Dom: Løfteskade som yrkesskade

DATO: 2014-04-10

SAMMENDRAG: Spørsmål om det kunne anses som en yrkesskade da en industrirørlegger skadet rygget under løft av et varmeelement om bord på en båt, og om det i tilfelle var årsakssammenheng mellom ulykken og senere uførhet.

SAKSGANG: Kristiansand tingrett TKISA-2012-152772 – Agder lagmannsrett LA-2013-170609 (13-170609ASD-ALAG).

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss, men presenteres for å vise rettsutviklingen.

• Les mer om: Yrkesskade
• Les mer om: Erstatning ved yrkesskade

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade.

Hovedproblemstillingene i saken er om A ble utsatt for en arbeidsulykke som gir rett til yrkesskadeforsikring i henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a) da han skadet ryggen under et løft, og om det spesielt i betraktning av A tidligere ryggplager er årsakssammenheng mellom denne hendelsen og senere uførhet.

Saksfremstilling:

A begynte i januar 2006 i stilling som hydraulikkmontør/rørlegger i X Verksted AS (X).

Mandag 28. september 2009 installerte A et varmeelement i maskinrommet på fergen Colorline Superspeed I i Kristiansand. Elementet hadde vært til overhaling på verkstedet. Det er beskrevet som en sylindrisk formet gjenstand som er ca. 2 ½ meter høy, har en diameter på ca. ½ meter, og som veier ca. 80-100 kilo. Den ligner på en varmtvannsbereder. Nærmere detaljer er ikke opplyst.

Det viste seg å være en lekkasje i varmeelementet. Det måtte derfor demonteres fra sokkelen det stod på for å fraktes tilbake til verkstedet. Sammen med en kollega bar A det opp fra maskinrommet i en leider. Det er en en smal og bratt trapp. De brukte bærestropper. A gikk nederst.

I skjema for skadeforklaring ved arbeidsulykke til folketrygden 27. august 2010 har A beskrevet det som skjedde slik:

« Vi var kommet ned de første leiderene og vi var kommet nesten opp på toppen igjen på den siste leideren når jeg sklir på ett eller annet med det ene beinet, dette resulterer i at jeg mister balansen og da forskyver stroppene på varmeelementet seg og jeg merker en stikkende smerte i nedre del av ryggen. »

Om den videre utviklingen heter det i skademeldingen:

« Ryggen er ikke god men det roer seg iløpet av kvelden, tirsdags morgen er det vanskelig og vondt å komme seg opp av sengen men jeg kommer meg på jobb, onsdagen er det likedan men det blir enda verre å komme opp av senga. Smertene vedvarer utover dagen og natta. Torsdags morgen klarer jeg ikke å komme opp av sengen uten hjelp så jeg ringer jobben å forteller hvordan ståa er. utover dagen blir det bare verre og verre, på kvelden blir det så ille at jeg oppsøker legevakten i Y. Har vært sykemeldt siden både fullt og gradert. »

Denne fremstillingen har han holdt fast ved i all hovedsak, senest i sin partsforklaring under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten skyter inn at Unison Forsikring AS (Unison) inntil dommen i tingretten erkjente at A hadde pådratt seg en yrkesskade. For lagmannsretten har imidlertid selskapet som ny prinsipal anførsel bestridt at han var utsatt for en arbeidsulykke.

A ble sykemeldt tre dager etter ulykken og har deretter vært ufør sammenhengende frem til i dag. I perioden fra 1. oktober 2009 til 24. oktober 2010 var han 100 prosent sykemeldt med unntak av perioden 16. januar 2010 til 31. juli 2010 hvor han var 80 prosent sykemeldt. I tiden etter sykemeldingsperioden har A gått på arbeidsavklaringspenger. Det gjør han fortsatt.

NAV har 14. oktober 2010 godkjent skaden som yrkesskade i henhold til folketrygdloven § 13-3.

Det vises for øvrig til fremstillingen i tingrettens dom på side 3 til 4 med redegjørelse for A ryggplager før og etter hendelsen 28. september 2009. Lagmannsretten kommer nærmere inn på dette senere.

