Aksept av risiko

Læren om aksept av risiko som et selvstendig grunnlag for å frita skadevolder for erstatningsansvar går kort sagt ut på at når skadelidte har akseptert risikoen og risikoen materialiserer seg og medfører en skade, blir ikke skadevolder erstatningsansvarlig fordi skadelidte bevisst har akseptert risikoen.

Høyesterett sin praksis trekker i retning av at aksept av risiko er et selvstendig grunnlag for fritak av erstatningsansvar med særlig betydning innenfor idretts- og fritidsskader.

• Les mer om: Forsikringsrett
• Les mer om: Idrettsskade som yrkesskade

Som eksempel kan nevnes at dersom man spiller fotball så vet man at det kan gå hardt for seg, og at man kan bli utsatt for ureglementert spill som kan føre til en skade. I og med at situasjonen er som den er, er det bare de kvalifiserte former av ureglementert spill som det kan sies at fotballspilleren ikke har akseptert.

Når det gjelder vurderingen av aksept av risiko ved lagidrett er et sentralt moment om det foreligger brudd på spillereglene. Foreligger det ikke brudd på spillereglene, vil det sjelden kunne bli tale om erstatningsansvar.

Den konkrete vurdering av om skadelidte har akseptert en risiko som utelukker erstatningsansvar for skadevolder beror på en helhetsvurdering.

Vurderingen deles gjerne i to. For det først vurderes det om skadelidte kan sies å ha akseptert en risiko, og for det andre vurderes det hvor langt skadelidtes aksept rekker.

Det gjennomgående i rettspraksis synes å være at deltakere i idrett og fritidsaktiviteter har akseptert den vanlige risiko som deltagelse i idrett og andre fritidsaktiviteter fører med seg, men ikke upåregnelige og ekstraordinære risiko.

Også utenfor idretten er det behov for å bygge på læren om aksept av risiko som et grunnlag for fritak av erstatningsansvar for skadevolder. Som eksempel kan nevnes et tilfelle hvor det foreligger et ansvarsgrunnlag, og hvor skadelidte ikke kan bebreides for sin medvirkning, men hvor det vil være for strengt/ikke ønskelig å pålegge skadevolder erstatningsansvar.

Som eksempel kan nevnes en pasient som gjennomfører en risikabel operasjon, men håper at risikoen ikke skal materialiserer seg. Hvis det oppstår en skade i et slikt tilfelle, er det ikke som en reaksjon på skadelidtes medvirkning/skyld at erstatning ikke gis, men fordi man ikke ønsker at trusselen om erstatningsansvar skal motarbeide virksomhet som samfunnet ønsker og også av rimelighetsgrunner. Pasienten hadde mulighet til ikke å gjennomføre den risikable operasjonen, og når pasienten likevel tok risikoen, har pasienten med åpne øyne akseptert risikoen.

Aksept av risiko ved ytelsen av helsehjelp er lovregulert i pasientskaderstatningsloven § 3 tredje ledd. Det kan unntaksvis ytes erstatning etter en rimelighetsvurdering, når det er skjedd en pasientskade som er særlig stor og særlig uventet. Det fremkommer klart i bestemmelsen at erstatning ikke tilkjennes om skaden anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. I denne vurderingen er det sentralt om skadene fremstår som uforholdsmessige sammenlignet med den situasjonen skadelidte var i før helsehjelpen ble gitt.

Tidligere fantes det også en regel i bilansvarsloven § 7 tredje ledd som sa at en passasjer som visste eller burde ha visst at føreren var påvirket av alkohol, ikke kunne kreve erstatning med mindre særlige grunner talte for det.

Slitasjeskader og belastningslidelser gir ikke rett på yrkesskadeerstatning og man kan også se på dette som et utslag av læren om aksept av risiko, ved at man når man bevisst tar et tungt yrke med mye løft, så har man akseptert faren for slitasje og belastning over tid.

• Les mer om: Pasientskadeerstatning - Din [Guide]
• Les mer om: Pasientskadeloven: Dette er reglene
• Les mer om: Bilansvarsloven

Ved vurderingen av om skadevolder skal fritas for erstatningsansvar på bakgrunn av skadelidtes aksept av risiko kommer det inn momenter som, om skadeevnen eller skaden er særlig stor, graden av påregnelighet for skaden, hvor fritt skadelidte var i forhold til risikoen, karakteren av den skadevoldende handlingen, hvordan aksepten er kommet til uttrykk og på hvilket grunnlag den er avgitt.

Læren om aksept av risiko er beslektet med medvirkningsregelen i skaderstatningsloven § 5-1, som bestemmer at erstatningen kan settes ned eller falle bort for så videt det er rimelig, dersom skadelidte har medvirket til skaden ved egen skyld.

Læren om aksept av risiko er også beslektet med regelen om lemping i skaderstatningsloven § 5-2. Etter denne regelen kan erstatningsansvaret lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvar virker urimelig tyngende for den ansvarlige, Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Det er imidlertid en sentral forskjell mellom rettsvirkningene ved medvirkning og lemping og læren om aksept av risiko. Både ved medvirkning og lemping skjer det normalt en fordeling av tapet/ansvaret mellom skadelidte og skadevolder. Dersom læren om aksept av risiko kommer til anvendelse, er skadevolder imidlertid fri for erstatningsansvar og må ikke betale erstatning til skadelidte.

Har man vært utsatt for en personskade og skadevolder anfører at skadevolder er fri for erstatningsansvar fordi skadelidte har akseptert risikoen, anbefaler vi at du tar kontakt med advokat for en vurdering av om skadelidte kan sies å ha akseptert risikoen og hvilken risiko/hvor langt det kan sies at du har akseptert risikoen.

• Les mer om: Skadeserstatningsloven

Vi bistår klienter over hele landet.