Dom: Bilansvar etter fall fra lastebil

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Les også våre andre artikler:

• Trafikkskade
• Whiplash

Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss

Saken gjelder spørsmålet om Gjensidige Forsikring ASA (Gjensidige) har ansvar etter bilansvarsloven § 4 for skade påført A under avstigning av et motorkjøretøy.

Den 16. februar 2005, ca kl 15.00, hadde A kjørt en tankbil fra returlageret på Tines anlegg på Tunga i Trondheim til en parkeringsplass for slike biler på området. Etter at han hadde hensatt tankbilen på parkeringsplassen og satt på parkeringsbremsen, reiste han seg inne i førerhuset, åpnet døren og steg deretter ut av bilen med ryggen vendt mot døråpningen - på normal og vant måte. Han holdt tak med høyre hånd i et håndtak montert på høyre side av døren sett utenfra. I det han startet nedstigningen fra øverste stigtrinn, forsvant bena unna ham og han ble hengende i håndbøylen etter begge hender. A kjente straks et rykk i høyrearmen og fikk sterke smerter i høyre skulder. Han mistet taket og falt ned på bakken ved siden av tankbilen.

Årsaken til at A falt fra øverste stigtrinn er ikke klarlagt. Formodentlig dreier det seg om et uhell, at han skled eller mistet fotfeste av andre grunner. Det er ikke foretatt noen nøyaktig oppmåling av høyden fra bakken og opp til øverste stigtrinn, men høyden anslås av retten til å være ca 1,5 meter. Både dørkarmen og det innvendige gulvet i førerhytten ligger noe høyere, slik at det var nødvendig for A å løfte føttene over dørkarmen og ned på det øverste stigtrinnet.

Det er ikke omtvistet at A ble påført en varig skulderskade. Det er heller ikke omtvistet at skaden oppfyller kriteriene for yrkesskade og at den dekningsmessig faller inn under yrkesskadeloven § 11 første ledd bokstav a). A har gått til sak mot Gjensidige fordi han vil kunne få større erstatning om skaden medfører ansvar under bilansvarsloven, fordi han var dekket under en uførekapitalforsikring hos arbeidsgiver. Uførekapitalforsikringen har regress mot ubetalinger under yrkesskadeforsikringen, men ikke mot utbetalinger under bilansvarsforsikringen.

Gjensidige har ikke erkjent ansvar for skaden etter bilansvarsloven. A reiste sak mot selskapet ved stevning av 26. mars 2010. Saken ble behandlet ved Sør-Trøndelag tingrett, som 16. september 2010 avsa dom med slik domsslutning:

A v/advokat Hasse Benberg, anket 19. oktober 2010 saken til lagmannsretten. Gjensidige v/advokat Bård Iversen tok til motmæle i anketilsvar av 19. november 2010. Ankeforhandling ble avholdt 26. mai 2011. A møtte og avga forklaring.

A har i korte trekk anført:

Tingretten har tatt et riktig utgangspunkt når det anses avgjørende etter bilansvarsloven § 4 om skaden A ble påført kan sies å være en skade som motorvognen « gjer ». Lovbestemmelsen hjemler et objektivt ansvar, uavhengig av om det er utvist skyld.

Det er også riktig av tingretten å ta som utgangspunkt at det på tross av at lovens ordlyd « gjer » likevel ikke kan oppstilles et aktivitetsmoment fra kjøretøyets side, og at ansvaret strekker seg lengre enn hva som synes naturlig ut fra en rent språklig forståelse. Det vises til forarbeidene, Innstillingen fra Motorvognansvarskomiteen, NUT 1957:1, side 58 flg.

I følge forarbeidene må det sondres mellom laste- og losseskader og av- og påstigningsskader. Komiteens innstilling slår klart fast at skader oppstått under av- og påstigning, dekkes under det objektive bilansvaret. Komiteen sondrer mellom laste- og losseskader på den ene siden, hvor motorvognens funksjon er en annen enn ved bruken av motorvognen som transportmiddel - og skader ved av- og påstigning. Sistnevnte skader faller inn under bilansvarsloven, jf NUT 1957:1 side 58 hvorfra siteres:

Tingrettens rettsanvendelse er uriktig når det legges til grunn at Høitomtdommen, samt Lastelemdommen og Steinkblokkdommen, støtter tingrettens domsresultat. Både Høitomtdommen og Lastelemdommen gjelder laste- og losseskader, som i følge lovforarbeidene faller utenfor bilansvaret.

