Dom: Yrkesskade - Fjern og avledet

Borgarting lagmannsrett

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Saken gjelder krav i medhold av lov om yrkesskadeforsikring om erstatning etter arbeidsulykke.

A, født *.*.1978, ble utsatt for en arbeidsulykke 26. juli 2001. Hun arbeidet da i et tremåneders engasjement som truckfører ved sentrallageret til Coop på Langhus. Hun var ansatt i Manpower.

Arbeidsgiverens forsikringsselskap Zurich, senere TrygVesta Forsikring, har godkjent hendelsen som yrkesskade og erkjent ansvar for eventuelle skader og tap som følge av arbeidsulykken. I påvente av medisinsk og juridisk avklaring av ansvarsspørsmålet har selskapet utbetalt forskudd med til sammen kr 100 000, men avvist ytterligere utbetaling.

Etter søksmål fra A avsa Follo tingrett 23. juni 2008 dom med slik domsslutning:

Tingretten kom til at arbeidsulykken hadde et forholdsvis beskjedent skadepotensiale uten organisk skade og at hennes smerteplager var så fjerne og avledede at det ikke var rimelig å pålegge ansvar.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. I medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 12, jf §§ 10 og 11 krever hun erstatning for lidt og fremtidig inntektstap og ménerstatning. Ankeforhandling ble holdt 15. - 17. september 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, herunder et privatengasjert sakkyndig vitne avdelingsoverlege/professor dr med, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering ved Sunnaas Sykehus, Johan K. Stanghelle.

Lagmannsretten har oppnevnt som medisinske sakkyndig professor dr med, spesialist i nevrologi, Helge J. Nordal. Han var også oppnevnt for tingretten og avga sakkyndig erklæring 12. april 2008. For lagmannsretten har han avgitt tilleggserklæring av 24. august 2009. Han møtte under ankeforhandlingen og fastholdt sin konklusjon.

For lagmannsretten er det lagt frem noen nye bevis og hjelpedokumenter. Kravet om erstatning for fremtidig inntektstap er nytt for lagmannsretten. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for tingretten.

Folketrygden har den 8. januar 2004 godkjent skaden som yrkesskade. A er sammenhengende tilstått 100% sykepenger, avbrutt av svangerskapspermisjon, og senere rehabiliteringspenger for yrkesrettet attføring. Fra 13. oktober 2008 til 12. oktober 2010 er hun tilstått tidsbegrenset uførestønad etter en uføregrad på 100%. Vedtaket er begrunnet med at hun fortsatt er under utredning og behandling og at det kan være muligheter for at hun kan prøve seg i arbeid igjen dersom helsetilstanden bedrer seg.

Hun er også tilstått ménerstatning i folketrygden etter 15% medisinsk invaliditet i gruppe 1 med et engangsbeløp på kr 64 078.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Hun har som arbeidstaker vært utsatt for en arbeidsulykke som har påført henne varig ervervsmessig og medisinsk uførhet. Det er årsakssammenheng mellom ulykken og hennes varige, invalidiserende smertelidelse. Vilkårene for erstatning er oppfylt.

Hun førte en elektrisk truck uten sikring. Den kom ut av kontroll, og hun rygget med en fart på 15 km/t inn i en varepalle, hvor det så vidt hun husker, sto papppesker med hvite- eller brunevarer ankommet fra Sverige. Hun ble klemt mellom trucken og varene.

Hun fikk akutte symptomer og sykemelding, og hun har ikke senere vært i arbeid. Hun hadde ikke sykdom eller skade fra før som kan forklare smertene, og det er ikke andre sannsynlige årsaker til hennes varige plager. Traumet 26. juli 2001 har vært utløsende og det har vært tiltrekkelige krefter til å skade biologisk vev som forklarer hele skadebildet slik det er i dag. Etter de medisinske utredninger må det legges til grunn at hun ble påført en nerveskade. Smertene er forårsaket av nerveskaden, og de er ikke upåregnelige eller for fjerne i forhold til skaden. Det foreligger ikke senere psykisk skade eller somatoforme reaksjoner.

Subsidiært, for tilfelle av at det ikke anses å foreligge en somatisk betinget nerveskade, må det legges til grunn at traumet har forårsaket sensibilisering på psykisk grunnlag. Selv om det ikke medisinsk kan påvises skade, har konsekvensene av ulykken bidratt til utviklingen av en invalidiserende smertelidelse. Det er påregnelig at en slik skade oppstår etter ulykke som i dette tilfelle. Det vises til lagmannsrettsdom av 4. juni 2007 ( LB-2005-27588 ) hvor det ble tilkjent erstatning og lagt til grunn at rene bløtdelsskader kan føre til medisinsk og ervervsmessig invaliditet og at det ved årsaksvurderingen ikke er noe avgjørende vilkår at det foreligger objektivt konstaterbar skade.