Ved stevning til Kristiansand tingrett 25. september 2012 reiste A sak mot Unison med krav om erstatning for mén, lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv etter rettens skjønn. Unison nedla påstand om frifinnelse.



Tingretten avsa 28. juni 2013 dom med slik slutning:

« Unison Forsikring AS dømmes til å betale innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt slik erstatning til A:

a) for lidt inntektstap:

- i 2009: kroner 15 284 – femtentusentohundreogåttifire – med tillegg av lovens rente av nettotapet fra midt i tapsperioden til oppgjør skjer.

- i 2010: kroner 8 974 – åttetusennihundreogsyttifire – med tillegg av lovens rente av nettotapet fra midt i tapsperioden til oppgjør skjer.

- i 2011: kroner 132 881 – etthundreogtrettitotusenåttehundreogåttien – med tillegg av lovens rente av nettotapet fra midt i tapsperioden til oppgjør skjer.

- i 2012: kroner. 120 162 – hundreogtyvetusenetthundreogsekstito – med tillegg av lovens rente av nettotapet fra midt i tapsperioden til oppgjør skjer.

- i første halvdel av 2013 (1.1-30.6.13): kroner 63 336 – sekstitretusentrehundreogtrettiseks – med tillegg av lovens rente av nettotapet fra midt i tapsperioden til oppgjør skjer.

b) for udekkede saksomkostninger før saksanlegg på 42 845 – førtitotusenåttehundreogførtifem – kroner.



II

Unison Forsikring AS dømmes til innen 2 – to – uker å betale 160 880 – etthundreog sektitusenåttehundreogåtti – kroner til i sakskostnader til A.



III

Unison Forsikring AS dømmes innen 2 – to – uker å betale 25 261 – tjuefemtusen tohundreogsekstien – kroner av sakskostnadene fra den rettsoppnevnte sakkyndige.



IV

A dømmes innen 2 – to – uker å betale 8420 – åttetusenogtyve – kroner av sakskostnadene fra den rettsoppnevnte sakkyndige. »

Det fremgår av domsgrunnene, men bare indirekte av slutningen, at A ikke fikk medhold i kravet på ménerstatning.

Unison har 6. september 2013 anket dommen. Anken er angitt å rette seg mot bevisvurderingen og rettsanvendelsen. A har tatt til gjenmæle, men har ikke inngitt avledet anke. Tingrettens avgjørelse om ménerstatning er derfor endelig.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 25. og 26. mars 2014.

Spesialist i nevrologi, professor dr. med. Ola H. Skjeldal, var rettsoppnevnt sakkyndig under sakens behandling i tingretten. I ankesaken var han under saksforberedelsen forutsatt å skulle føres som sakkyndig vitne for den ankende part. Under ankeforhandlingen besluttet lagmannsretten med partenes samtykke å oppnevne ham som sakkyndig også for lagmannsretten. Rettens medlemmer fant det nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag at det oppnevnes sakkyndig også i ankesaken, jf. tvisteloven § 25-2 første ledd. Professor Skjeldal har ikke hatt noen spesiell forbindelse med den ankende part, og det ble funnet mest korrekt at han gjør tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig også i ankesaken.

Partenes påstander og påstandsgrunnlag:

Unison Forsikring AS har nedlagt slik påstand:

1. Unison Forsikring AS frifinnes.

2. Unison Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Som grunnlag for påstanden har den ankende part i korthet gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres at A ikke har gjort sannsynlig at han ved hendelsen 28. september 2009 ble utsatt for en arbeidsulykke som kvalifiserer til yrkesskadeserstatning. Løftet var ikke uvanlig tungt, og det skjedde ikke noe ekstraordinært avvik fra det ordinære i A arbeid. Det er ikke gjort sannsynlig at han skle på noe. Det må legges særlig vekt på begivenhetsnære opplysninger. Skademelding ble først inngitt i forbindelse med at A ble oppsagt ca. ett år senere. NAVs godkjennelse av skaden som yrkesskade er uten betydning for Unison. Vedtaket bygger for øvrig på uriktige opplysninger om A tidligere ryggproblemer.

