Dom: Yrkesskade etter bilberging

Gulating lagmannsrett

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Les også våre artikler:

• Yrkeserstatning: Erstatningspostene
• Gangen i en yrkesskadesak
• Yrkesskade

Saken gjelder spørsmål om yrkesskade som følge av arbeidsuhell. Saken ble ikke prosedert av advokat hos oss.

Saksøkeren A er født *.*.1963, dvs i dag 47 år gammel. Han er utdannet bilmekaniker. Han hadde i mai 2006 mer enn 20 års arbeide bak seg som sjåfør på redningsbil hos NAF Assistanse AS, et firma han fortsatt er ansatt i. Den 19.5.2006 var han engasjert i et oppdrag som innebar at han skulle skyve en Opel Astra personbil i en slak motbakke, senere målt til ca 8 % stigning. I forbindelse med utføring av oppdraget, ble han utsatt for en hendelse som utløste et nakkeprolaps. I vedlegg til melding om yrkesskade datert 1.2.2007 beskriver saksøkeren hendelsen slik:

Saksøkeren oppsøkte fastlege Einar Hegelstad den 16.8.2010 som følge av nakkeplagene. Det fremgår av journalnotat fra besøket at saksøkeren siden hendelsen hadde hatt tiltagende plager og smerter, bl a om natten. MR viste et høyresidig skiveprolaps i nivå C5/C6. Saksøkeren ble operativt behandlet ved Stavanger Universitetssykehus den 11.12.2006. Mellomvirvelskiven ble da fjernet og erstattet med en kunstig skive. Av ytterligere journaler i tiden 16.8.2006 til 30.4.2007 fremgår at saksøkeren en rekke ganger oppsøkte fastlegen for nakkeplagene både før og etter operasjonen. Bl a er det i journal den 26.1.2007 inntatt en epikrise fra undersøkelse ved Stavanger universitetssykehus hvor det heter:

Saksøkeren fremsatte den 20.3.2007 krav til trygdemyndigheten om godkjenning av skaden som yrkesskade. Søknaden ble avslått ved trygdemyndighetenes vedtak av 23.4.2007. Etter klage fra saksøkeren, ble vedtaket stadfestet av NAV Klage og Anke Vest ved vedtak av 21.12.2007. I sin klage på trygdemyndighetenes vedtak, har saksøkeren uttalt bl a følgende om hendelsen:

I skriv datert 31.8.2007 fremholdt advokat Sandvold på vegne av saksøkeren at « As arbeidsgiver har foretatt rekonstruksjon, hvor resultatet er at den vekten A ble utsatt for var 180 kilo: Bilag 7; Uttale fra senterleder av 27. ds. Det er på denne bakgrunn ingen tvil om at A måtte ta i det han kunne, og at situasjonen ble hektisk da håndbrekket ble tatt av og bilen rant bakover. » Saksøkeren brakte trygdemyndighetens vedtak av 21.12.2007 inn for Trygderetten som den 6.2.2009 ( TRR-2008-1186) avsa kjennelse med slik slutning:

Trygdemyndighetens vedtak og Trygderettens kjennelse er begrunnet med at kriteriene for yrkesskade i folketrygdloven § 13-3 første ledd ikke er oppfylt, idet hendelsen ikke kunne rubriseres som en arbeidsulykke, jfr § 13-3 andre ledd første og andre punktum. Saksøkeren innga deretter stevning til Gulating lagmannsrett datert 1.7.2009 hvor det ble lagt ned påstand om at Trygderettens kjennelse oppheves og kjennes ugyldig samt at saksøkeren tilkjennes dekning for sakskostnader. Staten ved NAV Arbeids- og Velferdsdirektoratet innga tilsvar den 31.8.2009 og la her ned påstand om at Staten frifinnes og tilkjennes sakskostnader. Hovedforhandling ble holdt i Stavanger tinghus den 27 og 28.4.2010. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Tone Ringstad. For staten møtte rådgiver Gunhild Mykkeltvedt sammen med statens prosessfullmektig, advokat Steinulf Tungesvik. Saksøkeren ga forklaring, og det ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjoner fremgår av rettsboken. Saksøkeren har i det vesentlige anført: Trygderetten har lagt feil lovanvendelse til grunn når den har kommet til at skaden ikke er en følge av en arbeidsulykke. Det gjøres prinsipalt gjeldende at hendelsen omfattes av det markerte ulykkesbegrepet som forutsetter at skaden er forårsaket av en « plutselig, ytre begivenhet », jfr folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum. Subsidiært anføres det at hendelsen omfattes av det avdempede ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Trygderettens avgjørelse påstås prinsipalt opphevet som ugyldig, subsidiært opphevet som følge av saksbehandlingsfeil. Ulykken skjedde i forbindelse med bilberging i stilling hos NAF og inntraff i en slak motbakke. Bilen sto med fronten inn mot motbakken da A bøyde seg inn i bilen for å løsne håndbrekket slik at bilen kunne skyves noen meter framover. Idet A hadde løsnet håndbrekket og skulle trekke seg ut av bilen for å skyve den framover, dunket han hodet mot A stolpen, på vei ut av bilen. Bilen gjorde et rykk bakover, og A måtte bruke all sin kraft for å holde den tilbake. Han ble stående i en oppreist, trengt posisjon mellom førerdøren og bilen. Den kraftanstrengelsen han måtte bruke for å holde igjen bilen, kom dermed brått på ham, og han kunne ikke bruke kraften i bena til å skyve med slik han normalt ville gjort. Anstrengelsen for å stanse bilen fra å rulle bakover, falt derfor på armer, skuldre og nakke. Det vises i den forbindelse til den rekonstruksjon arbeidsgiveren har foretatt av hendelsen og som viser at skyvekraften ble målt til 180 kilo idet rykket inntreffer, senere 100 kilo når bilen skyves i jevn bevegelse forover. Det vises også til at A hadde hastverk, jfr det som er opplyst om arbeidsgiverens avtale med bl a Opel om assistanse ved problemer med nye biler. Det gjøres gjeldende at bilens plutselige bevegelse/rykk bakover i kombinasjon med tyngden, førte til at A måtte bidra med uventet stor fysisk kraft for å holde bilen fra å trille bakover. Dette måtte skje mens han sto i en svært vanskelig arbeidsstilling. I tillegg kommer at han slo hodet å på veg ut av bilen selv om dette ikke har avgjørende betydning i forhold til ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Tidsaspektet, bilens vekt og bevegelse samt den påfølgende fysiske kraftanstrengelsen utgjorde samlet sett det typiske ulykkesmomentet, og oppfyller lovens vilkår om plutselig og uventet ytre begivenhet. Under enhver omstendighet omfattes hendelsen av det avdempede ulykkesbegrepet. A var således ikke forberedt på eller kunne unngå den usedvanlige påkjenningen som