I As tilfelle oppsto skadene ved avstigning, et hendelsesforløp som etter lovforarbeidene er omfattet av bilansvarsloven. Så lenge av- og påstigning er en naturlig start/forlengelse av bruken av motorvognen, må skader oppstått i denne forbindelse omfattes.

Tingrettens lovanvendelse er uriktig, når det med støtte i lovforarbeidene oppstilles krav om noe « mer », dvs at det ikke anses naturlig å tale om skadeforvoldelse i en situasjon hvor skaden verken kan tilskrives noe aktivt forhold på kjøretøyets side, eller noen feil, svikt eller uregelmessighet ved kjøretøyet eller dets anbringelse eller behandling. Det er klart uttrykt i forarbeidene at skade ved å snuble inn i vognen eller i stigbrettet, samt annen skade under av- og påstigning skal omfattes.

Tingretten har lagt til grunn at årsaken til skaden ikke var noen feil ved bilen eller dens innretninger eller feilbruk, og at det da var lite naturlig å legge til grunn at det var bilen som sådan som forårsaket hendelsesforløpet. Det ble lagt til grunn at bilen ikke var noe « virkende element i hendelsesforløpet. ». Dette er uriktig rettsanvendelse. Bilansvarslova § 4 forutsetter ingen feil, verken ved bilen eller ved driften av bilen ellers. Feil på skadelidtes side, har bare relevans for erstatningsutmålingen. Å legge vekt på om det var feil ved bilen som sådan, blir å legge et subjektivt element inn i tolkningen av en objektiv lovbestemmelse.

A er ikke enig i tingrettens forståelse av dommen inntatt i RG-2008-897 . Traktorens konstruksjon, at det manglet et stigtrinn, hadde ingen direkte betydning for skaden, som skyldtes at sjåføren hoppet ned fra traktoren. Det blir da uriktig å hevde at traktorens (feil)konstruksjon gjør det mer naturlig å henføre skaden til traktoren som sådan.

Tingretten har videre oversett det faktum at årsaken til at A kom i ubalanse, var at han måtte benytte lastebilens stigtrinn for å avslutte kjøreturen. Hendelsesforløpet var nettopp en realisering av den ekstraordinære fare som høyden opp til førerhuset utgjorde, jf Nils Nygård, Bilansvar 1990, s 106 litra c). Det er irrelevant hvorvidt A ble utsatt for en fare som han også ellers vil kunne bli utsatt for i dagliglivet. Det er ingen dekning for å hevde at skadesituasjonen må ligge utenfor de farer man opplever i dagliglivet ellers, før bilansvarsloven § 4 kommer til anvendelse.

Forsikringsskadenemda har i flere saker gitt medhold hvor skaden har vært relatert til av- og påstigninger. Det vises til FSN-3034 , FSN-5110 og FSN-5380 .

A har nedlagt slik påstand:

Gjensidige Forsikring ASA har i korte trekk anført:

Tingrettens dom er korrekt og bygger på riktig bevisvurdering og lovanvendelse.

Den aktuelle skadehendelse skyldes A selv. Han trådte feil i det han gikk ut på stigtrinnet, og skaden skyldes ingen ytre årsaksfaktor eller feil ved kjøretøyet. Ulykken var følgelig intet utslag av de særlige skadevoldende egenskaper en motorvogn har. Skaden i skulderen skyldes en avvergermanøver utført av A selv da han tok seg for, for ikke å falle. Slike skader må anses som en del av dagliglivets risiko og kan sammenlignes med å falle i en trapp eller lignende, og kan ikke medføre ansvar under bilansvarslova.

