Dom: Smerter etter arbeidsulykke ga yrkesskadeerstatning

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i personskadesaker.

Innledning

Saken gjelder krav om erstatning under yrkesskadeforsikring, og saken står for lagmannsretten etter at Jæren tingrett har avsagt dom hvorved Tryg Forsikring frifinnes.

Om bakgrunnen for saken kan sammenfatningsvis sies:

A, heretter oftest A, er født i 1976 og gift med B, født i 1975. De har tre barn, født henholdsvis i 1991, 1995 og 1999. A har toårig utdanning som barnepleier og har arbeidet i barnehage og butikk. Sommeren 1997 begynte hun som smed/smieoperatør ved bedriften X AS i Rogaland. Ved avdelingen der hun arbeidet ble det produsert ploger. A betjente en robot som løftet plogskjær.

Under arbeid på bedriften 16. oktober 1997 ble A utsatt for en arbeidsulykke, idet roboten plutselig ble « resettet » og kom i hurtig bevegelse utenfor hennes kontroll. Robortarmen traff henne i øvre del av ryggen (brystryggen) slik at hun ble slått overende og havnet på gulvet. Hun avsluttet sitt arbeid og ble kjørt hjem av sin mann etter eget ønske, men senere måtte mannen kjøre henne til legevakten fordi hun hadde sterke smerter.

A ble i første omgang sykmeldt en uke, og deretter gikk hun tilbake på jobb på 50 % etter eget ønske. Den videre utvikling er beskrevet i et notat kalt « Tidslinje » som i det vesentlige er inntatt i tingrettens dom og som lagmannsretten derfor nøyer seg med å vise til. Den skade A var påført ved ulykken, ble godkjent av Time trygdekontor som yrkesskade i 1997. A søkte også om menerstatning, men dette ble avslått av samme trygdekontor i 2004. Avslaget ble stadfestet av Fylkestrygdekontoret for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane og deretter brakt inn for Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 20. august 2008 ble staten frifunnet for As krav for så vidt.

A lyktes ikke i sitt forsøk på å gjenoppta sitt arbeid ved X AS og ble senere sagt opp i forbindelse med nedbemanning i bedriften. Hun ble deretter ansatt i butikk – den samme som hun hadde arbeidet i tidligere – men heller ikke dette arbeidet maktet hun å utføre. Hun er nå uføretrygdet, og har fremmet nærværende sak for Jæren tingrett med krav om erstatning under bedriftens yrkesskadeforsikring som ovenfor nevnt.

Jæren tingrett avsa dom 6. mai 2011 med slik domsslutning:

Om saksforholdet ellers, og hva partene anførte for tingretten, vises til tingrettens dom, med videre henvisninger derfra til lagmannsrettens avgjørelse i saken om menerstatning.

A har anket dommen, og ankeforhandling ble holdt i Stavanger over tre dager fra 4. juni 2012. A møtte, og med henne møtte ektefellen, som fikk følge forhandlingene med ankemotpartens samtykke. Begge ga forklaring, og i tillegg til ektefellen ble det avhørt ni vitner og tre sakkyndige vitner. To av vitnene var nye for lagmannsretten. For øvrig fremstår saken i det vesentlige i samme bevismessige skikkelse som for tingretten.

Partenes påstander og påstandsgrunnlag

A – ankende part – har lagt ned slik påstand for lagmannsretten:

Tryg Forsikring – ankemotparten – har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

Grunnlaget for partenes påstander kan sammenfattes slik:

Ankende part viser til at partene er enige om at hun har vært utsatt for en ulykke som har ført til yrkesskade. Tvisten vedrørende ansvar gjelder derfor kravet til årsakssammenheng. Slik hun ser det, er kravet oppfylt, idet det er arbeidsulykken i 1997 som har ført til den alvorlige smertetilstand hun har levd med i ettertid. Når tingretten vurderer dette annerledes, er det fordi den tar utgangspunkt i de retningslinjer for bevisvurdering som anvendes i saker om nakkeslengskader. Dette er ikke holdbart. Videre konkluderer den med at A var symptomfri fra oktober 1997 til september 1999. For lagmannsretten er det ført to nye vitner som bekrefter at tingretten har tatt feil i sin vurdering av bevisene her.

Det konkluderes etter dette med at det foreligger årsakssammenheng. Slik A ser det er også det såkalte « forenlighetskravet » oppfylt slik dette kravet skal forstås etter rettspraksis.

