Dom: Trafikkskade - barn påkjørt

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Les også våre andre artikler:

• Trafikkskade
• Trafikkskade og erstatning - grunnlagene
• Trafikkskadeerstatningspostene
• Whiplash
• Forsikringssskapenes vurderinger
• Personskadeerstatning

Saken gjelder utmåling av erstatning for påførte og fremtidige utgifter som følge av sterk funksjonshemming etter trafikkulykke.

A, født *.*.1991, ble påkjørt av en bil den 16. mai 2000 mens han var ute og syklet i nærheten av sitt hjem i ---grenda i Lillehammer.

Han ble i bevisstløs tilstand bragt til Sykehuset Innlandet på Lillehammer. Samme dag ble han fraktet med luftambulanse til Ullevål Universitetssykehus, hvor han ble operert. Det ble fjernet blodansamling i hjernen og knust hjernevev. Han ble respiratorbehandlet frem til 30. mai 2000 og ble den 6. juni overflyttet til Sykehuset Innlandet på Lillehammer. Den 27. september 2000 ble han utskrevet og flyttet til X avlastningsbolig på Y. Han bodde etter hvert ca 50 % hjemme hos foreldrene og 50 % i avlastningsboligen.

Den bolig foreldrene hadde på ulykkestidspunktet var uegnet for A da han ble funksjonshemmet. Foreldrene hadde før ulykken hatt planer om å skaffe større bolig. Etter ulykken bygget de ny bolig i nærheten av deres forrige bolig, og denne var tilpasset funksjonshemmingen til A.

Den 1. oktober 2008 flyttet A inn i en ny kommunal omsorgsleilighet i Z bofellesskap på Lillehammer. Leiligheten ligger i et toetasjes bygg med ti boenheter for funksjonshemmede brukere. Leiligheten er på ca 58m² og ligger i første etasje i bofellesskapet.

Etter at A i 2000 ble utskrevet fra Sykehuset Innlandet, har han hatt tre opphold ved Sunnaas Sykehus, samt ett opphold på Catosenteret og to på Beitostølen. Det er foretatt flere utredninger av ham, blant annet ved Huseby Kompetansesenter for synshemmede, og en nevropsykologisk utredning ved Øverby Kompetansesenter.

Det er foretatt flere sakkyndige utredninger av A, herunder fra avdelingsoverlege Jan Berstad, som var oppnevnt som sakkyndig for tingretten, og fra spesialist i nevrologi, seksjonsoverlege Jorulf Aasen, og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, overlege Terje Kjer, begge oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. Det foreligger også en omfattende sakkyndigrapport fra sosionomene Siri A. Hansen og Jeanette Kleven fra 2004, da begge var ansatt ved Sunnaas Sykehus.

A har en betydelig hjerneskade, mest på høyre side, men også noe på venstre side. Han er påført kognitive/mentale svekkelser og omfattende motoriske svekkelser. Han er avhengig av rullestol og har ingen tale. Han har god språkforståelse og kommuniserer med en Lightwriter. Han har innskrenket synsfelt.

Før ulykken var A en vanlig frisk og sterk gutt, med mange fritidsaktiviteter, og han hadde mange kamerater.

Bilen som kjørte på A den 16. mai 2000, var forsikret i Gjensidige Forsikring. Selskapet har erkjent ansvar for skaden, jf bilansvarsloven § 4, jf § 6. Selskapet har utbetalt erstatning til A, herunder standardisert erstatning til barn som omfatter tap i fremtidig erverv og menerstatning, jf skadeserstatningsloven § 3-2 a, samt egenandel trygdebil og møbler i avlastningsbolig. Disse erstatningsposter er det enighet om og er ikke omfattet av nærværender sak. Selskapet har også utbetalt erstatning for påførte og fremtidige utgifter etter skadeserstatningsloven § 3-1, men det er uenighet mellom partene om utmålingen av erstatningen etter denne bestemmelse.

Frem til saksanlegget hadde Gjensidige utbetalt erstatning med i alt kr 4 880 059, hvorav den standardiserte barneerstatning og egenandel trygdebil utgjorde kr 2 378 580. Dessuten er det etter stevningen utbetalt utgifter til møbler i avlastningsbolig med tillegg av renter, i alt kr 23 733, samt utgifter til juridisk bistand. Disse beløp var det enighet om, og er ikke omfattet av nærværende tvist. For de omstridte poster har Gjensidige utbetalt kr 2 786 479, samt tillegg for skatteulempe med kr 257 910, i alt kr 3 044 389.

Ved stevning av 17. november 2005 reise A sak for Sør-Gudbrandsdal tingrett med et krav om erstatning for påførte og fremtidige utgifter som følge av ulykken og som partene var uenige om. Tingretten avsa dom i saken den 21. februar 2008, hvor den samlede erstatning ble fastsatt til 9 515 165. Det ble gjort fradrag for de beløp på omstridte poster som Gjensidige forsikring hadde utbetalt, samt fradrag for renter av den erstatning som gjaldt påførte utgifter. Tingrettens dom hadde slik domsslutning:

Gjensidige Forsikring har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og A har inngitt avledet anke. Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset, Lillehammer, i tiden 12. til 14. mai 2009. A møtte med sine verger, foreldrene B og C. De avga alle forklaring. Det ble dessuten avgitt forklaring fra syv vitner, hvorav fire sakkyndige vitner, samt forklaring fra de to rettsoppnevnte sakkyndige. Det ble vist en kort film fra tiden før og etter ulykken, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Gjensidige Forsikring har i hovedsak anført:

Den erstatning Gjensidige Forsikring har beregnet og utbetalt, i alt kroner 5 188 792, med tillegg av justert skatteulempe på kroner 257 910, er en riktig erstatning ut fra gjeldende rett.