Ved tolkningen må det legges stor vekt på ordlyden i bilansvarsloven § 4. Det er et vilkår at det dreier seg om en skade en motorvogn « gjer ». Det vises til forarbeidene, NUT 1957:1, side 58 om bilansvarets rekkevidde.

Det vises særlig til uttalelsene i forarbeidene om at skaden må være « ...en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tynde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig. ». I dette tilfellet har ikke motorvognen vært noe virkende element, og skaden har ikke oppstått som følge av noen realisering av det farekompleks en motorvogn utgjør.

Det vises til rettsavgjørelsene inntatt i Rt-1968-878 , Rt-1980-1061 , RG-1993-1044 , RG-1994-1245 og LB-2007-56658 .

Sistnevnte dom har særlig interesse for den foreliggende sak. Der var det et poeng at traktorens konstruksjon gjorde det nødvendig å hoppe ned fra traktoren og på bakken, og at skaden skjedde fordi sjåføren hektet fast jakkeermet i dørhåndtaket da han hoppet. Det sistnevnte utgjorde en risiko knyttet til traktorens tekniske utstyr (dørhåndtaket) som sammen med fallhøyden var en risiko som oversteg dagliglivets risiko. Saken falt derfor innenfor dekningsområdet for bilasvaret. Motsetningsvis, et fall fra et kjøretøy som ikke skyldes svikt ved kjøretøyet eller innretninger på kjøretøyet, kan ikke medføre ansvar, jf Hedmarken tingretts dom av 5. september 2008 i sak 08-057431TVI-HEDM (THEDM-2008-57431).

Det vises videre til juridisk teori, herunder Engstrøm m.fl, Bilansvaret, 2. utgave, pkt 1.4.9, side 63-64.

Forsikringsklagenemda har nok lagt seg på en noe mer liberal holdning enn rettspraksis ellers, og kan ikke tillegges stor rettskildemessig vekt.

Skadetilfellet har for øvrig så store likhetstrekk med lasse- og losseskader, jf Høitomtdommen i RG-1993-1044 , at det vanskelig kan sies å foreligge noen gode reelle grunner for å pålegge Gjensidige ansvar. Det er heller ikke grunnlag for å sondre mellom lasse- og losseskader og skader påført ved av- og påstigning generelt, så lenge skaden ikke skyldes tekniske innretninger på eller svikt ved kjøretøyet. Heller ikke rettspolitiske hensyn tilsier at et slikt skadetilfelle bør dekkes av bilansvaret.

Gjensidige Forsikring ASA har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Etter bilansvarslova § 1 gjelder loven erstatning for skader «...som motorvogner gjer på folk eller eige...». Videre følger det av bilansvarslova § 4 at: «Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i...»

Ordlyden i bestemmelsen trekker i retning av at motorvognen må være en aktiv skadeforvolder, som «gjer» skade. Dette taler språklig sett mot å gi rett til erstatning dersom skaden oppstår i situasjoner hvor motorvognen ikke er en aktivt virkende årsaksfaktor i skadebildet.

I forarbeidene til bilansvarslova, NUT 1957:1 Innstilling om revisjon av reglene om bilansvar, side 58, uttales følgende om rekkevidden av bilansvarslova, jf § 1:

Motorvognansvarskomiteen drøftet også spørsmålet om det burde oppstilles et vilkår for dekning under loven at motorvognen skulle ha vært brukt som kjøretøy. Om dette sies det på side 59:

Som det fremgår av disse sitatene, omfattet lovforslaget først og fremst ansvar for de egentlige trafikkskader. Ved vurderingen av om skaden falt inn under lovens dekningsområde, skulle det etter komiteens forslag være et veiledende synspunkt om skaden var voldt ved en « naturlig realisering av det farekompleks » motorvognens egenskaper - brukt som kjøretøy - utgjorde. Dette er imidlertid bare et utgangspunkt. Det er uttrykkelig uttalt at ansvaret ikke bare var begrenset til de egentlige trafikkskader, men at klem- og slagskader forvoldt ved kjøretøyets dører, skader forvoldt ved sammenstøt mot bilens interiør, ved å snuble inne i kjøretøyet eller i stigbrett, samt « ...annen skade under av- og påstigning » falt inn under lovforslagets virkeområde.

