Dom: Yrkessykdom og foreldelse

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Les også våre artikler:

• Yrkeserstatning: Erstatningspostene
• Gangen i en yrkesskadesak
• Yrkesskade

Frostating lagmannsret

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

A var ansatt som skogsarbeider i Molde kommune fra 1987 til 1995. Kommunen hadde yrkesskadeforsikring i If Skadeforsikring NUF (If). I sitt arbeid var A eksponert for sprøytemidler, og utviklet etter hvert lungeproblemer. Fra 1995 gikk han derfor over i annet arbeid i kommunen, og han ble omskolert til kontorarbeid. I 1998 fikk han en øyeskade, og ble 50 % ufør på grunn av dette.

Etter medisinsk utredning ble det klart at A hadde utviklet lungesykdommen astma bronkiale. I mars 2001 ble forholdet meldt trygdemyndighetene. Fylkestrygdekontoret godkjente 9. april 2002 sykdommen som yrkessykdom.

I 2001 meldte A saken til If, som i 2002 utbetalte menerstatning etter en varig medisinsk invaliditet tilsvarende gruppe 1. If meddelte ved brev av 19. juni 2002 at saken var å anse som fullt oppgjort.

Ved brev av 17. april 2007 fremsatte A krav overfor If for tapte inntekter i bierverv. Bakgrunnen var at han som følge av sykdommen ikke kunne fortsette sitt arbeid som instruktør i --- Skogbruk. Dette kravet var ikke omtalt da saken ble behandlet i 2001- 2002. If avslo kravet som foreldet.

A tok 28. januar 2008 ut stevning ved Romsdal tingrett med påstand om at If var ansvarlig for skader og tap som følge av yrkessykdommen. If bestred dette.

Romsdal tingrett avsa etter skriftlig behandling 1. august 2008 dom med slik domsslutning:

A har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. If har inngitt tilsvar og påstått anken forkastet. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 26. mars 2009. A møtte og avga forklaring. Dokumentasjon fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

A har i det vesentlige anført:

Kravet er ikke foreldet. Subsidiært anføres at If må holdes ansvarlig for As tap etter ulovfestet culpaansvar.

As krav er meldt forsikringsselskapet ved skademeldingen. Selv om de enkelte tapsposter ikke er spesifisert, er meldingen i seg selv tilstrekkelig til at krav er meldt i yrkesskadeforsikringslovens forstand. Det kan ikke kreves at kravet er nærmere spesifisert, jf blant annet Forsikringsskadenemndas uttalelse av 10. november 2008.

Når krav er meldt, må If følge reglene i yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd for å kunne påberope seg foreldelse. Bestemmelsen etablerer en objektiv varslings- og informasjonsplikt for selskapene, og er et utvidet vern for forsikringstakerne i personskadesaker ved at foreldelsen avbrytes for meldte krav inntil selskapene utferdiger et varsel i samsvar med loven § 15 tredje ledd.

Selskapenes varslingsplikt gjelder ikke bare for de tilfeller hvor det pågår forhandlinger, slik If anfører, men under hele saksbehandlingen inntil det foreligger bindende avtale om fullt og endelig oppgjør. Bestemmelsen pålegger følgelig selskapene en aktivitetsplikt, og denne plikten er ikke spesielt tyngende. Tilsvarende bestemmelser gjelder også på andre forsikringsområder hvor det er tale om personskade.

Regelen er ment å skape klarhet, og må fortolkes strengt. Det er ikke grunnlag for å trekke inn de hensyn som begrunner de alminnelige foreldelsesreglene. Det er If som har bevisbyrden for at foreldelse er inntrådt.

A erkjenner at krav om erstatning for tap ved bierverv ikke ble meldt If i 2001. Han forsto ikke at dette kunne være erstatningsmessig. Han bestrider at forsikringsoppgjøret var avsluttet i og med utbetalingen av menerstatningen. Det som var vesentlig for han, var usikkerheten knyttet til utviklingen av lungesykdommen. Da han i juni 2002 fikk brev fra If, og hvor det fremgikk at selskapet anså saken som oppgjort, tok han kontakt med selskapet innen 15. juli, som var den fristen selskapet hadde satt. I samtalen aksepterte han ikke oppgjøret som endelig. Det var uaktuelt, da lungesykdommens utvikling ikke var avklart på dette tidspunkt.