Lidt inntektstap fra 2001 til 2008 inklusiv renter er beregnet til kr 576 766.

Beregningen av fremtidig inntektstap er standardisert i medhold av forskrift av 21. desember 1990 nr 1027 og utgjør kr 2 324 904.

Ménerstatning etter 15% medisinsk invaliditet med alderstillegg utgjør kr 79 805.

Det må gjøres fradrag for utbetalt forskudd kr 100 000.

Det er nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, TrygVesta Forsikring, har i hovedtrekk anført:

Det er ikke årsakssammenheng mellom As nåværende plager i ryggen og foten og arbeidsulykken 27. juli 2001.

Det er ikke faktisk årsakssammenheng. Det er snakk om en bagatellmessig hendelse med små krefter, når det legges til grunn de opplysninger som er mest sannsynlige. Det foreligger ingen objektivt konstaterbar skade annet enn en lettere bløtdelsskade. Hennes smerteplager kan ikke anses som skaderelaterte. Uansett har uhellet ikke vært årsak til annet enn en midlertidig forverring av de plager hun hadde før ulykken. Det foreligger heller ikke kontinuerlige plager fra akuttfasen til en kronisk senfase (brosymptomer), og andre årsaker er mer sannsynlige til hennes plager i dag enn arbeidsulykken. Sykdomsforløpet er ikke forenlig med det man vet om skade i bløtdeler i kroppen.

Det foreligger heller ikke årsakssammenheng rettslig sett. Uhellet spiller en så beskjeden rolle i årsaksrekken at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det, og skaden er under enhver omstendighet for fjern og upåregnelig.

A har ikke lidt inntektstap ut over kr 100 000 betalt som forskudd. Hun vil heller ikke ha tap i fremtidig erverv. Sett i forhold til skaden har hun hele sin ervervsevne i behold, eventuelt en betydelig restervervsevne.

For det tilfelle at det anses å foreligge faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom uhellet og alle hennes nåværende plager, bestrider selskapet skadelidtes krav slik det er presentert i tapsoppgaven.

Medisinsk invaliditet er under enhver omstendighet under 15% og gir ikke grunnlag for erstatning.

Tidligere anførsel om at det ikke skal betales renter av eventuell erstatning som følge av manglende opplysninger fra skadelidte, frafalles.

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

Spørsmålet i saken er om vilkårene for erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 11, jf § 12 er oppfylt. Uenigheten mellom partene knytter seg til spørsmålet om årsakssammenheng mellom hendelsen 26. juli 2001 og hennes nåværende plager.

Avgjørende etter loven er at ulykken må være en nødvendig betingelse for at skaden oppsto. Det er et vilkår at skaden ikke ville inntrådt dersom ulykken tenkes borte. I tilfelle smertelidelsen er et resultat av flere samvirkende årsaksfaktorer, må ulykken fremstå som et så vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Det er et ytterligere vilkår for ansvar at skaden fremstår som en adekvat følge av ulykken.

A har i dag kontinerlig store smerter. De veksler i intensitet, men er aldri helt borte. De er hovedsaklig lokalisert i lenderyggen litt til venstre og går nedover i venstre seteregion, venstre ben og fot hvor hun har utviklet dropfot.

Om ulykkesforløpet vises til tingrettens dom. For lagmannsretten har skadelidte forklart at trucken var lastet med varer. Dette er nytt i forhold til tidligere forklaring. Hun har også opplyst at trucken holdt høyere hastighet enn det hun tidligere har forklart.

Lagmannsretten finner at disse forhold er uten betydning for vurderingen av årsaksspørsmålet. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til hvilken forklaring som er mest sannsynlig.

Lagmannsretten finner det heller ikke nødvendig å ta stilling til om hun hadde rygg- eller bekkenplager før hendelsen.

A har i flere år og av mange leger vært behandlet for sin smertelidelse, og årsaksspørsmålet har vært utredet av to medisinsk sakkyndige. Lagmannsretten vil i det følgende gjennomgå legenes funn og de sakkyndiges konklusjoner så langt det har betydning for spørsmålet om skadeevne og årsakssammenheng.

Av sin fastlege ble A henvist til Ryggpoliklinikken ved Sykehuset Østfold hvor hun ble utredet i januar 2002, oktober 2003 og flere ganger i 2004. Det er beskrevet at pasienten angir å ha kroniske smerter i korsryggen fra juli 2001. Smertene er alltid til stede i varierende grad. Hun kan av og til få utstråling i korsryggen ut i anus og øverst på baksiden av lår, mest på høyre side. Det konkluderes med at det er pasientens svært trykkømme muskulatur som gir henne de store smertene. Det kan ikke påvises annen enn muskulær årsak til hennes plager. Det var ingen indikasjon for kirurgsk tilnærming.

