Dom: Yrkesskadet etter militærøvelse

Ta kontakt med oss i dag for en uforpliktende samtale!

Av Codex Advokat og Personskadeadvokater.no
09/08/2018

Borgarting lagmannsrett

INSTANS:Borgarting lagmannsrett - Dom
DATO:2010-04-29
PUBLISERT:LB-2009-108930
OPPSUMMERING:Mann ble yrkesskadet etter militærøvelse, men ble nektet erstatning av Statens Pensjonskasse. Mannen fikk medhold av både tingrett og av lagmannsrett
SAKSGANG:Oslo tingrett TOSLO-2008-161278 - Borgarting lagmannsrett LB-2009-108930 (09-108930ASD-BORG/02).
FORFATTER:Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Anne-Mette Dyrnes. Ekstraordinær lagdommer Hilde Wiesener Haga.

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Saken gjelder krav om yrkesskadeforsikring etter en ryggskade pådratt under tjenestegjøring i de internasjonale styrker i Afghanistan.

A er født *.*.1967. Han har tjenestegjort i Forsvaret, som yrkesmilitær, i mange år. Etter gjennomgått etterretningsutdannelse var han fra 2003 til 2004 stasjonert i Kosovo, i de internasjonale styrker, som etterretningsoffiser. Den etterretningsavdelingen A tilhørte ble etter hvert bedt om å tjenestegjøre i Afghanistan, hvilket også skjedde. A, som både i Kosovo og i Afghanistan hadde rang av kaptein, kom til Afghanistan (Kabul) i juni 2004. I Afghanistan besto den aktuelle avdelingen av fem personer, alle etterretningsoffiserer. Av disse fem offiserene utgjorde fire to « makkerpar », mens femtemann var leder/troppssjef. A dannet sammen med B det ene makkerparet.

Avdelingens oppgave var å innhente informasjon, på en diskret måte, gjennom samtaler med lokalbefolkningen. Dette ble gjort på den måten at hvert makkerpar, uavhengig av det andre, kjørte til aktuelle steder - til dels langt fra basen - for gjennomføring av slike møter. Det ble benyttet upansret bil, en Toyota Landcruiser. Begge offiserene i bilen var bevæpnet og iført full stridsutrustning, blant annet to skuddsikre vester under uniformen. Den som ikke kjørte bilen - skytteren - satt i passasjersetet, med enten maskinpistol eller automatgevær i hendene. Alle vinduer i bilen var alltid åpne. Under oppdragene hadde hvert makkerpar også med seg en lokal tolk, som satt i baksetet.

A og B opererte opprinnelig i et område vest for Kabul. Utpå høsten 2004 ble de tildelt et nytt område, sør for Kabul. Området - som lå ganske langt fra basen - ble ansett farligere enn det de tidligere hadde operert i.

A og B drøftet hvordan de skulle forholde seg til den økte risikoen for å bli angrepet. Særlig drøftet de hvordan skytteren enklest skulle kunne skyte mot venstre, ved behov for dette. Problemet er her at sjåføren opptar plassen i venstre forsete. A og Bs løsning på dette var at skytteren, ved behov for å skyte mot venstre, skulle kaste seg bakover fra forsetet til baksetet. Tanken var at man fra baksetet hadde uhindret adgang til å skyte fra venstre sidevindu (bakvindu). Når skytteren kastet seg bakover på denne måten, måtte for øvrig tolken kaste seg over i bagasjerommet.

Rent teknisk skjedde forflytningen fra forsetet til baksetet ved at skytteren løsnet spaken til seteryggen i forsetet, og så kastet seg baklengs mot baksetet ved å sparke fra med foten i dashbordet. Skytteren landet således i baksetet med ryggen først. Denne forflytningen til baksetet kunne være aktuell både i situasjoner der bilen ville forsøke å unnslippe ved å fortsette fremover, og i situasjoner der den ville forsøke å unnslippe ved å rygge og tverrvende.

A og B la denne forflytningen til baksetet inn som et element i de treningsøvelser - driller - som de gjennomførte tilnærmet ukentlig, sammen med de øvrige i avdelingen. Også under øvelsene var A og B bevæpnet og iført full stridsutrustning, herunder med ammunisjonsmagasiner over brystet og rundt hoftene.