Når det gjelder tvisten i nærværende sak om utmåling av påførte og fremtidige utgifter, har A bevisbyrden.

De påførte og fremtidige merutgifter gjelder omsorg og pleie, andre diverse utgifter, samt bolig- og driftsutgifter.

Prinsippet om full økonomisk gjenopprettelse er den alminnelige hovedregel i norsk rett. Det som kan kreves erstattet, er nødvendige og rimelige utgifter, hvor erstatningen fra forsikringsselskapet skal være et supplement til det offentlige tilbudet, for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. Utgiftene må stå i et rimelig forhold til det som oppnås. Eventuelle reduserte utgifter på grunn av skaden vil komme til fradrag, og skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap.

Når det gjelder rent medisinske ytelser vil det offentliges tilbud være nødvendig og rimelig, og sammenfallende med erstatningsretten. Skadelidte kan derfor ikke kreve erstatning for supplementsytelser for så vidt gjelder ytelser med rent helsemessig siktemål. I en viss utstrekning kan unntak for dette gjøres dersom det offentlige helsetilbudet er utilgjengelig.

Når det gjelder dekning av rent helsemessige behov, gjøres gjeldende at utgiftene til Catosenteret og Beitostølen ikke omfattes av erstatningen fra skadevolder. Dette er medisinsk nødvendig behandling som skal dekkes av trygden, med fradrag for egenandelene som dekkes gjennom forsikringen.

Når det gjelder sosialmedisinske ytelser, må det foretas en konkret og individuell helhetsvurdering hvor behovstandarden kan være høyere i erstatningsretten enn hva det offentlige yter. Det må foretas en helhetsvurdering hvor konsekvensen kan være at skadelidte kan ha rett til supplementsytelser for så vidt gjelder ytelser med sosialmedisinsk begrunnelse.

Utgifter til dekning av sosialmedisinske behov, vil være utgifter som skal gi skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen. A har som barn rent faktisk til disposisjon for å dekke sosiale- og sosialmedisinske behov i alt kr 275 000 pr. år, hvorav Gjensidige Forsikring betaler kr 100 000. Som voksen mottar han i alt kr 152 000, hvorav Gjensidige Forsikring betaler kr 75 000 pr. år.

Ved vurdering av om det skal ytes en eventuell supplementserstatning, må et vilkår være at tiltaket har effekt og at skadelidte har mottaksevne for å realisere denne effekten. Det må legges vekt på de behovsanalyser som foreligger fra de sakkyndige og fra partene, sammenholdt med de erstatningsfastsettelser som følger av rettspraksis i sammenlignbare tilfeller. Erstatningspostene må sees i sammenheng, herunder utgifter til nødvendige assistenter ved forskjellige aktiviteter, samt utgifter til nødvendig assistentbistand ved feriereiser.

Etter Gjensidige Forsikrings oppfatning ligger selskapets beregning av erstatningen for påførte og fremtidige utgifter til tilsyn og pleie, inkludert ferier, samt andre diverse utgifter til A, innenfor de beregninger Høyesterett har lagt til grunn og som kan sammenlignes med As tilfelle.

Når det gjelder erstatningen for merutgiftene til ny foreldrebolig tilpasset As behov, anføres at rapporten fra arkitekt Christophersen bekrefter at Gjensidige Forsikrings tilbud om kr 500 000 er korrekt. Det ble bygd en ny bolig på 211 kvm, som er 45 kvm over husbankstandard. Med en gjennomsnittlig kvadratmeterpris på kroner 11 000 i Lillehammer i 2002, vil den skjønnsmessige erstatningen på kr 500 000 gi full dekning for den nye familieboligen.

Det ble lagt fast dekke - belegningsstein - utenfor foreldreboligen i 2007. Dette var fem år etter at den nye boligen ble tatt i bruk. Det gjøres gjeldende utgiftene til dette på kr 56 000 ikke er nødvendige og rimelige utgifter som følge av skaden, og at de derfor ikke kan kreves erstattet.

Når det gjelder As bolig som voksen, anføres at merutgiftene for å skaffe egen bolig på grunn av hans funksjonshemming, er tilstrekkelig dekket gjennom beløpet på kroner 500 000 som Gjensidige Forsikring har tilbudt vedrørende boligtilpasning.

Når det gjelder utgifter til forvaltning, drift og vedlikehold, er dette en del av det fremtidige inntektstap som er omfattet av den standardiserte barneerstatning. Det foreligger ikke forhold som tilsier at det bør utmåles erstatning utover dette.

Når det gjelder skjæringstidspunktet mellom påført og fremtidig tap, legges domstidspunktet til grunn hvis det ikke er utbetalt noen erstatning fra forsikringsselskapet. Unntak fra dette gjelder når erstatning er utbetalt. Da legges utbetalingstidspunktet til grunn. Det gjøres gjeldende at skjæringstidspunktet i dette tilfellet er 1. januar 2005. Dette samsvarer best med lovteksten i skadeserstatningsloven § 3-1. Det vises dessuten til forskriften om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 5-1 annet ledd. Dersom skjæringstidspunktet flyttes til 1. januar 2009, må « speilvendingsprinsippet » benyttes når det gjelder spørsmålet om morarenter. Dersom A skulle ha et rentekrav mot Gjensidige Forsikring, må rentefordelen han har hatt ved erstatningsutbetalingene trekkes fra. Rentekravet vil i så fall bli « nullet ut », men selskapet vil ikke utover dette kreve renter av det utbetalte beløp. Det anføres i denne forbindelse at Gjensidige totalt sett ikke har vært i mora.

Gjensidige erkjenner at selskapet utover det som allerede er utbetalt, skal betale et tillegg i erstatningen til A for justert skatteulempe til 25% på i alt kroner 257 910. Utover dette dekker den utbetalte erstatning utgiftene til påført og fremtidig tap.