I legeerklæring til folketrygden 22. januar 2004 konkluderer hennes fastlege Olav Jordal med at hun ikke kan gjenoppta sitt tidligere arbeid, men at hun kan ta annet arbeid. Han uttaler at det er sammensatt problematikk med ryggsmerter som er vanskelig å diagnostisere. Inntrykket er at motivasjonen ikke er på topp i forhold til egeninnsats hva gjelder trening og jobbsøking.

I 2005, 2006 og 2007 har A vært til undersøkelse og tverrfaglig funksjons- og restarbeidsevnevurdering ved Sunnaas sykehus, avdeling Askim. I journalen fremgår det at det ikke ble funnet noen sikre organiske årsaksforhold til hennes smerter som var hovedårsak til hennes funksjonsnedsettelse. Under oppholdet anga pasienten forverring av symptomene. Hun diagnosiseres til å ha en kronifisert smertetilstand, initialt lokale smerter i rygg, etter hvert økende smerter i rygg og underekstremiteter, samt nakkesmerter og hodepine. Hun fremstår med betydelig funksjonsbegrensning i forhold til smertene. Det er beskrevet forhøyet psykisk belastning og en stor funksjonell komponent i hennes tilstand. Hennes sypmptomer ble forklart med en forstyrrelse i hjernens regulering av smertefremmende og smertehemmende stoffer med nedsatt smerteterskel som følge. Det ble konkludert med vedvarende somatoform smertelidelse.

I september og oktober 2008 var hun til undersøkelse ved Nevroklinikken ved Rikshospitalet, avdeling for nevropsykiatri og psykosomatisk medisin. Bakgrunnen var at tidligere utredning ikke hadde gitt avklaring av årsaksforhold. Problemstillingen var parese i venstre ben av uklar etiologi. Gjennomførte undersøkelser avdekket ingen psykisk lidelse eller psykiatrisk symptomatologi ut over enkelte depressive symptomer. Det ble konkludert med at det ikke var ikke grunnlag for noen psykiatrisk diagnose.

Den privatengasjerte sakkyndige dr Johan K Stanghelle beskriver i sin erklæring av 15. november 2006 forløpet som « et kronifisert smertebilde uten sikre objektive funn ». I sin forklaring for lagmannsretten opplyste han at det ikke er konstatert nerve- eller skjellettskade eller andre objektive tegn som forårsaket av hendelsen. Det er ikke sikre tegn på skade i nerve, og det er lite sannsynlig at hun har pådratt seg prolaps som følge av hendelsen. Det som sto tilbake er mulig bløtdelsskade i muskulatur/leddfester. Det var etter Stanghelles oppfatning vanskelig å tolke forløpet på rent biologisk grunnlag, og han klassifiserte traumet som en somatoform smertelidelse utløst av hendelsen i juli 2001.

Videre mente han at det kan være andre årsaker til smerteskaden, som kan oppstå uten den aktuelle hendelse. 20-30% av befolkningen har lignende plager, også unge mennesker. 80% av befolkningen har ryggplager en eller flere ganger i livet. Han anslo den konkrete sannsynlighet for andre årsaker til 50% som vil være økende dersom man legger til grunn at hun hadde ryggplager før hendelsen.

Stanghelle konkluderte med 15% medisinsk invaliditet og inntil 50% tap i fremtidig erverv.

A har i 2008 vært til behandling for smertelindring hos spesialist i anestesiologi og smertelindring Leif Måwe ved Smerte-Medisinsk Institutt AS. Han gjennomførte flere behandlinger uten positive resultater. Måwe forklarte seg også som vitne for lagmannsretten.

A har også i 2008 og 2009 vært til utredning ved Rikshospitalet - Radiumhospitalet.

Nevrologisk avdeling ved sykehuset skriver i journalnotat at lidelsen trolig er en kombinasjon av nevropatiske fenomener samt en betydelig funksjonell del hva angår motorikken i benet.

Spesialist i anestesiologi Gunvald Kvarstein ved anestesiavdelingen, smerteseksjonen har forklart seg som vitne i lagmannsretten. Symptomer og funn kunne i følge journalen tyde på nerveskade, men han kunne i si noe sikkert om årsak.