Lovforslaget inneholdt også en særregel om ansvar for skade som motorvogn volder mens den står parkert. Denne bestemmelse ble imidlertid ikke videreført av departementet i proposisjonen til Stortinget.

Motorvognansvarskomiteen kom til at den ikke ville foreslå en regel om at motorvognen skulle ha vært brukt som motorvogn. Om dette uttalte komiteen på side 59:

I Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 39 flg uttaler departementet om lovens rekkevidde:

Om rekkevidden av § 4 uttaler departementet i proposisjonen side 44 flg:

Som det fremgår av forarbeidene valgte departementet ikke å foreslå noen særregel om skade voldt av et parkert kjøretøy, og da særlig under henvisning til at det vil være et vilkår for erstatningsplikt at skaden ble « voldt » av motorkjøretøyet. Dette får imidlertid begrenset betydning i den foreliggende sak, hvor problemstillingen ikke er om kjøretøyet voldte skade mens det var parkert eller ikke - men om skade oppstått ved avstigning av kjøretøyet ved avslutningen av kjøreoppdraget er omfattet av lovens virkeområde.

Forarbeidene viser at avgrensningen av lovens virkeområde har vært vanskelig. Særlig gjelder dette i forhold til skadetilfeller som kan sies å ligge i lovens randsone, og som fremstår som atypiske og spesielle i forhold til de skadetilfeller som åpenbart dekkes, nemlig de tradisjonelle trafikkskadene. Komiteen synes å ha vært seg dette bevisst, og uttalt at den nærmere avgrensning måtte overlates til rettspraksis. Lagmannsretten har merket seg at både komiteen og departementet klart har tilkjennegitt det syn at bilansvarslova ikke måtte gis en for snever rekkevidde, jf uttalelsen om at når det tales om motorkjøretøyet som skadevolder så må dette « ...tas i vid mening ». Lagmannsretten viser også til at motorvognansvarskomiteen uttrykkelig har uttalt at loven også er ment å omfatte skader under av- og påstigning. Lagmannsretten kan ikke se at departementet har kommentert eller innskrenket lovens virkeområde i sitt lovforslag på dette felt i proposisjonen.

Rettspraksis har i en rekke dommer tatt stilling til bilansvarslovas anvendelsesområde. Av relevant praksis nevnes:

I Rt-1968-878 (Steinblokkdommen) kom Høyesterett til at en skade voldt ved at en steinblokk falt ned og drepte to passasjerer i et kjøretøy ikke falt inn under bilansvarslova. Under henvisning til motorvognansvarskomiteens innstilling vedrørende lovens rekkevidde, slik denne er gjengitt ovenfor, uttaler førstvoterende følgende på side 880-881:

Lagmannsretten har særlig festet seg ved uttalelsen om at motorvogen, for at ansvar skal kunne statueres, på en eller annen måte må ha utgjort et « virkende element i hendelsesforløpet. »

I Rt-1980-1061 (Acrylballdommen) kom Høyesterett til at en skade voldt ved at en acrylball med vekt på ca 180 kg raste ut av den stabelen den lå i, i forbindelse med omlasting til en lastebil. Under omlastingen ble det benyttet en gaffeltruck, og ansvar ble pålagt dennes forsikringsselskap. Fra dommen hitsettes:

I denne saken var for så vidt ikke det sentrale spørsmålet om trucken utgjorde et virkende element i hendelsesforløpet, men om truckens egenskaper som motorvogn kunne anses som en del av det farekompleks som begrunner motorvognansvaret.

