ( Rt-2002-1436) , og lagmannsrettenes praksis basert på Bråtanedommen. Når det årlige beløpet i Løff II ble satt langt lavere enn i Bråtanedommn, skyldes dette - slik lagmannsretten leser dommen - stor ulikhet i skadenivå og særlig Bråtanes « ekstraordinære evne » til å dra nytte av supplerende erstatning, jf. avsnitt 57.

Det er lagmannsrettens vurdering at A har mer til felles med Bråtane enn skadelidte i Løff II-dommen. Hans fysiske hjelpebehov synes å ligge et sted midt i mellom Løff og Bråtane. Av større betydning er hans mentale tilstand. A har ingen begrensninger på dette området, og kan derfor sammenliknes med Bråtane. Han er imidlertid ikke under utdanning og kan ikke legge fram så dynamiske framtidsplaner som Bråtane kunne, men da må man ta i betraktning at A er en mann som snart runder 50 år og at hans tiltak for å tilrettelegge for en bedre framtid, nødvendigvis vil ta andre former. Det er ikke tvilsomt at han har i behold både energi og initiativ. Det vises både ved hans kjøp av leilighet i Thailand og hans planer for årlige lengre opphold der og hans totale renovering og ombygning av huset på Æ. Det er ikke tvilsomt at dette er As egne prosjekter - planlagt og iverksatt av ham.

På denne bakgrunn synes det riktig å fastsette den årlige samlede supplementserstatningen, som også omfatter utgifter til ferie og lengre opphold i Thailand, til 110.000 kroner per år. Over 31 år gir dette 3,41 millioner kroner, som neddiskontert til 2009 med en rentesats på 5 prosent - noe partene er enige om - gir avrundet 1,79 millioner kroner. I tillegg må det tilkjennes separat erstatning for egenandeler, med 2.000 kroner per år, neddiskontert til 30.000 kroner, samt vel 6.000 kroner årlig til dekning av FDV-kostnader og ekstra oppvarming, neddiskontert til 100.000 kroner. Om alle poster summeres, blir den årlige erstatningen 118.000 kroner. Samlet tilkjennes etter dette 1,92 millioner kroner til dekning av framtidige ekstrautgifter.

Det må normalt være en visst samsvar mellom de årlige framtidige og årlige påløpte ekstrakostnader. Ikke minst må det gjelde i vår sak, der det - men unntak av feriekostnadene - er lite dokumentert vedrørende påløpte ekstrakostnader. Fram til høsten 2002 var A mye innlagt på sjukehus. Hans ekstrakostnader må da ha vært begrensede, med unntak for det som foran er sagt om bistand fra broren B. Seinere er det dokumentert stadig økende reiseaktivitet, men det synes samtidig å vise at hans generelle aktivitetsnivå har tatt seg opp. Det er derfor ikke grunnlag for å legge til grunn årlige faktiske ekstrakostnader de åtte årene fra 2001 til og med 2008 med samme beløp som for framtida. Samlet finner lagmannsretten at erstatningen bør fastsettes til vel 600.000 kroner, som tillagt renter blir avrundet til 800.000 kroner. Dette inkluderer også påløpte utgifter til ekstra oppvarming og egenandeler.

7. Framtidige utgifter til boligtilpasning

Gjensidiges tilbud til dekning av utgifter til boligtilpasning er 300.000 kroner, som neddiskontert oppgis til 252.831 kroner. As krav er 1,5 millioner kroner.

Slik lagmannsretten ser det framstår kjøpet av Æ - etter at både hans mor og bror døde - som et naturlig skritt for A. Noen i familien måtte ta over, og sjøl om huset i seg sjøl ikke er gammelt, ligger det i den grenda der hans familie har bodd, og er det stedet A og hans familie føler seg knyttet til. As tidligere kjøp av en hyttetomt i nærheten - etter at han mistet sin første bror - viser den samme tilknytning. Gjensidige kan ikke høres med at A ikke har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Det aleine å flytte fra prisnivået i Osloområdet til Z, har gitt A en betydelig innsparing.

Dette leder fram til den konklusjonen at A kan kreve dekket de ekstrakostnadene som er forbundet med å gjøre eiendommen på Æ egnet for ham som rullestolbruker. For den konkrete beregning av kostnaden, tar lagmannsretten utgangspunkt i vurderingene fra det sakkyndige vitnet, arkitekt Christophersen. I følge ham vil det som konkret er planlagt med hensyn til større bad, litt større soverom og romsligere gang/inngangsparti, samt en garasje, gi en merkostnad på vel 480.000 kroner.