Subsidiært anføres at det ikke er rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og A ervervsmessige uførhet. Han har ikke gjort sannsynlig at hendelsen var en nødvendig betingelse for hans nedsatte ervervsevne. Selv om utgangspunktet når det foreligger samvirkende skadeårsaker etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd er at man skal ta skadelidte som han er, må man etter rettspraksis se bort fra en skade som er så uvesentlig i årsaksbildet at det er unaturlig å knytte ansvar til den.

Helseopplysningene for A tilsier at han hadde en latent og realisert sårbarhet før ulykken. Han har i mange år hatt relativt alvorlige ryggproblemer som har vært dominert av smerter og innskrenket bevegelighet. I journalen er det beskrevet sykemeldinger på grunn av ryggskade etter et fall allerede i november 1995 og nye ryggskader i juli 1999 og i januar 2001. I henhold til epikrise 23. mars 2001 ble det ved røntgenundersøkelse påvist spondylolisthese. I 2003 ble han ryggoperert for prolaps. I 2007 fikk han i henhold til epikrise 19. februar 2007 isjiassmerter på utsiden av høyre ben og nedover i ryggen. Han var helt eller delvis sykemeldt inntil 14. mars 2008.

I tingretten førte A krav om ménerstatning ikke frem på det grunnlag at hans medisinske invaliditet ble ansett å være den samme både før og etter skaden. Han fikk et kink; det vil si en forstrekning av sener/bånd. Det var ingen nevrologiske utfall eller skaderelaterte mediniske forandringer. At skaden ikke gikk over som normalt, skyldes grunnlidelsen spondylolisthese og degenerative forandringer som var påvist. Da han senere fikk utført en avstivningsoperasjon, skjedde det ikke på skadeindikasjon. Han ble klart bedre etter operasjonen. Plagene i etter ulykken var nærmest identiske med dem han hadde tidligere.

Atter subsidiært har Unison anført at A, selv om ulykken ikke hadde inntruffet, ville blitt like arbeidsufør på grunn av spondylolisthesen og de degenerative forandringene. Dette ville sannsynligvis blitt resultatet før eller siden, selv om tidspunktet er usikkert. Det er nærmest tilfeldig hva som ville vært utløsende årsak. Ulykken er iallfall ikke årsak til A ytterligere plager som følge av de mislykkede operasjonene. Unison kan ikke holdes ansvarlig for denne svikten i helsevesenet.

At det ikke er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og A senere rygglidelse eller hans uførhet, har støtte i de sakkyndige uttalelsene som foreligger.

Ytterligere subsidiært har tingretten tilkjent for høy erstatning for lidt inntektstap i årene 2009 til 2013. I forhold til beregningen A har fremlagt, er det bare vurderingen av hans forventede inntekt uten skaden som bestrides. Det er ikke tatt hensyn til at han ble oppsagt av andre årsaker i september 2010 og uansett ikke kunne fortsette som rørlegger på grunn av ryggproblemene. Han hadde i 2009 og 2010 faktisk høyere inntekt enn i 2008 og har ikke sannsynliggjort tapt overtid i de tre siste månedene av 2010. Rehabiliteringsprosessen satte ham tilbake av andre årsaker. NAVs grunnlag for beregningen av arbeidsavklaringspenger var for høyt.

Under enhver omstendighet er tingrettens renteberegning uriktig. Tingretten regnet renter fra midten av året. Det følger imidlertid av forskriften om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 2-3 annet ledd siste punktum at renten løper fra tidligst én måned etter at melding om skaden ble inngitt. Det skjedde ikke før 23. september 2010. Renter av erstatningen for 2009 og 2010 kan derfor først kreves fra 23. oktober 2010.

A har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Til støtte for påstanden har ankemotparten i korthet gjort gjeldende:

Tingrettens dom er riktig. A var utsatt for en arbeidsulykke 28. september 2009 i henhold til definisjonen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a), jf. folketrygdloven § 13-3 annet ledd.

