Dom: Trafikkskade – mopedulykke

Sammendrag Saken gjaldt utmåling av personskadeerstatning etter en trafikkulykke i 1998 som 17-åring, både lidt og fremtidig inntektstap. Sentrale spørsmål var forventet karriereutvikling hos skadelidte uten skaden, og betydningen av tapsbegrensningsplikten ved beregning av skadelidtes inntektsevne med skaden. Det var også uenighet, delvis basert på nye opplysninger, om skadelidtes medisinske invaliditetsgrad.

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

• Bilulykke
• Kjedekollisjon
• Whiplash
• Nakkesleng
• Frontkollisjon
• Trailerulykke
• Motorsykkelulykke
• Mopedulykke
• Påkjørsel av fotgjenger
• Sykkelulykke
• Bussulykke
• Togulykke
• Trikkeulykke

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i personskadesaker.

Saken gjelder personskadeserstatning etter trafikkulykke, nærmere bestemt tvist om erstatning for lidt inntektstap fra og med andre halvår 2010 til domstidspunktet, samt fremtidig inntektstap. Sentrale spørsmål er forventet karriereutvikling hos skadelidte uten skaden, og betydningen av tapsbegrensningsplikten ved skadelidtes inntektsevne med skaden, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Det er også uenighet om skadelidtes medisinske invaliditetsgrad.

A ble som 17 åring utsatt for et trafikkuhell som fører av en moped. Den 6. juni 1998 frontkolliderte han med en møtende personbil som kom over i hans kjørebane. Han ble slengt gjennom luften og mistet hjelmen under sammenstøtet. Han ble slått bevisstløs og påført hodeskade og kneskade. Han ble akuttinnlagt på Lister sykehus og senere overført til Stavanger sykehus med brudd på hodeskallen og lekkasje av hjernevæske og blodansamling i hjernenes tinningslapp og på hjernens overflate. Det var også påvist korsbåndskade i høyre kne. Da han etter syv dager ble utskrevet til hjemmet, fikk han en sterk hodepine og ble innlagt sykehuset i Kristiansand. Det ble påvist en mindre blodansamling under bruddet på høyre side, men det var ikke grunnlag for operasjon. 16 dager etter ulykken var han hjemme igjen. I juni 1999 ble han operert for bakre korsbåndskade i kneet.

Skadevoldende sjåfør ble ilagt bot for uaktsom kjøring, og ble ved Agder lagmannsretts dom 18. september 2004 [LA-2004-19599] dømt til å betale oppreisningserstatning til A med kr 30 000. Lagmannsretten la til grunn ved avgjørelsen at kneskaden hadde redusert As livskvalitet idet han ble avskåret fra fritidsaktiviteter i det omfang han tidligere bedrev, og at hodeskaden hadde påført ham konsentrasjonsproblemer som blant annet medførte forsinkelser i studiene.

A var på ulykkestidspunktet i ferd med å avslutte grunnkurs elektro på videregående skole. Han jobbet samtidig på fiskemottak i helger og ferier. Han var en aktiv og dyktig fotballspiller. Etter ulykken gikk han ett år på tekniske fagskole, sjøfartslinjen, og han var deretter matroslærling i to år, med praksis på ulike oljetankere i utenriksfart. Han tok fagbrev. Han startet så styrmannskolen i Kristiansand, men bestod ikke avsluttende eksamen våren 2003.

Han jobbet deretter til sjøs i full stilling som matros i ulike rederier til 2010. Han var sykmeldt på grunn av ryggproblemer fra oktober 2006 til mai 2007. I april 2009 ble han sykmeldt på grunn av smerter etter kneskaden. Han var sykmeldt et år og sluttet sjømannslivet. Han forsøkte forgjeves å få jobb offshore etter å ha fullført alle jobbkurs, og ble i august 2010 ansatt på land som logistikk/riggarbeider ved X i 100 % stilling. Da han etter åtte måneder ble oppsagt på grunn av innskrenkninger i bedriften, gikk han over i arbeid som lagermedarbeider og kundebehandler hos Y i en 60 % stilling. Fra 12. november 2012 har han jobbet i den stillingen han fremdeles har, nemlig som personlig assistent ved Z videregående skole. Dette er også en 60 % stilling.