Han tok så kontakt med advokat gjennom fagforbundet KFO, men dette var kun en kort telefonsamtale. Han kan ikke erindre at han har fått brevet selskapet sendte til advokaten. Det er ikke grunnlag for å mene at han var bistått av advokat ved oppgjøret. Uansett kan ikke brevet anses som en avtale om endelig oppgjør. Grunnen til at saken ble tatt opp med selskapet igjen i 2007, var at sykdommens utvikling nå var mer klarlagt, og han ønsket en avslutning på saken. Kravet er ikke tapt som følge av passivitet. Det var ikke naturlig for han å ta kontakt tidligere, da han fortsatt var under utredning.

Det subsidiære kravet om suksessiv foreldelse frafalles.

Dersom kravet anses foreldet, må If holdes ansvarlig for hans tap etter de ulovfestete reglene om erstatning, idet If gjennom sin saksbehandling har opptrådt uaktsomt. Ifs handlemåte innebar risiko for stor skade. A sykdom berettiget til menerstatning, og dette innebærer ofte større inntekts- og utgiftstap. Selskapet var i posisjon til å oppdage risikoen, og burde ha forstått at deres handlemåte ville påføre A tap. Dette kunne If enkelt ha forhindret. A er lite å bebreide. Det er påregnelig årsakssammenheng mellom tapet og Ifs handlemåte.

A har nedlagt slik påstand:

If Skadeforsikring NUF har i det vesentlige anført:

Tingrettens dom er korrekt.

Saken har prinsipiell betydning. Spørsmålet er om et forsikringsselskap må anvende varslingsreglene i alle tilfeller hvor en sak avsluttes. Yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd kan ikke trekkes så langt.

Regelen er ment å verne den lojale opptredenen fra forsikringstaker. Den kan ikke anvendes i et tilfelle som her hvor selskapet ikke engang kjente til det kravet som nå, etter fem år, kreves erstattet. Selskapet hadde ingen foranledning til å ta stilling til dette kravet. If gjør imidlertid ikke lenger gjeldende at kravet om erstatning for inntektstap i bistilling ikke er i behold dersom retten kommer til at fullt og endelig oppgjør ikke har skjedd. Skademeldingen anses tilstrekkelig.

If har foretatt et fullt og endelig oppgjør. Partene er enige om hva som foregikk, men ikke hvilke konsekvenser som kan trekkes av dette. Det bestrides at A har tatt noe forbehold etter at brevet av 19. juni 2002 ble sendt, og hvor det ble bekreftet at fullt og endelig oppgjør hadde skjedd. Selskapet handlet på en konsistent og forutsigbar måte. Det ble også avklart med As advokat at oppgjør hadde funnet sted. Selv om A ikke har mottatt dette brevet, må han fullt ut identifiseres med sin advokat.

Karsens etterfølgende passivitet er uansett nok til å anse bindende avtale om fullt og endelig oppgjør som inngått.

Varslingsregelen gjelder bare for løpende saker. Uttalelser i forarbeidene kan ikke tolkes dit hen at den vil gjelde i saker som denne. Hensynet bak regelen er at skadelidte ikke under forhandlinger skal møtes med at kravet er foreldet. I dette tilfellet ville selskapet ha måttet varsle med virkning for krav man ikke kjente til, og heller ikke hadde oppfordring til å kjenne til. Selskapet må kunne forutberegne sin stilling. I dette ligger at det må stilles krav til meldingen, og at manglende opplysninger må få betydning for varslingsplikten. Det må følgelig kreves en lojal opptreden fra skadelidte, slik at selskapet har foranledning til å få kunnskap om kravet.

Yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd må tolkes på denne bakgrunn. Regelen eksisterer ikke i et vakuum. Regelen bør ikke brukes utenfor de forhold som den er ment å dekke. De hensyn som ligger bak foreldelsesreglene, og reglene om renteplikt, slår også inn ved tolkning av denne spesialregelen. Bevishensynet er fremtredende, men også andre hensyn må trekkes inn når varslingsregelens omfang skal bestemmes. Forsikringstakeren er å bebreide, han har ikke gitt nødvendige opplysninger, og har forholdt seg passiv. Dette får betydning når regelens anvendelsesområde skal fastlegges.

Den forståelsen A legger opp til, innebærer at selskapet må varsle om alle mulige og ukjente forhold som ligger i en forsikringssak. Regelens formål er at foreldelsesinnsigelsen ikke skal kunne kommer overraskende. Dersom Karsen gis medhold, betyr varslingsregelen en innsnevring av foreldelsesinstituttet i større utstrekning enn det som var lovgivers formål. Dette kan innebære at regelen blir mindre effektiv, men de hensyn som tilsier begrensning av varslingsplikten må gis forrang.