Gjensidige Forsikring har uavhengig av sakens utfall påtatt seg å erstatte motpartens saksomkostninger, men slik at omkostningenes størrelse fastsettes av lagmannsretten.

Gjensidige Forsikring har nedlagt slik påstand:

Gjensidige Forsikring betaler erstatning etter rettens skjønn.

A har i hovedsak anført:

Grunnlaget for kravet er bilansvarsloven § 4, jf. § 6 og skadeserstatningsloven § 3-1. A har krav på full erstatning for påførte utgifter og utgifter som antas å bli påført i fremtiden. Erstatningen skal være et supplement til de offentlige ytelser han mottar for å sikre ham mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Erstatningen må ligge innenfor rammen av det som er rimelig og nødvendig. Det stilles ikke strenge krav til dokumentasjon, og bistanden til A skal erstattes uavhengig av hvem som yter den, også bistand fra venner og familie som ikke har krevd betaling, eller bistand mot betaling der det ikke er fremlagt kvittering for å ha utført arbeidet. Utgifter kan også erstattes selv om de dekker et medisinsk behov. Erstatningen skal utmåles ut fra målsettingen om at A skal ha et mest mulig fullverdig liv

Erstatningsfastsettelsen for ekstrautgiftene må vurderes ut fra As situasjon før og etter skaden. Før han ble påkjørt var han en frisk, ung gutt nær 9 år gammel, aktiv, sosial og utadvendt med et stort nettverk av venner. Han var flink på skolen og populær blant skolekameratene, humoristisk og med mange aktiviteter. Blant annet reiste han årlig til syden med sine foreldre.

Etter ulykken er han blitt svært hardt skadet og har stort bistandsbehov som følge av funksjonshemmingen og manglende tale. Han har dessuten betydelige sosiale behov og har stor nytte og glede av forskjellige aktiviteter. Han har døgnkontinuerlig behov for bistand og behov for to assistenter på mange aktiviteter, samt tre assistenter ved spesielle anledninger og feriereiser.

A klarer nå ikke å etablere noe sosialt nettverk, han er avhengig av å ha et stabilt miljø som kan kommunisere på hans premisser, hans kommunale bolig i bofellesskapet er ingen god løsning for ham, og han må derfor få egen bolig.

A fylte 18 år den 3. juni i år, og han får fra denne dato hjelpestønad sats 1. Han får ingen tilleggsytelser på kveldene, i helger, på ferie og fritid, og det ytes ikke omsorgslønn for foreldrene.

A har behov for et omfattende supplement til det offentlige pleie- og bistandstilbudet. Når det gjelder selve erstatningsfastsettelsen vedrørende påført og fremtidig tap, er skjæringstidspunktet for disse poster det tidspunkt da dommen i lagmannsretten blir avsagt, men slik at man av praktiske hensyn kan legge til grunn årsskiftet 2008/2009. Dette stemmer best overens med lovteksten i skadeserstatningsloven § 3-1. I Ot.prp.nr.4 (1972-1973) om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m. er det uttalt at grensen mellom påført og fremtidig tap er tidspunktet for « erstatningsfastsettelsen ». Dette må være tidspunktet for lagmannsrettens erstatningsfastsettelse. Det samme følger av juridisk teori, Nygård: Skade og ansvar (2007) side 94, samt rettspraksis, hvor det særlig vises til Rt-2006-684 flg, avsnitt 30.

Ved beregning av fremtidig tap er partene enige om å legge til grunn en kapitaliseringsrente på 5%, og en kapitaliseringsfaktor på 19,336 under forutsetning av at skjæringstidspunktet for påførte og fremtidige utgifter settes til årsskiftet 2008/2009. Det er også enighet om at skatteulempen er 25% av den erstatning som fastsettes.

Det anføres at tingretten har utmålt en for lav erstatning for erstatningsposten som angår ekstrautgifter til pleie, tilsyn og sosialmedisinske aktiviteter. A er uenig med tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse for så vidt gjelder dette. Når det derimot gjelder utmålingen av de øvrige ekstrautgiftene, kan A stort sett slutte seg til tingrettens faktiske og rettslige vurderinger.

Tingretten utmålte erstatning for påførte ekstrautgifter til pleie, omsorg og bistand med kr 140 000 pr. år. Det anføres at beløpet i gjennomsnitt skal fastsettes til kr 200 000 pr. år, med tillegg av forsinkelsesrente. A er spesielt hardt rammet og trenger hjelp til det meste. Han har større bistandsbehov enn en person med høy nakkeskade på grunn av manglende kommunikasjon.

A kan tenke abstrakt, har humoristisk sans, skjønner ordene, men kan ikke uttale dem, og han tenker normalt. Hans situasjon er svært forskjellig fra de psykisk utviklingshemmede. Det er stor forskjell fra hjerneskader som påføres ved fødselen og til As hjerneskade som han fikk i en sårbar alder. Han har et stort behov for hjelp i alle dagligdagse situasjoner, til forskjellige aktiviteter, samt hjelp på fritiden og ferier og hjelp i forhold til det offentlige. Et velfungerende sosialt liv er viktig for rehabiliteringen av ham. Han er sårbar fordi han mangler det sosiale nettverket rundt seg, og han har behov for assistenter som kjenner ham. I tillegg til å ha en assistent hos seg hele tiden, må han ha to assistenter ved en rekke aktiviteter som klatring m.v. og det vil kunne være behov for tre assistenter ved feriereiser.

Det er en rekke begrensninger i det offentlige tilbudet. Det er ingen aktiviteter om ettermiddagene utenom onsdagsklubben, og ikke noe tilbud i helger eller ferietilbud. Spontane aktiviteter er heller ikke mulig gjennom det offentlige tilbudet.