Skadevolders bil var forsikret i Sparebank 1 Skadeforsikring AS, og selskapet erkjente erstatningsansvaret for skaden. Partene ble imidlertid ikke enige om størrelsen på menerstatningen, det påførte inntektstapet og utgifter til juridisk bistand, og A tok ut søksmål mot forsikringsselskapet, som på det tidspunkt hadde utbetalt kr 600 000 til A.

Ved Kristiansand tingretts dom 23. juni 2010 ble selskapet dømt til å betale menerstatning i gruppe 2 med kr 225 833. Det ble lagt til grunn en medisinsk invaliditetsgrad på henholdsvis 20 % for hodeskaden og 7, 5 % for kneskaden, samordnet til ca 26 %, basert på vurderinger fra to rettsoppnevnte sakkyndige, nemlig ortoped Tor Steinar Raugstad og nevrolog Christian Vedeler. Tingretten fastsatte det påførte netto inntektstapet for årene 2003 til 1. juli 2010 til kr 394 978, og dømte selskapet også til å betale til A kr 160 500 til dekning av utgifter til utenrettslig bistand fra advokat Robert Robertsen.

Ved stevning 27. august 2012 ble saken igjen bragt inn for tingretten, nå med krav om erstatning for lidt økonomisk tap etter 1. juli 2010 samt fremtidig tap. Partene var uenige om både hvilke inntekter A kunne forvente med skaden og hvilke inntekter han ville hatt uten skaden. Samlet tap ble fra A anslått til ca 10, 8 millioner, mens selskapet beregnet erstatningsbeløpet til ca 3, 9 millioner. Tingretten la til grunn at A kan klare en 100 % stilling, og at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom realskaden og det økonomiske tapet basert på arbeid i kun 60 % stilling. Videre la tingretten til grunn at A uten skaden først ville blitt overstyrmann og deretter kaptein etter noen år. Tingretten fastsatte skjønnsmessig etter dette det lidte inntektstapet til kr 800 000 og det fremtidige inntektstapet til kr 5 millioner. Til fradrag kom allerede utbetalt beløp på kr 700 000.

Domsslutningen lyder slik:

1. Sparebank 1 Skadeforsikring AS betaler, innen to uker fra dommens forkynnelse, kr 5.100.00 - kroner femmillioneretthundretusen - i erstatning til A.

2. A betaler, innen to uker fra dommens forkynnelse, kr 215.481 - kroner tohundreogfemtentusenfirehundreogåttien - i sakskostnader til Sparebank 1 Skadeforsikring AS.

A ved advokat Jan Inge Thesen har anket dommen til Agder lagmannsrett. Forsikringsselskapet innga anketilsvar gjennom advokat Yngve Skogrand.

Ankeforhandling ble avholdt i tinghuset i Kristiansand 22.-24. januar 2014. Forhandlingenes gang fremgår av rettsboken. Det ble blant annet hørt seks sakkyndige vitner. Advokat Thesen frafalt kravet om menerstatning etter at lagmannsretten reiste spørsmål av prosessuell art til denne sel av kravet.


 


A har lagt ned slik påstand:

1. Sparebank 1 Skadeforsikring AS betaler erstatning til A etter rettens skjønn.

2. Sparebank 1 Skadeforsikring AS erstatter A sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.


 


Påstandsgrunnlaget kan sammenfattes slik:

Tingretten har tatt riktig utgangspunkt ved å legge til grunn at A uten skaden ville blitt kaptein etter noen år. Hjerneskaden er årsak til at han ikke kunne gjennomføre sine planer om videreutdannelsen til overstyrmann. Det er stor sannsynlighet for at han ville blitt overstyrmann i 2008 og deretter innen 5-7 år ville blitt kaptein. I beregningene er det lagt til grunn 10 år. Det vises til vitneforklaringen fra Hans Sande, administrerende direktør i Norske Sjøoffiserers Forbund. Til grunn for erstatningsberegningen ligger gjeldende tariffer for denne type arbeid. Det vises også til vitneforklaringen til B vedrørende tilsvarende karriereutvikling.