I faktisk henseende må det tas utgangspunkt i at A var en ung og meget aktiv kvinne før ulykken og at hun er 100 % ufør i dag. Det finnes ingen andre forklaringer på at det har utviklet seg slik enn at hun er arbeidsufør som følge av arbeidsulykken i 1997, og de rettsavgjørelsene som foreligger i trygdesaken om menerstatning er ikke avgjørende her.

Det erkjennes at smerter er vanlig i befolkningen, og smerter foranlediget av konkrete hendelser vil ofte forsvinne av seg selv. A baserte seg også på dette, og har i ettertid søkt all den behandling hun kunne få for smertene. Hennes situasjon er langt på vei den samme som i avgjørelsen i LB-1996-2506, og saksforholdet må vurderes på samme måte.

Slik A ser det, foreligger det klar årsakssammenheng mellom smertene og det traume hun ble utsatt for i 1997. Hun viser i denne forbindelse særlig til at det ikke er vanlig at så unge kvinner får smerter som her uten at det foreligger et traume som kan forklare dette. Videre viser hun til at de ryggsmerter hun hadde før ulykken, satt et annet sted, og at det er meget vanlig at smerter når de blir kronifisert, blir mer utflytende etter hvert som tiden går.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng, vises det til den betingelseslære som er lagt til grunn i « P-pilledom II » i Rt-1992-64. Om tvilsrisikoen vises til Rt-2001-320 jf Rt-1999-1473 og Rt-2010-1547. I dette tilfellet foreligger det et traume og en skade i form av en langvarig smertetilstand, og da må det være opp til skadevolder å påvise annen skadeårsak.

Den sakkyndige for tingretten, lege Egil Ween, har konkludert med at det ikke foreligger « brosymptomer », men dette er ikke holdbart. For lagmannsretten er det således ført vitner som bekrefter at A hadde smerter også i de tilsynelatende symptomfrie perioder. At det i journalnotat 13. mars 1998 heter at hun er « nesten helt bra », må tas som uttrykk for at hun var så bra som hun kunne bli, og sier intet om den fremtidige utvikling. Det kan heller ikke utledes noe fra bemerkningene i « L-dommen » i Rt-1998-1565 om « forenlighetskravet » som har overføringsverdi til vår sak. Heller ikke « Askdommen » i Rt-2010-1547 gir støtte for ankemotpartens syn, ut fra de konkrete forhold i nærværende sak.

Ankende part kan heller ikke slutte seg til tingrettens bemerkninger om « kumulasjon » av bevistvil. Om dette anføres bl.a. at bemerkningene ikke har støtte i rettspraksis på området.

Kravet til årsakssammenheng er etter dette oppfylt, og A har krav på erstatning.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, vises til fremlagt oppsett, hvoretter inntektstapet er summert til kr 1 416 730 pr 1. juni 2012 og grunnerstatningen til kr 2 288 140. I tillegg kommer renter beregnet fram til samme dato kr 478 219. I sum utgjør kravet kr 4 183 089.

Det vises etter dette til nedlagt påstand.

Ankemotparten henholder seg til tingrettens dom, som anføres å være korrekt, og det er ikke kommet fram noe avgjørende nytt i ankeomgangen. Det minnes om at det som foreligger, er en bløtdelsskade. Spørsmålet om årsakssammenheng må derfor vurderes etter den betingelseslære som er formulert i rettspraksis, og med utgangspunkt i de retningslinjer som følger særlig av « L-dommen » i Rt-1998-1565. Det minnes videre om at i de saker som har vært for Høyesterett, har ansvar vært ilagt bare i ett tilfelle, og i alle de øvrige saker som har vært oppe der er ansvarsspørsmålet løst ut fra adekvansbetraktninger.

Det er A som har bevisbyrden for at det foreligger nødvendig årsakssammenheng, og selv om det skal foretas en « fri » bevisvurdering, følger det av rettspraksis at det skal legges særlig vekt på den tidsnære dokumentasjon. Dette henger sammen med at smerteproblemer er meget vanlige i våre dager, og vi har så langt ikke tilfredsstillende diagnoseverktøy her.