I tillegg mente Christophersen at kjøkkenet burde vært større og det burde vært et vindfang. Men dette er ikke planlagt, og A kan da ikke krever erstatning for dette. I overslaget er det ikke tatt med noe til planering ute, noe som vil være aktuelt. I sokkeletasjen vil det bli en egen leilighet. Det er anført at også denne skal tas med i regnskapet, idet en framtidig assistent kunne bo her. Lagmannretten kan ikke se at det er grunnlag for å få dekket kostnader til leilighet til en eventuell assistent.

Lagmannsretten finner at erstatningen til boligtilpasning etter dette skjønnsmessig kan settes til 500.000 kroner. Beløpet kunne ikke utbetales tidligere idet utbedringen først nå er i gangsatt. Det skal derfor ikke renteberegnes, men heller ikke neddiskonteres.

8. Skatteulempe

A krever skatteulempe med 25 prosent, beregnet av erstatningen for tapt framtidig inntekt og erstatningen for framtidige ekstrautgifter. Basert på hans beløp vedrørende disse postene ble kravet 1.755.000 kroner.

Gjensidige tilbyr kompensasjon for skatteulempe med 15 prosent, og med et kronebeløp på 490.000. Det er opplyst at dette er knyttet til postene som skal dekke framtidige tap/utgifter.

Det er ikke tvilsomt at A har krav på erstatning for den formuesskatten og inntektsskatten (beregnet av renten) han i framtida må påregne for de beløpene han nå vil motta til dekning av framtidige utgifter (nå fastsatt til 1.920.000 kroner) og for beløpet til dekning av framtidig inntektstap (nå fastsatt til 2.930.000 kroner). Det er enighet om at beløpet avsatt til boligtilpasning vil bli investert med det første, slik at det ikke er aktuelt å beregne skatteulempe for dette beløpet.

Lagmannsretten finner at man også på dette punktet ved utmåling av erstatning som skal ha virkning langt inn i en usikker framtid, må foreta en skjønnsmessig vurdering. Nøyaktige beregninger vil bare gi riktig svar dersom tallene man benytter er korrekte. Vi vet lite om utviklingen av innskuddsrenta i bankene, om framtidige endringer i skattelovgivningen og om As faktiske bruk av den erstatningen han tilkjennes, bare for å nevne noen usikkerhetsmomenter. I lys av dette har det mye for seg at man i praksis legger seg på visse standardsatser for beregning av skatteulempe.

På den annen side er også slik etter praksis at jo eldre skadelidte er jo lavere settes satsen for skatteulempe. Vår sak kan derfor ikke sammenliknes med saker der skadelidte er rundt 20-25 år. I LE-2005-97648 (Bergheim) var skadelidte 57 år på domstidspunktet og satsen ble satt til 21,6 prosent. Lagmannsretten finner på dette grunnlag - også sett hen til tidas lave bankrente - at skatteulempen skal beregnes med 20 prosent. Beregningsgrunnlaget vil være (1.920.000 + 2.930.000 =) 4.850.000 kroner. Skatteulempen blir dermed 970.000 kroner.

Oppsummering

A tilkjennes etter dette følgende erstatning vedrørende de omstridte postene, i kroner:

Omkostninger

Den tilkjente erstatningen er vesentlig lavere enn den som ble fastsatt av tingretten. Bruttoerstatningen ble da fastsatt til vel 15,086 millioner kroner. Lagmannsretten har derfor - i kroner og uten at man tar hensyn til nytt skjæringstidspunkt - redusert erstatningen med vel 5,7 millioner kroner, som er mer enn en tredel.

Gjensidige la i anken ned påstand om at selskapet skulle betale erstatning etter rettens skjønn. I ankeforhandlingen ble påstanden endret til frifinnelse. A la på sin side reelt til grunn at tingrettens dom var riktig, noe lagmannsretten heller ikke har vært enig i. Realiteten synes derfor å være at ingen av partene har vunnet ankesaken og at det derfor ikke er grunnlag for å tilkjenne noen av partene dekning av sakskostnader etter tvisteloven § 20-2. Ingen av partene har heller vunnet så mye at tvisteloven § 20-3 kan komme til anvendelse. Partene må derfor bære sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens kostnadsavgjørelse. Sjøl om lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd, viser bl.a. etterbetalingen av 1,1 millioner kroner i oktober 2008 at A hadde fyldestgjørende grunn til sitt søksmål.

Dommen er enstemmig.

Slutning

Vi bistår klienter over hele landet.