hendelsen representerte. I tillegg ble arbeidsoperasjonen i dette tilfellet utført under forhold nær faregrensen, noe som gjør at det mest nærliggende er å godta hendingen som arbeidsulykke, dvs som en hending av plutselig eller uventet art. Trygderetten uttaler at skaden har inntruffet som ledd i en « normal arbeidsoppgave ». Dette er A uenig i. Han ville under normale omstendigheter ha benyttet bergingsbilen til å flytte den havarerte bilen med. Dette var vanskelig pga at det var trange forhold på stedet. Det avgjørende er dertil det som inntraff da A ble stående i en uventet og trengt situasjon som følge av at bilen gjorde et rykk bakover, noe som utløste en betydelig kraftanstrengelse fra As side. At A eventuelt selv undervurderte kreftene som ble utløst da han løsnet håndbrekket, skal ikke tillegges betydning. Det er heller ikke grunn for lagmannsretten til å vise tilbakeholdenhet med å prøve trygderettens lovanvendelse. Det dreier seg ikke om vurderinger av medisinskfaglig karakter men av rettighetskriterier i loven. Den alvorlige skaden som inntraff, underbygger for øvrig den ekstraordinære påkjenningen A ble utsatt for. Det bestrides ellers at opplysningen om at A dunket hodet mot interiøret i bilen, er et nytt faktum i saken. Opplysningen er kun en utfylling av det hendelsesforløp trygderetten la til grunn, og det er ingen motstrid mellom det A tidligere har opplyst og opplysningen om at han dunket hodet. Oppsummeringsmessig gjøres det gjeldende at A havnet i en situasjon han ikke var forberedt på da bilen gjorde et rykk bakover. Bilen kom fort, og A dunket hodet på veg ut av bilen. Han ble stående i en trengt posisjon, og hele belastningen falt på skyldrene, armene og nakken fordi han ikke fikk brukt bena til å skyve med. Det var en stor risiko for skade på ham selv, eiendom eller andre. Hendelsen fikk karakter av en plutselig ytre påvirkning og under enhver omstendighet representerte en ekstraordinær belastning under vanskelige arbeidsforhold og med stor skaderisiko. Vilkårene for å anse hendelsen som en arbeidsulykke er da oppfylt. Saksøkeren har vist til flere Høyesterettsavgjørelser til støtte for anførslene. Dette gjelder særlig Rt-2005-1757 Skyggedommen, Rt-2006-1642 Fotballdommen, Rt-2007-882 Palledommen, Rt-2007-1815 . I tillegg er det vist til praksis fra lagmannsrettene, særlig avgjørelser i LG-1998-1465 , LE-2005-150043 , LG-2004-66463 , LF-2008-97516 og LB-2008-78183 samt Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven kapittel 13, NOU 1990:20 og Ot.prp.nr.44 (1988-1989) til lov om yrkesskadeforsikring og Ot.prp.nr.29 (1995-1996) til lov om folketrygd. Det vises til for øvrig til fremlagt juridisk utdrag. Det anmodes ellers om at lagmannsretten, selv om det ikke er nødvendig for avgjørelsen, også gir uttrykk for sin oppfatning av årsaksspørsmålet i saken. For A vil det ha stor betydning ikke å komme i en ny diskusjon med trygdemyndigheten i og med at årsaksspørsmålet ikke tidligere er tatt stilling til. Det foreligger ingen opplysninger i saken som tilsier at det ikke er årsakssammenheng mellom hendelsen og den skade A ble påført. Avslutningsvis påpekes det subsidiært at dersom lagmannsretten skulle finne at trygderettens avgjørelse ikke i tilstrekkelig grad bygger på en forsvarlig opplysning av saken, jfr folketrygdloven (skal være trygderettsloven, Lovdatas anm.) § 15, må avgjørelsen oppheves som følge av dette. Prinsipalt gjøres det som nevnt gjeldende at lagmannsretten bør oppheve avgjørelsen som følge av lovanvendelsesfeil og følgelig ugyldighet. Saksøkeren har lagt ned slik påstand:

Staten ved NAV Klage og anke Vest har i det vesentlige anført: Et vilkår for rett til særytelser etter folketrygdloven kapittel 13 er at det foreligger en yrkesskade. Som yrkesskade regnes skade, sykdom eller dødsfall forårsaket av en arbeidsulykke, jfr folketrygdloven § 13-3 første ledd. Begrepet arbeidsulykke stiller krav til den skadevoldende hendingen, jfr folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Trygderettens avgjørelse er basert på korrekt faktum og rettsanvendelse, nærmere bestemt anvendelse av arbeidsulykkebegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første og andre punktum. Utgangspunktet for lagmannsretten er faktum slik det framsto for trygderetten på kjennelsestidspunktet, jfr Rt-2007-1815 . I foreliggende sak aksepteres det at As opplysninger i partsforklaringen for lagmannsretten, blir tatt i betraktning. Unntak gjelder for opplysningen om at han dunket hodet mot bilens interiør. Dette representerer et nytt faktum etter at trygderettens avgjørelse forelå, ikke kun en nyansering av faktum slik A har påstått. Opplysningen fremkom først i stevningen, og har ikke vært fremlagt for eller vurdert av forvaltningen eller trygderetten. Det er for øvrig ikke omtvistet mellom partene at A har fått diagnostisert skriveprolaps. Det er heller ikke avgjørende at lidelsen skyldes påkjenninger på arbeidsplassen. Spørsmålet om årsakssammenheng skal ikke prøves i saken. Dette er noe trygdemyndigheten må ta stilling til dersom lagmannsretten skulle komme til at trygderettens kjennelse er ugyldig. Når det gjelder tolkningen av folketrygdloven § 13-3 andre ledd, vises det til at Trygderettens praksis er fast, langvarig og konsekvent. En slik praksis må tillegges betydelig vekt som rettskildefaktor. Trygderettens avgjørelse i nærværende sak ligger innenfor rammene av denne praksisen. Avgjørelsen i saken beror på et rent rettsanvendelsesskjønn, jfr trygderettsloven § 23. Lagmannsretten bør være varsom med å overprøve medisinskfaglige spørsmål, jfr Rt-2007-1815 . Foreliggende sak gjelder først og fremst en rettslig vurdering, men det bør likevel legges vekt på at trygderetten har høy kompetanse innenfor saksfeltet. Hva som regnes som en arbeidsulykke fremgår av folketrygdloven § 13-3 andre ledd. At det har oppstått en skade under arbeid er ikke tilstrekkelig. Høyesterett har i Rt-2007-882 (Pallekjennelsen), Rt-2006-1642 (Forballdommen) og Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen), tatt stilling til det nærmere innholdet i begrepet arbeidsulykke. Statens oppfatning er at den aktuelle hendelsen i saken ikke oppfyller lovens kriterier verken i det markerte ulykkesbegrepet i § 13-3 andre ledd første punktum eller i det avdempede ulykkesbegrepet i § 13-3 andre ledd andre punktum. Det foreligger ingen plutselig, ytre begivenhet, jfr første punktum. Det er ikke beskrevet noe moment av ulykke, overraskelser eller annen ytre påvirkning, f eks at skadelidte gled, falt eller lignende. At det oppsto et rykk i bilen når bremsen ble sluppet og bilen sto i en slak motbakke, måtte A forvente. Han var klar over hva vekten av bilen ville være i og med at det var en operasjon han gjennomførte daglig og som lå innenfor rammene av hans normale arbeidsoppgaver. Det forelå heller ingen ekstraordinær kraftanstrengelse foretatt i en kroppslig uheldig stilling som det avdempede ulykkesbegrepet forutsetter. Det vises i den forbindelse til avgjørelse i Rt-2007-882 hvor det fremgår at trygdemyndighetens avgjørelse var i samsvar med Rikstrygdeverkets redegjørelse for trygdemyndighetens praksis i Rundskriv. Av retningslinjene som er trukket opp i rundskrivet, fremgår at det bl a skal legges vekt på om arbeidet foregikk ...« i vanskelig/forkjært stilling hvor arbeidet utføres under forhold som ligger nær skade/faregrensen. Ut fra trygderettspraksis kan det også tenkes andre omstendigheter som gjør at hendelsen må anses som en arbeidsulykke, f eks stort tidspress, mangelfull erfaring pga alder, mangel på instruksjon eller lignende. » I nærværende sak hadde A erfaring som bilberger i 21 år. Det er ikke dokumentert at skyving av biler ikke hører inn under hans normale arbeidsoppgaver. Han har selv forklart at dette er noe han gjorde daglig. Det var derfor intet ekstraordinært at han utførte denne oppgaven. Staten bestrider ikke at A ved å skyve bilen, ble utsatt for en påkjenning. Men påkjenningen var ikke ekstraordinær eller atypisk for det arbeidet han utførte i det daglige. Han bestemte selv hvordan han skulle skyve bilen og var « herre over situasjonen ». Det pekes ellers på at A i retten forklarte at problemet under operasjonen ikke var helningen, men den posisjonen han ble stående i. Det er heller ikke treffende å si at A i dette tilfellet ble stående i en forkjært arbeidssituasjon eller at han arbeidet nær faregrensen med stor risiko for skade. Det var relativt små krefter innblandet, stigningen var ikke stor og bilen ikke spesielt tung. Rettskildebildet viser at det kreves atskillig mer for at en hendelse skal bli omfattet av arbeidsulykkesbegrepet enn det som var inntraff i As tilfelle. Staten har vist til rettspraksis, juridisk teori og Rundskriv til folketrygdloven, alt til støtte for anførslene. Lagmannsretten viser til juridisk utdrag. Staten har lagt ned slik påstand:

Lagmannsrettens syn på saken: Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til er om den skade A ble påført under utøvelse av arbeide den 19.5.2006 fyller ett av kriteriene for yrkesskade i folketrygdloven § 13-3 første ledd, nemlig om hendelsen var en arbeidsulykke slik begrepet er definert i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første eller andre punktum. Lagmannsrettens kompetanse følger av trygderettsloven § 23 hvoretter det er « lovligheten » av Trygderettens avgjørelser som kan bringes inn for domstolene. Lagmannsretten kan prøve Trygderettens rettsanvendelsesskjønn. Det dreier seg for så vidt om en legalitetskontroll av Trygderettens avgjørelse. Begrepet arbeidsulykke er definert i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Bestemmelsen lyder slik:

Bestemmelsens første punktum omhandler det såkalte markerte arbeidsulykkebegrepet, mens andre punktum beskriver det avdempede ulykkesbegrepet. I foreliggende sak er det anført at vilkårene er oppfylt i forhold til kriteriene både i første og andre punktum. Det foreligger rettspraksis fra Høyesterett og lagmannsrettene som nærmere utdyper ulykkesbegrepet. Særlig gjelder dette i forhold til bestemmelsens andre punktum, det avdempede ulykkesbegrepet. Som partene har vært inne på, er avgjørelser i Rt-2007-882 Pallekjennelsen, Rt-2006-1642 Fotballdommen og Rt-2005-1757 Skyggekjennelsen av interesse. I sistnevnte avgjørelse er det uttalt at synspunkter i Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven ( gjengitt i Trygderettens kjennelse), samsvarer med gjeldende rettspraksis. Lagmannsretten legger ellers til grunn at arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven kap 13 skal forstås på samme måte som tilsvarende begrep i yrkesskadeforsikringsloven. Oppsummeringsmessig kan det sies at det markerte ulykkesbegrepet i andre ledd første punktum forutsetter at arbeidstakeren har vært utsatt for en ytre begivenhet som inntrer uventet og plutselig, f eks at man får en gjenstand over seg, glir og faller, blir truffet av en gjenstand eller lignende. Det avdempede ulykkesbegrepet omfatter visse andre hendelser som representerer en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid. Det fremgår av teori og praksis at en ytre påvirkning, tross lovens ordlyd, ikke er nødvendig for at det avdempede ulykkesbegrepet skal komme til anvendelse. I Rt-2005-1757 Skyggedommen, uttales det bl a (punkt 51) uttales det:

I Rt-2007-882 Palledommen, uttales det bl a (pkt 39), under henvisning til Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven:

I nevnte rundskriv uttalte (den gang) Rikstrygdeverket bl a:

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle faktum og de rettslige spørsmål i den foreliggende sak. Når det gjelder selve den aktuelle hendelsen, bemerkes at partene i retten har vært enige om det alt vesentlige av faktum. Statens prosessfullmektig har på spørsmål fra retten uttalt at de opplysninger A har gitt i sin partsforklaring, kan tas i betraktning, dette med unntak for opplysningen om at han i forbindelse med hendelsen dunket hodet mot interiøret i bilen, jfr foran. A har gjort gjeldende at opplysningen ikke representerer et nytt faktum, kun en utfylling av tidligere opplysninger vedrørende hendelsesforløpet. Etter lagmannsrettens oppfatning følger det av bl a Rt-2007-1815 og Rt-2008-688 , at avgjørelsen skal basere seg på faktum slik det forelå for Trygderetten. Lagmannsretten legger til grunn at det likevel er en viss adgang til å bygge på opplysninger som er fremkommet senere enn dette dersom det dreier seg om faktum som er egnet til å belyse situasjonen på nevnte skjæringstidspunkt. Dette må i alle fall gjelde i tilfeller hvor forvaltningen ikke har besørget faktum tilstrekkelig opplyst, jfr Rt-2007-1815 , avsnitt 35. Lagmannsretten mener også at det samme må gjelde i et tilfelle som det foreliggende hvor det i realiteten dreier seg om en utfylling og/eller supplering av det hendelsesforløp A tidligere har forklart seg om skriftlig til trygdemyndigheten. Det er således ikke snakk om et nytt bevis, men om en utdyping av hans partsforklaring. Det er ingen motstrid mellom hans tidligere forklaring og opplysningen. For ordens skyld bemerkes at selv om lagmannsretten har tatt opplysningen i betraktning, er den ikke ansett avgjørende for sakens utfall. Lagmannsretten legger ut fra bevisførselen følgende faktum til grunn for så vidt gjelder den aktuelle hendelsen: Om morgenen den 19.5.2006 fikk A oppdrag som bilberger med å assistere en Opel Astra som hadde startvansker. Oppdraget kom inn til A på bilens dataanlegg kl 08.48, og A ankom stedet hvor bilen sto, Jervestien 5, kl 10.12. Den aktuelle bilen sto parkert på en oppmerket parkeringsplass som en av flere biler og slik at den hadde biler parkert på begge sider, bl a en kassebil til høyre sett inn i parkeringslommen. Lagmannsretten legger til grunn at A prøvde å starte bilen, men at bilen var « død ». Han prøvde deretter å starte bilen ved hjelp av et medbrakt batteri, men heller ikke dette lyktes. Han vurderte det da slik at bilen måtte trekkes opp på lasteplanet på bergingsbilen og transporteres til verksted. Som følge av at bilen ikke lot seg starte, virket heller ikke bilens servosystemer, bl a på rattfunksjonen. Bilen sto parkert med fronten inn i parkeringslommen, dvs med akterenden ut mot en liten plass. Det var ikke mulig for A å buksere redningsbilen i posisjon på en måte som gjorde at bilen kunne trekkes opp på redningsbilen. For å få bilen opp på planet, bestemte A seg for å skyve bilen bakover ut fra parkeringslommen, vri den mot høyre sett i skyveretningen bakover, slik at bilen kom i posisjon til å bli trukket opp på bergingsbilen. Før han begynte å skyve bilen, tok han seg inn i bilen via en av bakdørene, bøyde seg bak i bagasjerommet og hentet en slepekrok som han festet bak, under bilen på tilrettelagt sted for dette. Han stilte seg deretter i døråpningen på bilens førerside. Han ble stående med ryggen støttende mot dørstolpen og dyttet bilen bakover ut av parkeringslommen. A satt seg inn da bilen etter at den var begynt å rulle bakover og brukte rattet til å styre bilen i ønsket retning. Det viste seg at bilen ikke lot seg dreie mot høyre sett i ryggeretningen slik A ønsket pga en kassebil som sto i naboluken og fordi bilen uten servosystemene var tung på rattet. Dette førte til at bilen kom for nær en hekk bak og på høyre side av bilen. A stanset da bilen før den nådde hekken og satte på håndbrekket. Han bestemte seg deretter for å skyve bilen noe frem igjen og vri den mot høyre med fronten slik at den kunne skyves bakover pånytt og komme i posisjon i forhold til redningsbilen. A stilte seg derfor på nytt i døråpningen på førersiden. Han sto på bakken bøyd med overkroppen inn i bilen, med venstre hånd på rattet og høyre hånd på bilens håndbrekk mellom forsetene. Hensikten var å løse håndbrekket, trekke overkroppen raskt ut av bilen, legge høyre skulder mot vindusstolpen på førersiden ( A stolpen) og skyve bilen forover. Lagmannsretten finner det bevist at da håndbrekket ble løsnet, gjorde bilen et rykk bakover. Den fortsatte å rulle bakover. A måtte trekke seg raskt ut av bilen for om mulig å stoppe den. Under denne bevegelsen dunket han hodet mot A stolpen. Han ble stående med venstre hånd i stolpen og høyre hånd på rattet, helt oppi kroken mellom døren og A stolpen. Han tok i det han klarte og fikk stanset bilens ferd bakover. Han klarte også å skyve den fremover 2-3 meter hvor han stanset den. Idet han tok i for å hindre bilen i å rulle bakover, hørte han et « knekk » som han oppfattet kom fra skulderen/nakken. Lagmannsretten anser det bevist at den skade som senere ble påvist i nakken, oppsto i dette øyeblikket. A har forklart, og lagmannsretten legger til grunn at som følge av den posisjon A ble stående i da bilen begynte å sige bakover, fikk han ikke skjøvet bilen ved hjelp av kraften i bena slik han hadde planer om. I stedet ble han stående inneklemt i kroken ved A stolpen, « på vippen » til å bli skjøvet bakover av bilen. Han måtte derfor med all kraft bruke armene og overkroppen til å holde igjen og skyve bilen med. Etter å ha skjøvet bilen 2-3 meter framover, lot han den gli bakover igjen, nærmest ved egen tyngde noen meter, slik at han fikk den i posisjon i forhold til bergingsbilen. Han festet slepetau i kroken og trakk bilen opp på lasteplanet til bergingsbilen. Det har vist seg at det stedet hvor bilen sto var forholdsvis flatt fra parkeringsluken og utover. Fra plassen og fram mot der hvor bergingsbilen sto, var det en slak nedoverbakke. Fra det sted hvor bilen ble stående etter at den var skjøvet ut fra parkeringslommen, var det en svak helning oppover den veien A prøvde å skyve bilen for å gå klar av hekken bak. Målinger som A og en kollega har gjort, viser at stigningen er ca 8 %. Målinger foretatt av de samme, viser videre at A måtte bruke en kraft på ca 180 kg da bilen gjorde et rykk bakover. Lagmannsretten finner på bakgrunn av ovenstående faktum at det er mye som taler for at hendelsen omfattes av det markerte ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum. Lagmannsretten anser det under enhver omstendighet for klart at hendelsen omfattes at det avdempede begrepet i andre punktum slik dette er nærmere beskrevet i rettspraksis og forvaltningspraksis. Trygderetten uttaler følgende når det gjelder den konkrete vurdering av hendelsen opp mot lovens kriterier for arbeidsulykke:

Trygderetten drøfter deretter forholdet til løfteforskriften og en dom fra Frostating lagmannsrett og konkluderer så med at A « utførte etter rettens syn en helt ordinær arbeidsoperasjon som etter hans opplysning gjennomførtes daglig. » Ut fra det faktum som er fremkommet under hovedforhandlingen og som staten har erklært seg enig i at lagmannsretten kan ta i betraktning, finner lagmannsretten at Trygderettens avgjørelse bygger på feil anvendelse av arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Lagmannsretten vil i det hele bemerke at saken fra trygdemyndighetens side har vært dårlig utredet. En sak som gjelder spørsmål om yrkesskade må karakteriseres som viktig for den det gjelder. Beskrivelsen av faktum i trygdemyndighetens opprinnelige vedtak og i klagevedtaket, viser at trygdemyndigheten ikke har foretatt seg tilstrekkelig for å skaffe oversikt over hendelsesforløpet i sin helhet og nyansene i dette. Trygdemyndigheten har, for så vidt gjelder As fremstilling av forløpet, basert seg på en kort, skriftlig fremstilling supplert av støtteskriv fra advokat senere i prosessen. Lagmannsretten mener at trygdemyndigheten på et tidlig stadium av prosessen burde kontaktet A og fått en muntlig fremstilling av hendelsesforløpet og hvor også trygdemyndigheten stilte de nødvendige spørsmål. Trygdemyndighetens plikt var således å besørge saken opplyst på en måte som gjorde at den kunne vurderes på en forsvarlig måte opp mot lovens kriterier for arbeidsulykke. Dette har ikke vært gjort. Disse mangler har så forplantet seg videre til Trygderetten som også la til grunn at hendelsen representerte en ordinær skyving av bil, noe som etter lagmannsrettens oppfatning ikke er riktig. Verken trygdemyndigheten eller Trygderetten har således i tilstrekkelig grad sett og/eller vurdert de sentrale sider ved hendelsesforløpet. Lagmannsretten har vurdert om dommen av den grunn burde oppheves, men er blitt stående ved at slik saken nå er opplyst bør det tas stilling til Trygderettens lovanvendelse, noe også partene vil være tjent med. Det sentrale for avgjørelsen er ikke at det i utgangspunktet dreide seg om en mer dagligdags arbeidsoperasjon i form av å skyve bilen, men derimot den situasjon som oppsto da A, etter å ha skjøvet bilen ut på plassen, prøvde å rette den opp slik at det var mulig å trekke den opp på bergingsbilen. Det sentrale er således det som skjedde fra og med han løsnet håndbrekket for å skyve bilen litt framover igjen. Lagmannsretten anser det bevist at bilen gjorde et rykk bakover og deretter rullet videre på en måte som A ikke hadde kontroll over. Han ble stående i en forkjært posisjon inneklemt mellom førerdøren og A stolpen. Han feilvurderte vegens helning og bilens tyngde i den forbindelse, noe som gjorde at han plutselig og uventet kom i en vanskelig posisjon i forhold til å ha kontroll over bilen. Slik lagmannsretten har funnet faktum bevist, var han i realiteten i ferd med å bli « overmannet av bilen » og trukket bakover med denne med de konsekvenser dette kunne fått for ham selv eller andre. I den posisjonen han var kommet i, måtte han omgående få stanset bilen, og han valgte da å bruke alle krefter for å holde den igjen og få den skjøvet noen få meter framover. I den posisjon han sto, med den korte tid han hadde til disposisjon og med den vekten hadde måtte skaffe seg kontroll over, ble han etter lagmannsrettens oppfatning utsatt for en ekstraordinær belastning i en meget vanskelig arbeidsposisjon. Etter lagmannsrettens oppfatning ligger det nær å vurdere forholdene som en ytre påkjenning som har karakter av en ulykkeshendelse, men