Når de vilkår som følger av rettspraksis skal anvendes i dette tilfellet, er det først og fremst det såkalte « forenlighetskravet » det kan stilles spørsmål ved. Selv om den tidsnære dokumentasjon er beskjeden, erkjennes det fra denne side at A har vært utsatt for et traume med tilstrekkelig skadeevne. Etter bevisførselen må det imidlertid legges til grunn at skaden har vært liten, og at de smerter den forårsaket, først og fremst viste seg i akuttfasen. Etter at A kontaktet lege, ble hun da også sendt til røntgenundersøkelse for nakken, og de undersøkelser som ble foretatt, avdekket ingen alvorlig skade. De blåmerker A og ektefellen har fortalt om, er ikke beskrevet i journalene fra fastlege eller legevakt. Det A har fått, er derfor en bløtdelsskade, jf ovenfor om beviskravene her.

Det følger av rettspraksis at det ved denne type skader må påvises « brosymptomer », og det foreligger derfor ikke årsakssammenheng dersom plagene ikke har vært konstante. I dette tilfellet fremgår det av legejournalene at A var sykmeldt i åtte dager og at hun deretter følte seg bedre og ville arbeide i 50 % stilling. Det gikk deretter seks uker til neste gang hun oppsøkte lege, og dette var av andre grunner enn smerter etter arbeidsulykken. Hun ble henvist til fysioterapeut bl.a. for spenningshodepine, og først i desember 1997 ble hun sendt til røntgenundersøkelse for smerter i brystryggen. Etter at hun senere var til behandling hos fysioterapeut, ble det konkludert med at hun var « nesten helt bra », hvoretter hun var til lege på ny, men uten at det ble notert noe om de smertene hun påberoper seg nå.

Den interne attføring A viser til, fant sted i hennes egen avdeling, og i den utstrekning hun fikk hjelp av sin arbeidskollega C etter at hun kom tilbake i arbeid, gjaldt dette oppgaver han bistod henne med også før arbeidsulykken. Selv om det ble foretatt enkelte tilpasninger i hennes arbeidssituasjon, er det derfor ikke tale om en egentlig « attføring », og i den utstrekning hun fikk fri bl.a. for å gå til fysioterapeut, er det ikke påvist at det er tale om tilpasninger av særlig omfang. Hun var således i tilnærmet full jobb i åtte måneder uten at det foreligger nedtegnelser om smerteproblemer. Slik ankemotparten ser det, er det, med en så lang symptomfri periode, ikke holdepunkter for at det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og de smerteproblemer A har i dag.

Etter den nevnte symptomfrie periode oppsøkte A igjen sin fastlege, og av ham ble hun henvist til fysioterapeut. Av fysioterapeut/manuell terapeut D ble hun behandlet for smerter i rygg, nakke, korsrygg og bekken, i samsvar med de funn legen hadde gjort. Hun ble så sykmeldt under svangerskap, hvori innbefattet bekkenløsning, og det er intet i nedtegnelsene i denne forbindelse som viser at hun har hatt plager etter arbeidsulykken. Etter at hun har hatt fødselspermisjon med omsorg for tre små barn blir hun sagt opp, hvoretter hun går på ledighetstrygd i ett år. Det fremstår som påfallende at hun, dersom hun hadde smerteplager slik hun anfører, ikke gikk over på sykelønn i stedet.

Slik denne side ser det, er det etter ovenstående ikke påvist årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As smerteproblemer. De problemer hun beskriver, tilfredsstiller heller ikke de krav som følger av « forenlighetskriteriet » slik dette er tolket i rettspraksis. Av journal fra Legevakten fremkommer det at hun hadde skadet « nakke og skulder », og i senere journalnotater fra 1997 og fram til 2003 fremkommer det heller ikke noe som skulle tilsi at det er tale om smerter som kan tilbakeføres til et slag i brystryggen, som var det hun hadde vært utsatt for. De symptomer som beskrives i den tidsnære dokumentasjon, peker også i motsatt retning av det man skulle forvente etter uykken. At A var frisk og rask før ulykken og 100 % arbeidsufør nå, endrer ikke dette, jf « Askdommen » i Rt-2010-1547.

Fra denne side pekes det ellers på at ingen av de sakkyndige, legene Robin Holtedahl og Egil Ween, har konkludert med at det foreligger årsakssammenheng, og heller ikke trygdemyndighetene eller lagmannsretten har kommet til dette i forbindelse med saken om menerstatning. Lege Olav Asserson, som har vært ført som sakkyndig vitne av ankende part, har i sin forklaring for lagmannsretten vist at han er usikker på årsaksforholdene. Forklaringen fra manuell terapeut/fysioterapeut E, som har behandlet A, kan ikke tillegges vekt. Hans journal har ikke vært fremlagt i saken, og de synspunkter han gjør gjeldende om smerteproblematikken har ikke støtte i medisinsk teori.