Det bestrides at If kan holdes erstatningsansvarlig for Karsens tap etter den alminnelige ulovfestede culparegelen.

Kravet savner ethvert bevismessig grunnlag. Saksbehandlingen var aktsom. If var ikke klar over at A hadde et udekket krav. Det er uomtvistelig at selskapet ikke kjente til bistillingen, og man antok at de krav han hadde var oppgjort, slik saken fremsto. Kravet til årsakssammenheng er ikke oppfylt, og det er heller ikke riktig at As risiko for tap kunne ha vært unngått ved enkle midler.

I denne situasjonen hadde Karsen en klar handleplikt. Det var ikke tale om rettsvillfarelse, og den var uansett ikke unnskyldelig.

If har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten skal bemerke:

Yrkesskadeforsikringsloven § 15 første ledd regulerer foreldelse av krav etter yrkesskadeforsikring. Utgangspunktet for foreldelsen er tre år etter utløpet av det kalenderår arbeidstakeren fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet.

I nærværende sak gjaldt tvisten opprinnelig også spørsmål om det aktuelle kravet, erstatning for biinntekter, overhodet kunne anses å være meldt. Partene er slik lagmannsretten oppfatter det, nå enige om at det faktum at yrkessykdomssaken som sådan er meldt er tilstrekkelig. Det kreves altså ingen spesifisering av de enkelte tapsposter. Lagmannsretten er enig i dette, og viser i så måte til uttalelse fra Forsikringsskadenemnda av 10. november 2008. Det vises også til Brynildsen mfl Forsikringsavtaleloven, kommentarutgave 2008, side 289.

Når et krav meldes til selskapet, avbrytes forledelsesfristen. For krav som ikke er foreldet på det tidspunkt kravet meldes, har yrkesforsikringsskadeloven § 15 tredje ledd særlige regler om varslingsplikt dersom et forsikringsselskap vil påberope foreldelse:

Om begrunnelsen for den særlige regelen om varslingsplikt, uttales det i Ot.prp.nr.44 (1997-1998) side 9 og 10, som gjaldt endringer blant annet i lov om yrkesskadeforsikring:

Etter lagmannsrettens syn vil regelen gjelde så lenge det ikke foreligger en avtale mellom partene om fullt og endelig oppgjør. If har anført at regelen kun har anvendelse så lenge det pågår forhandlinger mellom partene. Slik retten ser det, er nok den umiddelbare foranledningen for regelen at en skadelidt ikke skulle kunne møtes med en foreldelsesinnsigelse under forhandlingenes gang. Slik forarbeidene er å forstå, og for å oppnå en klar og uomtvistelig regel, bør skjæringspunktet være det endelige oppgjøret mellom partene. Dette har støtte i forarbeidene, jf uttalelsen « i særlig grad dersom det pågår forhandlinger. »

Det fremkommer også i teorien at regelen har et slikt omfang, jf blant annet Brynildsen m fl Forsikringsavtaleloven, kommentarutgave 2008 side 290, og Arntzen: Yrkesskadeforsikring 2001, side 243.

Reelle hensyn tilsier også dette. Tilsvarende regel er gitt for all forsikring vedrørende personskade. Da det ved personskader kan være vanskelig å fastslå skadens eller sykdommens omfang og utvikling over tid, er det vesentlig å skape klarhet om tidspunktet partene kom til endelig enighet om oppgjøret, og om de forutsetninger som lå til grunn. Dersom saken drar ut, vil selskapet ha all mulig foranledning til å sende varsel slik som foreskrevet i yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd, for å bringe saken til avslutning.

For lagmannsretten er følgelig spørsmålet om As sak var endelig oppgjort i og med utbetalingen av menerstatning i 2002, jf brev fra If av 19. juli 2002. Det heter her følgende:

Lagmannsretten kan ikke se at brevet er bevis på at endelig avtale er kommet i stand. Det er Ifs oppfatning om at saken er ferdigbehandlet, som selskapet gir til kjenne. Dertil kommer at A oppfordres til å ta kontakt om han har spørsmål. Brevet fremstår ikke som en bekreftelse på en felles forståelse om at endelig oppgjør er kommet i stand, med de konsekvenser dette vil ha for skadelidte. Dersom dette var forutsetningen fra Ifs side, hadde selskapet klar oppfordring til å utforme en avtale, og sørge for underskrift fra A.