Det kreves stor bistand for å følge opp det offentlige hjelpeapparatet, og det er fortsatt flere forhold som ikke er ordnet.

Når det gjelder feriereiser, bemerkes at A før ulykken var med sine foreldre til syden hvert år. De har senere skaffet seg leilighet i Tyrkia, og ved reise dit uten at far eller mor er med, slik han har uttrykt ønske om, vil det være behov for 3 assistenter.

Det offentlige har ingen forpliktelser til å yte bistand til ferie og fritidsaktiviteter eller andre sosiale aktiviteter. Kommunen dekker bare de biologiske behov slik den er forpliktet til i henhold til kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.

A har et begrenset tilbud om offentlige ytelser i forhold til hans behov. Lovpålagt individuell plan etter pasientrettighetsloven er ikke på plass, ansvarsgruppen fungerer ikke tilstrekkelig, og mange anbefalinger, for eksempel fra Sunnaas sykehus, er ikke fulgt opp. Han har heller ikke fått støttekontakt til tross for vedtak om dette. Det er lite trolig at de offentlige ytelser vil bli bedre i fremtiden.

Utgifter til rehabiliteringsopphold er i utgangspunktet medisinsk nødvendig for A, men faller ikke inn under definisjonen « nødvendig helsehjelp » og han vil derfor ikke få dekket dette av det offentlige. Det gjøres gjeldende at hans opphold på Catosenteret i 2003 og Beitostølen i 2004 og 2005 må omfattes av erstatningen. Dette gjelder også fremtidige opphold. Det kreves også dekning for sosialmedisinske aktiviteter som hundekjøring, ski, klatring, m.v.

Når det gjelder fremtidig uførepensjon, skal denne dekke inntektstapet og skal derfor ikke tas hensyn til ved erstatningen for utgifter. Det gjøres gjeldende at heller ikke menerstatning skal hensyntas.

Det er ikke grunnlag for å utmåle noen lavere erstatning enn det Høyesterett gjorde for Kathrine Bråtane, når man sammenligner hennes faktiske situasjon og As faktiske situasjon. Det gjøres gjeldende at et erstatningskrav på 200 000 kroner for påført og fremtidig tap ikke vil være over det som er rimelig og nødvendig. Det vises også til annen sammenlignbar rettspraksis på området.

Når det gjelder påførte og fremtidige utgifter til behandling, medisiner, egenandeler, transport, forbruksmateriell som bleier, sugerør, smekker m.v., samt briller og spesialsko med i alt kr 25 000 pr. år frem til nå. Utgiftene vil sannsynligvis bli noe lavere i fremtiden og bør skjønnsmessig fastsettes til kr 20 000 pr. år.

Når det gjelder utgifter til kjøp og tilpasning av bolig, gjøres gjeldende at boligen familien bodde i da ulykken inntraff, var uegnet for A med hans funksjonshemming. Det var viktig å bli boende i samme område. Familien hadde ingen planer om å bygge bolig, men hadde planer om å kjøpe en annen bolig til ca. kroner 1,7 millioner. Kostnadene til den nye, tilpassede bolig ble på kr 2, 9 millioner, og boligen var nøktern og rimelig i forhold til behovene. Det kreves derfor erstatning i denne forbindelse med differansen på kr 1, 2 millioner. Videre kreves erstatning for legging av fast dekke på gårdsplassen for å øke tilgjengeligheten, i alt kr 56 000.

I forhold til innretningsplikten gjøres gjeldende at familien ikke hadde noen plikt til å flytte fra området der de bodde, for å spare utgifter. Det skal ikke gjøres fradrag for verdiøkning av morens og farens bolig. De ovennevnte beløp kreves derfor erstattet fullt ut.

A bor i dag i et bofellesskap i en kommunal bolig i en leilighet på ca 60 kvm. Boligen er uegnet for ham, både fordi den er for liten i forhold til hans rullestolbruk, og fordi han ikke har tilstrekkelig bodplass samt arealer for oppbevaring av hjelpemidler. Dessuten trives han ikke sammen med de øvrige beboerne i bofellesskapet som alle er psykisk utviklingshemmet i motsetning til hans egen funksjonshemming. Det er bred enighet om at boligen ikke er tilfredsstillende, og at dette er et midlertidig bosted for A. Kommunen har imidlertid ikke annet å tilby, og har heller ikke plikt til å skaffe annen tilpasset bolig. Som det fremgår av arkitekt Christoffersens rapport, bør det bygges en egen bolig hvor antatt merkostnad er kr 1 280 000. Neddiskontert kreves erstatning med kr 1 million.

A har hatt og vil i fremtiden få ekstrautgifter til såkalte FDV-kostnader. (forvaltning, drift og vedlikehold), samt økte kommunale avgifter, strøm, m.v. Økte utgifter til strøm vil skyldes behov for vaskemasking og tørketrommel, høyere innetemperatur, mer areal, osv. Han vil få økt slitasje på grunn av skader på interiør, samt høyere boligskatt og økte kommunale utgifter. Han har selv ikke noen mulighet for å foreta vedlikehold av boligen. Det kreves for perioden fra innflytting i 2003 kr 12 000 pr. år og fremtidige utgifter med kr 22 000 pr. år for å dekke disse kostnader.

Det skal dessuten gjøres tillegg for skatteulempen for fremtidige utgifter med 25%.

Det kreves renter av erstatningen for påførte utgifter, jf. bilansvarsloven § 6 tredje ledd og morarenteloven § 2. Melding om skaden til forsikringsselskapet regnes som påkrav. Renteberegning skal skje fra 1. juli hvert år.

Forsikringsselskapet plikter etter loven å utbetale det selskapet mener er riktig erstatning, jf. forsikringsavtaleloven § 8-2, jf. bilansvarsloven § 19. Forsikringsselskapet kan imidlertid ikke kreve renter av skadelidte for beløp som er utbetalt. Formålet med renteplikten er at det skal foretas korrekt oppgjør av samtlige erstatningsposter.