Anken må etter dette forkastes, idet det ikke er påvist årsakssammenheng som nevnt.

Subsidiært, dersom det antas å foreligge årsakssammenheng, bestrides det at en større andel av smerteplagene kan tilbakeføres til ulykken. I tråd med synspunktene fra dr Ween er det denne sides oppfatning at ulykken ikke kan ha ført til mer enn 13 % av plagene, og en så liten årsaksdel kan ikke forklare at A har falt helt ut av arbeidslivet. Det vises igjen til « Askdommen » i Rt-2010-1547, der en tilsvarende problemstilling ble behandlet.

Atter subsidiært, dersom A har krav på erstatning, bestrides de beregninger hennes erstatningskrav er basert på. Det kan således ikke bygges på at hun ville hatt så høye inntekter i fortsettelsen som det hun hadde på X, jf også det forhold at hun var sagt opp fra sin stilling i bedriften pga nedbemanning der. Det A kunne regnet med å få, var således en stilling i butikk med lavere lønn. Slik denne side ser det, er det i det hele ikke grunnlag for å tilkjenne en så høy erstatning som det A har krevd.

Det konkluderes slik det fremgår av påstand inntatt ovenfor.

Lagmannsrettens bemerkninger

Tingretten har, etter sin innledende gjennomgang av sakens bakgrunn og partenes påstander og påstandsgrunnlag, redegjort for bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a som angir det rettslige utgangspunkt for vurderingen i nærværende sak. Det fremgår av denne bestemmelsen at yrkesskadeforsikringen skal dekke « skade eller sykdom » som er « forårsaket » av en « arbeidsulykke ». Slik lagmannsretten forstår det, er partene enige om at A ble utsatt for en arbeidsulykke på sin arbeidsplass X AS 16. oktober 1997 som innledningsvis nevnt, og at hun nå er 100 % uføretrygdet pga smerteproblemer. Det springende punkt er om disse problemene er forårsaket av arbeidsulykken, altså om det er årsakssammenheng mellom ulykken og smerteproblemene.

I sin gjennomgang av de rettslige utgangspunkter ellers sier tingretten:

Lagmannsretten tiltrer tingrettens bemerkninger for så vidt. Det er også riktig når tingretten oppsummeringsvis sier at bevistvil må gå ut over saksøkeren, nå ankende part, i den utstrekning retten kommer til at det er usikkert om vilkårene for erstatning er oppfylt.

Tingretten har i sine videre domsgrunner gjennomgått de fire vilkår som må være oppfylt for å konstatere årsakssammenheng ved « nakkeslengskader » i henhold til den rettspraksis som foreligger på dette området, særlig ved avgjørelsene i den såkalte « L dommen » i Rt-1998-1565 og « Askdommen » i Rt-2010-1547. Slik lagmannsretten forstår partene, er det enighet om at den aktuelle arbeidsulykke hadde tilstrekkelig skadevoldende evne og at det forelå akutte symptomer i form av smerter hos A innen noen døgn etter ulykken. Det springende punkt er derfor, slik det fremgår av tingrettens domsgrunner og av partenes anførsler for lagmannsretten, om det er dokumentert at det forelå såkalte « brosymptomer » og om det foreligger et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader oppstått som her. Det siste har gjerne vært betegnet som et « forenlighetskrav ».

Om anvendelse av de nevnte vilkår i nærværende sak sier tingretten:

Tingretten drøfter etter dette om det har foreligget et adekvat traume og akuttsymptomer, og bemerker innledningsvis om dette at det er naturlig å se disse to vilkår i sammenheng. Den konkluderer sin videre drøfting med at begge vilkårene er oppfylt. Lagmannsretten er enig i dette og tiltrer tingrettens bemerkninger som dekkende også for lagmannsrettens syn.