Tingretten har imidlertid tatt feil hva gjelder As arbeids- og inntektsevne med skaden. Nye sakkyndigvurderinger av hjerneskaden og kneskaden (bedre) forklarer bedre hans reduserte ervervsevne. Det vises til sakkyndiguttalelser fra psykolog Ine Baug Johnsen, psykiater Jon Johnsen og nevrolog Magnus Robberstad. Det anføres at A har oppfylt tapsbegrensningsplikten og at han har gjort det som med rimelighet kan forventes av ham med hensyn til å skaffe seg arbeid, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd. Det vises også til ----dommen (Rt-2001-320).

A har en organisk hjerneskade med tap av hjernevev både i høyre tinninglapp og i venstre pannelapp, med lav elektrisk aktivitet i hjernen, og med både nevropsykologiske og nevrologiske utfall, nemlig en lett svekket funksjon i venstre kroppshalvdel (hemiplegi). Når det gjelder redusert arbeidsevne vises særlig til Robberstads spesialistvurdering på side 17. Han anslår en medisinsk invaliditetsgrad på 45 %. Nevropsykologiske evnetester foretatt av Baug Johnsen viste en pasient med i utgangspunktet et godt evnenivå, men med store innlæringsproblemer etter ulykken. Det foreligger svikt i sentrale kognitive funksjoner. Jon Johnsen har etter sine undersøkelser konkludert med samlet skaderelatert psykiatrisk invaliditet på 42 %, og medisinsk invaliditet på 58 %. Han har stilt en PTSD diagnose, med utgangspunkt i at inngangskriteriet må anses oppfylt gjennom den intense hodepinen A fikk en ukes tid etter ulykken, da han trodde han skulle dø av hjerneblødning. Uavhengig av denne diagnosen har han en psykisk skade.

Den historiske utviklingen av As arbeidssituasjon viser at han ikke er i stand til å jobbe mer enn i en 60 % stilling, og ervervsevnen er tilsvarende varig redusert. Som sjømann gikk han 4 timers vakter med god anledning til å hente seg inn. Han måtte gi opp sjølivet på grunn av kneskaden. Hos Y fikk han tilbud om en større stillingsprosent, men måtte si nei på grunn av sine helseplager. Jobben som personlig assistent passer ham bedre, men det er bare et vikariat. As foreldre og søster har i sine vitneforklaringer beskrevet godt hvordan han forandret seg etter ulykken. Han har hatt en tendens til å forsøke å skjule alvoret ved hodeskaden, blant annet i kontakten med NAV.

Når det gjelder de foretatte tapsberegningene, viser disse kr 2 115 709 i påført inntektstap, og kr 7 965 604 i fremtidig inntektstap, inkl. pensjonstap. Med netto renter på kr 32 717, fremtidige utgifter på kr 132 621 og 25 % skatteulempe, blir erstatningen totalt på ca kr 6, 5 millioner. Det er hensyntatt de erstatningsbeløp som allerede er blitt utbetalt ham


 


Sparebank 1 Skadeforsikring As har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Sparebank 1 Skadeforsikring tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.


 


Påstandsgrunnlaget kan oppsummeres slik:

A har allerede fått utbetalt kr 7 031 311 i erstatning og utgifter til juridisk bistand, etter at selskapet har lagt til grunn tingrettens avgjørelse. A påberoper seg nå nye realskader og et større økonomisk tap. Realskaden er den skaden som finnes sannsynliggjort. Det gjøres gjeldende at det ikke er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og de nye realskadene (årsaksspenn 1), eller mellom ulykken og det påståtte økonomiske tapet (årsaksspenn 2).

Kneskaden er ikke omtvistet, men den forhøyede medisinske invaliditeten er nå blitt et tvistetema. Det samme gjelder hodeskaden. Ortoped Raugstad, som var rettsoppnevnt for tingretten i 2010, står fast ved sine tidligere konklusjoner om 7, 5 % medisinsk invaliditet for kneskaden, også etter å ha hørt Robbestads vurderinger.

Det er ikke sannsynliggjort noen psykisk sykdom eller PTSD diagnose. Psykiater Trond Heir, som er professor i psykotraumatologi, har på et faglig grunnlag klart tilbakevist Johnsens vurderinger vedrørende PTSD diagnose. Traumekriteriet er ikke oppfylt, og det er heller ikke bevis for at lidelsen oppstod innen seks måneder etter den traumatiske hendelsen, jf. ICD-10 F43.1 og diagnostiske retningslinjer. Andre psykiske plager er det lite sannsynlig A har, jf. gode skussmål fra nåværende og tidligere arbeidsgivere. Johnsen har for øvrig gitt de samme symptomene en annen drakt, nemlig psykiatri-drakten.