Samlet erstatningskrav fra A utgjør etter dette:

Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, vises til at partene er enige om at Gjensidige Forsikring skal dekke As saksomkostninger i tillegg til egne omkostninger, dog slik at saksomkostningsbeløpets størrelse fastsettes av lagmannsretten.

A har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

A ble ved påkjørselen påført særdeles omfattende skader, med betydelig funksjonshemming som følge. Gjensidige forsikring har utbetalt erstatning inklusive renter og omkostninger med til sammen ca 5,2 millioner kroner, hvor det var enighet om utbetaling av den standardiserte barneerstatning, egenandel i trygdebil og møbler i avlastningsbolig med i alt kroner 2 402 312. Senere har Gjensidige forsikring

Utbetalt en resterstatning med kroner 258 368 og har akseptert å utbetale kroner 257 910 i tillegg for justert skatteulempe. Saken her gjelder krav om erstatning for påførte og fremtidige utgifter til pleie og omsorg m.v. utover den erstatning Gjensidige forsikring har utbetalt vedrørende disse poster.

Det rettslige utgangspunkt for erstatningsutmålingen er at det skal ytes full erstatning for påførte og fremtidige merutgifter som følge av ulykken, jf. bilansvarsloven § 6, jf. skadeserstatningsloven § 3-1.

Høyesterett har gjennom flere avgjørelser i de senere år behandlet spørsmålet om hva som anses som full erstatning for pleie og omsorg etter skadeserstatningsloven § 3-1 og har trukket opp nærmere retningslinjer for erstatningsutmålingen.

I Rt-1993-1547 (Skoland) har Høyesterett uttalt at det som kan kreves erstattet, vil være « nødvendige og rimelige » utgifter som skadelidte vil kunne få som følge av skaden. Det offentliges tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet. Erstatningen fra skadevolder skal være et supplement til de offentlige ytelser for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. Om dette grunnleggende prinsippet uttaler førstvoterende:

Det uttales videre:

Om forholdet til menerstatningen uttaler Høyesterett blant annet:

I nærværende sak er menerstatningen fastsatt som en del av den standardiserte erstatningen til barn etter skadeserstatningsloven § 3-2 a. Det samlede beløp som er utbetalt og som det er enighet om størrelsen på, er på kroner 2 128 580. Dette gjelder tap i fremtidig erverv og menerstatning.

I Rt-1996-958 (Stokstad) er det rettslige utgangspunktet utdypet slik:

Disse rettslige utgangspunktene i Skolanddommen og Stokstaddommen er bekreftet av Høyesterett også i Rt-1999-1967 (Rott) og i Rt-2002-1436 (Bråtane). I Bråtanedommen fremhever Høyesterett at prinsippet ikke bare gjelder for omsorgsutgifter ved opphold i egen bolig, men må anvendes generelt ved vurdering av erstatning for fremtidige omsorgsutgifter. Førstvoterende som representerte flertallet, uttaler:

I Bråtanedommen er det dessuten uttalt følgende:

Disse synspunkter er også lagt til grunn i Rt-2009-736 A (Løff).

A har således som det fremgår av rettspraksis krav på å få erstattet « nødvendige og rimelige » utgifter som han vil kunne få som følge av skaden. Utgangspunktet skal tas i det offentlige tilbud etter helse- og sosiallovgivningen. Erstatningen skal være et supplement til det offentlige tilbudet, for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. Det som skal utmåles, er således i første rekke et supplement til de offentlige ytelsene for å sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Dersom dette skal fravikes, må det foreligge særegne omstendigheter og ikke minst må utgiftene stå i rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud. I saker av denne art må retten gjøre anslag om offentlige ytelser langt inn i fremtiden. Avgjørende må være en vurdering av sannsynligheten for at ytelser faktisk blir gitt. Resultatet må derfor bygge på store elementer av skjønn.

Når det gjelder As helsemessige situasjon, vises det særlig til sakkyndigerklæringene og uttalelsene fra de rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i nevrologi, seksjonsoverlege Jorulf Aasen ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål, og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, overlege Terje Kjer ved avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset Innlandet HF, Ottestad. Avdelingsoverlege Jan Berstad ved Sunnaas sykehus var oppnevnt som sakkyndig for tingretten og har avgitt en sakkyndig erklæring. Det vises til det som er referert fra hans erklæring i tingrettens dom side 14-18, samt side 19. Overlege Berstad var dessuten sakkyndig vitne for lagmannsretten. Klinikksjef Sveinung Tornås ved Sunnaas sykehus avga også en sakkyndig vitneforklaring. Det foreligger dessuten en rekke tidligere utredninger, slik de er vist til i de sakkyndige rapporter. Når det gjelder A s behov, er det også utarbeidet en sakkyndig rapport i 2004 av sosionomene Siri A. Hansen og Jeanette Kleven, samt en behovs- og kostnadsvurdering fra 2007 med tillegg av 2009 fra sivilarkitekt Jon Kristoffersens vedrørende As boligbehov. Både Jeanette Kleven og Jon Christophersen avga sakkyndige vitneforklaringer vedrørende As behov.