Om de fire vilkår som er stilt opp for « nakkeslengskader » ellers kan legges til grunn ved andre typer skader er drøftet i Rt-2007-1370 om skiveprolaps oppstått etter fall fra to meters høyde. Førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere sier her (premiss 38):

Lagmannsretten ser det for sin del slik at saksforholdet i nærværende tilfelle nok ligger nærmere « nakkeslengtilfellene » enn det som ble behandlet i 2007. Slik lagmannsretten videre ser det, er det imidlertid ikke avgjørende for resultatet i den sak som avgjøres nå om det tas utgangspunkt i de fire vilkår etter Rt-1998-1565 eller i en « vanlig » bevisvurdering slik det gis anvisning på i saken om skiveprolaps. Også i dette tilfellet må det således foretas en helhetlig bevisvurdering, der det spørres om symptomene tyder på sammenheng mellom arbeidsulykken og skaden og om det er andre sannsynlige forklaringer på denne.

Etter sin innledende gjennomgang drøfter tingretten bevisene ut fra journalmaterialet, som er det samme som er fremlagt for lagmannsretten. Tingretten behandler særskilt to mulige « brofrie » perioder. Den første strekker seg fra midten av mars 1998 til begynnelsen av november samme år, altså en periode på om lag åtte måneder. Her har journalmaterialet bare sparsomme opplysninger om smerter som kan tenkes tilbakeført til arbeidsulykken. Den andre gjelder perioden omkring As svangerskap og fødsel i 1999. Tingretten konkluderer med at det « mest sannsynlig » har vært brosymptomer i den første periode, men at det hefter usikkerhet ved konklusjonen. Når det gjelder den siste periode, konkluderer tingretten med at den tvil som foreligger er « klart sterkere ». Tingrettens gjennomgang av journalmaterialet gir en dekkende beskrivelse av dette, og lagmannsretten tiltrer også tingrettens bemerkninger vedrørende vitneforklaringen fra fysioterapeut E.

Når det gjelder øvrige bevis vedrørende den første av de nevnte perioder sier tingretten:

På dette punkt har lagmannsretten mottatt forklaringer også fra to vitner som ikke forklarte seg for tingretten: G var klubbleder hos X AS. Han var kjent med at A hadde vært utsatt for et arbeidsuhell. Da hun kom tilbake etter fødselspermisjon, hadde hun problemer med de tyngre deler av arbeidet pga uhellet. Han har ellers forklart seg om omstendighetene rundt oppsigelsen av A i forbindelse med reduksjon av arbeidsstokken. H, som var As arbeidsgiver da hun arbeidet i butikk før hun begynte som smed/smieoperatør, tok henne inn igjen i arbeid etter at hun måtte slutte ved X AS. Hun fortalte da om det som hadde skjedd. Allerede etter en måned måtte hun slutte igjen fordi helsen hennes ikke holdt.

Om bevisførselen for tingretten sier tingretten ellers:

Retten peker på at mangelen på beskrivelse av relevante symptomer i primærlegejournaler (de tidsnære bevis) i en såpass lang periode som 8 måneder, gir grunn til ettertanke. Det synes å ha vært så lite kontakt mellom saksøker og hennes fastlege med sikte på å få hjelp til å dempe smerter som eventuelt kunne stamme fra ulykken, at det lett vil kunne anses som uttrykk for at symptomene enten ikke har vært til stede hele perioden eller at de i alle fall ikke har vært spesielt sterke. »

Fastlegen har forklart seg også under ankeforhandlingen. I tillegg til de forhold tingretten har vært inne på, om hva som i praksis noteres i en primærlegejournal, har han fremholdt at slik han ser det, finnes det ingen annen forklaring på den smertetilstand som har ført til uførhet enn den arbeidsulykke A var utsatt for i 1997. Han finner det naturlig at skaden kan ha ført til spenningshodepine som etter hvert har fordelt seg ut over slik A har beskrevet. De angivelig smertefrie perioder forklarer han med at det er vanlig at slike vedvarende symptomer ikke blir nevnt i journalen, idet denne gjerne fokuserer på de akutte ting, og for øvrig var A hele tiden opptatt av å komme tilbake i jobb. Han har ellers vist til at A ikke trengte sykmelding så lenge hun hadde svangerskapspermisjon. Ut fra dette er det ikke unaturlig at smerter utløst av arbeidsulykken ikke er særskilt nevnt.