Etter det opplyste veide utrustningen i hvert fall rundt 20 kilo.

A og B begynte etter det opplyste å øve på den aktuelle drillen - kaste seg bakover til baksetet - rundt oktober 2004. De vekslet da på rollene som sjåfør og skytter. Drillen ble tatt i bruk kort etter at avdelingen fikk ny leder, kaptein C. Det er omstridt om den aktuelle drillen var godkjent av C eller ikke.

Søndag 14. november 2004 hadde avdelingen sin vanlige ukentlige øvelse. Disse øvelsene fant sted i et stort område i nærheten av basen, et område disponert av det afghanske forsvaret. Terrenget var ørkenpreget, på samme måte som i de områder der de to makkerparene utførte sine oppdrag. Som vanlig gikk øvelsene ut på at ett av makkerparene kjørte gjennom terrenget, mens de øvrige på et eller annet tidspunkt - ukjent for personene i bilen - simulerte angrep.

Ca. kl. 14 denne dagen, etter en del timers øvelse, ble bilen til A og B « angrepet » på en slik måte at de måtte rygge så raskt som mulig bakover, for deretter å tverrvende. På dette tidspunkt var B sjåfør og A skytter. Under gjennomføringen av den aktuelle drillen - kaste seg bakover til baksetet - landet A denne gangen på en uheldig måte og fikk umiddelbart vondt i korsryggen. De nærmere omstendigheter rundt skadehendelsen er noe omstridt.

Etter retur til basen søkte A samme kveld legehjelp. I skademelding til folketrygden tre dager senere, 17. november 2004, har legen blant annet skrevet at under den aktuelle drillen « ... slo han nedre del av ryggen mot festeanordninger til sikkerhetsbelta ».

A var sengeliggende i ca. en uke etter skadedagen. Han gjennomførte deretter de ca. to månedene som gjensto av tjenesten i Afghanistan, frem til januar/februar 2005. A har opplyst at han måtte bruke smertestillende midler for å klare dette. A har for øvrig opplyst at etter skadedagen ble den aktuelle drillen lagt bort.

Etter retur til Norge i januar/februar 2005 ble A på nytt undersøkt av lege. Det ble nå oppdaget at han hadde pådratt seg et stort prolaps i nedre del av ryggen. Det er uomstridt at dette ble påført ved hendelsen 14. november 2004.

A var sykmeldt våren 2005, frem til han ble ryggoperert sommeren samme år. Operasjonen var ikke vellykket, og A ble fortsatt sykmeldt. Arbeidsforholdet i Forsvaret ble etter hvert avsluttet, idet A på grunn av ryggproblemene ikke var i stand til å utføre vanlig tjeneste. Fra 2006 har A studert statsvitenskap. Sommeren 2008 fikk han et toårig engasjement som ambassaderåd i Kabul, noe han har kombinert med sluttføringen av studiene.

A hadde våren 2005 satt frem krav om yrkesskadeforsikring overfor Forsvarets forsikringsgiver, Statens Pensjonskasse (SPK). Kravet om slik tilleggsdekning - i forhold til dekningen etter folketrygden - ble avslått ved SPKs brev av 29. juni og 30. juli 2005. Det ble vist til at hendelsen 14. november 2004 ikke kunne anses som en « ulykke » i relasjon til yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Etter klage fra A ble saken behandlet av Forsikringsskadenemnda, som i uttalelse av 29. mai 2007 under dissens kom til samme resultat som SPK.

Ved stevning av 23. oktober 2008 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot SPK, med krav om dom for at pensjonskassen var erstatningspliktig etter yrkesskadeforsikringsloven. Saken ble fremmet som et fastsettelsessøksmål.

Oslo tingrett avsa 27. april 2009 dom med slik domsslutning:

1.Staten ved Statens Pensjonskasse er erstatningsansvarlig for As ryggskade.
2.Staten ved Statens Pensjonskasse dømmes til å betale As sakskostnader med kr 117 831,- - kroneretthundreogsyttentusenåttehundreogtrettien - med tillegg av rettsgebyret for tingretten.

Tingretten tok ikke endelig stilling til om hendelsen ble omfattet av ulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, idet tingretten la til grunn at saken uansett falt inn under første ledd bokstav c om « skadelige... arbeidsprosesser ».