Av seksjonsoverlege Aasens sakkyndige erklæring av 23. mars 2009 fremgår det blant annet:

Overlege Aasen har videre blant annet uttalt at « når det gjelder det sosiale funksjonsnivå vil jeg også anta at dette vil være uendret, han har stor glede av å være sammen med andre mennesker og særlig unge på hans egen alder, han har glede av å oppleve ting, se på film, se på tv, spille spill, drive med internett, gå på kino, gå på konserter, han vil også utvilsomt ha stor glede av å reise til sine foreldres feriebolig i Tyrkia. »

Ifølge overlege Aasen har A et omfattende behov for medisinsk behandling nå og fremover, både på grunn av hans epilepsi, samt fysioterapi/trening på grunn av den patologiske stivheten (spastisiteten) og konturene, hvor behovet er livslangt. Han er utsatt for å få muskel/skjelettplager på grunn av feilstillinger og skjev bruk av kroppen, og dette vil også kreve fysioterapi. Denne behandlingen er både for å lindre og for å opprettholde og eventuelt forbedre den helsemessige situasjonen. Videre er det behov for logopedisk assistanse, både for opplæring og bruk av kommunikasjonsutstyr, og man må her satse på det mest moderne kommunikasjonsutstyr man har for å lette denne for skadelidte som har en god språkforståelse og evne til å skjønne hva som skjer, og han kan uttrykke seg. Han vil også ha behov for psykologhjelp/psykiatrisk hjelp, samt behov for jevnlig oppfølgning hos nevrolog.

Som det fremgår av en tverrfaglig rapport etter primærrehabiliteringsopphold på Sunnaas Sykehus i 2008, fremgår det at A i fremtiden vil ha behov for massiv oppfølgning på alle nivåer. Det anbefales derfor at det umiddelbart opprettes en individuell plan etter kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a og LOST § 4-3 a.

Overlege Terje Kjer har i sin sakkyndige erklæring blant annet uttalt at A til vanlig må ha med seg en brukerstyrt assistent ved deltaking i alle fysiske og sosiale aktiviteter. Noen aktiviteter krever innsats at to hjelpere (kano/ski), og noen aktiviteter krever innsats av tre hjelpere (klatrevegg). Overlege Kjer har i sin rapport opplyst at pr. i dag dekkes ikke behov for øket hjelp/bistand ved opphold i rehabiliteringssenter (Catosenteret) eller helsesportsenter (Beitostølen) av det offentlige. Omfanget av slik hjelp/bistand må i utgangspunktet dekkes av bruker. Dessuten vil merutgifter for ledsagere i forbindelse med ferieturer/utflukter i privat regi ikke dekkes av kommunen utover de ordinære lønnsutgiftene for hjelpepersonell i fast turnus. Omfanget av slik hjelp/bistand må i utgangspunktet dekkes av bruker. Merutgifter på grunn av spesialtransport ved reise og ferier må i utgangspunktet også dekkes av bruker. Når det for øvrig gjelder beskrivelsen av As situasjon, er det enighet mellom partene om den beskrivelsen som er gjengitt i to siste avsnitt på side 4 og første hele avsnitt på side 5 i tingrettens dom, hvor det heter følgende:

A har mottatt fra det offentlige hjelpestønad etter sats 4, som går ned til sats 1 fra fylte 18 år. Med sats 1 kompenseres utgifter til hjelp i huset, tilsyn og pleie. Videre mottas grunnstønad til dekning av utgifter til klesslitasje og trygdebil samt øvrige transportutgifter. Han bor i bofellesskap og har assistent hos seg for å kunne utføre oppgaver (1:1). Frem til høsten 2007 ble det utbetalt omsorgslønn med 7 timer pr uke, og han fikk dekket avlastning før han flyttet i bofellesskap.

Det er på det rene at A er meget sterkt funksjonshemmet og at han vil trenge omfattende bistand livet ut. Han trenger hjelp i forhold til de fleste av dagliglivets aktiviteter og personlige gjøremål, og erstatningsutmålingen skal sikre at A gis mulighet til å dekke rimelige og nødvendige utgifter til døgnkontinuerlig tilsyn og omsorg i egen bolig. Utviklingen av hans epilepsi etter tingrettens dom forsterker dette.

Etter lagmannsrettens oppfatning dekker de offentlige ytelser ikke hva som må anses å være nødvendige og rimelige utgifter for A , og det er etter rettens mening klart at de offentlige ytelser heller ikke i fremtiden vil dekke hans rimelige og nødvendige utgifter.

I tillegg til den eller de assistenter det offentlige dekker utgifter til, finner lagmannsretten at A i mange sammenhenger er avhengig av ytterligere en assistent på fritiden, og at han i enkelte sammenhenger som for eksempel ved feriereiser, er avhengig av å ha i alt tre assistenter med seg.

I den situasjon A er, finner lagmannsretten på bakgrunn av sakkyndige uttalelser at A i utoverskuelig fremtid bør ha et opphold hvert år i fire uker på et rehabiliteringssenter, og finner i dette tilfellet at det på bakgrunn av de sakkyndige uttalelser er medisinsk nødvendig med slikt opphold, for eksempel ved Beitostølen eller Catosenteret, og at utgiftene til dette bør hensyntas ved fastsettelsen av erstatningen. Dette er utgifter som i dette tilfellet ut fra de foreliggende opplysninger ikke vil bli dekket av det offentlige. Lagmannsretten legger videre til grunn at fysisk trening er særdeles viktig for A, og at dette skjer regelmessig. Også her vil han trenge bistand utover en assistent til en hver tid. A har dessuten et betydelig behov for sosialmedisinske aktiviteter. Hans talevansker er et betydelig handikapp, som vanskeliggjør hans omgang med andre. Det er derfor særdeles viktig at han får bistand til fritidsaktiviteter så vel om ettermiddagen og i helgene, som ferieaktiviteter.

Før lagmannsretten går inn på den konkrete erstatningsutmåling, må skjæringstidspunktet for påførte og fremtidige utgifter fastsettes. Gjensidige har gjort gjeldende at skjæringstidspunktet må være 1. januar 2005 som var det tidspunkt da Gjensidige foretok sin oppgjørsberegning og hvor erstatningsutbetalinger ble foretatt. A har på sin side anført at skjæringstidspunktet er domsavsigelsen, men at det praktisk kan settes til 1. januar 2009.