Spesialist i nevrokirurgi, Ole Jørgen Kirkeby, har på bred front imøtegått den ankende parts nye sakkyndige, og skjønnsmessig fastsatt den medisinske invaliditetsgraden til 25 %. Dette er godt i samsvar med hva de rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten i 2010, Raugstad og Vedeler, la til grunn. Realskadens omfang og funksjonsevnen var således grundig og korrekt vurdert tidligere. Det vises også til spesialisterklæring fra nevrolog Børre Koss allerede i 2001, fra psykolog Bjørg Øygarden i 2002 og fra spesialist i ortopedisk kirurgi Leif Pål Kristiansen i 2003. Realskaden forklarer følgelig ikke reduksjonen i den alminnelig arbeidsevne som A i dag påberoper seg. Korsryggsmerter i 2006 og 2007 er ikke en del av realskaden.

De private sakkyndiges objektive funksjonsvurderinger utgjør rammen for hva realskaden har betydd for ervervsevnen. Imidlertid er det også et sentralt bevis som tingretten har påpekt, at As langvarige arbeidshistorikk viser at han i mange år etter ulykken har vært i full stilling og at det ikke foreligger objektive holdepunkter for at han ikke skal kunne klare dette. Det er unødvendig for lagmannsretten å svare på hvorfor A bare jobber i 60 % stilling i dag; avgjørende er den generelle muligheten til å få inntekter. Hvis det er rimelig har han plikt til å omskolere seg.

Når det nærmere gjelder inntektstapet, er det ikke mest sannsynlig at han ville blitt kaptein. Hans ønsker og tanker om fremtidig yrke er ikke tilstrekkelig grunnlag for å legge en slik karrierestilling til grunn. En mer rimelig karriereutvikling er allerede kompensert av selskapet. Med skaden må det legges til grunn, slik tingretten har gjort, en rimelig avlønning i full stilling i det ordinære arbeidsliv, og det er tatt utgangspunkt i den lønnen han faktisk hadde i X. Det er ikke dokumentert noen kontakt med lege i den perioden han jobbet der som tilsier at det ikke fungerte.

Når det gjelder sakskostnadene påpekes at den ankende part avslo et forlikstilbud i rettsmekling før tingrettsbehandlingen på kr 6 millioner, som tillegg til det utbetalte beløpet på kr 2 081 311. Han ville da sittet igjen med ca kr 1 million mer enn hva han gjør i dag. Det anføres at den ankende part også unødvendig har vidløftiggjort saken.


 


Lagmannsrettens vurdering:

Skadelidte har i norsk erstatningsrett krav på å få dekket sitt fulle økonomiske tap som følge av personskaden etter den ansvarsbetingende hendelsen. Ansvaret etter bilansvarsloven § 4 er ubestridt. Tvisten gjelder årsakssammenheng og økonomisk tap.

Erstatningen skal fastsettes slik at skadelidte kommer i den samme økonomiske stilling som om personskaden ikke hadde skjedd. Det beløpet skadelidte har krav på er differansen mellom hans økonomiske stilling før og etter skaden. Skadelidte har etter evne plikt til å begrense skadens omfang. Det er skadelidte som har bevisbyrden for sitt økonomiske tap.

Det er ingen uenighet om at A i en alder av 17 år fikk en nokså kraftig hodeskade og kneskade etter trafikkulykken. Hodeskaden bestod i at han fikk kontusjonsskader med blødning i hjernevevet med arteriell blødning på hjernehinnens overflate. Han fikk korsbåndskade i høyre kne (bakre korsbånd). Han ble operert i 1999 for å bedre kneets stabilitet, men hadde også senere instabilitetsproblemer med noe verk i kneet. Kneproblemene var grunnen til at han i 2009 måtte slutte å arbeide til sjøs.

Ved undersøkelse av nevrolog i 2000 opplyste A at han hadde problemer med hukommelsen etter ulykken. Han glemte avtaler og navn. Han hadde konsentrasjonsvansker og brukte mye energi for å fungere i hverdagen.