Den rettsoppnevnte sakkyndige dr Helge Nordal konkluderer med at det ikke kan påvises noen organisk årsak, selv om traumet, slik hun beskriver det, har potensiale for skade. Det synes å ha virket store krefter. Utviklingen er atypisk for smerter etter et traume, hvor plagene er størst i begynnelsen og deretter over måneder gradvis bedres. I hennes tilfelle har plagene vært økende. Han anser plagene som funksjonsforstyrrelse på funksjonelt grunnlag.

Dr Nordal fant vurderingen vanskelig og konkluderte i erklæringen 12. april 2008 under tvil med en skadebetinget medisinsk invaliditet på 15% og en moderat reduksjon av ervervsevnen.

I tileggserklæringen av 24. august 2009 gir han følgende vurdering og konklusjon:

Dr Nordal har i retten opprettholdt sin konklusjon etter å ha fulgt ankesaken og også hørt legene Stanghelle, Måwe og Kvarstein

Lagmannsretten finner som tingretten at hendelsen, selv om den i sitt forløp var dramatisk nok, har hatt en forholdsvis beskjeden skadeevne. Det har gjennom en årrekke vært gjennomført undersøkelser og sakkyndige vurderinger som konkluderer med at det ikke kan påvises noen somatisk årsak til kroniske smerter av den karakter skadelidte har utviklet med fullstendig og mest sannsynlig varig bortfall av ervervsevnen som resultat. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene i saken å legge dette til grunn.

Spørsmålet er etter dette om smertene kan ha annet grunnlag med ulykken som relevant årsak.

Ulykkeshendelser kan medføre psykiske plager og de kan også utvikle somatoforme lidelser, blant annet i form av smerte, som ikke kan forklares på biologisk grunnlag. Det er ikke antatt at A har utviklet noen psykisk lidelse, men flere av legene og de sakkyndige beskriver en utvikling med en stor funksjonell/somatoform komponent. Det vil si en kroppslig sykdom på psykisk grunnlag, hvor selve ulykken er mindre dominerende eller fraværende. Det er ut over dette ikke påvist eller funnet grunn til mistanke om andre mulige årsaker til hennes plager.

Selv om ulykken i dette tilfelle har hatt begrenset skadeevne, er det uomtvistet at det oppsto akuttsymptomer. Også brosymptomer må anses å foreligge uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Smertelidelsen ville etter lagmannsrettens syn ikke ha inntrådt om ulykken tenkes borte. Ulykken anses som en nødvendig betingelse for skaden. Det er slik sett - om enn indirekte - årsakssammenheng mellom ulykken og hennes plager.

Selv om det er årsaksammenheng, kan årsaksbildet være sammensatt. Smertelidelsen kan være resultat av flere samvirkende årsaker. Det er da et vilkår for ansvar at den ansvarsbetingende hendelse - arbeidsulykken - er så pass vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Lagmannsretten har kommet til at spørsmålet om ulykkens bidrag til skaden her har nær sammenheng med spørsmålet om skaden er en adekvat følge av ulykken og behandler dette under ett nedenfor.

Etter lagmannsrettens syn er årsaksbildet for skadelidte sammensatt og i dette tilfelle resultat av flere samvirkende årsaker, hvor ulykken riktignok har vært utløsende, men langt fra dominerende som årsaksfaktor. Vurderingen er vanskelig. Etter en helhetlig vurdering konkluderer lagmannsretten med at den skadebetingede følge av arbeidsulykken i 2001 må ses som så lite vesentlig i skadebildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. I utgangspunktet var det ikke grunn til å forvente annet enn en forbigående arbeidsuførhet, men lidelsen har forverret seg og blitt altomfattende. Utviklingen av smertelidelsen fremstår som ekstraordinær. Lagmannsretten finner det upåregnelig at ulykken med beskjeden skadeevne uten organisk påvisbar skade har ført til varig og betydelig ervervstap og medisinsk invaliditet. Skadeforløpet er så avledet og fjernt i forhold til ulykken at kravet til adekvans ikke er oppfylt.

Anken blir etter dette å forkaste.

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, har TrygVesta Forsikring vunnet saken og skal som utgangspunkt tilkjennes sakskostnader i begge instanser.

Saken har imidlertid budt på tvil, og det har vært grunn for skadelidte å reise søksmål. Lagmannsretten finner derfor som tingretten at hver av partene bør dekke sine egne sakskostnader i første instans.

Saken har også vært så tvilsom og bevismessig komplisert at det var grunn til å få den prøvd ved anke. Med hennes store smerter og arbeidsuførhet har saken stor velferdsmessig betydning. Også styrkeforholdet mellom partene tilsier at det gjøres unntak fra hovedregelen. Tungtveiende grunner gjør det derfor rimelig at hun ikke tilpliktes å betale selskapets sakskostnader.

I medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a og c fritas A fra kostnadsansvaret for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.