Staten v/SPK har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 25. og 26. mars 2010. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, tidligere omtalte B. Videre ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, staten v/Statens Pensjonskasse, har i korthet gjort gjeldende:

Det er få som her ikke unner A tilleggsdekningen etter yrkesskadeforsikringsloven. Lovens vilkår i § 11 første ledd er imidlertid ikke oppfylt, hverken etter bokstav a eller etter bokstav c. Hvis skaden hadde inntruffet i dag ville for øvrig A vært dekket, etter at Forsvarspersonelloven av 2004 ble endret fra 1. januar 2010 - på den måten at det nå foreligger et generelt erstatningsansvar ved personskader pådratt i internasjonale operasjoner.

Når det gjelder faktum er det noe påfallende at opplysningen om at A skal ha truffet setebeltefestene i baksetet ikke er nevnt i hans redegjørelser til SPK 7. juni 2005 og 20. juli 2005. I den siste av disse er det derimot nevnt at bilen skal ha truffet ujevnheter i bakken og gjort et kast, under As forflytning til baksetet. Dette er ikke nevnt tidligere. Etter statens oppfatning kan det ikke legges til grunn at A traff setebeltefestene eller at bilen gjorde et kast, men det presiseres at dette uansett ikke er rettslig avgjørende.

Etter § 11 første ledd bokstav a kreves at det dreier seg om en « arbeidsulykke ». Ulykkesbegrepet må forstås på samme måte som i folketrygdloven § 13-3 annet ledd, der første punktum handler om det markerte ulykkesbegrepet, annet punktum om det avdempete ulykkesbegrepet. I nærværende sak foreligger det ingen arbeidsulykke i forhold til noen av disse begreper.

Etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum, angående det markerte ulykkesbegrepet, må det foreligge et ulykkesmoment - dvs. en plutselig og uventet hendelse av ulykkesartet karakter. Dette er ikke tilfelle i nærværende sak, uansett hvilket faktum lagmannsretten legger til grunn. A var forberedt på å lande på ryggen i baksetet på en bil som kjørte på ujevnt underlag, slik at landingene kunne bli litt forskjellige fra gang til gang. Det skjedde således ikke noe uvanlig under øvelsen 14. november 2004.

Det foreligger heller ingen arbeidsulykke etter det avdempete ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd annet punktum. Under øvelsen 14. november 2004 ble A ikke utsatt for noen ekstraordinær belastning eller påkjenning, i forhold til det som var normalt for hans tjeneste. Den aktuelle drillen med forflytning til baksetet var en del av hans vanlige arbeidsoppgaver. Under øvelsen 14. november 2004 skjedde det intet avvik fra det sedvanlige ved slike forflytninger. Man må her se på selve hendelsen, ikke på den oppståtte skaden. Det var normalt at man ikke landet helt likt hver gang.

Heller ikke vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c om « skadelige... arbeidsprosesser » er her oppfylt. Denne bestemmelsen er en sikkerhetsventil med et snevert anvendelsesområde. Ikke enhver arbeidsoppgave kan anses som en arbeids-prosess. Både ordlyden og den begrensete rettspraksis som finnes tilsier at bestemmelsen primært tar sikte på arbeidsoppgaver av mekanisk eller maskinell karakter, dvs. arbeid som kunne ha vært utført av maskiner. Videre må det dreie seg om forhold som ligger nær opp til å være dekket etter ulykkesbegrepet i § 11 første ledd bokstav a, og hvor det foreligger en betydelig skaderisiko. Det kan også utledes av rettspraksis at de aktuelle arbeidsoppgavene må ha vært nødvendige, at de må ha vært utviklet og pålagt av arbeidsgiver, og at det må dreie seg om en risiko som arbeidstaker selv i liten grad kan kontrollere.

Den aktuelle øvelsen med forflytningen til baksetet var en arbeidsoppgave av utpreget manuell karakter. Øvelsen var hverken utviklet eller pålagt av arbeidsgiver, og det kan ikke en gang legges til grunn at arbeidsgiver hadde formelt godkjent den. A og B hadde selv betydelig kontroll over utførelsen av øvelsen, og dermed over risikoen ved denne.