Lagmannsretten mener at skjæringstidspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap settes til lagmannsrettens domsavsigelse, men som av praktiske hensyn legges til årsskiftet 2008/2009, slik A har anført. Lagmannsretten finner ikke at ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-1 løser spørsmålet entydig, men at reelle hensyn taler for at det er tidspunktet da avgjørelsen treffes som må legges til grunn. Utgifter i forbindelse med forhold som allerede er påløpt som følge av skaden, kan vanskelig sies å være utgifter som antas å påføre skadelidte i fremtiden. Det vises til Nygård, Skade og ansvar (2007) s. 94, hvor det er uttalt

Det vises også til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 5. utgave side 343, hvor det uttales at dersom det blir tvist om erstatningens størrelse, er skillet tidspunktet for domsavsigelsen, samt til samt Rt-2006-684 avsnitt 30. For øvrig vises det til Eidsivating lagmannsretts dom av 20. september 2006 ( RG-2007-193 flg), og til Eidsivating lagmannsretts dom av 29. mai 2009 ( LE-2008-109931 ), hvor spørsmålet om skjæringstidspunktet er nærmere drøftet på side 13-15.

Ved den konkrete erstatningsutmåling for pleie- og omsorgsutgifter, har lagmannsretten kommet til at erstatningen til A bør settes noe lavere enn den erstatning som ble fastsatt til Katrine Bråtane, hvor erstatningen ble satt særlig høy som følge av hennes helt særegne situasjon, med den evne hun hadde utvist når det gjaldt å nyttiggjøre seg bistand som var tilgjengelig og på den måten få leve så langt som mulig et alminnelig liv tross for sin funksjonshemming.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at erstatning for påførte utgifter til pleie, omsorg m.v., bør settes til ca kr 150 000 pr år, som for ca 8,5 år samlet utgjør

Kr 1 275 000. Når perioden er avrundet ned til 8,5 år, er dette fordi lagmannsretten finner at han ikke hadde ekstrautgifter i den første tid på sykehuset.

Påførte utgifter til transport, behandling m.v., settes skjønnsmessig til kr 25 000 pr år på tilsvarende måte som for tingretten, og fastsettes samlet avrundet til kr 200 000.

De fremtidige utgifter til omsorg og pleie m.v. vil etter lagmannsrettens oppfatning bli høyere enn de påførte utgifter til dette, særlig på grunn av økt behov for assistanse etter hvert som A blir voksen. Erstatningen fastsettes i gjennomsnitt til kr 170 000 pr år, som ut fra en kapitaliseringsfaktor på 19,336 samlet utgjør avrundet kr 3 287 000.

Fremtidige utgifter til tiltransport og behandling m.v. fastsettes som for tingretten til kr 20 000 pr år, som ut fra en kapitaliseringsfaktor på 19,336, samlet fastsettes til avrundet kr 387 000. Det bemerkes for øvrig at denne post ikke er omfattet av den avledede anke.

Når det gjelder erstatning for merutgifter i forbindelse med bolig, har A krevd erstatning med kr 1.2 millioner for merutgifter som skyldes at foreldrene måtte bygge ny bolig tilpasset hans funksjonshemming. Kravet er ikke dokumentert. Det er opplyst at foreldrene før ulykken hadde tenkt å anskaffe en bolig til 1,7 mill kroner, mens den nye boligen kostet i alt 2,9 millioner kroner. Nærmere opplysninger om hva den tidligere boligen ble solgt for, og i hvilken utstrekning dette har hatt betydning for erstatningskravet, er ikke opplyst eller påberopt fra noen av partenes side. Ut fra de opplysninger som er gitt om den nye boligen fra sivilarkitekt Jon Kristoffersen, finner lagmannsretten at familien har investert nøkternt. U fra det merareal boligen hadde i forhold til en husbankbolig av samme type, og ut fra gjennomsnittlig kvadratmeterpris da boligen ble bygget i år 2001/2002, finner lagmannsretten at nødvendige merutgiftene for å få tilpasset foreldrenes nye bolig må anses dekket av beløpet på kr 500 000 som forsikringsselskapet har godtatt. Lagmannsretten fastsetter erstatningen for påførte utgifter til tilpassing av foreldreboligen til kr 500 000.

Lagmannsretten finner for øvrig sannsynliggjort at det er bli påført utgifter til forvaltning, drift og vedlikehold av foreldrenes nye bolig utover det som var tilfellet for den gamle boligen. Dette skyldes i det vesentlige merkostnader til strøm, eiendomsskatt m.v. på grunn av at den nye boliger er større enn den gamle og økt slitasje som følge av rullestolbruk. Det samlede beløp fastsettes skjønnsmessig til kr 60 000.

Familien flyttet inn i den nye boligen i 2002, og det ble lagt belegningsstein på gårdsplassen utenfor boligen i 2007. Av kvitteringene det i denne forbindelse er vist til, fremgår det at det var ca 86m² belegningsstein. Etter lagmannsrettens oppfatning har dette lettet adkomsten med rullestol til huset. Lagmannsretten er allikevel i tvil om dette var en utgift som i sin helhet var rimelig og nødvendig for å lette bruken av rullestol utenfor huset. Lagmannsretten er imidlertid under tvil kommet til at utgiften til fast dekke utenfor foreldrenes bolig, på ialt kr 56 000, skal omfattes av erstatningen.