I Rt-1986-1293 (Lastelemdommen) kom Høyesterett til at en skade som oppsto under lasting av en framontert lastelem opp på et lasteplan ikke var omfattet av bilansvaret. Sjåføren av lastebilen demonterte lastelemmen fra lasteplanets bakkant for å kunne tippe av lasten. Etter at dette var gjort forsøkte han å laste lemmen, som veide ca 75 kg, opp på lasteplanen på egen hånd. Han falt og fikk lastelemmen over det ene kneet. Førstvoterende uttaler på side 1296:

Slik lagmannsretten leser dommen, var det selve lastelemmen - som var demontert fra lastebilen - som forårsaket skaden. Faremomentet var lemmens tyngde og form i kombinasjon med selve lasteoperasjonen. Motorvognen som sådan hadde ingen rolle i skadeforløpet, annet enn som åsted for opplastingen.

I Rt-2003-557 (Fluktbildommen) kom Høyesterett at ansvar forelå for forsikringsselskapet for et kjøretøy som ble påkjørt av en politibil som ledd i en forfølgelse av kjøretøyet. Da politibilen traff kjøretøyet, sto det tilnærmet stille. Fra dommen gjengis fra avsnitt (30):

Lagmannsretten viser til at Høyesterett her klart uttaler at det ikke er noe vilkår for dekning etter bilansvarslova at det må foreligge noen « aktiv skadeforvoldelse » fra det aktuelle kjøretøy sin side.

Når det gjelder rettspraksis fra lagmannsrettene, har prossessfullmektigene hatt særlig søkelys på RG-1993-1044 (Høitomtdommen) og RG-2008-897 .

I førstnevnte sak kom lagmannsretten til at ansvar ikke forelå etter bilansvarslova for skade en trailersjåfør ble påført etter et fall fra øvre dekk på trekkvognen. Fallet skyldtes ikke feil ved bilen eller dens innretninger. Bilens høyde utgjorde et faremoment i seg selv, og det var ikke upåregnelig at den som utførte arbeid på en så høy bil kunne komme til skade om han falt ned. Fra dommen siteres:

I dommen inntatt i RG-2008-897 kom lagmannsretten til at skaden falt inn under bilansvaret. En traktorfører kom til skade da han etter endt kjøretur, hoppet ut fra traktorens førerhus som var ca 110 cm over bakken. Traktoren var ombygd, bl.a var et stigtrinn fjernet, noe som gjorde det naturlig og hensiktsmessig å hoppe ned på bakken under avstigning. Under hoppet hektet førerens jakkeerme seg fast i dørhåndtaket, noe som medførte at han fikk en vridning og falt i bakken. Fra dommen hitsettes:

Begge de refererte lagmannsrettsdommer har likhetstrekk med den foreliggende sak. I begge tilfeller skjedde skaden som følge av fall fra motorvognen. I den første dommen skjedde fallet fra trekkvognen, med ca 2 meters fallhøyde, og i den sistnevnte dom fra traktorhuset, med en fallhøyde på ca 1,1 meter. I traktorsaken innebar traktorens konstruksjon at det var en nødvendighet å hoppe ned, men føreren ble skadet da han falt fordi hans jakkeerme hektet seg fast i dørhåndtaket. Retten la imidlertid ikke til grunn at det var noen feil eller feilkonstruksjon ved traktoren som sådan. Avgjørende for ansvar synes å ha vært kombinasjonen av at avstigningen ble ansett som en nødvendig og naturlig avslutning av kjøreturen, og den « risiko » som lå i det utstikkende dørhåndtaket - som en del av traktorens tekniske utstyr.

Praksis fra Forsikringsskadenemda har også relevans som rettskilde. Etter det lagmannsretten kan se, har nemda gitt skadelidte medhold i samtlige saker hvor skaden har oppstått ved av- og påstigning. Det vises til FSN-3034 , FSN-5110 og FSN-5380 . I avgjørelsen FSN-5110 fant nemda at en skade som oppsto ved at føreren av en traktor skled på stigtrinnet og falt ned fra traktoren og i en grøft, falt dekningsmessig inn under bilansvaret. Nemda uttaler bl.a. følgende:

I juridisk teori er problemstillingen berørt bl.a. i Engstrøm m.fl. Bilansvaret, 2. utgave. Fra kapittel 1.4.9 « Skade ved på- og avstigning » gjengis:

Nils Nygaard skriver følgende i Bilansvar, 1990, side 103-104:

****

Ved lovtolkningen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at dekningsområdet for bilansvarslova er enhver skade som har en noenlunde naturlig sammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold, såfremt skaden ikke er voldt ved annen bruk av motorvognen enn som kjøretøy. Det er ved tolkningen også lagt vekt på at det ved avgrensningen av lovens anvendelsesområde ikke må trekkes en for snever grense i strid med det « utsatte publikums interesser ». I dette legger lagmannsretten også at hensynet til yrkessjåfører tilsier et virkeområde for loven som omfatter alle de typiske og påregnelige faresituasjoner som utøvelse av transportoppdraget ved bruk av motorvognen innebærer.

Lagmannsretten peker også på uttalelsen i NUT 1957:1 side 58 om at det ved bedømmelsen av om en skade er voldt av en motorvogn, vil det være et veiledende synspunkt om skaden er « ...voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnlaget for motorvognansvaret ». Den oppregning av faremomenter som gjøres i fortsettelsen av sitatet, ser lagmannsretten på som veiledende, og ikke uttømmende. Lagmannsretten peker også på at det samme sted i forarbeidene, nokså klart gis uttrykk for at « ...annen skade under av- eller påstigning » i utgangspunktet faller innenfor lovens virkeområde.

Det fremgår av forarbeidene og rettspraksis at loven ikke bare omfatter de rene trafikkskader. Høyesteretts praksis, slik denne er gjengitt ovenfor, oppfattes av lagmannsretten slik at det må oppstilles som vilkår for dekning under bilansvaret, at den aktuelle motorvogn på en eller annen måte må sies å ha vært et « virkende element » i hendelsesforløpet. Dette kan likevel ikke forstås slik at motorvognen nødvendigvis må ha vært en aktiv skadeforvolder for at ansvar skal foreligge.

Den aktuelle skaden oppsto i forbindelse med at A avsluttet sitt kjøreoppdrag for dagen. Han hadde stanset kjøretøyet og fallulykken skjedde på tur ut og ned fra førerhuset på motorvognen. Etter lagmannsrettens syn skaper dette en nærhet til bruken av kjøretøyet og transportoppdraget som taler for å anse skadetilfellet å falle inn under loven. Skaden må sies å skyldes bruken av lastebilen, i alle fall i vid forstand, siden fallet skjedde under avstigningen fra kjøretøyet. Sett i et slikt perspektiv, fremstår lastebilen i seg selv som et « virkende element » i hendelsesforløpet.

I denne forbindelse peker lagmannsretten også på at lastebilens høyde og utforming klart må sies å utgjøre et faremoment i seg selv. Den normale måten å forlate en slik lastebil på, er at sjåføren etter å ha stanset kjøretøyet og slått av motoren, åpner døra og reiser seg delvis i setet, for deretter å svinge seg ut av setet og rygge ut av døråpningen. Døråpningen på den aktuelle bilen var ikke høyere enn at sjåføren måtte stå i bøyd posisjon når han forlot førerhuset, med ryggen først. Sjåføren måtte løfte bena over dørkarmen og deretter « finne » det øverste stigtrinnet, som sjåføren normalt ikke vil se pga den stillingen han står i. Fra det øverste stigtrinnet var det som før nevnt ca halvannen meter ned til bakken. For å sikre sjåføren mot nettopp fallulykker var bilen utstyrt med ekstra håndtak montert på begge sider av døråpningen.

Etter lagmannsrettens syn skyldes skaden nettopp en « naturlig realisering » av det farekompleks lastebilens konstruksjon og fallhøyden representerte. Lagmannsretten kan ikke se at skaden nødvendigvis må være et utslag av farer knyttet til bruken av kjøretøyet som motorvogn, så lenge skaden ikke er voldt ved at motorvognen er brukt til andre formål enn som kjøretøy. Det må etter lagmannsrettens syn være tilstrekkelig at skaden oppsto ved bruken av kjøretøyet - i dette tilfellet under avstigning.