A har hatt gående en tvist om erstatning med selskapet over flere år. I 2010 ble det gjennom Kristiansand tingretts dom 23. juni 2010 fastsatt menerstatning i gruppe 2 med utgangspunkt i Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabell, basert på sakkyndigvurderingene fra de to rettsoppnevnte sakkyndige, nemlig nevrokirurg Øygarden og nevrolog Vedeler, med en samlet medisinsk invaliditetsgrad på ca 26 %. Menerstatning gis som kompensasjon for ulempe av ikke-økonomisk art som følge av skaden, uavhengig av om skaden fører til økonomisk tap, og utmåles i forhold til graden av medisinsk invaliditet, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Invaliditetsgruppe 2 omfatter invaliditetsgrad 25-34, og det ble lagt til grunn at skaden lå i nedre sjikt av intervallet i gruppe 2. Tingretten tok ikke til følge As krav om å gi gruppeopprykk. Menerstatningen ble rettskraftig avgjort ved dommen, og spørsmålet om ytterligere menerstatning kan bare tas opp til ny behandling dersom vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt. På denne bakgrunn valgte den ankende part å frafalle kravet på ytterligere menerstatning som en del av den saken lagmannsretten nå har til behandling.

Ved samme tingrettsdom i 2010 ble det fastsatt erstatning for påført inntektstap for A for årene 2003 til og med første halvår 2010. Ved bruk av differanseprinsippet la tingretten til grunn at A uten skaden ville tatt styrmannseksamen og hatt karriereutvikling fram til overstyrmann i 2008, mens inntekt med skaden utgjorde det han faktisk hadde tjent som matros de nevnte årene.

Saken nå gjelder inntektstapet fra andre halvdel 2010, både lidt inntektstap pr domstidspunktet og fremtidig inntektstap. Tingretten utmålte ved dom 8. mars 2013 det lidte tapet skjønnsmessig til kr 800 000, og fremtidstapet til kr 5 millioner. Tingretten la ved avgjørelsen til grunn at A må kunne forventes å ha en 100 % stilling med skaden, og tok utgangspunkt i lønnen han hadde i X. Det forelå således ikke adekvat årsakssammenheng mellom trafikkskaden og et økonomisk tap basert på kun jobb i 60 % stilling. Når det gjaldt hvilken arbeidsinntekt A ville hatt uten skaden, fant tingretten det sannsynliggjort at han ikke bare ville blitt overstyrmann, men at han etter noen år også ville oppnådd å bli kaptein.

Lagmannsretten er etter bevisførselen enig med tingretten hva gjelder karriereutviklingen uten skaden. Det legges til grunn at han etter å ha blitt overstyrmann i 2008 ville oppnådd å bli kaptein etter 8-10 år. Dette basert på vitneforklaringene fra Sande og B. For øvrig vises til tingrettens drøftelse i dommen på side 7.

Sakens største tvistepunkt for lagmannsretten har vært hvilken betydning tapsbegrensningsplikten må få for erstatningsutmålingen, nærmere bestemt om A har en ervervsmessig arbeidsuførhet som innebærer at han ikke kan jobbe mer enn 60 %, slik han gjør i dag. I den forbindelse er partene uenige om As medisinske uførhet og invaliditetsgrad. Som påpekt av tingretten vil det ved bevisvurderingen av hva man med rimelighet kan forvente av skadelidte, være av betydning om det er objektive medisinske funn som støtter opp under en slik begrenset arbeidskapasitet.

Skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd lyder slik:

«Erstatning for tap i inntekt og fremtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering.»

Fra tingrettens dom på side 7 hitsettes følgende:

«Når det gjelder hvilken karriere og lønn A burde ha hatt og bør forventes å ha med skaden, er retten mer i tvil. Retten er imidlertid etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er sannsynliggjort at A bare kan arbeide i 60 prosent stilling. Retten mener at det på bakgrunn av en samlet vurdering skal legges til grunn at A kan klare en 100 % stilling og at det da ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom trafikkskaden og et tap basert på at A bare kan arbeide i 60 prosent stilling.

Til støtte for dette legger retten til grunn at den medisinske skaden han har er beskjeden.»