I henhold til A forklaring må det legges til grunn at han skle på leideren. Dette var en plutselig, uventet hendelse som faller inn under folketrygdloven § 13-2 annet ledd første punktum. Iallfall var det en « [k]onkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid » i henhold til § 13-3 annet ledd annet punktum. Løftet av varmeelementet medførte usedvanlig belastning og betydelig skaderisiko for A. Det må legges vekt på at NAV har godkjent skaden som yrkesskade.

Det er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og den omstendighet at A fra 1. oktober 2009 har vært helt eller delvis ervervsmessig ufør. Erstatning er krevd kun for tapt inntekt inntil 30. juni 2013, ikke for fremtidstap. Det er derfor tilstrekkelig å konstatere årsakssammenheng for denne perioden.

A hadde ikke en realisert skade før arbeidsulykken. Spondylolisthesen er en medfødt rygglidelse, ikke en skade. Den medførte en latent sårbarhet. Andre ryggproblemer som prolapset i 2003 og isjias i 2007 hadde ulike årsaker, og disse lidelsene ble han vellykket behandlet for. På skadetidspunktet hadde han ikke hatt ryggproblemer på halvannet år, og han hadde ikke inngangsinvaliditet. Den sakkyndige reserverte seg i lagmannsretten betydelig i forhold til uttalelsen om den medisinske invaliditet for tingretten. Hendelsen 28. september 2009 var et markert tidsskille.

Arbeidsulykken var utløsende årsak til den lidelse A pådro seg. Det kreves ikke at ulykken er hovedårsak. Hovedregelen er at man må ta skadelidte som han er. Ulykken er ikke et så uvesentlig bidrag at den etter de kriterier som er utviklet i rettspraksis, kan settes ut av betraktning.

Selv om den sakkyndige i sin rapport 14. mai 2013 konkluderte med at det etter hans oppfatning rent medisinsk ikke foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og A daværende ryggproblemerer, er opplysningene i rapporten og den muntlige forklaringen egnet til å underbygge at rettslig årsakssammenheng foreligger. Den sakkyndige presiserte at han ikke uttalte seg om den rettslige årsakssammenheng. I henhold til hans vurdering ble løftet som fant sted en utløsende hendelse som på ny igangsatte plager A hadde hatt tidligere. Selv om ryggproblemene etter hans vurdering ville inntruffet før eller siden uansett, var det ikke mulig å si noe nærmere om når det ville skje. Det ville langt på vei bero på tilfeldigheter hva som kunne utløse problemene. Det er derfor helt usikkert om dette ville skjedd i perioden frem til sommeren 2013, som erstatningskravet er avgrenset til.

A har sannsynliggjort at han som følge av yrkesskaden er blitt påført et inntektstap i henhold til beregningen han har fremlagt, og som tingretten aksepterte. Vurderingen av hans forventede inntekt uten skaden er nøktern og er basert på gjennomsnittet for årene 2006 til 2008 på kr 418 000, justert for normal lønnsutvikling i henhold til grunnlaget for arbeidsavklaringspenger. Unison har ikke sannsynliggjort at oppsigelsen av A i 2010, som skyldtes nedbemanning i bedriften, ville medført nedsatt inntekt. A kunne fortsatt som rørlegger eller i annen stilling med samme lønnsnivå.

Renteberegningen er korrekt. Forsikringsselskapet identifiseres med arbeidsgiveren. Skaden må anses meldt til arbeidsgiveren i forbindelse med at A ble sykemeldt få dager etter ulykken.



Lagmannsrettens vurdering:

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om A har vært utsatt for en hendelse som gir ham rett til yrkesskadeserstatning. Som ny prinsipal anførsel har Unison bestridt at vilkåret er oppfylt.

Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a bestemmer at yrkesskadeforsikringen skal dekke skade og sykdom forårsaket av « arbeidsulykke ». Dette begrepet skal etter rettspraksis forstås på samme måte som i folketrygdloven § 13-3 andre ledd, jf. blant annet Rt-2007-882 avsnitt 32. Etter § 13-3 andre ledd første punktum regnes som arbeidsulykke en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Etter annet punktum gjelder det også en konkret tidsbegrenset ytre hendelse som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Lagmannsretten har ikke funnet noen grunn til å trekke i tvil at A har gitt en beskrivelse av hendelsen 28. september 2009 som i det alt vesentlige er korrekt. Det vises til dommen side 2. Dette tilsier at han var utsatt for en arbeidsulykke. Om arbeidsulykken skal henføres under første eller annet punktum i folketrygdloven § 13-3 annet ledd, beror på detaljer i hendelsesforløpet som kan være noe usikre. Usikkerheten har ikke betydning for lagmannsrettens konklusjon. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vurdere det avdempede arbeidsulykkesbegrepet i § 13-3 annet ledd annet punktum.

Om forståelsen av dette alternativet i rettspraksis, viser lagmannsretten særlig til Rt-2007-882 der førstvoterende uttalte i avsnitt 37 til 39:

«(37) Etter bestemmelsens ordlyd stilles det også for det avdempede arbeidsulykkesbegrep krav om at skaden må skyldes en «ytre hending». I Rt-2005-1757 (Skyggekjennelsen) har imidlertid Høyesterett lagt til grunn at bestemmelsen på dette punkt ikke kan forstås i samsvar med ordlyden. På grunnlag av en gjennomgang av lovgivningshistorikken konkluderte Høyesterett her med at det i forhold til det avdempede arbeidsulykkesbegrep ikke kan stilles noe absolutt krav om ytre hending. Med tilslutning fra de øvrige dommerne uttalte førstvoterende (avsnitt 51):

« Etter min mening må folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum forstås slik at det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment. »

(38) I Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven blir Trygderettens praksis om skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring og lignende, oppsummert slik:

« Skader oppstått i forbindelse med løft, bæring, o.l. vil i alminnelighet ikke godkjennes som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller trygdede må anses å ha blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme. I tilfeller hvor små avvik fra den normale arbeidsrutine lett medfører skade eller ulykke har vi imidlertid en mer liberal godkjennelsespraksis idet det stilles mindre krav til ulykkesmomentet/det ekstraordinære for at hendelsen skal kunne godkjennes. Dette gjelder for:

- løft av hjelpeløse og/eller urolige personer,

- løft av spesielt tunge gjenstander,

- løft eller arbeid i vanskelig/forkjært stilling hvor arbeidet utføres under forhold som ligger nær fare/skadegrensen.

I disse sakene er det tilstrekkelig med et mindre avvik fra den daglige arbeidssituasjon før det anses å foreligge ekstraordinære forhold, og den skadevoldende hendelsen må bare inneholde et ganske lite uventet tilleggselement for at et ulykkesmoment anses å foreligge. »

(39) Denne praksis er etter min mening i samsvar med den lovforståelse Høyesterett gav uttrykk for i Skyggekjennelsen. For at skader ved løft av gjenstander skal være omfattet av det avdempede arbeidsulykkesbegrep, må det være tale om løft av spesielt tunge gjenstander, løft av gjenstander med uventet vekt, løft som ligger utenfor arbeidstakerens normale arbeidsoppgaver, eller løft i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter.»

Lagmannsretten finner at A løft av varmeelementet under transporten fra Colorline Superspeed oppfylte kriteriene i dommens avsnitt 39. Gjenstanden var stor og tung, og det må ha vært en svært vanskelig oppgave å få buksert den ned og opp en smal og bratt leider. Under denne del av operasjonen var løftestroppene neppe fullt ut effektive og vekten ikke jevnt fordelt til enhver tid mellom de to som bar elementet. Det er grunn til å tro at A, som gikk nederst, kunne bli utsatt for en særlig sterk belastning. Selv om arbeidet som industrimekaniker kunne medføre løft av tunge gjenstander fra tid til annen, skilte dette seg ut som en risikofylt operasjon som lå utenfor rammen av A normale arbeidsoppgaver. Saksforholdet er annerledes enn i dommen om løft av paller i Rt-2007-882.