Faremomentet ved avstigningen kan ikke karakteriseres som stort. A var kjent med det aktuelle kjøretøyet, og hadde uten uhell steget på og av lastebilen et utall ganger tidligere. I sitatet ovenfor fra Engstrøm m.fl, Bilansvaret, anføres at det ved vurderingen av ansvarspørsmålet i slike tilfeller, vil stå sentralt hva man normalt kan forvente av den av- eller påstigende selv. Det er vist til dommen inntatt i RG-1951-844 , hvor ansvar for skade ved fall ved avstigning av en buss ble avvist. I drøftelsen uttaler Engstrøm at man må kunne kreve at brukeren selv mestrer den « lille » risiko det er for å komme til skade i slike tilfeller, og at det ikke er rimelig å belaste trafikkforsikrer risikoen for farer som er et utslag av dagliglivets risiko. Tingretten har i sin dom også lagt stor vekt på et slikt resonnement.

Som et utgangspunkt er ikke lagmannsretten uenig i dette. Etter lagmannsrettens syn fremstår likevel risikoen ved avstigning fra en høy lastebil, på en slik måte som beskrevet ovenfor, som klart større enn ved avstigning fra en personbil eller buss. Risikoen fremstår også som høyere enn det som kan karakteriseres som en del av dagliglivets risiko. Det er også et moment i vurderingen at dette faremomentet er noe sjåføren utsettes for hver gang motorvognen brukes. Dette øker naturlig nok muligheten for at en sjåfør, før eller senere, vil bli rammet av et slikt uhell. Samlet sett fremstår derfor faremomentet for denne type skade som vesentlig større enn den risiko en alminnelig bilist eller busspassasjer utsettes for ved avstigning.

Lagmannsretten kan ikke se at Høyesteretts praksis taler avgjørende mot å statuere ansvar i den foreliggende sak. I Lastelemdommen skjedde skaden ved opplasting av en framontert lastelem på lastebilens lasteplan, da lastelemmen falt ned og skadet sjåføren. Dette gir etter lagmannsrettens syn gir en fjernere tilknytning mellom skaden og bruken av lastebilen, enn hva tilfellet er i den foreliggende sak. I Steinblokkdommen skyldes skaden en helt utenforliggende skadeforvolder i form av en fallende steinblokk. Skaden hadde heller ikke her noen rimelig nærhet til bruken av motorvognen. Fluktbildommen slår fast at motorvognen ikke trenger å ha vært noen aktiv skadeforvolder, selv om den for så vidt utgjorde et aktivt element i hendelsesforløpet.

Lagmannsretten finner også at rimelighetshensyn og pulveriseringshensyn tilsier at bilansvarslova kommer til anvendelse på et slikt skadetilfelle. Det fremstår som lite rimelig at sjåføren skal bære risikoen for skade i et tilfelle hvor faremomentet ligger i kjøretøyets utforming - og hvor skadetilfellet har oppstått i en situasjon som må betraktes som en naturlig del av bruken av kjøretøyet.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering, og under tvil, kommet til at skadetilfellet omfattes av ansvaret etter bilansvarslova § 4, jf § 1.

A har vunnet saken fullt ut. Han har i utgangspunktet krav på å få dekket sine sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første ledd for begge instanser, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Lagmannsretten har vært i tvil ved avgjørelsen. Retten finner likevel ikke at det er tilstrekkelig tungtveiende grunner for å frita Gjensidige Forsikring ASA for sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det vises særlig til det økonomiske styrkeforholdet mellom partene.

For tingretten fremsatte A krav om dekning av 47 281,25 kroner inkludert mva i sakskostnader. For lagmannsretten utgjør kravet 45 000 kroner inkludert mva. Samlet krav utgjør 92 281, 25 kroner. Beløpet anses rimelig og nødvendig, jf tvisteloven § 20-5 første ledd, og tilkjennes. I tillegg kommer rettsgebyr for både tingrett og lagmannsrett, som A står ansvarlig for som saksøker/ankende part. Gebyrene utgjør h.h.v. 4 300 kroner og 20 640 kroner. De samlede sakskostnader som tilkjennes utgjør etter dette 117 221,25 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.