Etter tingrettsdommen har As prosessfullmektig engasjert flere nye sakkyndige i saken, og disse tegner et bilde av en større medisinsk skade enn hva de tidligere sakkyndige har gjort.

For det første har en spesialistvurdering av 14. desember 2013 fra spesialist og nevrologi og fysikalsk medisin Magnus Robberstad plassert hans hjerneskade i gruppe 1.9.3 i invaliditetstabellen med en middelverdi av 37 %. Hjerneskaden har Robberstad beskrevet som en skade med både nevropsykologiske, nevrologiske og radiologiske utfall, (og har plassert hjerneskaden i gruppe 1.9.3 i invaliditetstabellen, og med en middelverdi på 37 %). Kneskaden har han vurdert til 10 %, og samlet skaderelatert medisinsk invaliditet til 45 %. Etter hans vurdering har A liten læreevne og vil bare kunne utføre rutinearbeid. Kneskaden begrenser muligheten til fysisk arbeid.

Dessuten har overlege Jon Johnsen med bl.a. grunnlag i data fra en nevropsykologisk undersøkelse av psykolog Ine Baug Johnsen, stilt en PTSD-diagnose (posttraumatisk stress-syndrom), som skal ha blitt utløst av As opplevelse en ukes tid etter ulykken, da han plutselig fikk intens hodepine og hadde en følelse av at han kom til å dø som følge av hjerneblødning. Johnsen har anslått As samlede skaderelaterte medisinske invaliditet svarende til 58 %, som også innbefatter en depressiv lidelse av lett til moderat grad, og en kognitiv svikt med ADL-utfall svarende til en dement tilstand.

Selskapet har imøtegått disse sakkyndiguttalelsene gjennom henholdsvis spesialist i nevrokirurgi Ole Jørgen Kirkeby, som har skrevet en spesialisterklæring datert 13. desember 2013, og psykiater Trond Heir.

Kirkeby har konkludert med en samlet medisinsk invaliditet på 25 %, og har uttalt følgende:

«Det er ikke sannsynlig at skadelidte kan fortsette i sitt tidligere arbeid som sjømann på grunn av kneplagene. Kneplagene er imidlertid ikke til hinder for at skadelidte kan arbeide i full stilling i et arbeid som ikke belaster knærne. Skadelidte har klart å fungere normalt i arbeidslivet med den hjerneskaden han har. Han har også klart utdanning som sjømann. Karakternivået på teknisk fagskole etter ulykken var like godt som karakternivået på videregående skole før ulykken. Det er likevel mulig at hjerneskaden medfører at skadelidte har større vansker med utdanning og omstilling enn han ellers ville ha hatt, og at hans yrkesvalg derfor er begrenset på grunn av følger av hodeskaden. Det er for øvrig ikke noen spesiell grunn til at skadelidte ikke skulle kunne arbeide i 100 % stilling i et passende yrke.»

Ifølge Kirkeby foreligger det nevropsykologiske utfall forenlige med organisk hjerneskade, men ingen signifikante nevrologiske utfall.

De nevnte partsoppnevnte sakkyndige avga alle vitneforklaringer for lagmannsretten. Trond Heir har ikke inngitt noen skriftlig sakkyndiguttalelse da han kom inn i saken kort tid før ankebehandlingen. Han hadde imidlertid kritiske bemerkninger til overlege Johnsens PTSD-diagnose. Kriteriene som må være til stede for å stille en slik diagnose etter ICd-10 følger av F43.1. er ikke til stede.

Lagmannsretten vil bemerke at den medisinske invaliditet er den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en personskade erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag, uten hensyn til skadelidtes yrke eller nedsatte evne til inntektsgivende arbeid. Det avgjørende spørsmålet ved vurderingen av inntektstapet vil derimot være hvilken lønnsinntekt det med rimelighet kan forventes at skadelidte kanskaffe seg med skaden og med den bakgrunn og yrkesfaring han er i besittelse av.

Lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å fastsette den nøyaktige medisinske invaliditetsgrad, men finner det sannsynliggjort at det nivået tingretten har lagt seg på ikke rokkes ved i særlig grad gjennom den nye bevisførselen fra den ankende parts side. Lagmannsretten tar utgangspunkt i sakkyndiguttalelsene fra de to rettsoppnevnte sakkyndige under tingrettssaken i 2010, hvor den medisinske invaliditetsgraden stod sentralt ved fastsettelsen av menerstatningen. Som nevnt tidligere var det stor grad av enighet mellom Øygarden og Vedeler. Nytt i saken nå er i det vesentlige en angivelig psykisk funksjonsnedsettelse, som ikke har vært utredet tidligere. Til dette vil lagmannsretten bemerke at det åpenbart må hefte betydelig usikkerhet ved en PTSD-diagnose som blir stilt først 15 år etter trafikkulykken. Dersom man forholder seg til diagnosekriteriene i ICD-10, hvilket det var enighet om, heter det i F.43.1:

«Posttraumatisk stresslidelse oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art, som sannsynligvis vil fremkalle sterkt ubehag hos de fleste (dvs naturkatastrofer eller menneskeskapte katastrofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, møte med andre personers voldelige død, selv å bli utsatt for tortur, terrorisme, voldtekt eller andre kriminelle handlinger).

Typiske symptomer omfatter episoder hvor man gjenopplever traumet i påtrengende minner (flashbacks), drømmer eller mareritt, samtidig med at individet har en fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflatning, distansering fra andre mennesker, nedsatt reaksjon på omgivelsene, anhedoni og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet.»

Under «diagnostiske retningslinjer» heter det blant annet følgende:

«Lidelsen skal vanligvis ikke diagnostiseres hvis det ikke er bevis for at den oppstod innen 6 måneder etter en uvanlig traumatisk hendelse. En sannsynlig diagnose kan fremdeles være mulig hvis perioden mellom hendelsen og debuten oversteg 6 måneder, forutsatt at de kliniske manifestasjonene er typiske og ingen alternativ forklaring på lidelsen er plausibel. I tillegg til beviser på traume, må det være en gjentatt og påtrengende erindring eller gjenopplevelse av hendelsen i individets hukommelse, dagdrømmer eller drømmer.

Den sene kroniske følgetilstanden etter store belastninger, dvs som er fortsatt til stede tiår etter livshendelsen, skal klassifiseres under F.62.0.»

Kravet om at den psykiske skaden må være en følge av ulykken, innebærer at det ved siden av en påregnelighetsvurdering må skje en avgrensning av ansvaret i forhold til skader som ikke har tilstrekkelig nærhet til den skadevoldende handling.

Når det gjelder spørsmålet om adekvat årsakssammenheng mellom hendelsen og psykisk lidelse, har den ankende part vist til Rt-2001-320 (----dommen), mens ankemotparten har vist til Rt-2007-158. I den førstnevnte dommen ble det lagt til grunn at det ikke var upåregnelig at trafikkulykken kunne utløse en psykisk lidelse. Det var her en klar tidsmessig sammenheng mellom trafikkulykken og frembruddet av sykdomssymptomene. Det hadde gått noe tid før diagnosen ble stilt, men dette medførte ikke at skadefølgen ikke ble ansett å stå i adekvat årsakssammenheng med ulykken. I den andre dommen kom Høyesterett til at skaden og utviklingen av den var for avledet og ekstraordinær til at kravet til adekvans var oppfylt. Saksforholdet skilte seg fra ----dommen ved at det ikke i tiden etter uhellet var dokumentert noen tegn til psykisk helsesvikt før journalnotat vel to år etter ulykken.