Staten v/Statens Pensjonskasse har lagt ned slik endelig påstand:

1.Staten ved Statens Pensjonskasse frifinnes.
2.Staten ved Statens Pensjonskasse tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i korthet gjort gjeldende:

Hendelsen 14. november 2004 må anses som en «arbeidsulykke» etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, både etter det markerte og det avdempete ulykkesbegrepet. Det dreier seg her om en stridsdrill som ble utført for å unngå å bli drept under de høyrisikooppdrag arbeidsgiver sendte A og makkeren ut på. De befant seg i en krigssone, og den aktuelle drillen må vurderes i dette perspektiv. Drillen - som måtte være virkelighetsnær - var kompleks, og ble utført under vanskelige forhold nær faregrensen. A hadde for øvrig et selvstendig ansvar for å utvikle driller, dvs. de driller det var behov for.

Det må legges til grunn at A under gjennomføringen av den aktuelle drillen på skadedagen landet på setebeltefestene i baksetet, slik han forklarte til legen umiddelbart etter hendelsen. Det foreligger ingen motstrid i forhold til hans senere utdypende redegjørelser til SPK, selv om setebeltefestene ikke er uttrykkelig nevnt også i disse. Den aktuelle hendelsen må således omfattes av det markerte ulykkesbegrepet i loven. Uansett må A anses for å ha vært utsatt for en usedvanlig belastning, og derfor falle inn under det avdempete ulykkesbegrepet.

Under enhver omstendighet må hendelsen omfattes av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c om « skadelige... arbeidsprosesser ». Det vises særlig til Rt 2008 1646 (bolteløft). Begrepet « arbeidsprosesser » kan ikke forstås slik at det bare omfatter arbeidsoppgaver av mekanisk eller maskinell art, slik ankende part anfører. Det avgjørende må være, slik tingretten har lagt til grunn, hvor nær man ligger opp til regulære ulykkestilfeller etter § 11 første ledd bokstav a. I nærværende sak ligger man - i det minste - svært nær opp til å omfattes av bokstav a.

At den aktuelle drillen ikke var direkte pålagt av arbeidsgiver, kan ikke være avgjørende. Det var de pålagte arbeidsoppdrag som foranlediget at drillen ble utviklet.

Det må legges til grunn at den aktuelle drillen var godkjent av troppssjefen. Uansett er også dette uten rettslig betydning for spørsmålet om skaden er dekningsberettiget. Ved erstatningsutmålingen, derimot, kan en eventuell manglende godkjenning fra arbeidsgiver komme inn som et spørsmål om skadelidtes medvirkning.

A har lagt ned slik endelig påstand:

1.Anken forkastes.
2.A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrettens behandling.

Lagmannsretten skal bemerke:

Som det fremgår foran er det noe omstridt nøyaktig hvordan ryggskaden inntraff, under gjennomføringen av den aktuelle øvelsen 14. november 2004. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at A - med ryggen - landet på et av setebeltefestene i baksetet. Det er dette som fremgår av militærlegens skriftlige erklæring av 17. november 2004, dvs. bare tre dager senere. Legens uttalelse må nødvendigvis være basert på As opplysninger til legen, opplysninger som ble gitt umiddelbart etter hendelsen. Under disse omstendigheter kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke være avgjørende at setebeltefestene ikke er uttrykkelig nevnt også i As senere supplerende redegjørelser til SPK.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a dekkes skade forårsaket av « arbeidsulykke ». Etter bokstav c dekkes « annen skade », dersom denne skyldes « påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser ». Partene er enige om at bokstav b, som gjelder de såkalte listesykdommene, ikke er aktuell.

Det er uomstridt at ulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a må forstås på samme måte som i folketrygdloven § 13-3 annet ledd, jf Rt-2007-882 (paller), avsnitt 32, og Rt-2008-1646 (bolteløft), også her avsnitt 32.

Folketrygdloven § 13-3 annet ledd lyder slik:

Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Første punktum i bestemmelsen handler om det som gjerne betegnes som det « markerte » ulykkesbegrepet, annet punktum om det « avdempete » ulykkesbegrepet.