A flyttet i oktober 2008 inn i egen leilighet på ca 58m² i Skurva bofellesskap. Lagmannsretten finner ut fra bevisførselen å legge til grunn at dette ikke er en tilfredsstillende fremtidig bolig for A på grunn av størrelsen og fordi leiligheten ikke er tilpasset rullestolbruk. Dessuten mistrives han med å bo sammen med andre funksjonshemmede, som ikke har samme funksjonshemming som han selv. Lagmannsretten finner som tingretten at merkostnadene med en spesialtilpasset egen bolig skjønnsmessig bør fastsettes til kroner 1 million. Det vises til tingrettens begrunnelse som er dekkende for lagmannsrettens syn.

Også når det gjelder fremtidige utgifter til forvaltning, drift og vedlikehold av As fremtidige egen bolig, er lagmannsretten kommet til samme resultat som tingretten, og viser også her til tingrettens begrunnelse som er dekkende for lagmannsrettens syn. Erstatningen for slike utgifter fastsettes neddiskontert skjønnsmessig til kr 325 000.

Partene er enige om at det skal gis et tillegg på 25% for skatteulempen vedrørende fremtidige ekstrautgifter til pleie, omsorg og andre diverse utgifter samt fremtidige FDV-kostnader. Disse beløp er som det fremgår foran fastsatt til i alt kr 3 999 000. Tillegget for skatteulempen blir etter dette til kr 999 750.

A har krevd renter av påført tap, jf. bilansvarsloven § 6 tredje ledd og morarenteloven § 2. Lagmannsretten legger til grunn at skademeldingen må anses som påkrav, jf. bilansvarsloven § 6 tredje ledd annet punktum.

Som påpekt av tingretten, dreier erstatningen for påløpte utgifter seg om tap som er oppstått suksessivt. Morarenter løper fra det enkelte tap oppstår. Ved årsskiftet 2004/2005 foretok Gjensidige Forsikring utbetaling av ca. kr 2,5 mill. på de omstridte poster. Det forfalte krav inklusive morarenter frem til dette tidspunkt utgjorde samlet ca. kr 1 mill. mindre enn det utbetalte beløp. Fra dette tidspunkt oppsto det en rentefordel på A s hånd ved merutbetalingen. Rentefordelen er senere redusert år for år i takt med forfall av de etterfølgende års oppståtte krav. Det skal gjøres et skjønnsmessig fradrag i morarentene for denne rentefordelen. På skjæringstidspunktet mellom påløpte og fremtidige utgifter ved årsskiftet 2008/2009 var påløpte utgifter (forfalt erstatningskrav) fortsatt lavere enn utbetalt beløp. Det skal derfor ikke regnes morarenter for noen del av erstatningen etter årsskiftet 2004/2005. Netto rentebeløp er etter dette beregnet og avrundet til kr 200 000, som kommer i tillegg til øvrig erstatning. Lagmannsretten kan ikke se at forsikringsselskapet har rettslig grunnlag for å kreve morarenter/avsavnsrenter av differansen mellom utbetalt beløp og det til enhver tid oppståtte tap, ut over den faktiske effekt av nevnte fradrag for rentefordelen.

Samlet tilleggserstatning for påførte og fremtidige utgifter blir etter dette:

Gjensidige Forsikring har utbetalt en samlet erstatning på ca 5,2 millioner kroner, hvorav utbetalingen som gjelder de omstridte poster i nærværende sak er på kr 2 786 479. Dette kommer til fradrag i den tilleggsutbetaling som skal foretas, slik at tilleggserstatningen som skal utbetales, blir på kr 5 503 271.

Partene er enige om at Gjensidige forsikring skal betale A s saksomkostninger også for lagmannsretten, men slik at lagmannsretten fastsetter størrelsen på saksomkostningsbeløpet. Advokat Lundin har i omkostningsoppgave av 18. mai 2009 krevd saksomkostninger med i alt kroner 456 769 inkl. mva, hvorav salæret var beregnet til kroner 300 000 eks. mva. For ordens skyld bemerkes at utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Jorulf Aasen og overlege Terje Kjer, ikke er omfattet av denne salæroppgaven. Utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige kommer derfor i tillegg og vil bli belastet Gjensidige Forsikring.

I prosesskrift av 19. mai 2009 har Gjensidige Forsikring anført at salæret på kr 300 000 er vesentlig for høyt i forhold til hva som antas å være nødvendige utgifter til saksforberedelse og hovedforhandling. Det ble opplyst at salæret for tingretten var kroner 230 000 og at salæret for lagmannsretten ikke bør overstige dette nivå.

I prosesskrift av 26. mai 2009 har advokat Lundin redegjort for beregningen av salærkravet og fastholdt at salærkravet representerer rimelige og nødvendige omkostninger.

Lagmannsretten finner at salærkravet fra advokat Lundin er vesentlig for høyt. Ankeforhandlingen varte i tre dager, og var på i alt ca 20 timer inklusive lunchpauser. Lagmannsretten har ved sin vurdering lagt til grunn at advokat Lundin, som også var prosessfullmektig ved behandling av saken i tingretten, har hatt et meget omfattende arbeid under saksforberedelsen, samt hatt et betydelig arbeid i tilknytning til den tid som medgikk under ankeforhandlingen. Ved vurderingen har lagmannsretten også lagt vekt på sakens viktighet, samt at personskadesaker er svært resurskrevende både i relasjon til faktiske og rettslige spørsmål. Dessuten er det lagt vekt på at det forelå forhold som tilsa at advokat Næss bisto noe under saksforberedelsen og ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner allikevel ut fra en samlet vurdering i dette tilfellet at salæret ikke bør overskride det som var tilfellet for tingretten, og fastsetter salæret til kroner 230 000. De øvrige poster i omkostningsoppgaven godtas. De samlede saksomkostninger Gjensidige forsikring skal betale, fastsettes etter dette til kr 386 769. For så vidt gjelder forsinkelsesrente, vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd.

Dommen er ikke avsagt innen fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd grunnet reisefravær i forbindelse med andre rettssaker.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Vi bistår klienter over hele landet.