Det er videre uomtvistet at A tok kontakt med selskapet innen fristen. Han har forklart at han i telefonsamtalen stilte spørsmål om mulig inntektstap. Det fremkommer også fra et notat på saken fra saksbehandleren at henvendelsen gjaldt inntektstap fra tidlig på nittitallet, og det heter at hun har redegjort for « forsikringen + mulig foreldelse.» Det fremkommer at A deretter skulle sende et brev med dokumentasjon.

På bakgrunn av dette kan det ikke legges til grunn at det i juni/juli i 2002 var kommet til en avtale mellom partene om et fullt og endelig oppgjør. Snarere tvert i mot var det grunn for selskapet til å avvente ytterligere krav.

A har forklart at han etter dette var i villrede med hensyn til hva han burde gjøre, og henvendte seg pr telefon til en advokat i fagforeningen. Han hadde en kort samtale, og If mottok deretter et brev og senere en telefon fra KFO-Advokatene. På bakgrunn av dette skrev saksbehandleren brev datert 26. august 2002 til advokat Glent, hvor hun redegjør for saken. Brevet avsluttes med følgende setning:

En isolert fortolkning av dette siste brevet, svekker også inntrykket av at det i juli var inngått en endelig avtale, jf utsagnet om at saken burde kunne avsluttes. Dette, og den kontakten saksbehandleren hadde hatt med A, tilsier at selskapet skulle ha tatt nødvendige skritt, enten for å sørge for skriftlig avtale, eller sende varsel etter reglene i § 15 tredje ledd.

A har dessuten forklart at han ikke mottok gjenpart av dette brevet. Slik saken står, er det ingen grunn til å betvile As utsagn. For lagmannsretten er det rimelig klart at A ikke på dette tidspunkt ønsket å avslutte saken uten forbehold, da han fortsatt var under behandling og sykdomsforløpet var usikkert. Hans etterfølgende handlinger har klart vist dette. If har anført at A uansett må identifiseres med sin advokat, mens A på sin side bestrider at han var representert med advokat. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da retten uansett ikke anser den kontakten som var i juli 2002 og senere i august 2002 som en bindende avtale om et fullt og endelig oppgjør.

Det er på det rene at nytt krav fra A først ble presentert fem år senere, ved advokat Brautis brev av 17. april 2007. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er rom for å tolke yrkesskadeforsikringsloven § 15 tredje ledd innskrenkende, slik at kravet anses tapt som følge av passivitet. Bestemmelsen er utformet for å skape klarhet, og legger en handleplikt på selskapet som neppe kan sies å være særlig tyngende. Den gjelder for de tilfellene det ikke oppnås enighet om oppgjøret. Skadelidte kan ha god grunn til ikke å slå seg til ro med forutsetningene for et oppgjør, særlig i et tilfelle som her hvor yrkessykdommen er i utvikling. Selskapets behov for avslutning av saken er da ivaretatt ved varslingsregelen.

Lagmannsretten kan ikke se at dette betyr at man må varsle om alle mulige, kjente og ukjente tapsposter, slik If har anført. Personskader utløser i all hovedsak gitte typer krav. Ved utredningen av forsikringstilfellet vil aktuelle tapsposter relativt greit kunne avklares. Den uenigheten som i tilfelle oppstår, vil enten knytte seg til relevansen av tapsposten eller omfanget av den. Det vil neppe by på større utfordringer å anvende varslingsregelen i disse tilfellene. Dersom man er enige, vil selskapet kunne gardere seg ved skriftlig avtale.

Etter dette må If holdes ansvarlig for As eventuelle økonomiske tap i henhold til yrkesskadeforsikringen.

Sakskostnader.

Anken har ført frem. Etter tvisteloven § 20-2 har A krav på dekning av sine sakskostnader. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak. For lagmannsretten utgjør salærkravet 52 275 kroner eksklusiv merverdiavgift. Dertil kommer rettsgebyr med 20 640 kroner. A har også krevd erstattet tapt arbeidsfortjeneste og reisekostnader med til sammen avrundet 1 276,50 kroner.

A har også krevd sakskostnader for tingretten, og etter tvisteloven § 20-2 jf § 20-9 (2) har han krav på erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak. Salærkravet utgjør 24 875 kroner eksklusiv merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyr for tingretten med 4 300 kroner.

Kravene anses rimelige og nødvendige og tas til følge, jf tvisteloven § 20-5.

Avgiftspliktig beløp utgjør 77 150 kroner, merverdiavgiften utgjør 19 287,50 kroner.

Samlet krav på sakskostnader inklusiv merverdiavgift utgjør etter dette 122 654 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.