Lagmannsretten legger til grunn at uttrykket « plutselig eller uventet » hendelse i bestemmelsens første punktum må forstås som plutselig og uventet, jf Rt-2006-1642 (fotballspiller), avsnitt 29. Lagmannsretten legger videre til grunn at hvis den aktuelle hendelsen først er plutselig og uventet, er det utpreget skjønnsmessig om det foreligger tilstrekkelig grad av ulykkesmoment over hendelsen - dvs. om den er ulykkesartet. Et minimumskrav er imidlertid at det dreier seg om en hendelse som er plutselig og uventet. Det vises for så vidt til Rt-2009-1485 (matforgiftning), avsnitt 21-22.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke sies å være « uventet » i lovens forstand at A under gjennomføringen av den aktuelle øvelsen landet på et av setebeltefestene i baksetet. De to setebeltefestene var fast montert i baksetet, og var således en integrert del av dette. Selv om det naturligvis var uønsket å treffe et setebeltefeste, var det ikke upåregnelig at dette ville skje fra tid til annen. Det foreligger følgelig ingen arbeidsulykke etter det markerte arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum.

Lagmannsretten finner det mer tvilsomt om hendelsen faller inn under det avdempete arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd annet punktum. Etter denne bestemmelsen må det, som nevnt, dreie seg om « en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid ». Det må således ha skjedd et avvik fra det normale i vedkommende arbeid, jf eksempelvis Rt-2009-1626 (danselærer) avsnitt 29.

Selv om det ved gjennomføringen av den aktuelle øvelsen ikke var upåregnelig at man fra tid til annen ville lande på et av setebeltefestene, jf foran, kan det hevdes at dette likevel ikke var det normale - og at det av den grunn foreligger et avvik. I så fall vil hendelsen kunne anses som en arbeidsulykke etter det avdempete ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 annet ledd annet punktum.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette, herunder hvilken grad av avvik som kreves ved risikofylt arbeid. Lagmannsretten finner - som tingretten - at den kvalifiserte risikosituasjonen som her forelå, jf nedenfor, uansett gjør at hendelsen må omfattes av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c om « skadelige... arbeidsprosesser ».

I relasjon til § 11 første ledd bokstav c bemerkes innledningsvis at bestemmelsen ikke har noen parallell i folketrygdloven, i motsetning til det som er tilfelle for ulykkesbegrepet i bokstav a, jf foran.

Ut fra lovens forarbeider har lagmannsretten vanskelig for å se at det i begrepet arbeids-prosesser i bokstav c ligger noen klar og bevisst avgrensning fra lovgivers side, slik at bare arbeidsoppgaver av mekanisk eller maskinlignende art var ment å skulle omfattes. Lagmannsretten kan heller ikke se at noen slik begrensning kan utledes av de to høyesterettsdommene som direkte angår bokstav c, Rt-2004-261 (blodpropp) og Rt 2008 1646 (bolteløft). Lagmannsretten antar at den nødvendige avgrensning må søkes i at bestemmelsen bare kommer til anvendelse ved « skadelige » arbeidsprosesser, hvilket må forstås som risikofylte arbeidsoppgaver. I det bokstav c er ment å være en « sikkerhetsventil » - jf eksempelvis Rt-2009-1427 (tinnitus), avsnitt 24 - må dette innebære at det må dreie seg om arbeidsoppgaver av kvalifisert risikofylt art.

Lagmannsretten ser det følgelig slik at det må foretas en helt konkret vurdering av hva slags risikosituasjon som foreligger i et gitt tilfelle. En slik løsning innebærer rettstekniske vansker, men det gjør også avgrensningen av ulykkesbegrepet i bokstav a.

Etter lagmannsrettens oppfatning forelå det her en helt spesiell risikosituasjon, med flere elementer. Den aktuelle øvelsen ble som nevnt utviklet som følge av tjenestegjøring i et svært farlig område. Å kaste seg baklengs fra forsetet til baksetet i en bil, mens man er iført full stridsutrustning og bilen beveger seg i relativt stor hastighet på et svært ujevnt underlag, innebærer etter lagmannsrettens syn en kvalifisert risiko for ryggskader o.l. Dette må gjelde selv om vedkommende er godt trent, slik A var.