Lagmannsretten vil bemerke at det dreier seg om en dramatisk kollisjon hvor A 17 år gammel som fører av en moped blant annet ble påført en organisk hodeskade. Som følge av at han umiddelbart befant seg i en bevisstløs tilstand, har han ingen traumatiske minner fra selve ulykken. Psykiater Johnsen har imidlertid lagt til grunn at inngangskriteriet for PTSD likevel er oppfylt, og han har vist til det traumatiske A opplevde en ukes tid senere, da han ble akuttinnlagt etter sterk hodepine og trodde han skulle dø av hjerneblødning. På bakgrunn av overnevnte retningslinjer og vitneforklaringen fra Trond Heir, stiller lagmannsretten seg i erstatningssaken tvilende til om en slik diagnose kan være korrekt å stille. I alle fall er det ikke sannsynliggjort en psykisk skade som har adekvat årsakssammenheng med ulykken. Ingen av de alvorlige symptomene som karakteriserer personer med posttraumatisk stress-syndrom, er dokumentert i objektive funn i tiden etter ulykken. Man vil måtte forvente opplysninger i journalene om plager som følge av for eksempel søvnløshet eller påtrengende minner. I henhold til de diagnostiske retningslinjene i ICD-10 skal som nevnt lidelsen vanligvis ikke diagnostiseres hvis det ikke er beviser for at den oppstod innen 6 måneder etter traumehendelsen. Det stilles altså krav til tidsnære objektive bevis. Eventuelle symptomer A måtte ha i dag 15 år etter hendelsen vil i en slik sammenheng ikke være tilstrekkelig. Det samme gjelder eventuelle andre psykiske plager.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten således kommet til at den ankende part ikke har sannsynliggjort adekvat årsakssammenheng mellom eventuelle psykiske lidelser og den skadegjørende handling. Lagmannsretten finner at sykehistorien alene kan forklares i et rent nevrologisk perspektiv, og kan ikke se at det er sannsynliggjort at den medisinske invaliditetsgrad tingretten har lagt til grunn bør økes i nevneverdig grad.

Når dette skadebildet legges til grunn, blir spørsmålet om A med rimelighet kan forventes å jobbe i en 100 % stilling, slik tingretten har lagt til grunn, eller om han har en begrenset ervervsevne på grunn av hjerneskaden og kneskaden. Det er også spørsmål om hvilket inntektsnivå han vil ligge på. Et sentralt moment ved denne vurderingen er det faktum at han i over ti år etter ulykken jobbet i full stilling, slik det er gjennomgått innledningsvis. Lagmannsretten må etter den samlede bevisførselen, hvor tidsnære bevis tillegges stor vekt, legge til grunn som sannsynliggjort ved tapsbegrensningsplikten at A er i stand til å jobbe mer enn hva han gjør i dag. Skadelidte, som har bevisbyrden for sitt økonomiske tap, har ikke sannsynliggjort at skaden er blitt noe verre enn hva den har vært tidligere. De vises til de rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering for tingretten i 2010 sammenholdt med sakkyndigerklæringen fra Kirkeby.

Ved den skjønnsmessige vurderingen av inntektstapet er imidlertid lagmannsretten kommet til at tingretten har satt lønnsinntekten med skaden noe for høyt da den la til grunn ca kr 480 000. Ved den konkrete utmålingen av erstatningen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i de tekniske beregningene med tilhørende forutsetninger som advokat Skogrand har lagt fram for lagmannsretten, med inntekt uten skaden på ca kr 50 000 under den inntekten han hadde i X. Dette gir et påført inntektstap pr domstidspunktet på kr 1 025 000 og et fremtidig inntektstap på kr 4 560 000, fram til og med året han fyller 64 år. I tillegg kommer skatteulempen på 25 %, hvilket utgjør kr 1 140 000. Framtidige utgifter fastsettes til kr 36 000. I tillegg er det en rentepost. Fratrukket det beløpet som allerede er utbetalt for de omstridte postene - selskapet har i mai 2013 foretatt utbetaling basert på tingrettens avgjørelse - fastsettes erstatningsbeløpet skjønnsmessig samlet til kr 1 300 000.

Anken har delvis ført fram, da lagmannsretten har fastsatt et noe høyere erstatningsbeløp enn hva tingretten gjorde. Lagmannsretten finner at den ankende part ikke kan anses for å ha vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, men har i ankerunden fått medhold av betydning etter tvisteloven § 20-3. Da skal i utgangspunktet hver av partene dekke egne sakskostnader. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å fravike hovedregelen. I tingretten ble A pålagt å betale motpartens sakskostnader etter unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b. A fikk i rettsmeklingsmøte i tingretten 22. januar 2013 et forlikstilbud på fullt og endelig oppgjør med kr 6 millioner i erstatning og kr 200 000 i andel saksomkostninger, i tillegg til tidligere utbetalinger på kr 700 000. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse endres ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til A kr 1.300.000 - enmilliontrehundretusen - i erstatning.

2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for lagmannsretten. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse endres ikke.

Vi bistår klienter over hele landet.