Lagmannsretten er under adskillig tvil kommet til at det er rettslig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i september 2009 og de ryggproblemer som medførte at A i tidsrommet frem til sommeren 2013 ble ervervsmessig ufør. Lagmannsretten kan på vesentlige punkter slutte seg til den begrunnelse tingretten har gitt i dommen på side 5 til 8 og oppsummerer sitt syn slik:

Det er etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a) et vilkår at skaden er « forårsaket » av arbeidsulykken. Kravet til årsakssammenheng utdypes i tredje ledd som lyder:

» Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak. »

Kravet til årsakssammenheng som vilkår for yrkesskadeserstatning ved arbeidsulykke, er det samme som i alminnelig erstatningsrett. Grunnlaget er erstatningsrettens såkalte betingelseslære, slik denne er anvendt av Høyesterett i P-pilledom II i Rt-1992-64. I saken forelå samvirkende årsaker. Høyesterett sluttet seg til betingelseslæren, hvoretter utgangspunktet er at en handling, unnlatelse eller annet forhold som anses som et nødvendig vilkår for at skaden oppsto, er tilstrekkelig til at rettslig krav til årsakssammenheng foreligger. Det kreves imidlertid at forholdet har vært « så vidt vesentlig i årsaksbildet » at det er naturlig å ilegge ansvar. Høyesterett kom til at bruken av p-pillen var en nødvendig betingelse, og at legemiddelfirmaet var ansvarlig for hele skaden. Rettsoppfatningen er fulgt i senere saker, se blant annet Rt-2005-495 avsnitt 37.

Skadelidte har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger mellom arbeidsulykken og hans nedsatte ervervsevne som følge av skaden. Hvis så er tilfelle, har skadevolderen, eller den ansvarlige, bevisbyrden for at skadelidte ville hatt samme ervervsmessige uførhet dersom arbeidsulykken tenkes borte. Mer enn sannsynlighetsovervekt kreves imidlertid ikke for noen av bevistemaene. Unison har gjort gjeldende at ingen av disse vilkårene er oppfylt. Det er nær sammenheng mellom disse temaene i vår sak. Det springende punkt er hvilken betydning A tidligere rygglidelse har hatt.

Lagmannsretten legger stor vekt på den sakkyndige erklæringen fra professor Skjeldal. Erklæringen til tingretten, datert 14. mai 2013, er supplert ved hans muntlige forklaring under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten legger til grunn at skaden A ble påført 28. september 2009 var et typisk « kink » i ryggen. Det dreier seg om en bløtdelsskade i form av overstrekning av sener, bånd og muskler. Det er alminnelig at dette leder til at man blir stiv neste dag. Stivheten er ofte særlig merkbar om morgenen på grunn av blodansamling som danner seg i løpet av natten. A beskrev at han var « pinnestiv » da han oppsøkte lege 1. oktober 2009, tre dager etter ulykken. Det normale er at skaden heles av seg selv, og at symptomene går over etter noen dager eller uker. I dette tilfelle er det ikke funnet å foreligge noen nevrologiske utfall og heller ikke andre skaderelaterte forandringer.

Professor Skjeldal har gitt uttrykk for at A medisinske invaliditet er relativt uforandret før og etter ulykken, men har i sin forklaring for lagmannsretten reservert seg mot å uttale seg så bestemt som tingretten har referert på side 8 i dommen, hvoretter den medisinske invaliditet før og etter ulykken er maksimalt 19 prosent.

A hadde en meget omfattende medisinsk rygghistorie i perioden før den aktuelle hendelsen. Han ble operert for prolaps i en alder av 29 år i 2003. Da hadde han begynt å få plager med lumbago og ischias. Han hadde en høyresidig ischias, hvilket har vært problemet hele tiden. Allerede på dette tidspunktet var det markerte forandringer i ryggsøylen i form av degenerasjon i skivene mellom ryggvirvlene samt såkalt spondylolisthese, en glidning mellom virvlene L5-S1. I 2007 meldte plagene seg på ny. Han hadde langvarige plager i form av høyresidig ischias, og var helt eller delvis sykemeldt frem til mars 2008. Nye MR-bilder i 2007 og 2009 viste i hovedsak det samme som tidligere, men i tillegg var det tilkommet såkalte Modic-forandringer (forandringer i ryggvirvlenes endeplater) som antakelig reflekterer degenerasjonen.