Lagmannsretten finner for sitt vedkommende å måtte legge betydelig vekt på forklaringen fra dr I. Han hadde godt kjennskap til A fra et lege/pasientforhold som hadde strukket seg over mange år, og i likhet med bl.a. vitnet H beskriver han en meget aktiv ung kvinne med mye overskudd før arbeidsulykken og en kvinne som er sterkt redusert etter denne. I gir klart uttrykk for at slik han ser det, finnes det ingen annen forklaring på endringene i As tilstand enn den ulykken hun var utsatt for.

I tillegg til dr I har flere andre leger vært inne i saken, og de har avgitt skriftlige erklæringer som er utførlig gjengitt i tingrettens dom. Tre av disse har gitt forklaring som sakkyndige vitner for lagmannsretten, og de forklarte seg også for tingretten. Olav Asserson, som er seksjonsoverlege og spesialist i ortopedi, har skiftet mening underveis slik det fremgår av tingrettens dom. Hans syn nå, slik han har oppsummert det under ankeforhandlingen, er at det ikke foreligger andre forklaringer på As smerteproblemer enn den skade hun fikk i 1997. Lege Robin Holtedal, som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, har fastholdt den konklusjon han i sin tid ga i skriftlig erklæring til forskringsselskapet. Her fant han det mindre enn 50 % sannsynlig at det forelå årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og skaden. Fra erklæringen gjengis følgende:

Lege Egil Guttorm Ween, som er spesialist i fysikalsk medisin, har undersøkt A, og har som det eneste av de sakkyndige vitner fulgt forhandlingene i sin helhet både i tingretten og lagmannsretten. For tingretten konkluderte han slik om årsakssammenheng:

I sin forklaring for lagmannsretten har dr Ween tatt utgangspunkt i at A hadde normal helse og normal fungering før ulykken. Han har fastholdt de konklusjoner han har trukket i den skriftlige erklæring, og bl.a. fremholdt flere forhold som gjør det mindre sannsynlig at det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As tilstand i dag. Blant disse forhold er beskrivelsen av tiltakende smerter etter hvert som tiden har gått. Videre har han vist til at lokaliseringen av smertene har vekslet mer enn det som med rimelighet kan forventes ut fra traumet som trolig har vært det som kalles et « skrensende » slag. Symptomene er i det hele for mange og for omfattende, og har også en for stor spredning, til at det kan konstateres « brosymptomer » mellom arbeidsulykken og As tilstand nå.

Dr Ween har ellers pekt på et fenomen som etter det lagmannsretten forstår er velkjent, nemlig at « smerte kan avle smerte », og at den konkrete lokalisering kan bli mer utflytende etter hvert som smertene blir « kronifiserte ». Endelig har han erkjent at det ikke kan gis noen forklaring på den smertetilstand A lever med i dag. Dette er det imidlertid så vidt forstås, ikke noe oppsiktsvekkende med, siden smertetilstander er vanlige i befolkningen. Slik lagmannsretten ser det, bør man likevel være varsom med å forklare symptomer som utvikler seg hos en ellers frisk person i så ung alder med at det er tale om plager som er vanlige og i mange tilfeller er årsak til uførhet. En del foranliggende begivenheter, som det faktum at A mistet begge foreldre tidlig og at hun var involvert i en trafikkulykke i 1994, finner lagmannsretten å kunne se bort fra ved vurderingen av årsakssammenheng.

Når bevissituasjonen skal oppsummeres, finner lagmannsretten det for sin del nødvendig å ta utgangspunkt i de entydige beskrivelser som er gitt av A, som en aktiv ung kvinne før ulykken i 1997 og som sterkt redusert senere. Lagmannsretten finner det videre riktig å ta utgangspunkt i at A, med en svangerskapspermisjon og fødsel kombinert med en bekkenløsning og senere også en oppsigelse grunnet nedbemanning i bedriften, ikke hadde foranledning til å ta fokusere på smerter ellers under sine legebesøk i de tilsynelatende « brofrie » perioder. På dette punkt finner lagmannsretten særlig å kunne støtte seg på de opplysninger som fremkommer gjennom forklaringen fra As fastlege, dr I, jf ovenfor om dette. Bemerkningene i avgjørelsen i LG-2003-9487 har også gyldighet her:

Lagmannsretten finner det etter en samlet vurdering tilstrekkelig sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i 1997 og de smerteplager A har i dag, og det er for lagmannsretten ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om « kumulasjon » av bevistvil slik tingretten gjør. Det følger av dette at A har krav på erstatning under yrkesskadeforsikringen i Tryg Forsikring, og hennes anke for så vidt fører derfor fram.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, har A lagt fram en beregning som i sum utgjør kr 4 183 089. Summen består av et inntektstap på kr 1 416 730, samt renter kr 478 219 og en grunnerstatning på kr 2 288 140. Slik lagmannsretten forstår det, er partene enige om grunnerstatningen, dog slik at ankende part tar utgangspunkt i at hun er 100 % ufør, mens ankemotparten har gjort fradrag fordi det antas at A har en restervervsevne på 70 %.