at det var en konkret, tidsbegrenset ytre hending som medførte en påkjenning og en belastning som var usedvanlig i forhold til det som er normalt i arbeidet som bilberger, finner lagmannsretten ikke tvilsomt. Lagmannsretten er således ikke enig med Staten i at det dreide seg om en ordinær skyving av bilen, noe en bilberger etter det opplyste utfører i sitt arbeide. For så vidt kan man si at det at bilen ble skjøvet kontrollert ut fra parkeringslommen var en slik ordinær operasjon. Men det som inntraff da bilen ble stående på plassen og skulle skyves framover i helningen, var utenfor det ordinære. Lagmannsretten kan heller ikke se at det kan legges avgjørende vekt på at A selv har erkjent at han feilvurderte betydningen av helningen på stedet. Trygderettens kjennelse må etter dette oppheves. Som nevnt foran har A bedt om at lagmannsretten gir visse føringer for så vidt gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom hendelsen og den prolaps A ble påført. Sakens tvistetema gjelder kun spørsmålet om hendelsen hadde karakter av arbeidsulykke. Spørsmålet om årsakssammenheng må vurderes av trygdemyndigheten ved den videre behandling av saken. Lagmannsretten vil likevel for sin del uttale at de opplysninger som foreligger i saken slik den er presentert for lagmannsretten, ikke gir grunnlag for å betvile at årsaken til skaden er å finne i den aktuelle hendelsen. Det er således ikke gitt opplysninger som tyder på at A har en sykehistorie som skulle tilsi noe annet. Det er opplyst at det er påvist degenerative forhold i nakkeregionen, men det er samtidig opplyst at dette er forhold som store deler av befolkningen lever med uten store problemer. Noen grunn til å tro at slike forhold skulle ligge til grunn for prolapset eller As øvrige nakkeproblemer, er det ikke. Vitneforklaringene i saken tilsier at skaden og de problemer den førte til, oppsto umiddelbart i forbindelse med hendelsen og at problemene vedvarte i tiden fra hendelsen og framover våren og sommeren, også før A oppsøkte lege. Det følger av tvisteloven § 20-2 første jfr andre ledd at Staten må dekke As sakskostnader. A har således vunnet fram fullt ut. Det er ikke grunn til å fravike lovens hovedregel. A har påstått seg tilkjent sakskostnader med til sammen kr 157 122,50 hvorav salær utgjør kr 148 611,- inkl mva. Salæret gjelder 40 timer saksforberedelse og 16 timer for hovedforhandling og møte med klient. Staten har fremsatt innvendinger mot omkostningsbeløpet. Det er pekt på at kravet reelt sett bygger på 95,75 timers arbeide, hvorav det nå kreves 56 timers arbeide fra og med den 19.1.2010, dvs lenge etter at de to eneste viktige dokumentene i saken (stevning og tilsvar) er utarbeidet. Dette må sees i forhold til statens tilsvarende 20 timer i forbindelse med hovedforhandlingen. Det er ikke unaturlig at ankende part bruker mer tid på forberedelsen enn saksøkte, men misforholdet er her for stort. Det pekes også på at saksøkeren hadde advokatbistand også fram til og med Trygderetten. Ankende part ved advokat Ringstad har ved skriv av 29.4.2010 fastholt sakskostnadskravet. Lagmannsretten finner at ankende parts omkostningsoppgave gjenspeiler nødvendige utgifter ved saken og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig for ankende part å pådra dem. Lagmannsretten viser i den forbindelse bl a til det som er uttalt foran om mangelfull utredning av saken fra trygdemyndighetenes side. Sakskostnader for Trygderetten avgjøres ved den videre behandling av saken for trygdemyndighetene. Partene er enige i dette. Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.