Selv om det fra A ble friskmeldt i mars 2008 til arbeidsulykken 28. september 2009 ikke var dokumentert ryggplager, vurderte professor Skjeldal det i rapporten side 15 som « overveiende sannsynlig at skadelidte var ytterst sårbar for å utvikle de samme ryggsymptomene på nytt ».

I sin konklusjon i rapporten på side 17 uttalte professor Skjeldal:

« Jeg finner det mindre sannsynlig (mindre enn 50 % sannsynlighet) at den hendelsen som fant sted i september 2009 er den primære årsak til at skadelidte i dag har sine ryggproblemer. Årsaken til at skadelidte har ryggproblemer er å finne i de degenerative forandringene som han i ung alder har utviklet. Således ble det løftet som fant sted i 2009 en utløsende hendelse som på ny igangsatte plager han hadde hatt tidligere. Under all sannsynlighet hadde dette skjedd uavhengig av hendelsen i 2009. Rent medisinsk foreligger det derfor etter min mening ikke årsakssammenheng. Om det under disse omstendigheter foreligger en årsakssammenheng ut fra det juridiske ståsted er jeg selvfølgelig ikke kompetent til å svare på. »

Den sakkyndige uttalte dessuten som oppsummering av vurderingen av andre mulige forklaringer på de medisinske plagene enn aktuell ulykkeshendelse på side 16:

« Ut i fra mitt faglige ståsted mener jeg at skadelidte hadde utviklet de samme plagene uansett uavhengig av den aktuelle hendelsen. Det som skjedde under den aktuelle hendelsen på arbeidsplassen var begeret som fikk det til å flyte over. Det er sannsynlig at dette hadde skjedd før eller siden selv om løftet ikke hadde funnet sted. »

Lagmannsretten kan i hovedsak slutte seg til disse vurderingene. De underbygges av uttalelsene fra andre sakkyndige som har uttalt seg i saken, og av sakens øvrige opplysninger.

Arbeidsulykken er ikke hovedårsaken til uførheten. Det er heller ikke et vilkår for erstatning. Ulykken har uansett vært en nødvendig betingelse for at skaden ble langvarig og resulterte i uførhet. Lagmannsretten er enig med den sakkyndige i at ulykken må anses å ha vært en utløsende og derfor medvirkende årsak til at den latente sårbarheten hos A ble realisert. Ved vurderingen av om skaden gir rett til dekning, skal man i henhold til yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd i utgangspunktet se bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet. Et vanlig uttrykk for dette er at man « må ta skadelidte som han er.» Dette gjelder likevel ikke dersom den særlige mottakeligheten må anses som den « helt overveiende årsak ». Vurderingstemaet er om arbeidsulykken har vært så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å ilegge ansvar ». Det vises til redegjørelsen for rettspraksis ovenfor.

Lagmannsretten har funnet dette spørsmålet meget tvilsomt, men er som tingretten blitt stående ved at vilkårene for yrkesskadeserstatning er oppfylt. Lagmannsretten legger vekt på at A i tiden etter prolapsen i 2003, og etter ryggplagene i 2007-2008 kom seg igjen. Plagene var ikke permanente. På ulykkestidspunktet hadde han vært i fullt arbeid i halvannet års tid uten å ha hatt ryggplager av et omfang som tilsa at han oppsøkte lege. Fastlegen, spesialist i allmennmedisin Finn Bjørn Rørvik, forklarte som vitne at det skjedde en akutt forverring etter ulykken, og at det var tydelig at noe hadde skjedd.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å sette til side den sakkyndiges vurdering av at A sannsynligvis ville utviklet de samme plagene før eller siden, selv om løftet ikke hadde funnet sted. Som han utdypet under ankeforhandlingen, ville det kunne bero på tilfeldigheter når dette skjedde. Det er ikke mulig å si noe mer eksakt om tidsperspektivet. A har ikke krevd erstatning for varig tap av ervervsevne, men han har krevd erstatning for lidt inntektstap i en begrenset periode etter ulykken. Med den betydelige usikkerhet som hersker med hensyn til utviklingen dersom arbeidsulykken tenkes borte, er lagmannsretten blitt stående ved at ulykken ikke er et så uvesentlig bidrag at det er uriktig å knytte ansvar til den. Unison har ikke gjort sannsynlig at A i tiden inntil første halvår 2013 uansett ville blitt arbeidsufør.