Tryg Forsikring har innsigelser også til beregningen av inntektstapet. Denne tar utgangspunkt i at A uten skaden ville hatt en inntekt stigende fra kr 285 338 i år 2000 til kr 475 000 i 2011. Lagmannsretten finner det vanskelig å bygge på så høye inntektsanslag. A hadde kort ansiennitet i bedriften da ulykken inntraff, og det er, på et så spinkelt grunnlag, vanskelig å si om hun ville kunnet fortsette i arbeidet hos X AS over tid og om hennes inntekt ville ha utviklet seg videre langs de linjer hun skisserer. Dertil kommer at hun ble sagt opp i forbindelse med nedbemanning i bedriften. Også av denne grunn er det vanskelig å bygge på den senere lønnsutvikling der.

Lagmannsretten er etter bevisførselen blitt stående ved at A uten skaden ville hatt en inntekt på kr 360 000 i dag, og at inntektsutviklingen gjennom den periode det er beregnet inntektstap for ville vært noe høyere enn det Tryg Forsikring gjør gjeldende. Det samlede inntektstap finnes skjønnsmessig å kunne settes til kr 370 000. Påløpte renter av inntektstapet settes skjønnsmessig til kr 130 000. Ved fastsetting av grunnerstatningen finner lagmannsretten det riktig å basere seg på at A ikke har noen restervervsevne i dag. Denne del av erstatningen settes etter dette til kr 2 288 140, slik beregnet av A.

Sakskostnader

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har A fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Hun har derfor krav på å få erstattet sine sakskostnader for begge instanser etter lovens hovedregel, idet det ikke er tilstrekkelig grunn til å anvende noen av unntaksreglene der. Hennes prosessfullmektig har lagt fram oppgave over sakskostnadene for lagmannsretten for et samlet beløp av kr 243 507, med tillegg av mva, rettens gebyr og vitnekostnader. Kostnader til vitner utgjør i sum kr 15 769.

Hoveddelen av det beløp som kreves som sakskostnader for lagmannsretten gjelder salær, basert på et samlet forbruk på 117 timer samt ankeforhandling 15 timer. For tingretten lød oppgaven på kr 206 250, også her med tillegg av mva, rettens gebyr og sideutgifter. Det samlede timeforbruk for tingretten var oppgitt til 83 timer, samt 27 timer til rettsmøte, forberedelse prosedyre m.v. og etterarbeid. Ankemotparten har protestert på oppgavene.

Lagmannsretten skal for sitt vedkommende bemerke at det som kan kreves erstattet etter tvisteloven § 20-5 første ledd, er « nødvendige » kostnader ved saken. Ved vurderingen her skal det legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Lagmannsretten finner det riktig å se timeforbruket for tingrett og lagmannsrett i sammenheng, dog slik at det må tas hensyn til at det nødvendigvis vil være behov for en viss oppdatering før ankeforhandlingen og en fornyet gjennomgang i denne forbindelse.

Det samlede timetall er på nærmere 200 timer i tillegg til rettsmøtene, eller mer enn fem ukers arbeid på full tid til forberedelse og etterarbeid m.v. Slik lagmannsretten ser det, går dette ut over det som kan forsvares ut fra de retningslinjer loven gir anvisning på. For nødvendig arbeid med saken for lagmannsretten finnes det riktig å ta utgangspunkt i et timetall på 80 til arbeid utenfor ankeforhandlingen, med tillegg av 15 timer til rettsmøtet som nevnt, til sammen 95 timer. Med den timesats som er benyttet (kr 1 700) gir dette et salærbeløp av kr 161 500. I tillegg kommer utgifter til dokumentutdrag med kr 19 107 og vitneutgifter med kr 15 769 som nevnt, samt mva og lagmannsrettens gebyr. For tingretten settes sakskostnadene til kr 206 250, også dette med tillegg av mva og rettens gebyr.

************

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.