Lagmannsretten ser den aktuelle øvelsen som en naturlig konsekvens av den svært farlige tjenestegjøringen A og B var pålagt. At selve øvelsen var utviklet av dem selv og ikke direkte pålagt av arbeidsgiver, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være avgjørende. I samsvar med både As og Bs forklaringer under ankeforhandlingen legger for øvrig lagmannsretten til grunn at øvelsen var positivt godkjent - muntlig - av lederen av avdelingen (troppssjefen). Lagmannsretten peker i denne sammenheng på at det dreide seg om en svært liten avdeling, kun fem personer, og at det er uomstridt at alle fem var til stede på de ukentlige øvelsene. For ordens skyld tilføyes at om den aktuelle øvelsen ikke skulle ha vært positivt godkjent av troppssjefen, kan heller ikke dette være rettslig avgjørende, slik lagmannsretten ser det. Det vises her til at det klart var forutsatt at A - og de andre i avdelingen - skulle ha en meget selvstendig rolle. Dette må også gjelde adgangen til å utvikle relevante øvelser.

Fra SPKs side har det vært fremholdt at A selv hadde betydelig kontroll over utførelsen av øvelsen, og dermed over risikoen ved denne. Både i Rt-2004-261 (blodpropp), avnitt 54, og i Rt-2008-1646 (bolteløft), avsnitt 47, er det fremholdt som et moment som taler for ansvar etter § 11 første ledd bokstav c at det dreide seg om risiki som arbeidstaker i liten grad selv kunne kontrollere.

Lagmannsretten ser det slik at det nevnte kriteriet er mindre relevant i en situasjon der forutsetningen nettopp er at arbeidstaker skal opptre selvstendig, jf foran. I tillegg kommer, rent konkret, at selv om A hadde en viss kontroll over om han skulle gjøre den aktuelle øvelsen, hadde han liten kontroll over utfallet - landingen - når han først gjorde den.

Lagmannsretten tilføyer at begrepet risiko i denne saken dels har vært brukt om risikoen ved selve den aktuelle øvelsen, dvs. risikoen for ryggskader o.l., og dels om den risiko som fulgte av at A befant seg i en krigssone. Som det følger av det foranstående må dette etter lagmannsrettens oppfatning sees i sammenheng. Utgangspunktet må i og for seg være å se på risikoen ved selve øvelsen, dvs. risikoen for ryggskader o.l. Men som det fremgår foran må risikoen for ryggskader o.l. ved øvelsen - en risiko som isolert sett kan sies å være uakseptabelt høy - sees i lys av at den var utviklet for å redusere risikoen for et større onde, nemlig å bli drept.

Lagmannsrettens konklusjon er således at hendelsen 14. november 2004 omfattes av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c, ut fra den helt spesielle risikosituasjonen som forelå. Som det fremgår ligger man - i det minste - også nær opp til å falle inn under det avdempete ulykkebegrepet i bokstav a.

SPKs anke blir etter dette å forkaste, for så vidt gjelder punkt 1 i tingrettens domsslutning.

SPK har tapt ankesaken fullstendig, og må etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd dekke As omkostninger. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra dette, etter bestemmelsens tredje ledd. Riktig nok har saken til en viss grad reist prinsipielle problemstillinger knyttet til forståelsen av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a og c, jf for så vidt § 20-2 tredje ledd bokstav a. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette imidlertid ikke tilstrekkelig til at det etter en totalvurdering kan sies å foreligge « tungtveiende grunner... » til å gjøre unntak, i en sak der det er skadelidte som vinner frem overfor en offentlig pensjonskasse - sml. den omvendte situasjonen i tredje ledd bokstav c. Det vises i denne sammenheng til Schei m.fl., Tvisteloven med kommentarer (2007) s. 907.

A har fremsatt krav om saksomkostninger for lagmannsretten med 98.300 kroner, hvorav 98.000 kroner er salær til prosessfullmektigen. Med tillegg av merverdiavgift utgjør beløpet 122.875 kroner.

Det er ikke fremsatt innsigelser mot omkostningsbeløpet, og lagmannsretten finner å kunne godta dette.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse. Anken blir etter dette å forkaste i sin helhet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.Anken forkastes.
2.I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Statens Pensjonskasse til A 122.875 - etthundreogtjuetotusenåttehundreogsyttifem - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Vi bistår klienter over hele landet.

Finn L Eriksen 2020

Vi bistår deg etter personskade

Alle personskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en personskade, noen ganger flere år. Det ansvarlige forsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand.
Våre advokater