Lagmannsretten er også enig i tingrettens erstatningsutmåling. Tvisten er begrenset til å gjelde spørsmålet om hvilken inntekt A ville hatt dersom ulykken tenkes borte. Lagmannsretten slutter seg i det vesentlige til tingrettens begrunnelse på side 9 og 10 i dommen. Utmålingen er basert på beregningen foretatt av A. Beregningen tar utgangspunkt i gjennomsnittsinntekten i årene 2006 til 2008, korrigert for alminnelig lønnsutvikling. I 2007 hadde han en lengre sykemelding. Dette inngår i beregningsgrunnlaget. Fastsettelsen av tapets størrelse er basert på usikre skjønnsmessige vurderinger, og kravet må sies å være moderat.

Lagmannsretten finner ved fastsettelsen av erstatningen ikke å burde å legge vekt på de ryggoperasjonene A foretok etter ulykken. Uten operasjonene ville hans tilstand i dag vært verre. Nettoeffekten av behandlingen var positiv. Rett nok ville bedringen kommet raskere uten reoperasjonene som følge av at skruer brakk. Denne etterfølgende utviklingen bør likevel ikke tillegges virkning i forholdet mellom partene.

Regler om renter av yrkesskadeserstatningen er gitt i forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 § 2-3 annet ledd. Renten beregnes særskilt for hvert kalenderår. For inntektstap for et helt kalenderår regnes renten med utgangspunkt i 1. juli dette året. Renten løper likevel tidligst fra én måned etter at melding om skadetilfellet er sendt til forsikringsselskapet.

Skademeldingen ble sendt Unison først 23. september 2010. Yrkesskadeforsikringen blir imidlertid identifisert med arbeidsgiveren. Opplysningene om når skaden er meldt til X er usikre. Avgjørelsen byr på tvil. Lagmannsretten finner likevel etter parts- og vitneforklaringene at arbeidsgiveren må anses å ha fått melding om ulykken kort tid etter 28. september 2009. A ble 100 prosent sykemeldt fra 1. oktober 2009, og arbeidsgiveren var kjent med årsaken. B var HMS-ansvarlig i bedriften. Han har forklart at han etter en ukes tid fikk beskjed om at A hadde sklidd og fått kink i ryggen under oppdraget på fergen. Det bør ikke gå utover A at arbeidsgiveren ikke fulgte dette bedre opp og sørget for avklaring. At arbeidsgiveren hadde unnlatt dette, ble avklart først i forbindelse med at A sluttet.

Anken har ikke ført frem. Selv om avgjørelsen har budt på betydelig tvil, er det etter en samlet vurdering ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Unison for å erstatte A sakskostnader for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Erstatningen for lagmannsretten fastsettes i samsvar med prosessfullmektigens oppgave til kr 149 500, som er salær inklusive mva., jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

For tingretten førte kravet om ménerstatning ikke frem. A vant derfor ikke saken for tingretten. Lagmannsretten er imidlertid enig med tingretten i at han bør tilkjennes delvis erstatning i medhold av unntaket i tvisteloven § 20-3 og tiltrer tingrettens utmåling og begrunnelsen for avgjørelsen. Tingrettens avgjørelse om sakskostnader blir stående.

Resultatet blir etter dette at anken forkastes.

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:



1. Anken forkastes.

2. I erstatning for sakskostnader for lagmannsretten betaler Unison Forsikring AS innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen 149.500 – etthundreogførtinitusenfemhundre - kroner til A.

Vi bistår klienter over hele landet.